tørre å kjøre bil etter ulykke, vanskelig.

[AnonymBruker]

For et par år tilbake havnet jeg i en front mot front, og vi måtte skjæres ut av bilene våre. I sammenstøtet døde ingen mennesker, men hunden min som satt med meg i sikret reisebur, ble knust. Dessverre..

Menneskene involvert var relativt heldige, ingen kom til varig skade, men det ble en del sykehusopphold, gips og slikt.

Tok meg et halvt år med opptrening før jeg var i Ok form.

Med en gang jeg ble friskmeldt så begynte jeg å kjøre. Å kjøre i flerfeltsvei er OK, men å kjøre på vestlandets små sideveier skremmer meg, det er på en slik kollisjonen skjedde.

Jeg kvepper automatisk til når det kommer bil imot, ikke at jeg får panikk eller angst, men jeg kjenner det rykker til. Jeg kjører forsiktig, sakte og jevnt, passer godt på siden min osv, men likevel blir jeg utslitt av kjøringen fordi jeg konsentrerer meg så hardt.

Noen som har opplevd lignende..?

Anonym poster: edb4fa8fd608ee799216c1a08aea28fe

[TheHairyToothfairy]

jeg hadde et heftig uhell da jeg var ung, hvor jeg greide knuse bil i vanvittig høy fart mot autovern, og siden tok den en siste tur ut i norsk natur med det resultatet at den var heller komprimert når turen endelig endte. den eneste grunnen til at jeg overlevde var at jeg ikke hadde beltet på, og ble kastet ut. kameraten min fulgte med bilen hele veien, men hadde kun et kutt i pannen samt en del blåmerker og noe stiv rygg.

det skulle rett og slett ikke være mulig at det gikk så bra.

og jeg var vettskremt for å kjøre etter det. det var totalt uaktuelt, jeg ville ikke røre rattet.

min onkel var veldig klar over hva person jeg egentlig er, og hvor stor min lidenskap for biler allerede var. han skaffet ny sportsbil og på ganske brutalt vis lurte/tvang ham meg bak rattet. det tok et par timer med sinne og tårer, men det funket jo. for min del.

med den erfaringen i bakhånd så tror jeg man bare må tvinge seg til å akseptere at dette skal man mestre. jeg har hatt to stygge uhell etterpå også, men de har ikke affektert meg noe nevneverdig i etterhånd. jeg kan ikke forklare hvorfor på noe godt vis, men jeg antar det har med at jeg allerede hadde en sånn erfaring fra før av.

jeg våger meg å tro at det er slik at man kan bli sterkere av slike opplevelser også.

bilkjøring for meg idag er en selvfølge. jeg både slapper av og koser meg når jeg suser avgårde, og jeg finner helt klart nytelse i lange turer.

[Alvina]

Jeg vet ikke, har vært i en nestenulykke der vi som var fire i en bil som ungdommer kunne havnet rett utenfor et stup, men vi havnet på veien og måtte gå noen kilometer før vi møtte noen som var på rep-øvelse som plukket oss opp og ringte hjem til foreldrene våre og fikk oss hjem.

En venninne kjørte ikke etter mange år, etter en motorsykkelulykke i et annet land der mannen hennes døde og hun ble handicappet ,fysisk.

Men vi har forsøkt å kjøre sammen og jeg vet hun får det til, for jeg er veldig rolig og forstår litt av hennes angst - mest fordi vi er så nære venninner. Det vil si, ingen press og i eget tempo.

Men hun misliker å kjøre og har fremdeles bil-bak-rattet-angst.

Jeg har heller ikke kjørt bil på noen år etter en frontkollisjon der jeg var passasjer, men jeg vet at jeg kan. Har ingen råd å gi. Dessverre. Tror man må få med en god venn/venninne og ta det i sitt eget tempo, en som forstår og som er rolig og som man stoler på. Viktig også å begynne med små skritt, kjøre der man er kjent og ikke det som minner om.

Jeg måtte nekte min mor å kjøre, og sa stopp bilen (flere ganger), et stup jeg nesten var nede i en bilulykke... fordi jeg ville gå og ikke sitte på. Angsten var lammende... Men nå går det bra.

Alle ville kanskje sagt, oppsøk psykolog, men i slike tilfeller tror jeg - ja en eller flere timer hos en psykolog kan hjelpe, men det viktigste er å forsøke å takle sin egen angst, man vet jo hvordan den oppstod og å la andre man stoler på kjøre de samme strekingene mens man selv er passasjer.

