Barnets beste

[mammamora90]

Jeg likte idéen, men synes hele greia blir ganske tynn.

Aldri i verden om Rainer hadde blitt boende så lenge hos fosterforeldrene dersom far er så stabil som han framstår i serien.

Og aldri i verden om far bare ville fått et minimumssamvær med gutten.

Det må være noe som ikke kommer fram.

Fosterforeldrene virker veldig lite forberedt på rollen som fosterforeldre.

Barneverntjenesten skal jo iverksette alle mulige tiltak for at gutten skal kunne føres tilbake til hjemmet. Men her har ikke Barneverntjenesten satt inn noen tiltak i hjemmet hos far / med Rainer.

Blant de ansatte i Barneverntjenesten savner jeg faglige argumentasjoner og diskusjoner.

Intensjonen med serien er vel å skape et mer realistisk bilde av barnevernet i Norge.

Slik jeg ser det hittil, svertes det mer enn det styrkes.

Saksbehandleren har sakt selv at han er "kompetent", og jo, de tilbakefører ikke barn i hytt og pine, derfor er det ikke noe "ALDRI I VERDEN at han ikke hadde blitt tilbakeført hvis far virkelig var så oppegående som han fremstilles", de tar hensyn til at Rainer har fått tilknyttning til fosterforeldrene, og det er faktisk noe som blir lagt stor vekt på. Det kan godt være at det er noen detaljer som ikke er nevnt, men jeg rekner alikevell med at siden saksbehandleren selv sa at faren var kompetent, så er han det.

Dessuten så regnes 1 gang i måneden for å være "hyppig" samvær, det er ikke unormalt at foreldre kun får samvær noen få ganger i året. Men i dagens episode virket det som om de hadde trappet opp, syns barnefaren sa at han hadde han annen hver uke nå.

Endret 19. september 2012 av mammamora90

[AnonymBruker]

Jeg tenker at fostermoren nok har fått direkte spørsmål om sine egne følelser og opplevelser knyttet til muligheten for at gutten blir borte fra hjemmet, siden det var tema.

Hvis det hadde skjedd en gang, så ja, men alt som fostermor har sagt så langt tyder på det helt motsatte. At hun får saksbehandleren til å tørke tårene etter å ha snakket med henne sier egentlig sitt. Hun er ikke opptatt av hva som er best for barnet, kun hva som er best for henne selv.

Anonym poster: 64f4251b62ae3d887b53000601920504

[skreppamedleppa]

Det er ikke det at jeg ikke skjønner at det er vanskelig for fostermoren, men som fostermor er ikke dine følelser en del av de momenter det skal tas hensyn til. Skal et barn bli hos fosterforeldrene når biologisk forelder ønsker å ha omsorgen, så er det hva som er det beste for barnet som er viktig, ikke at fosterforeldren blir lei seg. Når du får et fosterbarn, så er det nettopp det det er, det er ikke ditt barn og du må være forberedt på at barnet ikke skal bli hos deg for alltid. Hvis det ikke er klart for deg, er du ikke egnet til å være fosterforelder.

TS

Anonym poster: 64f4251b62ae3d887b53000601920504

Nei det er ikke fosterforeldrene sitt beste som er viktig, helt enig. Men at det er følelser involvert ja selvsagt er det det. Jeg hadde blitt mer bekymret om fostermor bare sa ”jaja pytt pytt der for han Reiner, sånn nå var han borte”. Når man har den dagelige omsorgen for et barn i 2 år så utvikles det et bånd mellom fostermor og barn, det er helt naturlig og om det ikke gjør det så er en også uegnet til å være være fosterforeldre i mine øyne.

[Gjest Søgni]

Hvis det hadde skjedd en gang, så ja, men alt som fostermor har sagt så langt tyder på det helt motsatte. At hun får saksbehandleren til å tørke tårene etter å ha snakket med henne sier egentlig sitt. Hun er ikke opptatt av hva som er best for barnet, kun hva som er best for henne selv.

