legebesøk - hvordan ta opp problemer?

[Gjest Usikker]

Jeg skal til legen, for å få ny resept på p-pille. Det er ikke noe problem. Men jeg sover lite, er ofte sliten, mangler motivasjon, ofte deppa , sliter med angst osv og jeg aner ikke hvordan jeg skal ta det opp. Redd for at han /hun skal tro jeg lyver, redd for at jeg ikke blir tatt seriøst.. tenk on de tror jeg bare vil ha piller eller noe. Jeg har hatt problemene i flere år men takler bare ikke å ta det opp.

Noen som har noen erfaringer eller råd? Eventuelt et spark bak og en "skjerp deg!"?

[Betty2]

Legen skal være der for å hjelpe deg, ikke for å dømme eller mistro deg.

Fortell om plagene dine, og hvor lenge de har vedvart, og spør om det er noe han kan hjelpe deg med å bli kvitt. Det er ikke slik at piller alltid er første løsninge på problemet, det kan være at legen gir deg en henvisning, tar noen prøver og gir deg råd om hva du kan gjøre for å forbedre tilstanden din.

[Nasse1]

Jeg forstår akkurat hvordan du føler det. Jeg har slitt med angst, tvangstanker - og handlinger i en god stund, og det tok meg lang tid å bestille den første timen hos legen, fordi jeg skammet meg, synes det var pinlig og jeg var redd for å ikke bli tatt på alvor. Da jeg til slutt dro meg til legen, klarte jeg kun å si en brøkdel av hvordan jeg følte, men legen min var svært forståelsfull og jeg ble absolutt tatt på alvor. Jeg ble videre henvis til psykolog der jeg fikk en utredning og så startet med behandling.

Det er vanskelig å ta det første steget, men jeg anbefaler deg absolutt å gjøre det.

[Gjest usikker]

Ts her. Vi fikk starta med å skaffe meg hjelp. Hun (fikk endelig komme til fastlegen min) skulle måle blodtrykket, og så arrene mine på hendene. Hun tok det opp etter vi hadde blitt ferdig med ppillesnakket. Hun er de første legen som har gjort det, og det er ikke første gangen jeg har målt blodtrykk akkurat. Hun virket til å bry seg. Det var en enorm lettelse for meg at hun startet det. Vi rakk ikke å snakke så mye om alt men.

Så nå skal jeg snart tilbake til henne for mer samtale, samt hun skulle skaffe meg en henvisning til dps. Endelig, etter alt for mange år, får jeg hjelp. Det er skummelt. Det er uvant. Men samtidlig er det litt godt.. men jeg er litt redd fremdeles. Men det er en start.