Dilemma... flytte eller ikke?

[AnonymBruker]

Hei

Jeg, min samboer og sønn på 1 år, bor i hans leilighet i bygda vi begge har vokst opp.

Jeg er noen år yngre enn samboer, og har ikke komt i gang med høyskole utdanningen min. Det er bestemt at til neste år skal jeg begynne på skole, men problemet er bare hvor..

Skal vi bo hjemme, må jeg pendle 45 minutt hver vei.

Jeg har lyst å prøve å bo et annet sted, f.eks bergen (5 timer fra der vi kommer fra)

men dette sitter dypt inne for samboer. han er typen hjemmekjær, og har en godt betalt jobb som han virkelig ikke har lyst å slutte å jobbe for. men med

tilrettelegging er det kanskje mulig for han å beholde jobben. Må han skifte jobb, går han ganske mye ned i lønn.

Vi er begge innstilt å så oss til ro i bygda vi kommer fra, men jeg er fortsatt veldig ung, og har lyst å prøve noe annet mens jeg ennå har muligheten.. Det er liksom nå eller aldri.

Er det dumt av meg å ville flytte, siden jeg egentlig kan bo hjemme?

Samboer synest tanken på å selge leiligheten vi bor i, bilen hans (veteranbil) og flytte fra familie og hjemsted er vanskelig..

Anonym poster: c4b3ada85e2db9f24e8ec826c92466e9

[Sulosi]

Jeg pendler en time hver vei med buss (totalt bruker jeg halvannen time om jeg må gå til bussen) og studerer 100%. Jeg har tre barn og ingen mann men det fungerer her. Mine foreldre hjelper til de dagen jeg er veldig sent hjemme så barna får middag og hjelp til lekser. For meg fungerer det helt greitt, det er bare slik det er. På bussen enten sover jeg eller jeg leser pensum.

[AnonymBruker]

jeg formulerte meg kanskje litt dårlig

Poenget er at jeg har veldig lyst til å flytte for å prøve noe annet jeg er 22 år, og har ikke lyst å sitte hjemme som 80 åring, å vite at jeg aldri har fått gjort noe annerledes i livet, jeg har lyst å prøve bylivet før vi slår oss helt til ro.

som 22 åring, har jeg også lyst å prøve å få med meg litt av det sosiale, og det blir plutselig vanskelig når jeg må kjøre 45 min hver vei. med en liten unge går jeg jo glipp av mye, men føler at viss jeg må pendle i tillegg kommer jeg til å gå glipp av alt....

J

Det er nå jeg har sjangsen, og føler egentlig selv jeg bør gjøre det nå, før jeg har 3 barn som deg, og da flytting for en liten periode blir mye mer tungvindt, og noe jeg ikke ønsker for barna mine da

jeg lurer på om det er dumt av meg å prøve å få kjæresten med på noe sånt, siden jeg egentlig kan studere på hjemstedet vårt.

Men føler og at han bør la meg få studere og bruke disse 3 årene sånn som jeg mest ønsker, siden jeg er hjemme og tar vare på sønnen vår hele uken i tillegg.

men så er det jo han som er hovedforsørgeren og har derfor ganske mye han skulle sagt og

Heldigvis er vi ikke noen kranglefanter, så vi skal nok finne ut av det og bli enige på et vis, men jeg kunne tenkt meg å hørt noen andre sine synspukt og

Hilsen Ts

Anonym poster: c4b3ada85e2db9f24e8ec826c92466e9

[Gjest regine]

Forstår godt behovet ditt for å dra ut og jeg syns absolutt du bør gjøre det. Enten at du drar alene og blir ukependler, eller at dere drar sammen som familie. Det siste er sikkert det hyggeligste og beste for forholdet, da er dette noe dere gjør sammen. Dessuten høres det ut som om mannen kan fortsette med den jobben han har selv om dere flytter for en periode? Leiligheten kan dere vel leie ut i mellomtiden.

Ungen er liten og har dermed ikke knyttet seg så sterkt til stedet dere bor på så det er heller ikke noe hinder.

Det går også an å tenke kombinasjoner, f.eks. at du drar alene det første året og ukependler og så kommer mann og barn etter. Alternativt at du og barnet flytter ,mens han ukependler til dere (selv om du da blir mye mer bundet enn om du var alene/dere er sammen ifht. barnepass og sånt).

Samtidig må du huske på at du uansett er i en annen situasjon enn de fleste av dine jevnaldrende studiekollegaer, som ikke har de samme forpliktelsene som deg. Du vil uansett ikke kunne leve studielivets glader dager fullt ut - uten at det betyr at jeg mener at din studietid blir "mindreverdig".