Anonym poster: 64f4251b62ae3d887b53000601920504

Jeg skjønner at det går an å få det inntrykket, men jeg har ikke fått det.Man må også huske at det er garantert grenser for hvor mye hun kan si om barnets situasjon. Kanskje er det klipt bort, kanskje var ikke dette hovedfokus for samtalene de hadde med henne etc.

Det at saksbehandleren begynte å gråte var selvfølgelig trist å se, men jeg tror ikke det er unikt at man får seg en skyllebøtte når man jobber i BV og lignende steder. Dette er ofte ganske vanskelige situasjoner, som omhandler flere menneskers liv, som alle ønsker det beste for barnet.

Jeg synes det er drøyt å mene at hun ikke bryr seg om hva som er best for barnet. Dessuten vet du (eller jeg) lite om hennes omsorgsevner og hvor mye hun bryr seg om barnet, det blir borti natta å uttale seg om dette etter å ha sett to episoder, som er klipt og limt og ikke forteller hele historien i det hele tatt.

Dette handler om subjektive opplevelser fra ulike personer, sånn jeg ser det.

[AnonymBruker]

La meg presisere, hun er mye mer opptatt av hva som er best for henne enn hva som er best for barnet. Det beste for barnet er uansett å ha kontakt med far og da legger man til rette for det, man motarbeider ikke. Synes det er et under at slike får bli fosterforeldre i utgangspunktet. Selvfølgelig blir man glad i barnet, men man må fortsatt greie å være objektiv.

Anonym poster: 64f4251b62ae3d887b53000601920504

[Gjest O___o]

Men nå har jo saken pågått fram og tilbake i over to år.

Hvis barnevernet brukte barnets tilknytning som argument for at biofar ikke kunne få omsorgen - burde de ha iverksatt tiltak for å styrke barnets tilknytning til far, 

f.eks ved å bruke mer samvær.

Hvordan skulle barnet få en trygg og god tilknytning - dersom far ikke får mer samvær? 

 

En dag i måneden er kanskje hyppig samvær - i en situasjon hvor barnet ikke skal tilbakeføres i nær framtid eller hvor barnet ikke skal tilbakeføres i det hele tatt.

Men til å være i en situasjon hvor biofar egentlig 'skulle hatt omsorgen til å begynne med' og i ettertid har vist seg å være kompetent til å ivareta omsorgen for sin sønn 

- Nei, da synes jeg ikke far har fått tilstrekkelig samvær med sin sønn og jeg synes ikke Barneverntjenesten har iverksatt nok tiltak for at biofar på sikt skal kunne få den daglige omsorgen for sin sønn. 

Når jeg ser programmet får jeg en følelse av at det er fostermors følelser og humør som 'styrer skuta'.

[Gjest Søgni]

Har de egentlig sagt noe om bakgrunnen til at faren ikke har hatt mer og annerledes samvær til nå? Dette har ikke jeg fått med meg, bl.a. derfor synes jeg det er vanskelig å si noe om hva barnevernet har gjort og ikke i denne saken, forløpet i saken, og hva som skulle vært gjort annerledes og eventuelt hvorfor. Moren tapte vel saken om omsorg, derfor involverte hun far (da ungen var 6 mnd., på et tidspunkt der han enda ikke visste om ungen) for at han skulle prøve i stedet.

Dessuten ser man jo i "neste episode"-klippet at barnet drar på overnatting hos far.

Det kan vel hende at det har blitt gjort feil her, for alt jeg vet. Men å begynne å skylde på fostermora synes jeg blir feil. I alle fall basert på et tv-program.

[mammamora90]

Nei det er ikke fosterforeldrene sitt beste som er viktig, helt enig. Men at det er følelser involvert ja selvsagt er det det. Jeg hadde blitt mer bekymret om fostermor bare sa ”jaja pytt pytt der for han Reiner, sånn nå var han borte”. Når man har den dagelige omsorgen for et barn i 2 år så utvikles det et bånd mellom fostermor og barn, det er helt naturlig og om det ikke gjør det så er en også uegnet til å være være fosterforeldre i mine øyne.