Vet ikke, men det er mine tanker. Jo, jeg har begynt å kjøre igjen, men har fremdeles sperrer for noen veier/gater/strekninger.

[AnonymBruker]

Takk for svar begge to, har lest svaret deres flere ganger, og det er beroligende at det er en mulighet for å komme seg over dette.

Prøver å trene meg opp over å kjøre bil nesten hver dag, og da på "skumle" strekninger.

Det går bedre nå enn i fjor, så jeg har hatt fremgang, men jeg synes likevel det er skummelt.

Anonym poster: edb4fa8fd608ee799216c1a08aea28fe

[Gjest Lille-pus]

Jeg skjønner at det er skummelt. Skjønner det litt for godt.

Du kjører nesten hver dag, - det er bra tror jeg.

Det går bedre i år enn i fjor, det er bra, vet jeg.

Du blir sliten av å kjøre på strekninger/veier som er tilsvarende den hvor ulykken skjedde, det er helt naturlig, og det kommer det til å være en stund ennå er jeg redd.

Får jeg driste meg til å foreslå at du ikke bare kjører på disse "skumle" strekningene, men også kjører mye på de "trygge" strekningene hvor du slapper bedre av.

Det pleide jo å være litt kos, og litt kjekt å kjøre (?) Jeg vet det går ann å få det til å bli hovedfølelsen ved å kjøre bil igjen.

Edit: Og det er faktisk litt skummelt å kjøre. Nå er nok både hodet ditt og kroppen din veldig klar over det. Akkurat den tror jeg ikke vil gå over, men den vil bli mer logisk med litt mer tid.

Endret 13. september 2012 av Lille-pus

[lurine]

Etter min ulykke, hvor både barna og jeg hadde englevakt og et underlig sammensurium av små tilfeldigheter som til sammen gjorde at det gikk bra med oss tok det nesten 2 år før jeg sluttet å få høy puls når jeg nærmet meg ulykkesstedet. Som jeg forøvrig måtte på hver eneste dag, eneste vei hjem.

Egentlig ikke redd, men i kroppen gikk alarmen hver gang i lang tid. Og jeg begynte å kjøre straks jeg var i stand til det etter ulykken, sånn ca en uke etter.

[lurine]

Og poenget som ble borte: fortsett å kjøre, og legg merke til at du antakelig blir en bedre sjåfør. Og at det går over, bare gi det tid.

[¤Tiramisu¤]

Jeg frontkolliderte på glatta for noen år siden. Har også snurret rundt og havnet i et autovern. Det var glatt da også.Har i tillegg hatt 3 nesten-ulykker med biler som har havnet i mitt kjørefelt, og det har vært sekunder om å gjøre.

Kjører bil hver dag, og på sommerføre er alt ok, men så fort minusgradene dukker opp eller snøen daler, da er bilkjøring bare fryktelig. Jeg blir redd for at det er glatt, for å skli, for å kollidere, eller at noen andre skal kjøre på meg.

Disse nesten-ulykkene har satt meg helt ut, da får jeg flashbacks tilbake til frontkollisjonen, får tårer i øynene, begynner å skjelve, og får rett og slett angst.

Og det gjør meg ikke akkurat til en bedre sjåfør på vinterføre, jeg holder så hardt rundt rattet at knokene er helt hvite, og jeg har skuldrene opp under ørene.

Nå har det jo gått flere år også, og det å kjøre på vinterføre blir egentlig verre og verre for hvert år.

Så jeg er ikke så overbevist om at det alltid blir bra. Det er jo helt umulig å glemme følelsen av å ikke kunne gjøre noe, å bare måtte sitte å vente på smellen mens den andre bilen kommer nærmere og nærmere, og å høre lyden av metall mot metall, se den totalvrakede bilen og løse deler strødd utover veien, og vips der kom det flere ambulanser gitt, og værsågod og bli med.

Jeg vet jo det at neste gang så kan det gå mye verre, og det var jammen ille nok sist.

Og selv om jeg føler jeg kjører i passe tempo og har kontroll (selv om jeg er redd), så er det jo mange andre tullinger på hjul som aldri burde sittet bak et ratt, eller andre som kan miste kontrollen over bilen og kjøre ned meg.