Det er viktig at en ikke angrer på alt en ikke gjorde - og det er absolutt mulig å få til at du tar utdannelsen et annet sted enn hjemme. Tror ellers du har løsningen selv - dere må snakke sammen og se på ulike alternativer og måter å gjøre det på.

[AnonymBruker]

Tja, jeg ville ikke brukt 45 min kjøring som en unnskylding for å flytte.

Og spessielt ikke om det vil gjøre at han kansje må si fra seg en jobb han trives i og gå ned i lønn! Gode jobber vokser ikke på trær, og det er ikke lett å få seg jobb i byene i dag....

Og det høres ut som dere bor i nærheten av familie?? Det ville ikke jeg ha flyttet fra hvis jeg ikke måtte. Det er gull vert for alle.

Flytter dere 5 timer unna familien blir det ikke mye avlasting dere kan få, og dere blir sikkert sittende like mye hjemme med barnet alikevel.

Anonym poster: e65e34f79df6792f87a3fd54d8b7e705

[terri]

Vi har desverre ikke så mye hjelp fra familie, de er opptatt med sitt på hver sin kant.

Jeg bruker ikke kjøretid som noen unskyldning??? og jeg har ikke tvinget noen til å flytte?? Jeg sa at han kanskje kunne fortsette i den jobben han har, og han er borte på jobb fra mandag-til fredag, så i prinsippet må han bare tilbringe helgene et annet sted. han er like langt stasjonert fra jobben om vi bor der vi bor i dag, eller om vi f.eks flytter til bergen.

Jeg vet jeg ikke kan vere med på alt når jeg er student og har barn, men ting er mye enklere når jeg har både leilighet,skole og barnehage litt nærmere. Det er liksom ikke bare for meg å reise på jentekveld, eller invitere (invitere er lettere når man har små som sover om kveldene:p) så er man avhengige av å kjøre så lenge med bil..

Når samboer jobber så mye som han gjør, er det litt viktig for meg å ha sosiale forbindelser og gode venner utenom.

Min tanke er at vi selger leiligheten her vi bor, bor en periode på 3 år et annet sted, der jeg får utdanne meg sånn at jeg og kan få muligheten til en karriere slik som mannen min. Da jeg er ferdig utdannet og jeg selvfølgelig har fått meg jobb, skal vi starte å bygge hus der vi har planer om å slå oss til ro.

Og når samboer jobber borte mandag-fredag har jeg fult ansvar i ukene, og da kan jeg ikke reise fra familien og pendle, det er heller ikke noe jeg ønsker.

Vi er en familie, og da skal vi bo sammen og fungere som en famile innebærer det at vi ikke flytter, så ok... jeg må bare godta det.

men for å snu situasjonen: hadde det kjæresten min som ønskte å prøve noe annet, og jeg mest sannsynelig slapp å skifte jobb engang, så hadde jeg ikke nølt et sekund. Jeg synest på en måte det er egoistisk viss ikke..

så jeg har en ganske klar mening selv om situasjonen, men synest det er greit å høre

[terri]

ser plutselig at jeg har stått som anonym, det var ikke meningen

[Gjest regine]

Med de opplysningene du kom med nå vedrørende mannens jobb så vil jeg si: Flytt! Hans jobb er ingen grunn til å bli boende når han allerede ukependler. Da mener jeg det er helt ego av han hvis han setter seg på bakbeina. At han trenger litt tid på at tanken modnes er greit - men dette hadde jeg nok ikke gitt meg på hvis jeg var deg. Hverdagen din blir et puslespill uten like hvis du skal pendle 2 timer hver dag og ha hovedansvar for ungen. Da er det mye bedre som du selv sier, at dere bor på studiestedet. Det er den beste løsningen for ALLE parter - og det må jo være målet å finne noe dere alle kan leve med.

[Gjest Wolfmoon]

Når kjæresten din faktisk bare er hjemme i helger uansett, så synes jeg faktisk at det er du som må få bestemme hvor dere skal bo. Ønsker du virkelig dette, så bør ikke han stille seg i veien for det. Du bidrar mye i familien du også, nettopp fordi du gjør det mulig for han å ha en slik jobb, da er det viktig at du også får realisert deg selv.

