Nestekjærlighet?

[Gjest Krykke]

Etter tragiske hendelser så er det mye snakk om nestekjærlighet og at vi står sammen. Vi ser feks at etter 22. juli så virker det som at alle står sammen og viser omsorg for hverandre. Vi ser det også etter Sigrid saken.

På lokale plan så ser vi også tendens til dette etter at enkeltpersoner opplever noe fælt. Den første uken eller to, så får de god støtte fra hele lokalsammfunnet. Men hva skjer så? Det har stilnet, folk bryr seg ikke lenger. Folk har nok med sitt. Det er så forferdelig tris! Vi lever i et samfunn der folk ikke bryr seg om hverandre. Men de vil gjerne gi inntrykk av det. Hvor er nestekjærligheten når en person spiser matpakka si ved et bord alene, eller går alene i en stor forsamling?

Jeg har sett flere slike eksempler og jeg blir så skuffet! De samme personene som ikke tar kontakt med en som går alene, kan gi masse støtte og oppmuntring på feks facebook, men når det kommer til det virkelig liv, så passer det dårlig!

Det var dagens hjertesukk fra meg! Er det virkelig slik i dagens Norge??

[AnonymBruker]

Bra innlegg, Krykke. Jeg har grublet rundt akkurat dette selv. Sitter litt på sidelinjen, føler jeg, og ergrer meg over dette fenomenet. Synes det er noe falskt ved all denne såkalte omsorgen som folk viser i forbindelse med slike hendelser. Jeg tror nemlig ikke at folk er så uselviske og omsorgsfulle når det kommer til stykket. .

De fleste nordmenn er flokkdyr som lar seg påvirke av alt sirkuset rundt disse sakene. Alt fokuset i media fanger folkets nysgjerrighet og interesse. Når saken stilner i media, så er det ingen som bryr seg lenger. Alle vil gjerne føle seg betydningsfulle og ha muligheten til å være den som får en avgjørende rolle i saken. Og så ser de kanskje en mulighet til å leke helt og få trynet sitt i avisen eller på tv?

Dessuten gir jo facebook folk muligheten til å vise venner og kjente hvilke edle mennesker de er. Der melder de seg inn i grupper a'la "R.I.P.22. juli" osv. Slik får vennene se hvor medfølende de er. Er det virkelig så viktig å publisere at man er "en av de gode"? Sannheten er at denne medfølelsen ikke stikker så dypt, egentlig. Det har jeg sett mange eksempler på. I hverdagen driter de fleste en lang marsj i om du sitter alene og råtner. Jeg føler med mennesker som mister sine barn, men jeg har ikke behov for å vise det til hele verden.

Anonym poster: 1ffc501026725ef22c4baf4966f519af