Men det kan umulig være verre for fostermoren å sende fosterbarn på samvær enn det er for alenemødre som sender barn på samvær med pappaen sin. Å gråte for at gutten blir borte noen timer syns jeg er litt drøyt, men jeg skjønner at det sikkert er litt tøffere for dem om de er redd for at de kan miste Rainer om han får god tilknytning med faren sin, men det er alikevell ikke hva de synes og føler som er viktigst i denne saken.

Jeg er selv alenemor til et gutt som er ca samme alder som Rainer og faren har overnattingssamvær. Selvfølgelig savner jeg ham da, men det er ingen grunn til å nekte samvær på det grunnlaget,det er ikke mine behov som er viktigst. Og selv om jeg savner ham når han er på overnatting så syns jeg det er bra at han får ha et forhold og får knyttet seg til pappaen sin han også, noe som jeg bare syns er positivt. Å drive på å gråte for at sønnen min skal på dagsamvær, eller å nekte ham overnattingssamvær, det har jeg aldri gjort og kommer nok ikke til å gjøre heller med mindre det foreligger en veldig god grunn for det.

[Far til 2]

Jeg synes fortsatt det er rart at barnets samvær med far-fosterforeldre er slik den er.

Som mammamora90 sier har saksbehandler sagt at far er egnet til omsorg.

Hun ga også uttrykk i siste episode for at hun som mor forstod problemet for biologiske foreldre å ikke ha barnet.

Og som O___o sier er det rart at barn og biofar ikke har mer samvær enn han har fått. Er han uegnet eller er han ikke. Ingenting av det som fremkommer i programmet så langt tilsier at han ikke er egnet.

Hadde rollene til mor og far vært omvendt tror jeg faktisk mor hadde fått omsorgen for lenge siden. For meg virker det som om gutten ikke får mer samvær med far fordi han nettopp er FAR og ikke MOR.

Samtidig har vi hørt at lederen for barnevernet synes å være mer redd for å miste god kontakt med fosterforeldre enn at barn og far skal få det samværet det synes som om de har rett til. Og i gårddagens program la hun faktisk sterke føringer for at saksbehandler ikke skulle la gutten få overnatting hos far. En saksbehandler skal være utrolig sterk for ikke å følge så sterke føringer fra sjefen sin.

Til slutt har vi fostermora som også synes å ha en veldig sterk personlighet og "står på for egen del". Jeg er imidlertid usikker på om det hun gjør mht å motarbeide overnatting hos far kan sees på som barnets beste. Men at både hun far og mor taler "sin sak" bør ikke være så overraskende for barnevernet. De bør kunne ta avgjørelser som en objektiv 3.part uansett hva de andre mener og evt trekke inn ekstern kompetanse om de er usikre.

Det er nettopp i situasjoner der mor, far, fosterforeldre og andre at vi har f.eks. barnevernetr som skal være en objektiv 3.part fordi de andre blir veldig personlig engasjert og i noen tilfeller kan kreve løsninger som ikke er barnets beste.

Men i dette programmet synes det som om barnevernet IKKE takler denne rollen som en objektiv 3.part i forhold til far og barn i og med at de bl.a. motarbeider barnets rett ? til overnatting hos far og støtter opp om fosterforeldre som ikke ønsker å slippe barnet. Slik støtte har barnevernet gitt gjennom lederen som sier at de (barnevernet) ikke skal komme i konflikt med fosterforeldre.

Jeg mener dessuten uti fra den begrensede informasjonen som har fremkommet at barnevernet kan ha gjort feil, eler i beste fall oversett informasjon, mht barnets mulighet for å bo hos far på et tidlig stadie. Og etterhvert som tiden går blir denne muligheten trenert vekk mens fokus blir kampen mot mor og ønsket om et nært samarbeid med fosterforeldre.

[mammamora90]

En annen ting jeg reagerte litt på i forhold til den saken om moren i Sverige, som kom da den traileren for "i neste episode" ble vist, var den kommentaren barnevernslederen kom med da hun så videoen mellom samspillet til mor og barn. Hun sa at det virket som at de hadde et samspill hvor ingen andre enn de to slipper til, men er det EGENTLIG så veldig merkelig når det var første gang på 10 uker de hadde sett hverandre? Er det virkelig så veldig uforståelig at fokuset lå på hverandre? Nei, det syns jeg ikke.

