Hjelp!

[AnonymBruker]

Begynner å lure på hva som er feil med meg. Helt siden jeg var 11-12 år så har jeg hatt problemer. Dette startet da foreldrene mine skilte seg og jeg måtte flytte. Gråt nesten hver dag i flere år fordi jeg savnet livet før skilsmissen. I perioder har dette kommet tilbake, f.eks. da jeg var 15 år. Gråt ukontrollert hver dag, men klarte aldri sette fingeren på hvorfor. I tillegg har jeg alltid vært nervøs. Uansett hvor jeg er, bortsett fra hjemme, så får jeg en slags panikkfølelse. Magen knyter seg, brystet snører seg, hjertet banker vilt og jeg vil bare hjem. Da reagerer også magen med at jeg må på do. Og i mange tilfeller er det ikke alltid en do i nærheten og jeg får helt noia. Dette har gjort at jeg går minst mulig ut.

Har ikke vært ute med venner siden jeg var 17-18 år nå. Hver gang jeg skal ut på noe så må jeg sitte på do minst en halvtime før jeg går ut, og allikevel får jeg den angstfølelsen når jeg er ute. De siste årene har det blitt så ille at jeg ikke kan dra på butikken engang uten å måtte forberede meg mentalt. Kan aldri gjøre noe impulsivt. Og det er 100 ganger verre om jeg er sammen med andre jeg kjenner. F.eks. kan jeg greit dra på butikken alene, men om jeg må dra med ei venninne eller søstera mi, så får jeg nesten ikke puste hele handleturen og må garantert på do.

I dag er jeg 23 år. Har ingen venner lenger og ser ingen glede i livet. Skal ringe legen denne uka, men aner ikke hva han kan gjøre. Skulle egentlig starte på skole nå, men hele kroppen min nekter. Er helt stiv av angst og for å gå ut. Noen som vet hva en lege kan hjelpe med? Finnes det håp?

Anonym poster: 4c9fb3d7b7ed0815a01477c22fc05896

[AnonymBruker]

Det høres ut som du har angst. Om det er angsten som er roten til doproblemene, eller omvendt - vet jeg ikke helt. Men jeg kjenner igjen følelsen, for jeg pleier også å må på do pga prestasjonsangst! Gjerne i situasjoner som før eksamen, før et viktig møte, etc. Og jeg har vært plaget med sosial angst ei god stund. Derfor tolker jeg det som om dette er et av symptomene for en form for angst eller et annet dypere psykologisk problem. For du ordnet opp i det kan det hende dette forsvinner av seg selv. Har du andre ting du sliter med? Ekstrem svetting, pusteproblemer, skjelving, rødming?

Uansett, ta deg en tur til legen du, jeg er sikker på at han kan hjelpe deg!

Anonym poster: b8975c5c244673994b6df047ecbc0f9c

[AnonymBruker]

Det høres ut som du har angst. Om det er angsten som er roten til doproblemene, eller omvendt - vet jeg ikke helt. Men jeg kjenner igjen følelsen, for jeg pleier også å må på do pga prestasjonsangst! Gjerne i situasjoner som før eksamen, før et viktig møte, etc. Og jeg har vært plaget med sosial angst ei god stund. Derfor tolker jeg det som om dette er et av symptomene for en form for angst eller et annet dypere psykologisk problem. For du ordnet opp i det kan det hende dette forsvinner av seg selv. Har du andre ting du sliter med? Ekstrem svetting, pusteproblemer, skjelving, rødming?

Uansett, ta deg en tur til legen du, jeg er sikker på at han kan hjelpe deg!

Anonym poster: b8975c5c244673994b6df047ecbc0f9c

Har du funnet noe som hjelper? Vil helst ikke medisineres og bli avhengig av tabletter. Andre ting jeg sliter med er vektap, klarer ikke spise stort eller sove. Har sakte men sikkert gått ned i vekt de siste årene, er nå undervektig. Sliter også med sterk nostalgi, har problemer med å akseptere at ting forandrer seg.

Har alltid vært tabu i familien å innrømme å ha psykiske problemer, så jeg har aldri sagt det til noen og har egentlig bare ventet på at det skal gå over. Men nå innser jeg at jeg må ha hjelp. Klarer ikke å være i et rom alene med noen uten å få panikk. Jeg vil ha venner og kjæreste, men det er mulig sånn som jeg er nå

Anonym poster: 772c6b00a77a143c75452c8753c0baae

[AnonymBruker]

Har du funnet noe som hjelper? Vil helst ikke medisineres og bli avhengig av tabletter. Andre ting jeg sliter med er vektap, klarer ikke spise stort eller sove. Har sakte men sikkert gått ned i vekt de siste årene, er nå undervektig. Sliter også med sterk nostalgi, har problemer med å akseptere at ting forandrer seg.

Har alltid vært tabu i familien å innrømme å ha psykiske problemer, så jeg har aldri sagt det til noen og har egentlig bare ventet på at det skal gå over. Men nå innser jeg at jeg må ha hjelp. Klarer ikke å være i et rom alene med noen uten å få panikk. Jeg vil ha venner og kjæreste, men det er mulig sånn som jeg er nå

Anonym poster: 772c6b00a77a143c75452c8753c0baae

Jeg var til legen og han foreslo at jeg kunne begynne på medisiner (antidepressiva) og delta på sånne slike pratemøter eller ordne noe hos psykolog. Men han mente også at dette var noe som best kunne gjøres noe med dersom jeg prøvde selv! Og det var jeg enig i, for jeg har absolutt ikke lyst å begynne på antidepressiva. Men det var meg. Dine problemer er jo litt forskjellige.

Derimot mener jeg at det skal være mulig å få tak i medisiner som kan dempe symptomene når det er på det værste. Som du kan ta noen timer før du f.eks skal ut eller ha eksamen. Jeg spurte ikke min lege om dette, men anbefaler at du tar det opp neste gang du bestiller time. Skjønner at det kan være vanskelig for deg, men går det ikke over så må du nesten søke hjelp! Det er bare du som kan skape det livet du selv ønsker deg - og om det innebærer å bryte barrierer, tabuer og spørre om hjelp så er det alle skritt i den riktige retningen. Så gjør den fremtidige deg en kjempetjeneste og bestill deg time hos lege.

Anonym poster: b8975c5c244673994b6df047ecbc0f9c