Matavhengigheten ødelegger meg

[AnonymBruker]

Hei

Jeg har litt motsatt problem, men kan likevel...

Anonym poster: e010a34aa499d60bf3fc86ecae9471d6

Tusen takk. Hva mener du med kjemisk?

Helt enig. Du ber jo faktisk om hjelp, noe ingen burde være redde for å gjøre her

Det er forskjell på de som ...

Tusen takk. Jeg forstår.

Kjære TS, jeg vet av erfaring av dette ikke er enkelt.

Man sitter i sofaen, "craver", går til kjøleskapet, fråtser og har det godt i et par minutter, før man sitter igjen med en dårlig følelse og tenker "hvorfor gjorde jeg det? Det var ikke verdt det."

...

Jeg får cravings hele tiden, ikke bare når jeg sitter i sofaen. Jeg har prøvd alle disse triksene, men ingenting funker i lengden. Det er som om jeg blir dratt ned i et sort hull.

Men tusen takk for tips og gode ord. Det er veldig snilt.

Før du kan gjøre noe annet så må du prate med en psykolog ...

Jeg har fått beskjed om at jeg skal få snakke med en psykolog på mandag. Jeg både gleder og gruer meg.

Tusen takk for all støtten dere har gitt meg. Det er ganske overveldende. Igjen, tusen takk.

Anonym poster: ea9922458ae95318fd80fc4b832e58af

[tøydokka]

Før du kan gjøre noe annet så må du prate med en psykolog slik at du får ordnet opp i det egentlige problemet.

Matproblemet er bare et symptom på dypere problemer.

Når du har gått til psykolog en stund så burde du gradvis endre matavhengigheten. Det kan være lurt å ta kontakt med en kostrådgiver som kan hjelpe deg på riktig vei slik at du ikke ender opp med å spise feil mat som fører til mer sug etter noe å spise.

I Vestfold så driver Fønix (en avdeling hos NAV) med diverse kurs hvor fokuset ligger på problemer med mat. Sjekk om det er noe lignende hos deg og mulighetene til å få være med på et slikt kurs.

Lykke til

uenig i at hun må vente med å endre vanene. man kan stå måndesvis i behandlingskø, og dypereliggende psykologiske problemer kan ta tid å jobbe med. Flere månder med den samme livsstilen kan bety mange mange kilo opp, og da blir det bare verre å snu..

[HedvigR]

Så bra at du kan få snakke med psykolog så raskt! Lykke til videre

[Ryvre]

Ja, jeg skrev litt feil.

Man burde jo absolutt jobbe med å endre vanene uansett. Man må bare være litt forsiktig for om det ligger dypere problemer under så er det dumt å kaste seg rundt og gjøre en helomvending. Det kan føre til at man går på veggen, trøstespiser enda mer og får enda dårligere selvbilde/selvtilit.

[AnonymBruker]

uenig i at hun må vente med å endre vanene. man kan stå måndesvis i behandlingskø, og dypereliggende psykologiske problemer kan ta tid å jobbe med. Flere månder med den samme livsstilen kan bety mange mange kilo opp, og da blir det bare verre å snu..

Det kan jeg faktisk skrive under på.

Problemet er den at da jeg gikk til helsesøster da symptomene begynte å oppstå, var jeg fortsatt normalvektig og alt hun sa, var at jeg måtte prøve så godt jeg kan å få et positivt syn på meg selv, og ikke la speilbildet lure meg.

Hun snakket til meg som om jeg var en anorektiker, altså at jeg hadde et forvrengt syn på meg selv, siden jeg var jo normalvektig?? Så ja, disse problemene måtte jeg prøve å ordne opp i selv.

Etter flere kilo opp 4-5 frivillige helsesøsterbesøk til som et desperat forsøk for å få hjelp, ga jeg opp. Ingen ville hjelpe meg og jeg var dømt til å mislykkes. Nå sitter jeg her overvektig, første gang i mitt liv, og DA er noen endelig villige til å hjelpe meg.

Jeg mener ikke å være bitter og klage på noen, jeg bare mener det at helseøster/lege og andre profesjonelle burde innse at personen kan ha et problem selv om han/hun er normalvektig, ikke vente til personen er blitt under/overvektig før man endelig tar et tak for å hjelpe...

Jeg er heldig at det ikke er gått ALTFOR langt, for noen andre kan det være for sent...

Anonym poster: ea9922458ae95318fd80fc4b832e58af

[AnonymBruker]

Ja, jeg skrev litt feil.

Man burde jo absolutt jobbe med å endre vanene uansett. Man må bare være litt forsiktig for om det ligger dypere problemer under så er det dumt å kaste seg rundt og gjøre en helomvending. Det kan føre til at man går på veggen, trøstespiser enda mer og får enda dårligere selvbilde/selvtilit.

Det har du helt rett i.

Anonym poster: ea9922458ae95318fd80fc4b832e58af

[AnonymBruker]

Hvis du holder til i Oslo har Senter for selvutvikling og terapi (www.selvutviklingogterapi.no) et tilbud til overspisingsforstyrrelse og for å komme ut av den klemma du befinner deg i nå. Ellers kan kanskje interesseforeningen for kvinner med spiseforstyrrelser hjelpe?