Nå kommenterte jeg bare den kommentaren ut ifra det som ble vist for neste episode, morens omsorgsevner har jeg ingen grunnlag for å si noe om.

[Gjest Gjest]

Jeg likte idéen, men synes hele greia blir ganske tynn.

Aldri i verden om Rainer hadde blitt boende så lenge hos fosterforeldrene dersom far er så stabil som han framstår i serien.

Og aldri i verden om far bare ville fått et minimumssamvær med gutten.

Det må være noe som ikke kommer fram.

Når skal det norske folk innse at ofte har alt kommet frem, men når barnevernet har bestemt seg for et utfall av en sak, så gjør de alt de kan for å få det som de ønsker, uavhengig om det er til barnets beste. Dette har jeg mange eksempler på fra min hjemkommune.

Fosterforeldrene virker veldig lite forberedt på rollen som fosterforeldre.

Ikke så usannsynlig, et Pridekurs er ikke nok til å forberede på alt. Fosterforeldre blir selvfølgelig også egoister og vil beholde et barn de antagelig og forhåpningsvis blir glade i. Mange fosterforeldre blir også rekruttert i saksbehandleres nettverk og familie og har ikke nødvendigvis fått den veiledningen som skal til på forhånd.

Barneverntjenesten skal jo iverksette alle mulige tiltak for at gutten skal kunne føres tilbake til hjemmet. Men her har ikke Barneverntjenesten satt inn noen tiltak i hjemmet hos far / med Rainer.

Hva barnevernet skal gjøre og hva de faktisk gjør er helt avhengig av hvilket resultat de vil ha til slutt. Tilbakeføring er bare en papirsak for de aller fleste. Hovedsak er at når barnet først er plassert , så skal det ikke tilbakeføres. Dette sies selvfølgelig ikke høyt!!

Derfor settes det heller ikke alltid inn tiltak i hjemmet. Det kan jo hende at det virker!

Blant de ansatte i Barneverntjenesten savner jeg faglige argumentasjoner og diskusjoner.

Det er ikke det minste rart om dette mangler. Det er også helt avhengig av barnevernsleder. Alt er til syvende og sist leders ansvar, les: bestemmelse! Dessuten er det ofte et flertall av unge, uerfarne, firkantede regelryttere som ikke ser nødvendigheten av å diskutere noe som helst. De er ofte så unge at de ikke har rukket å skaffe seg erfaring med å ha egne barn og vet således lite praktisk om det de er satt til å jobbe med. Prøv å starte en fornuftig diskusjon med en 25 åring som kun har lest teori om barnevern!!

Intensjonen med serien er vel å skape et mer realistisk bilde av barnevernet i Norge.

Det vil ikke være mulig å skape et realistisk bilde av barnevernet. Da måtte de lettet mye mer på den taushetsplikten som de er så gode på å gjemme seg bak hver gang de driter seg ut, og det er dessverre alt for ofte til at det er sunt for de barna som blir utsatt for dem!

Slik jeg ser det hittil, svertes det mer enn det styrkes.

Dette er heller ikke det minste rart. Barnevernet har selv skaffet seg det ryktet de har ved å ikke ville rydde opp hver gang de gjør feil.

Til slutt: jeg er ikke i mot barnevernet som sådan og jeg vet at de også gjør mye bra....men.... de gjør for mange feil til at det kan forsvares. Det er alltid uskyldige barn det går ut over når de gjør feil og jeg har mange innsideerfaringer som viser at barnevernet til syvende og sist er mest opptatt av å ha rett, mest opptatt av å få det resultatet de selv ønsker på bekosning av barnet. Dessverre så er det dette som er realitetene, uansett hva intensjonene til den enkelte saksbehandler måtte være.

De havner i et system som spiser dem med hud og hår. De som ikke vil bli spist slutter ganske enkelt og finner noe annet å gjøre og det er synd for det er disse som kunne gjort noe bra for barna. Hilsen en barnevernpedagog som ikke ville bli spist!