[AnonymBruker]

Hmm, ja, dette er en situasjon hvor løsningen ikke alltid faller like lett. Du har et ønske, samboeren din et annet. Du sier at han ukependler dit dere bor i dag, hvorfor kan ikke han pendle til Xstudieby? Er det helst fordi han bare vil bo på hjemstedet/det trygge og kjente, eller er det andre grunner? Jeg kan ikke si hva du skal gjøre, men jeg ville nok gjort som flere før meg; Sagt at det ikke utgjør store forskjellen hvor dere bor siden han uansett bare er hjemme i helgene. Livet ditt vil bli mer hektisk og komplisert dersom du må pendle de timene hver dag -og hvem passer da lille? Det må da være mye bedre å ha leilighet i Xstudieby (og evt. leie ut den dere eier nå) for å gjøre din hverdag lettere. Hans hverdag vil jo ikke påvirkes da han ikke er der. Ja, fritiden hans vil påvirkes -men det er ingenting mot det din pendlerhverdag sannsynligvis vil gjøre..

Anonym poster: 1a330a1064639a71f74a69a541559c41

[AnonymBruker]

Husk at samboeren din ikke vil ha mulighet til å skaffe seg et nettverk i en ny by så lenge han er bortreist hele ukene. Han kan da fort bli fryktelig ensom, og veien derfra til depresjon er fryktelig kort. Du vil også fort bli ganske så ensom så lenge du vil være alene med ungene i ukene. For når skal du få deg noe særlig nettverk utenom unge studiekompiser, som bruker fritiden ute på byen, når du må rett fra skolen for å hente barn, for så å studere på kvelden når de har lagt seg? Der du bor nå føler du kanskje ikke at du har så mye avlastning, men du har muligheten, om ikke annet med å knytte til deg fast barnevakt i en tenåring på stedet du er fra. Dette vil være mye vanskeligere i en by der dere ikke kjenner noen. For hvordan skal du finne en tenåring du kan stole på?

Jeg mener at så lenge man har etablert seg, så er det status quo som gjelder når partnerene har ulike ønsker. Det vil si å bli boende der dere nå er. Hadde dere ikke hatt barn, kunne du jo ha flyttet til en annen by for å studere alene i disse årene, men det vil ikke fungere så lenge dere er en familie med barn. Og det er nå en gang slik: Man får flakse fra seg før man får barn. Det toget har gått for deg.

Anonym poster: 005106f5b2864ab9ad349feef77d5303

[terri]

Ja, det er mest på grunn av at han aldri har bodd noe annet sted, han flyttet hjemmefra da han kjøpte leiligheten vi nå bor i, og har brukt mye tid og penger på å lage til eiendomen. Tror han synest tanken virker litt skummel.. Kan vell seie at han er en skikkelig handyman, som gjør det meste selv, og da synest han det er leit og nettopp ha fikset ting, for å så selge alt sammen.

Viss vi flytter kommer vi likevel til å selge, siden vi skal bygge hus når vi kommer hjem, og i tillegg trenger vi litt kapital om vi skal ha oss leilighet i en annen by og. Å leie for tre år blir mange tusen rett ut, da er det bedre å betale de pengene til et lån

åå, godt å få noen slike tilbakemeldinger:) Ja, jeg håper han går med på det, og at det ordner seg med jobben hans.. Jeg tror han hadde blitt med om jeg krevde det, men synest at det bør vere greit for begge to.

[terri]

haha, ja livet er over når man har fått barn! da kan man ikke gjøre noe lenger...

Det er mange som studerer med barn, både kvinner på 20, og kvinner på 40!

I mine øyne har vi fortsatt muligheten, om toget har gått for meg eller ikke er vell ikke opp til deg å avgjøre AB hold spydighetene for deg selv. Gå å flask deg selv et annet sted.

dessuten hjelper det ikke å ha nettverk her hjemme, når han likevel er borte mandag-fredag han har heldgivis de fleste kompisene på arbeidsplassen sin. så det bekymrer meg ikke.

[Kine28]

Hva med å ha studentleilighet i studiebyen, bo der i ukene og "møtes" hjemme i helgene?

[terri]

jeg vet ikke om du har lest alt jeg har skrevet, men jeg har fult ansvar på en liten 1 åring fra mandag-fredag, siden pappaen reiser mye i jobben sin.

Å ukependle med et lite barn vil nok ikke fungere for oss da

[AnonymBruker]

haha, ja livet er over når man har fått barn! da kan man ikke gjøre noe lenger...

Det er mange som studerer med barn, både kvinner på 20, og kvinner på 40!

