Stebarn, elske dem som en mor skal?

[AnonymBruker]

Stemor for første gang, så jeg er usikker på hva slags regler som gjelder....

Kjæresten og jeg krangler av og til om stebarnet og hva jeg føler for dem. Når det er sagt så stiller jeg opp, jeg er veldig glad i dem, stiller opp både til samtaler de vil ha, og treninger, kjøring, bursdagsselskap osv osv. Jeg er veldig glad i dem, men jeg klarer ikke å føle morsmjærlighet for dem. Kjæresten min er skuffet over at jeg ikke elsker barna hans og føler meg som en mor for dem. Forholdet mellom moren og kjæresten min er IKKE bra, absolutt. Jeg har ofte poengtert st gladere i barna, det blir jeg ikke, for jeg er svært glad i dem, men deres mor kun jeg heller ikke bli.

Burde jeg vurdere å ende forholdet når jeg ikke kan innfri dette kravet?

Vi har bra annahverhelg og en dag i uken. <br /><br /> Anonym poster: 30841aaec2427f42918e5e81eb4cb6b3

[AnonymBruker]

Vi har barna annahverhelg skrev jeg, men iPhone forandret det.<br /><br /> Anonym poster: 30841aaec2427f42918e5e81eb4cb6b3

[Gjest Magdalene]

Ingen kan forlange at noen andre enn foreldrene elsker barne slik som foreldrene gjør.

[Gjest regine]

Syns samboeren din er urimelig.

Selvsagt elsker du ikke barna som foreldrene deres gjør - det ville jo være merkelig! Du er jo ikke forelder!

Jeg skjønner heller ikke hvorfor samboeren din er så opptatt av "hvor høyt" du elsker barna hans, så lenge du oppfører deg ordentlig overfor dem, ikke forskjellsbehandler ifht. egne barn etc- så bør han være fornøyd.

og så bør du passe deg litt for å gå i den klassiske stemorsfella: at det i praksis er DU som har ansvaret når barna er på samvær hos sin far. Det er hans unger og hans ansvar.....

[Gjest Marmot]

Jeg har barn selv, og jeg hadde synes det var mer bekymringsverdig om enten min kjæreste eller fars kjæreste påsto at de elsker ungen like høyt som om de skulle vært biologiske/juridiske foreldre. Det tror jeg nemlig ikke går an, i hvert fall ikke før etter mange, mange år.

[Havbris]

Jeg synes mannen er urimelig. Du gjør så godt du kan i den rollen du har fått. Mer enn det kan han hverken kreve eller forvente. Det er lite fruktbart å måle kjærlighet.

[AnonymBruker]

Jeg syns også det er urimelig av partneren din å forvente at du skal elske barna på samme måte som det biologiske foreldre gjør. At du er glad i dem og behandler dem bra, burde være mer enn bra nok. Ingen kan forvente noe mer av deg.

Anonym poster: ff243c1e78fa87b6630bb7c977efecfd

[Gjest Gjest]

han er jo en idiot.

[Gjest Gjest]

Morsfølelse er noe man får for egne barn og dette er ikke noe din samboer kan forlange at du skal føle. jeg tror likevel at du vil få ett annet syn på hans barn når du får dine egne.

fint at du stiller opp,men ikke glem at far skal ta ansvar som far og ikke skyve dette over på deg.

Han bør vere glad for din deltakelse men ikke oveta helle "butikken" er vel mitt beste råd.

[yes2yes]

Det er virkelig vanskelig, om så ikke helt umulig, å føle det samme for andres barn som man gjør for sitt eget. Det betyr dog ikke at man er glad i dem og ønsker å se dem så glad som mulig så ofte som mulig, men reell morskjærlighet får man neppe om det ikke skjer et under fra naturens side.

[RoH]

Nå blir dere vel ikke som foreldre noen av dere med kun omsorg hver 2. helg? Litt mer sånn reservepappa og reserve mamma til reservepappaen er vel mer riktig. Å ha hovedomsorg gir et langt større trykk og vesentlig mindre frihet. Det bør du nok ha i bakhode.