[absinthia]

En annen ting jeg reagerte litt på i forhold til den saken om moren i Sverige, som kom da den traileren for "i neste episode" ble vist, var den kommentaren barnevernslederen kom med da hun så videoen mellom samspillet til mor og barn. Hun sa at det virket som at de hadde et samspill hvor ingen andre enn de to slipper til, men er det EGENTLIG så veldig merkelig når det var første gang på 10 uker de hadde sett hverandre? Er det virkelig så veldig uforståelig at fokuset lå på hverandre? Nei, det syns jeg ikke.

Nå kommenterte jeg bare den kommentaren ut ifra det som ble vist for neste episode, morens omsorgsevner har jeg ingen grunnlag for å si noe om.

Jeg forsto det slik at det ikke gjaldt akkurat den gangen, men at det gjaldt generelt for forholdet mellom de to. Denne moren kan så vidt vi vet være en god mor på sitt vis, men om hun har hatt en diagnose som paranoid og i tillegg har angst, så kan man jo tenke seg til at hun ikke har lett for å slippe folk innpå seg og at forholdet mellom henne og barnet har vært litt " oss to mot resten av verden". Jeg kan også tenke meg til at det er dette som har gjort at hun ikke har gått med på noe slags samarbeid med barnevernet.

Det er ganske vanlig at foreldre ikke vil se problemer når det gjelder sitt eget barn eller hvordan de selv påvirker dem.

Det virker jo som om det kan være f.eks barnehagen som har reagert på guttens atferd og Beredskapshjemmet sier jo at han var ekstremt høflig og forsiktig av seg.

Jeg håper at denne moren klarer å samarbeide med barnevernet etterhvert og at hun og gutten får et godt liv sammen,med litt hjelp utenfra, for det er faktisk mulig, men da må foreldrene samarbeide.

[Far til 2]

En annen ting jeg reagerte litt på i forhold til den saken om moren i Sverige, som kom da den traileren for "i neste episode" ble vist, var den kommentaren barnevernslederen kom med da hun så videoen mellom samspillet til mor og barn. Hun sa at det virket som at de hadde et samspill hvor ingen andre enn de to slipper til, men er det EGENTLIG så veldig merkelig når det var første gang på 10 uker de hadde sett hverandre? Er det virkelig så veldig uforståelig at fokuset lå på hverandre? Nei, det syns jeg ikke.

Nå kommenterte jeg bare den kommentaren ut ifra det som ble vist for neste episode, morens omsorgsevner har jeg ingen grunnlag for å si noe om.

Jeg la merke til akkurat det det samme. Samvær med et barn du ikke har fåtttreffe på flere månder vil for de aller fleste være altoppslukende uten at mor kanskje enser alt rundt seg.

Jeg synes som deg at dette ikke er så rart som det lederen for barnevernet ga uttrykk for.

[mammamora90]

Jeg forsto det slik at det ikke gjaldt akkurat den gangen, men at det gjaldt generelt for forholdet mellom de to. Denne moren kan så vidt vi vet være en god mor på sitt vis, men om hun har hatt en diagnose som paranoid og i tillegg har angst, så kan man jo tenke seg til at hun ikke har lett for å slippe folk innpå seg og at forholdet mellom henne og barnet har vært litt " oss to mot resten av verden". Jeg kan også tenke meg til at det er dette som har gjort at hun ikke har gått med på noe slags samarbeid med barnevernet.

Det er ganske vanlig at foreldre ikke vil se problemer når det gjelder sitt eget barn eller hvordan de selv påvirker dem.

Det virker jo som om det kan være f.eks barnehagen som har reagert på guttens atferd og Beredskapshjemmet sier jo at han var ekstremt høflig og forsiktig av seg.

Jeg håper at denne moren klarer å samarbeide med barnevernet etterhvert og at hun og gutten får et godt liv sammen,med litt hjelp utenfra, for det er faktisk mulig, men da må foreldrene samarbeide.

