Gå til innhold

Mine og dine barn - erfaringer?


Gjest anonym

Anbefalte innlegg

Gjest Anonymous

Om et par mnd flytter jeg og min nye flamme sammen. Vi har begge et barn fra før, jente på 4 og gutt på 6 år. Begge har vi også delt 50/50 omsorg med den andre forelderen Noe begge vi, x'ene og barna våre er veldig fornøyd med. Men hvordan bør man forholde seg i en sånn situasjon med mine og dine barn? I utgangspunktet hadde vi veldig forskjellig syn på dette. Jeg mente det burde være et klart skille mellom mine og dine, sånn barna er vant med til nå. Mens hun mener vi må oppføre oss som en familie på fire, som om de begge var våres felles barn. En god del av hennes argumenter ser jeg absolutt fornuften i, og vi skal til familierådgivning for å prøve å finne den beste løsningen, men ville veldig gjerne høre fra noen som alt har erfaring om hva som fungerer eller kanskje hva som absolutt ikke fungerer?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Vanskelig å si noe konkret om hva som fungerer og hva som ikke fungerer...

Jeg har en sønn på 6, samboeren min har to døtre på 6 og 9. Min sønn bor fast hos oss (er hos pappan sin en gang i uka og annenhver helg). Jentene er hos oss en gang i uka og annenhver helg.

I starten flyttet jeg og min sønn inn til min kjæreste. Min sønn fikk eget rom, men det var ofte krangling om detaljer - som at han ikke fikk bruke knaggene i entreen til å henge jakka si på, eller sitte i stolene som var "deres". Dette hadde jeg ikke tenkt på, og det var mange uoverensstemmelser som gikk på det med at vi på en måte lånte pappa'en deres sitt hus. Så det fungerte dårlig..

Barna er perlevenner, men har vel stort sett samme krangler som vanlige søsken har. Tror de krangler mindre også - de blir iallefall ikke like lei hverandre.

Vi bor nå i en stor enebolig, der barna har hvert sitt rom, og alle har på en måte samme eierskap til hjemmet.

Når det gjelder oss voksne, var vel jeg på den måten du beskriver deg selv på. Dette førte til at jeg bl.annet ikke lot min samboer hjelpe meg med min sønn. Andre veien har vel jeg alltid tatt ansvar overfor hans døtre, og tatt meg av de når jeg har vært der. Dette førte selvfølgelig til at jeg ble veldig sliten...

Nå går dette bra, vi fungerer som to foreldre.

Allikevel - dere kan aldri bli en "vanlig" familie - dere bor tross alt ikke sammen hele tiden, og deres barn har familie utenom dere også. Oppdragelsen er vanskeligst å styre - hjemme hos min sønns far har de regler som vi ikke har, hjemme hos jentenes mor er det helt andre regler osv. Så vi må forsøke å plukke det beste fra alt. Ikke helt enkelt bestandig..

Når alle barna er borte, har jeg en tendens til å savne de veldig. Det blir veldig stille og tomt i huset, og man blir litt rastløs. Men man får god tid til å være kjærester.

Det fungerer dårlig å forskjellsbehandle barna. Man må prøve å møtes på halvveien - og her er kommunikasjon veldig viktig. Ikke glem at det å kritisere barnet til samboeren din overfor henne føles veldig sårt og vanskelig. Det fungerer ikke! Unngå å kjefte på barnet hennes, men prat til det og prøv å få forståelse for problemet.

Det er ikke enkelt når man skal stifte felles familie - ikke minst når man er så ferdig formet fra før. Dere kan nok vente dere perioder med "vondt i magen" eller barn som ikke liker maten dere serverer, eller som synes bestikket til stefar/mor er ubrukelig. Overse slike ting - barna vil markere seg, og ha ekstra oppmerksomhet. La de få det, og ikke gå i den fella at dere kjefter for "rare" situasjoner som barnet kan komme på å lage.

Sett klare grenser, men la barna få tid til å tilpasse seg den nye situasjonen.

Synes det virker som om dere forbereder dere godt, og det er en veldig god start. Tipper ungene gleder seg til å bli "stesøsken" - det er veldig godt med lekekamerater!

Ønsker dere tillykke med den nye tilværelsen som "den nye storfamilien!!"

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous

hei,

to små råd utenom de du har fått:

1. barna har kun EN MAMMA og EN PAPPA og dette synes jeg det er viktig å poengtere ovenfor barna. Den andre part er kun en positiv ressurs i barnas liv.

2. Ta barna med på familiråd og snakk med dem om hvordan de ønsker og tror at livet nå kommer til å bli. Avtal i fellesskap litt "lover og regler". Så lenge barna får være med "å bestemme" så går mye veldig greit......

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...