Kan jo hende at samboer din ikke prøver å kompensere manglende omsorg / trivsel med barna / tid med barna ved å plassere et ansvar til deg?

Syns dere bør sette dere ned å prate dere gjennom saken, gjerne i flere bolker til dere finner en løsning / måte å leve på. I slike saker er det flere mennesker involvert, du er ikke er alene om å påvirkes av de valg som gjøres / har vært gjort.

[RoH]

han er jo en idiot.

Å du er en luring.

[Gjest Gjest]

Er gift med en annen enn far til barna. Jeg vet at han er glade i dem, også som om de skulle vært hans egne. Men jeg kunne aldri forlangt det av ham. Dette fordi han kom sent inn i livet deres, og fordi det ikke er biologiske bånd.

Så jeg synes din samboer stiller merkelig krav til deg. Du sier du stiller opp og er glade i dem, og da bør han faktisk være veldig glad for akkurat det. Er ikke alle steforeldre som gjør det heller

[Maryell]

Synes du høres ut som en flott stemor jeg. At du skal føle morskjærlighet for dem blir urimelig å kreve all den tid du faktisk ikke er mamman deres.

[Silfen]

Morsfølelse er noe man får for egne barn

Dette er jo en sannhet med modifikasjoner, all den tid folk adopterer barn og så absolutt får kjærlighet til dem.

Når det er sagt så kan man ikke tvinge noen til å elske en person. At man er glad i og respekterer barna til en kjæreste er en selvfølge, ¨å kreve noe mer er noe som rett og slett ikke går an. Likevel, når man ser folk som blir sammen med f.eks. gravide eller mennesker som har ganske små barn, og er med disse barna til de blir voksne, så vil jeg absolutt tro at man kunne vært like glade i disse som sine egne.

[AnonymBruker]

Jeg synes dette blir helt feil å forlange. Barna har allerede en mor. Å kreve at du skal føle det samme som en mor, når du ikke faktisk har den rollen for barna, blir helt feil.

Når man adopterer, så blir man barnets mor. Da vet man at dette er barnet mitt. Men når man "bare" er stemor, så er barnet en annen kvinnes barn. Og om man tråkker for nært innpå, og prøver å være som en mor for barnet, kan man risikere å tråkke den faktiske moren kraftig på tærene. Det er klart det blir vanskelig å få de samme følelsene for et barn man ikke for lov å være 100% mor til som man ville fått for barn man hadde 100% morsrollen til.

Anonym poster: 53cfafe15ec4e21d4e589977a45a536a

[Kattugla]

Dette er jo en sannhet med modifikasjoner, all den tid folk adopterer barn og så absolutt får kjærlighet til dem.

Adopterte barn er ens egne barn!

[Silfen]

Bor man sammen med et barn i 16 år (eksempel) så syns jeg ikke det er det spor rart at man blir like glad i det barnet som om det er ens eget barn. Fair enough at det er eget barn på papiret når man adopterer, men sist jeg sjekket så hadde ikke et papir noe som helst med følelser å gjøre!

[Gjest Marmot]

Bor man sammen med et barn i 16 år (eksempel) så syns jeg ikke det er det spor rart at man blir like glad i det barnet som om det er ens eget barn. Fair enough at det er eget barn på papiret når man adopterer, men sist jeg sjekket så hadde ikke et papir noe som helst med følelser å gjøre!

Det er nok helt sant, men jeg tror også at man er åpen for "foreldrefølelsen" når det er egne barn. At barnet mitt er ungen min har veldig lite med biologi å gjøre, det handler om egne følelser rundt det å være mamma. Og for å få disse følelsene må man oftest være mamma/pappa, enten det er biologisk eller adoptert barn.

[Silfen]

Ja, jeg ser den. Men samtidig så tenker jeg at om man bor med et barn, og ikke bare er helgesteforelder, gjennom hele barnets liv, så er det like mye sannsynlig at man elsker det som sitt eget som at man ikke gjør det. Og ingen av delene er galt.