I mine øyne har vi fortsatt muligheten, om toget har gått for meg eller ikke er vell ikke opp til deg å avgjøre AB hold spydighetene for deg selv. Gå å flask deg selv et annet sted.

dessuten hjelper det ikke å ha nettverk her hjemme, når han likevel er borte mandag-fredag han har heldgivis de fleste kompisene på arbeidsplassen sin. så det bekymrer meg ikke.

Hvilke spydigheter?

Familie og venner er vanvittig mye mer verdt enn du skisserer her. Å treffe på gamle venner til en liten prat på butikken på lørdag eller å stikke innom slektninger for en kjapp kopp kaffe og en kjapp oppdatering er faktisk viktigere enn man tror før muligheten ikke er der lenger.

Nei livet er ikke over selv om man har mann og barn. Men man kan ikke gjøre nøyaktig som man selv ønsker lenger. Og man må finne hva som er best for alle parter. Å være alene med barn når man studerer er tøft. I perioder er studietiden en eneste stor vase av vanskelige forelesninger, haugevis av innleveringer og eksamen på eksamen. Det vil være enklere for deg å da bo nær venner og familie. For hva gjør du om ungen blir syk midt oppi det verste oblig-peset? Venner og familie vil kunne være behjelpelige med noen timer avlastning da slik at du får gjort unna det mest nødvendige slik at du får gått opp til eksamen. Syke barn er ingen unskyldning for ikke å levere ting på fristen, og som student har man ingenting som heter "syke barn"-dager.

Anonym poster: 005106f5b2864ab9ad349feef77d5303

[terri]

Jeg tolket det siste du skrev som litt spydig..

Jeg har gått 1 år på høyskole før, så jeg vet hva det går i.

jeg er fult klar over at venner og familie er viktig, men du vet ikke så mye om livet vårt at du kan seie så mye om akkurat den parten..

Jeg har bodd i umiddelbar nærhet til familien siden gutten vår ble født, det ene besteforeldreparet er i full jobb, og har lite tid til overs, og de andre besteforeldrene her stiller desverre ikke opp.. Jeg jobber nå når vi fortsatt bor hjemme, og det er lite hjelp å få.

Samboeren min har en særdeles høy arbeidsmoral, som gjør at han ikke er så sosial utenom jobben..Han er egentlig på jobb 24/7 mandag-fredag, og da er han naturlignok litt sliten når helgen kommer. Ofte velger han å jobbe helgene og, viss jeg er opptatt med andre ting. det jeg prøver å si er at han ikke er så ofte med kompiser uten om arbeidet.

I tillegg kommer vi nok til å reise hjem i ny og ne på beøsk, og tipper vi kommer til å få besøk en gang i blandt vi og. + at vi har et par venner i bergen allerede, som vi sikkert kommer til å få bedre kontakt med viss det nå blir til at vi flytter.

[Myosotis]

Hva er det man kan gjøre i en by? Gå rundt i gatene og shoppe og se på ting. Kanskje droppe innom en spennende cafe en gang i blandt. Stresse i trafikken. Jeg vet ikke egentlig hva som er så spennende med bylivet? Jeg har bodd i en av norges store byer, en av verdens største byer og jeg har bodd i ei lita bygd. For å være ærlig så synes jeg ikke noe av det var å foretrekke fremfor det andre.De fleste av døgnets timer gikk jo bort på å jobbe og sove uansett, og etter noen uker med "oh yeah by!" endte jeg alltid opp med å gjøre akkurat de samme tingene som jeg gjorde på bygda.

Men folk er vel forskjellige.

[AnonymBruker]

Mannen din er virkelig en drittsekk hvis han krever at du i praksis er alenemor OG ikke får sjansen til å leve litt. Alternativet er realistisk sett at du om et par år er så møkkalei livet ditt at dere går fra hverandre. Forskjellen for deg blir ikke så stor.

Anonym poster: 4f5cdc4e15026d3a94c8fd5eaab5373f

[AnonymBruker]

Regner med at det er samboeren din som skal finansiere studiene dine (du klarer deg ikke som student med barn på bare studielån i det større byene). Da må du huske at du ikke kan sette han igjen som "barnevakt" når han er hjemme fra jobb i helgene bare fordi du vil delta på studentarrangementer. Han vil ha like mye behov for å få slappet av i helgen som deg. Og mye av tiden han er hjemme vil du måtte bruke på å ta igjen det du ligger etter studiemessig (alenemødre som studerer bruker i stor grad helgene når barna er hos far til å studere på dagtid, og avslapning, gjerne med andre alenemødre som har barna hos far på samvær på kveldstid).

Anonym poster: 005106f5b2864ab9ad349feef77d5303