Det kan godt være at det er litt sånn "oss to mot resten av verden forhold", men de observerte jo samspillet de to hadde da de møtte hverandre for første gang på 10 uker, og sorry mac, at de har et veldig klistrest samspill etter så lang tid fra hverandre er det ikke så veldig merkelig, og det sier egentlig ingenting om at samspillet de imellom ALLTID er slik eller ikke, det sier bare noe om hvordan samspillet er etter 10 ukers seperasjon, da er det vel helt naturlig at de fokuserer på seg selv? Men igjen, det kan godt være at de hadde et slikt samspill på normal basis også, men desverre er det egentlig litt lite å dømme ut ifra hvordan samspillet har vært med tanke på omstendighetene.

[absinthia]

Det kan godt være at det er litt sånn "oss to mot resten av verden forhold", men de observerte jo samspillet de to hadde da de møtte hverandre for første gang på 10 uker, og sorry mac, at de har et veldig klistrest samspill etter så lang tid fra hverandre er det ikke så veldig merkelig, og det sier egentlig ingenting om at samspillet de imellom ALLTID er slik eller ikke, det sier bare noe om hvordan samspillet er etter 10 ukers seperasjon, da er det vel helt naturlig at de fokuserer på seg selv? Men igjen, det kan godt være at de hadde et slikt samspill på normal basis også, men desverre er det egentlig litt lite å dømme ut ifra hvordan samspillet har vært med tanke på omstendighetene.

du må regne med at disse to har blitt observert mer enn det i løpet av de fire årene det har vært en sak på dem i barnevernet, hun sier jo at både barnevern, barnehage og høgskolen har spionert på dem. Jeg har jobbet en del som pedagogisk leder og vi observerer en god del i slike saker.

[Gjest Marmot]

Nå har vi naturligvis ikke fått med oss alt, men jeg reagerer også på at far til den 2 ? år gamle gutten PLUTSELIG dukket opp. Gjorde ikke barnevernet noen undersøkelse av farens eksistens tidligere ? Eller var det mor som oppga far som "ukjent".

Dette ble forklart i første episode. Mor oppga far ukjent, og far visste ikke om barnet. Først da mor innså at hennes sak mot bv var tapt, tok hun kontakt med far, antagelig i håp om at han kunne "overta" saken.

Jeg er selv alenemor til et gutt som er ca samme alder som Rainer og faren har overnattingssamvær. Selvfølgelig savner jeg ham da, men det er ingen grunn til å nekte samvær på det grunnlaget,det er ikke mine behov som er viktigst. Og selv om jeg savner ham når han er på overnatting så syns jeg det er bra at han får ha et forhold og får knyttet seg til pappaen sin han også, noe som jeg bare syns er positivt. Å drive på å gråte for at sønnen min skal på dagsamvær, eller å nekte ham overnattingssamvær, det har jeg aldri gjort og kommer nok ikke til å gjøre heller med mindre det foreligger en veldig god grunn for det.

Det samme tenker jeg. Er man to foreldre som ikke bor sammen mer, skal det ekstremt mye til før den ene kan nektes samvær. Til og med der barn opplever omsorgssvikt og vold, gjennomføres samvær.

[Kontormus]

Selv har jeg vært borti tilsvarende sak der hvor mor hadde oppgitt far som ukjent ved fødsel. Da hun fikk problemer med BV og de overtok omsorgen for barna, ville hun at far skulle ta opp kampen om dem. BV kunne da ikke godta at en "tilfeldig mann" etter deres syn, skulle kunne hevde å være part i saken så de nektet like godt far å ta en DNA-prøve. Men dette holdt jo selvsagt ikke i retten. Farskapet ble dermed fastslått, og 1. prioritet var å undergrave denne mannens evner til å være god far.

I serien som går (har den på serieopptak siden jeg ikke har tenkt å gå glipp av en eneste en) reagerer jeg mest på denne mannen (med det lange grå håret) som stadig argumenterer med at de har tatt barnet fordi mor ikke vil samarbeide. Mors tilstand er enda ikke veldig belyst, men jeg syns ikke at dette er et godt nok argument i seg selv. Om mor ikke vil samarbeide, så får vel BV få henne til å gjøre det da, og jeg går ut fra at dette dreier seg om manglende tillit til dem. Det virker på meg som om de ikke engang vurderer å hjelpe BÅDE mor og barn, men bare ta barnet og la mor seile sin egen sjø.

