Hjelp! Jeg fungerer ikke!

[AnonymBruker]

I samfunnet og med mennesker rundt meg! Jeg kan fungere når jeg føler meg trygg på menneskene, liker dem og føler vi har en god kjemi og lett kan prate, f. eks at vi har endel av de samme interessene (noe som skjer skjelden, har mistet endel interesser. Er egentlig ikke interessert i noe, kanskje det er et stort problem?).

Jeg har ikke sosiale antenner, er ekstremt asosial og introvert. Blir sliten når det er mye folk rundt meg. Og stressa. Når folk prater med meg, hender det det blir "kleint" og pinlig, vet ikke hva jeg skal si eller hvordan jeg skal svare.

Sliter med dårlig selvbilde forresten.. Liker ikke at folk ser på meg. Har blitt litt tøffere, men er fortsatt ille.

Hvordan skal jeg klare meg i samfunnet? Føler ikke samfunnet er skapt for sånne som meg. Føler det er bedre om jeg bosetter meg i skogen og blir forfatter eller noe, uten venner (selvom jeg synes det hadde vært fint å ha venner og det er trist å tenke på at jeg for tiden ikke har noen gode venner)

Flere som har det sånn, eller er det bare jeg som er gæren?

Anonym poster: 557e4845e2d760cb27bac545f88ea583

[Nasse1]

Du er definitivt ikke gæren og det er garantert mange andre som føler det som du. Det kan høres ut som du har en grad av sosial angst, som videre kan medføre depresjon. Det kan tyde på depresjon når du mister interesse og glede over ting du ellers vil følt dette for.

Har du vært hos psykolog?

[AnonymBruker]

Har ikke det, men har snakket med en psykiatrisk sykepleier. Men det blir vel ikke det samme. Føler ikke h*n tar meg på alvor da.

Men det at det blir ekle situasjoner forsterker på en måte den angsten for å snakke med fremmede eller folk jeg ikke har så mye til felles med.

Jeg vet at jeg liker rutiner, og trygghet. Og jeg føler ikke jeg passer inn i samfunnet. Man skal liksom være så sosial, det blir forventet, og morsom og pen. Er man ikke sånn, ser folk rart på deg.

For en suppe.

Anonym poster: dc471f89eee6f6bfe401a466337da274

[Nasse1]

Jeg vil vel tro at en psykolog er mer kompetent enn en psykiatrisk sykepleier, uten å ha så mye kunnskap om forskjellene på dette.

Dersom dette er et stort problem for deg, synes jeg du absolutt du skal snakke med legen din om hvordan du har det og om mulighetene for å bli henvist til psykolog. Det er viktig å ta tak i angsten så tidlig som mulig, før det bygge seg opp og hemmer deg fullstendig.

[AnonymBruker]

Har det akkurat som deg. Skal mye til for at jeg er komfortabel med mennesker og i sosiale situasjoner. Har noen få venner jeg er meg selv med. Alkohol er min beste venn i sosiale sammenhenger, og jeg drikker for mye fordi da glemmer jeg frykten for å ikke være spennende nok og ikke ha nok å snakke med folk om. Folk synes jo jeg er en kjempemorsom person i fylla!

Vært på flere jobbintervjuer hvor jeg (vet i alle fall om et av tilfellene) ikke har fått jobb fordi jeg er sjenert. Ja, jeg er ikke den som roper høyest, men jeg klarer da stå bak en kasse og være blid og yte god service til kunder.

Holder på med en høyere utdannelse nå og lurer litt på hvordan jeg skal kunne hevde meg på jobbmarkedet når jeg er ferdig. Er det egentlig noe håp...vært sjenert og innadvent hele livet, sliter også med selvbildet og føler meg dum og ukomfortabel med nye mennesker. Uff, slitsomt...

Anonym poster: 41e8698fe69a66de6cba8af690494f51

[Gjest anonym]

Å være introvert er en litt annen dimensjon av å være innadvendt. Du er ikke innadvendt men blir sliten av mange mennesker og inntrykk på en gang.

Det kommer av at man som introvert liker å tenke litt dypere i ting enn det som er vanlig. Ingenting unormalt i det, kan heller være tegn på en litt uvanlig intelligens og en akademisk legning.

Jeg elsker rolige dialoger, åpne og ærlig diskusjoner på et imøtekommende nivå. Smalltalk skal det endel til at jeg trives med, men det hender, kommer litt an på.

Smalltalk med mange deltakere er det verste jeg vet, blir helt forvirra og utmattet og skjønner ikke vitsen.

Har aldri falt meg inn at jeg skulle være unormal på grunn av dette, det er bare min personlighet som er sånn.

Jeg har lært meg å legge opp livet etter dette. Ikke så vanskelig.

[Gjest Irem]

I samfunnet og med mennesker rundt meg! Jeg kan fungere når jeg føler meg trygg på menneskene, liker dem og føler vi har en god kjemi og lett kan prate, f. eks at vi har endel av de samme interessene (noe som skjer skjelden, har mistet endel interesser. Er egentlig ikke interessert i noe, kanskje det er et stort problem?).

Jeg har ikke sosiale antenner, er ekstremt asosial og introvert. Blir sliten når det er mye folk rundt meg. Og stressa. Når folk prater med meg, hender det det blir "kleint" og pinlig, vet ikke hva jeg skal si eller hvordan jeg skal svare.

Sliter med dårlig selvbilde forresten.. Liker ikke at folk ser på meg. Har blitt litt tøffere, men er fortsatt ille.

Hvordan skal jeg klare meg i samfunnet? Føler ikke samfunnet er skapt for sånne som meg. Føler det er bedre om jeg bosetter meg i skogen og blir forfatter eller noe, uten venner (selvom jeg synes det hadde vært fint å ha venner og det er trist å tenke på at jeg for tiden ikke har noen gode venner)

Flere som har det sånn, eller er det bare jeg som er gæren?

Anonym poster: 557e4845e2d760cb27bac545f88ea583

Jeg ser at denne er postet for lenge siden... Jeg bare lurer på om den som har skrevet innlegget etterhvert kan ha blitt opmerksom på det som senere er forsket på; å være høysensitiv?? Når man ikke forstår hva som skjer, kan d bli vanskelig og ødelegge selvtillit, man blir deprimert og engstelig. Men om du leser om høysensitivitet, og evt kjenner deg igjen, så er det mulig å forstå hvorfor du er som du er og hvordan du kan leve med det!! Du har bare mer av andre egenskaper som kanskje andre ikke har!!

Har nettopp har funnet ut at jeg er en HSP - undersøk det og les boken "særlig sensitiv"

[Pringle]

Og/eller Asperger...