Stebarn, elske dem som en mor skal?

[ViljaH]

Barna har da en mor allerede. Unødvendig at du skal tre inn i den rollen. Det holder at du er glad i dem og oppfører deg bra til dem.

[Gjest Purple Haze]

Helt urimelig å mene at du skal ha morsfølelse for barna hans og elske de som foreldrene gjør. Jeg regner med at med den kjærligheten han mener du skal føle, følger rettigheter og plikter også? Du kan oppdra dem på lik linje med han, uten at han ser noe galt i måten du gjør det på?

[pusleline]

Jeg er også "bonusmor", og samboer sier av og til at jeg er "mor". Dette sier jeg er feil, for selv om jeg er glad i barnet, henter, kjører, fikser og ordner har barnet to foreldre fra før.

[AnonymBruker]

Jeg er også stemor, og jeg er veldig, veldig glad i stesønnen min som nå er blitt 15 år. Han har en helt spesiell plass i hjertet mitt og den plassen vil være hans for alltid.

Men samme følelser som om han var min egen? Nei, det har jeg nok ikke. Jeg har ikke egne barn, men om jeg får det en dag så håper jeg på å oppleve den samme følelsen av hodestups forelskelse som mange nybakte foreldre beskriver. Denne altoverskyggende følelsen av at den lille babyen er det vakreste og mest fantastiske lille menneske jeg noensinne har sett. En sånn følelse har jeg aldri hatt overfor stebarnet mitt, og det ser jeg på som helt naturlig.

Jeg vil bestrebe meg på å behandla barna så rettferdig som mulig, men det vil naturlig nok aldri bli likt. For selv om jeg er veldig glad i stesønnen min og han også er glad i meg, så har vi ikke et mor-barn-forhold. Det har f.eks. aldri vært naturlig for ham å sitte på fanget mitt (han var 7 år da jeg ble sammen med faren hans). Vi kommuniserer veldig fint og han kan snakke med meg om ting han ikke kan snakke med verken mor eller far om, men klemmer faller ikke veldig naturlig mellom oss som det gjør mellom ham og foreldrene. Så selv om vi begge er viktige personer i hverandres liv så er det jo en klar forskjell mellom foreldre og steforeldre.

I tillegg vil jo stesønnen min være nesten voksen innen jeg eventuelt får et eget barn, så behandle dem helt likt? Neppe.

Anonym poster: 9c0fa16a4556d66b28b6a2dccf97abcd

[Gjest Gjest]

Dette er jo en sannhet med modifikasjoner, all den tid folk adopterer barn og så absolutt får kjærlighet til dem.

Ved adopsjon blir jo det båndet etablert, da blir jo barnet din sønn/din datter. Slik blir det ikke med stebarn som allerede har en mor og en far.

[Ulrikke]

Jeg har vært stemor til tre i ti år, fra de var 1, 2 og 6 år.

Jeg har fulgt dem hele livet. Jeg lager mat, trøster, kjefter, fikser klær, sengetøy, kjører dem overalt og tilbake igjen, hører om vennekrangler, kjærlighetssorger, leser, hjelper med lekser - ja, i det hele tatt det meste....

Jeg er kjempeglad i dem!

Heldigvis har jeg en samboer som tar det for gitt at jeg ikke har morsfølelse for dem. Vi har et felles barn, og hun er "under huden" på meg på en annen måte. Det tar han som en selvfølge, og det er jeg glad for, for noe annet hadde jeg ikke klart å oppfylle! Jeg er mye mer glad i dem enn f.eks. en tante, og jeg kjenner dem utrolig mye bedre - men en mor har de allerede, og de trenger ikke to! Akkurat som at mora deres ikke forventer at stefaren føler det samme for disse som han gjør for sin egen datter!

Din samboer er urimelig, og han burde kunne skille mellom ordentlig kjærlighet og foreldrekjærlighet!