I kontrast til dette, viser de forståelse for at det er vanskelig for Reiners fostermor å sende gutten til sin far. Alle hennes argumenter om at han sovner i bilen på vei hjem slik at neste dag blir vanskelig for alle pga. lite søvn. Dette er bagateller for alle de som i sitt daglige liv frakter barn frem og tilbake mellom foreldrene, og en domstol hadde vel ledd seg ihjel om de skulle nekte den ene parten samvær av en slik grunn.

Fostermor sier at overnattingsbesøkene er bare skritt nærmere en rettssak. Så de har altså klare intensjoner om å kjempe for omsorgen for dette barnet, og far kan risikere å ikke kunne få ha barnet hos i det hele tatt for grunner som er helt latterlige, f.eks. bor i leid og ikke eid, inntekt, fars nettverk osv...

Jeg bet meg godt merke i uttalelsen til BV-lederen mot slutten der hun ser dillemaet men spør om det ikke er mest riktig å ta mer hensyn til de som jobber for oss, fosterforeldrene!?!?

Så langt har de innfridd alle forutinntatte holdniner jeg har hatt...

[AnonymBruker]

Nå har ikke jeg fått fulgt denne serien, men tar dem opp.

Men det jeg kan si til innlegget over er at barneverntjenesten ikke kan nekte en far til å ta en DNA-prøve. Hvordan i allverden skulle det foregått? Skulle BV ringt alle leger og sykehus for å forhindret det?

Jeg jobber i barneverntjenesten, og det er ikke lett å bare få en mor til å samarbeide med oss, spesielt kan det være vanskelig dersom mor er psykisk syk, som jeg har lest i tidligere innlegg. Vi kan ikke tvinge familier til å komme til samtaler, eller tvinge dem til å slippe oss inn, eller tvinge dem til samarbeid. Vi kan forsøke å komme i dialog, ta jevnlig kontakt og formidle at mangel på samarbeid gjør oss økende bekymret og hva konsekvensene av det kan føre til, men vi kan ikke tvinge dem. Ofte kommer det inn flere og flere bekymringsmeldinger parallellt med våre forsøk på å samarbeide med familien, og til slutt har vi ikke noe valg. Man kan ikke hjelpe noen som ikke vil ha hjelp.

Fosterforeldrene er jo ikke part i sak, og det er ikke de som har overtatt omsorgen for barnet. Den er det barneverntjenesten som har, fosterforeldrene bare utøver den daglige omsorgen.

Mye av det som du skriver i innlegget ditt om hva som skjer i denne serien er ting jeg ikke kjenner igjen fra eget arbeid. Men jeg må innrømme at jeg har opplevd at Bufetat har godkjent noen som fosterhjem som jeg og flere kollegaer mener aldri burdte vært godkjent, og de som du og andre beskriver her høres ikke bra ut.

Anonym poster: 6aac6f585a303febf8879d4316cee45c

[Kontormus]

Nå har ikke jeg fått fulgt denne serien, men tar dem opp.

Men det jeg kan si til innlegget over er at barneverntjenesten ikke kan nekte en far til å ta en DNA-prøve. Hvordan i allverden skulle det foregått? Skulle BV ringt alle leger og sykehus for å forhindret det?

Jeg jobber i barneverntjenesten, og det er ikke lett å bare få en mor til å samarbeide med oss, spesielt kan det være vanskelig dersom mor er psykisk syk, som jeg har lest i tidligere innlegg. Vi kan ikke tvinge familier til å komme til samtaler, eller tvinge dem til å slippe oss inn, eller tvinge dem til samarbeid. Vi kan forsøke å komme i dialog, ta jevnlig kontakt og formidle at mangel på samarbeid gjør oss økende bekymret og hva konsekvensene av det kan føre til, men vi kan ikke tvinge dem. Ofte kommer det inn flere og flere bekymringsmeldinger parallellt med våre forsøk på å samarbeide med familien, og til slutt har vi ikke noe valg. Man kan ikke hjelpe noen som ikke vil ha hjelp.

