Hva er en god psykolog?

[Thalamus]

Jeg spør dere her inne på kvinneguiden for å få ikke bare en utøvers side av saken, men også, forhåpentligvis, en brukers side.

Hvilke typer kunnskap og kompetanse trenger man for å bli en god psykolog?

Dette er til en oppgave jeg skal skrive, og jeg blir veldig glad for ordentlige svar. Svar som "finn fakta selv du, det er du som studerer det her" trenger jeg ikke.

[Thalamus]

*Bump*

[AnonymBruker]

En god psykolog må først og fremst lytte til pasienten. Det hjelper ikke å ha all kunnskap i verden, dersom man ikke klarer å kommunisere med den man skal hjelpe. Det er også viktig å se helheten i pasientens problemer.

Jeg synes også det er viktig at de har kunnskap ut over det helt elementære om forskjellige emner. Det er vanskelig å kunne alt om alt, men for oss som har litt mer sammensatte lidelser kommer ikke langt med en psykolog som bare kan det elementære.

Anonym poster: feb8dc150dfd85f09506fcb9dd610a3e

[skreppamedleppa]

Det som gjør at jeg tenker noen er en god psykolog er at de er åpen og ikke dømmende. At de tenker helhetlig og er opptatt av de problemene som kanskje kan ulme under overflaten. Men og at de ser pasienten og ikke bare diagnosen eller problemet. At psykologen presser grensene dine, litt om litt og aldri for mye men at de hjelper klienten til selv å ta viktige om enn små skritt i behandlingen og at de ikke bare ”duller” med klienten.

Kjemien mellom pasient og lege må jo være på plass, det finnes mange dyktige psykologer, men alle trenger ikke være dyktige for meg og blir det heller ikke om den kjemien som trengs ikke er der.

Kommunikasjon er jo det som på mange måter er greien mellom pasient og psykolog, men det finnes jo mange måter å kommunisere på, muntlig, skriftlig, kroppsspråk, musikk, dikt og psykologen bør være villig til å lytte til pasientens språk uansett om det er slik eller slik, altså at en ikke låser seg i til en måte å kommunisere på. At behandleren ikke bruker kjappe fikse løsninger, men at det er rom for å bruke tid, rom for dybde for kreative løsninger hvis kommunikasjonen står fast eller om det er en hindring på veien.

[Kittykat]

Jeg har selv gått til psykolog og det jeg synes definerer en god psykolog er at h*n lytter til klienten og tar klienten på alvor. Psykologen skal heller ikke "tvinge" klienten ut i situasjoner som klienten har problemer med. Psykologen skal ikke gjøre dette før klienten selv er klar for det. Åpenhet er også viktig, begge veier. Kommunikasjon er en av de viktigste tingene og stopper kommunikasjonen opp så må psykologen ha andre måter å kommunisere på. Og det aller viktigste er at psykologen ikke dømmer.

Endret 19. september 2012 av Kittykat

[cornflake_girl]

Det som gjør at jeg tenker noen er en god psykolog er at de er åpen og ikke dømmende. At de tenker helhetlig og er opptatt av de problemene som kanskje kan ulme under overflaten. Men og at de ser pasienten og ikke bare diagnosen eller problemet. At psykologen presser grensene dine, litt om litt og aldri for mye men at de hjelper klienten til selv å ta viktige om enn små skritt i behandlingen og at de ikke bare ”duller” med klienten.

Kjemien mellom pasient og lege må jo være på plass, det finnes mange dyktige psykologer, men alle trenger ikke være dyktige for meg og blir det heller ikke om den kjemien som trengs ikke er der.

Kommunikasjon er jo det som på mange måter er greien mellom pasient og psykolog, men det finnes jo mange måter å kommunisere på, muntlig, skriftlig, kroppsspråk, musikk, dikt og psykologen bør være villig til å lytte til pasientens språk uansett om det er slik eller slik, altså at en ikke låser seg i til en måte å kommunisere på. At behandleren ikke bruker kjappe fikse løsninger, men at det er rom for å bruke tid, rom for dybde for kreative løsninger hvis kommunikasjonen står fast eller om det er en hindring på veien.

Signerer denne, jeg. Du skrev det så fint!

[super-s]

Jeg er sikker på at jeg har en av distriktets flinkeste psykologer. Ihvertfall innen det fagfeltet han er spesialist i. Han har veldig mye kunnskap om diagnosen jeg har, han ser MEG og ikke sykdommen, han er forståelsesfull, lytter til det jeg har å si, kommer med mange forslag til hva jeg kan gjøre når det er tøft, og tar meg på alvor når jeg ber om hjelp eller forteller om noe. Jeg har kjent ham i 2,5 år, og han har periodevis vært min behandler (når jeg har vært innlagt på den posten han jobber på) i nesten to år, og siden februar i år har han vært min faste polikliniske behandler. Det at han kjenner meg såppas godt som han gjør, er noe av grunnen til at jeg opplever ham som flink.

Han tar seg også tid til å høre på meg, han forteller meg om ting han har opplevd/opplever som vanskelig for å vise at han til en viss grad vet hvordan jeg har det, noe jeg synes er veldig flott. Han sitter selvfølgelig ikke og bruker meg som psykolog, men gjør det på en professjonell måte bare for å vise at han skjønner seg på noe av det jeg sliter med.

Han er også veldig opptatt av å ha møter med andre i teamet rundt meg, og snakker ofte med dem i telefonen, han har gjerne møter med foreldrene mine når jeg ønsker det.

Jeg har også en ringeavtale med ham der jeg kan ringe ham når som helst (ikke på natta da selvfølgelig) hvis jeg trenger råd eller hjelp.

Han pusher meg til ting, men han vet hvor mine grenser går, og pusher meg ikke for langt.

Han er den dyktigste psykologen jeg har hatt, og jeg er evig takknemlig for at jeg var så heldig å få ham som behandler!

Dette ble veldig rotete, men håper du fikk det svaret du var ute etter!

[Thalamus]

Supre svar! Forhåpentligvis oppfyller jeg disse kravene om noen år, men enn så lenge får jeg klare meg med en veldig god oppgave!

[pingeline]

Da trenger du kanskje ikke flere svar, men jeg slenger meg med likevel. Hiver meg på det som andre har sagt om respekt, kunnskap, evnen til å lytte og lese kroppsspråk, osv.

Jeg kan forsåvidt også nevne noe veldig negativt jeg selv opplevde i møte med psykolog. Enten hadde hun forferdelig dårlig hukommelse, forberedte seg dårlig, eller så fulgte hun ikke med på hva jeg snakket om i det hele tatt. Jeg følte at hver time gikk på akkurat de samme spørsmålene, og de viktigste menneskene i livet mitt ble nevnt med navn flere ganger, men hun så likevel ut som et stort spørsmålstegn hver gang jeg nevnte "Mona." "Mona?" "Ja, Mona. Søsteren min..."

Så det å forberberede seg til timene sine, friske opp minnet litt hvis det er noen uker siden sist, er veeeeldig viktig.

[Kristina]

Det har jo mye med kjemi å gjore, jeg ble anbefalt en psykolog av en venninne som var likte psykologen sin så godt, men jeg kom ikke overens med henne i det hele tatt. Jeg byttet til en annen og jeg liker henne veldig godt. For meg personlig er det viktig at personen er varm, ellers klarer jeg ikke åpne meg, og at hun virker oppriktig interesert. Psykologer har jo forskjellige stiler, noen er mer freudianske, andre mer kognitiv adsferdsterapi, osv. Jeg klarer ikke helt de som bare lener seg tilbake og lytter, det må virke litt som en samtale.