Meninger om barnevernet

[Gjest funday]

Hei,

Jeg studerer bachelor i barnevern(blir utdannet barnevernspedagog), og har selv vært fosterbarn siden jeg var 13. Grunnen til denne tråden er at jeg vil finne ut hva slags erfaringer eller tanker dere har om barnevernet, enten dere selv har vært innblandet, eller om dere har hørt historier eller sett noe på nyhetene.

Jeg for min del har alltid vært skeptisk til barnevernet, og dette er fordi jeg selv har fått føle på hvor overfladisk de ofte gjør jobben sin. Dette har jeg erfart både gjennom min egen situasjon, men også gjennom min fosterbror(som også var fosterbarn), og andre "fosterbarn-venner". Dette er også mye av grunnen til at jeg vil studere barnevern - for å komme innenfor veggene deres og forhåpentligvis bli bedre hørt, og fordi jeg vil gjøre en bedre jobb for barna enn det som ble gjort for meg.

Så - hva er deres meninger om barnevernet?

[Far til 2]

Min mening er som følger:

a) Barnevernet må bygge opp den tilliten de har mistet. Uten tillit er det veldig vanskelig å gjøre en god jobb.

b) Barnevernet må slutte å gjemme seg bak taushetsretten HVER ENESTE GANG de kritiseres. De har gode muligheter til å besvare både spesifike saker og generelle saker.

c) Barnevernet må slutte å si at de bare følger lovverket. Veldig få etater kan påvirke lovverket i samme grad som barnevernet om en relaterer loven til eget arbedisområde.

d) Barnevernet må slutte å "forhåndsdømme" foreldre og barn. Jeg har opplevd at de aldri undersøkte sakene de skulle og likevel tok en avgjørelse som om de hadde undersøkt det og kommet fram til hva som hadde skjedd.

e) Fagfolk i barnevernet må bli mer uavhengig av hverandre og slutte å fore penger oppi hverandres lommebøker ved å benytte bekjente som eksterne konsulenter. kanskje det skulle vært en lovpålagt løsning at samme person ikke kan ta mer en 1-2 saker i andre kommuner pr år, og maks 1 sak hvert 3.dje år i samme kommune ?

f) Barnevernet må lære seg å ta tak i de problemene de faktsik har med dagens arbeidsmetoder. Idag børster de bort alle interne problemer med henvisninger til lover som de har vært med på å lage) eller økonomi. Ingen andre (ikke engang sykehusene eller politiet) kan børste problemene bort på denne måten.

g) Pr idag har vi ingen erstatning for barnevernet. Mulighetene for en total omgjøring av barnevernet er minimale, men det bør kanskje vurderes for å slippe å måtte endre på alle de metodene som vi idag vet ikke fungerer.

h) Det hender faktisk at barnevernet gjør ting riktig, og det bør de få ros for. Uansett ros eller ris bør barnevernet være mer åpen og mottagelig fra kommentarer fra omverdenen. Det er faktisk denne "omverdenen" de skal hjelpe i tiden som kommer.

Endret 21. august 2012 av Far til 2

[AnonymBruker]

Hei, jeg har erfaring med barnevernet fra min oppvekst.

Barnevernet var innblandet i familien fra jeg ble født (var helsesøster som sendte bekymringsmelding etter hjemmebesøk) til jeg var 17. Utenom at mamma og pappa finn barnehageplass til oss (jeg og søskenene mine) så har jeg egentlig aldri selv hatt noe direkte med bv å gjøre, bodde hjemme hele perioden, aldri hatt støttekontakt eller noen andre tiltak, men det har brødrene mine, da de har spesielle behov.