Fosterforeldrene er jo ikke part i sak, og det er ikke de som har overtatt omsorgen for barnet. Den er det barneverntjenesten som har, fosterforeldrene bare utøver den daglige omsorgen.

Mye av det som du skriver i innlegget ditt om hva som skjer i denne serien er ting jeg ikke kjenner igjen fra eget arbeid. Men jeg må innrømme at jeg har opplevd at Bufetat har godkjent noen som fosterhjem som jeg og flere kollegaer mener aldri burdte vært godkjent, og de som du og andre beskriver her høres ikke bra ut.

Anonym poster: 6aac6f585a303febf8879d4316cee45c

Nei, de kan i TEORIEN ikke nekte noen å ta en farskapstest, men i praksis kan de gjøre det vanskelig. Jeg vet det fordi jeg personlig fikk utstyret i posten fordi BV og fosterfamilie ikke ville la dem komme og gjøre det og ble dermed bedt om å assistere. Ved et annet tilfelle tok BV barnet ut av landet slik at det ikke skulle være mulig å fastslå farsskap og dermed hindre en ny part i saken.

Når det gjelder "tvingende" samarbeid så er det måter å gjøre det på. Det er helt tydelig av BV ikke har tillit hos veldig mange og har ingen andre enn seg selv å skylde på. En mulighet er å trekke inn parter som har innsikt og større tillit f.eks. lege, skole, barnehage eller andre familimedlemmer. Men nei, der er BV suverene og ingen skal fortelle dem noe fordi de vet best. Alltid.

Det er riktig at det er BV som har omsorgen når et barn er i fosterhjem, men i dette tilfellet som vi så, var fostermor klar på at det ble rettssak! Fordi de anså barnet som følelsesmessig sitt siden det hadde vokst opp hos dem.

Jeg jobber hos et stort advokatfirma som bistår foreldre som har problemer med BV og vi har klienter fra hele landet, og jeg har selv sett alle dokumentene som ligger på en sak. Det er videre noen kommuner gjør seg bemerket, og dette kan ikke skyldes annet enn at det jobber mennesker der som burte gjort noe helt annet!

[absinthia]

Når det gjelder "tvingende" samarbeid så er det måter å gjøre det på. Det er helt tydelig av BV ikke har tillit hos veldig mange og har ingen andre enn seg selv å skylde på. En mulighet er å trekke inn parter som har innsikt og større tillit f.eks. lege, skole, barnehage eller andre familimedlemmer. Men nei, der er BV suverene og ingen skal fortelle dem noe fordi de vet best.

!

I barnevernssaker har oftest skole, barnehage og lege vært inne i saken og gjerne helsestasjonen også.

Ofte kan det være skole eller barnehage som har sett at det var noe "rart" med barnet eller sett at det er ting som mangler i omsorgen. Når man oppdager slikt, sier man som oftest i fra til foreldrene og håper på et bra samarbeid mellom f.eks barnehage og foreldre, man oppfordrer gjerne foreldrene til å ta kontakt med ppt, bud eller barnevern - eller alle sammen, for å få hjelp til det det som måtte være aktuelt. Om foreldrene nekter å se at noe er galt og ikke vil samarbeide, sender man bekymringsmelding til barnevernet dersom barnets helse står i fare.

Etter dette forsøker barnevernet å sette i gang tiltak som f.eks samtaler og veiledning av foreldre og tverrfaglig samarbeid med barnehage, hjem og f.eks ppt og helsestasjonen men.... Om foreldrene nekter, så kan man som tidligere sagt faktisk ikke tvinge dem. Det tar lang tid og flere forsøk på tiltak før en henter barnet fra foreldrene om det ikke er en akuttsak som f.eks psykotiske foreldre, grov vold eller misbruk det er snakk om.

Men ja... Det finnes selvfølgelig mennesker i barnevernet som ikke burde jobbet der, i likhet med andre arbeidsplasser.

Endret 20. september 2012 av absinthia