Dette er en spiseforstyrrelse like mye som bulimi og anoreksi, så du har ingen grunn til å føle skam!

Anonym poster: 859da8eceacd9dcb6c2dace8652c49a3

[AnonymBruker]

Tusen takk. Hva mener du med kjemisk?

Tusen takk. Jeg forstår.

Jeg får cravings hele tiden, ikke bare når jeg sitter i sofaen. Jeg har prøvd alle disse triksene, men ingenting funker i lengden. Det er som om jeg blir dratt ned i et sort hull.

Men tusen takk for tips og gode ord. Det er veldig snilt.

Jeg har fått beskjed om at jeg skal få snakke med en psykolog på mandag. Jeg både gleder og gruer meg.

Tusen takk for all støtten dere har gitt meg. Det er ganske overveldende. Igjen, tusen takk.

Anonym poster: ea9922458ae95318fd80fc4b832e58af

Kjemisk: for eksempel leptinmangel (veldig sjeldent, men et eksempel). Kroppene våre ER kjemisk sammensatt, og det er viktig å huske dette. Klem

Anonym poster: e010a34aa499d60bf3fc86ecae9471d6

[tøydokka]

uenig i at hun må vente med å endre vanene. man kan stå måndesvis i behandlingskø, og dypereliggende psykologiske problemer kan ta tid å jobbe med. Flere månder med den samme livsstilen kan bety mange mange kilo opp, og da blir det bare verre å snu..

Mener ikke å være noen besserwisser.. Vet selv hvor drittvanskelig det er..Sitter selv i skrivennde stund og spiser smågodtsjokolade som jeg dypper i peanutsmør Og kommer ikke til å stoppe før posen er tom. Møkkasug!

Uansett: tror ikke tingen er å vente på at man kanskje får "fikset" noe psykisk før man gjør et oppriktig og langvarig forsøk på å hjelpe seg selv på en konkret og aktiv måte.

Lykke til hos psykologen i morgen!

[AnonymBruker]

Mener ikke å være noen besserwisser.. Vet selv hvor drittvanskelig det er..Sitter selv i skrivennde stund og spiser smågodtsjokolade som jeg dypper i peanutsmør Og kommer ikke til å stoppe før posen er tom. Møkkasug!

Uansett: tror ikke tingen er å vente på at man kanskje får "fikset" noe psykisk før man gjør et oppriktig og langvarig forsøk på å hjelpe seg selv på en konkret og aktiv måte.

Lykke til hos psykologen i morgen!

Takk!... Psykologen får jeg ikke før om 2-3 uker likevel de skulle bare ha meg inn for å underskrive noe papirer.

Men jeg har levd ganske bra(mye bedre) de to siste dagene.. Stått opp og trent før skolen begynner, det kjennes godt. Likevel føler jeg at det er en mørk sky over meg. Skjer spesielt etter skoletid, når jeg har spist middag og gått inn på rommet.

Jeg merker at jeg har mest sug ved middagstid, når jeg har spist ferdig porsjonen min så går jeg og småspiser hele tiden til jeg kanskje har spist det dobbelte av det jeg egentlig skal. Men dette er bare vane, ikke sant?

Anonym poster: ea9922458ae95318fd80fc4b832e58af

[AnonymBruker]

Jeg er så lei meg for deg :-( Hva er det vi mangler? Selvdisiplin?

Anonym poster: ea9922458ae95318fd80fc4b832e58af

Så ikke svaret før nå. Vi mangler nok litt selvdisiplin også, men mest av alt mangler vi nok sunne mestringstragegier som vi kan bruke istedenfor maten når følelsene kommer. Jeg spiser ihvertfall hver gang det kommer en følelse.. Vet ikke med deg?

Anonym poster: 1f3fd6da1aeebb5cba000fa29eda5ed3

[AnonymBruker]

Uff, jeg likte ikke helt disse svarene. Sliter selv med det samme, og tenker på mat heeele tiden!! Med en gang jeg har spist middag, og er henholdsvis ganske mett, så tenker jeg på hva jeg skal lage meg etterpå. Idag trykte jeg i meg en hvitløksbaguett selv om jeg var ganske mett, og etterpå ble jeg sittende med dårlig samvittighet. Kan ofte sitte å tenke på sjokolade, og klarer ikke å konsentrere meg om noe får jeg har fått det. Det er slitsomt!

Har gått opp 12 kilo på to år, og har lyst til å begynne å gråte når jeg ser gamle bilder. Før var jeg mye mer aktiv, men nå blir jeg sliten bare av å gå opp bakken til skolen (ca 200 meter oppoverbakke). Jeg er i tillegg utrolig slapp, og orker ingenting. Sliter ofte med å stå opp om morgenen, og står jeg opp tidlig, er jeg ødelagt resten av dagen og orker ikke være aktiv. Det er en ond sirkel, og nå orker jeg ikke mer. Skal prøve å ta et grep selv, og håper jeg klarer det denne gangen. Har gått til innkjøp av lavkarbobøker, og håper å finne sunne oppskrifter og motivasjon der. Vil ikke bruke så mye fett som mange bruker på lavkarbo, men heller prøve å spise mer grønt, i stedet for poteter og gulrøtter og lage lavkarbobrød med mye korn, istedet for hvetemel.

Anonym poster: 726abb825c50b8e9df05aeaca69e9a54