Da jeg var 17 gikk bv til sak for å få omsorgsovertakelse for mine yngre brødre. Jeg ville lese hele rapporten, og fikk lov til det, og jeg ble rett og slett veldig irritert av den lesinga. Jeg fikk også inntrykk av at de gjorde en veldig overfladisk jobb og vurderinger. Det virket som de forhåndsdømmet veldig mye, og rett og slett tok antagelser ut ifra det. Og det var mye faktafeil som ikke stemte, som var veldig negative, noen helt banale, som at f.eks hele familien lå i senger uten madrasser, at vi lå rett på plankene. Selvfølgelig har vi alltid hatt madrasser og ordentlige senger, så aner ikke hvordan de har komt på det. Hele saksmappen til barnevernet var spekket av synsinger om alt mulig de ikke hadde peiling på. Det hadde vært en sakkyndig på observasjon en eller annen gang, jeg var ikke hjemme akuratt da, og som sakt så har jeg heller aldri fått noen tiltak fra bv direkte knyttet til meg, så jeg har aldri hatt noen samtaler med noen av de, men han psykologen klarte alikevell å påstå i rapporten at jeg antagelig hadde det vondt og misstrivdes hjemme, og at det antagelig var derfor jeg ikke var hjemme da.

Jeg har kun nevnt noen småting av det som irriterte meg, det værste er noe som er veldig mer alvorlig enn det, men vil helst ikke si så mye om det her siden det nok er en veldig unik historie. Men det ble heldigvis gjennomskuet, og mamma og pappa vant begge rettsakene (bv anket etter første gang). Rett etter de tapte sist gang så trakk de seg helt ut, syns det var veldig merkelig at de først mente at forholdene hjemme var så grusomme at barna måtte bort, rett etterpå så får mamma og pappa brev om avsluttet sak hvor det står at forholdene hjemme er tilfredstillendes..

Anonym poster: c45075b23e45c55dcc3275b9472ae5fa

[AnonymBruker]

Hei, jeg har erfaring med barnevernet fra min oppvekst.

Barnevernet var innblandet i familien fra jeg ble født (var helsesøster som sendte bekymringsmelding etter hjemmebesøk) til jeg var 17. Utenom at de hjalp mamma og pappa med å finne barnehageplass til oss (jeg og søskenene mine) så har jeg egentlig aldri selv hatt noe direkte med bv å gjøre, bodde a hjemme hele perioden, aldri hatt støttekontakt eller noen andre tiltak, men det har brødrene mine, da de har spesielle behov.

Da jeg var 17 gikk bv til sak for å få omsorgsovertakelse for mine yngre brødre. Jeg ville lese hele rapporten, og fikk lov til det, og jeg ble rett og slett veldig irritert av den lesinga. Jeg fikk også inntrykk av at de gjorde en veldig overfladisk jobb og vurderinger. Det virket som de forhåndsdømmet veldig mye, og rett og slett tok antagelser ut ifra det. Og det var mye faktafeil som ikke stemte, som var veldig negative, noen helt banale, som at f.eks hele familien lå i senger uten madrasser, at vi lå rett på plankene. Selvfølgelig har vi alltid hatt madrasser og ordentlige senger, så aner ikke hvordan de har komt på det. Hele saksmappen til barnevernet var spekket av synsinger om alt mulig de ikke hadde peiling på. Det hadde vært en sakkyndig på observasjon en eller annen gang, jeg var ikke hjemme akuratt da, og som sakt så har jeg heller aldri fått noen tiltak fra bv direkte knyttet til meg, så jeg har aldri hatt noen samtaler med noen av de, men han psykologen klarte alikevell å påstå i rapporten at jeg antagelig hadde det vondt og misstrivdes hjemme, og at det antagelig var derfor jeg ikke var hjemme da.

Jeg har kun nevnt noen småting av det som irriterte meg, det værste er noe som er veldig mer alvorlig enn det, men vil helst ikke si så mye om det her siden det nok er en veldig unik historie. Men det ble heldigvis gjennomskuet, og mamma og pappa vant begge rettsakene (bv anket etter første gang). Rett etter de tapte sist gang så trakk de seg helt ut, syns det var veldig merkelig at de først mente at forholdene hjemme var så grusomme at barna måtte bort, rett etterpå så får mamma og pappa brev om avsluttet sak hvor det står at forholdene hjemme er tilfredstillendes..

Anonym poster: c45075b23e45c55dcc3275b9472ae5fa

Beklager skriveleif i det forje innlegget, jeg hadde litt problemer med at en del bokstaver forandret plass når jeg markerte dem, så ble rett og slett litt kluss.. Rettet på den setningen nå i hvertfall..

Anonym poster: c45075b23e45c55dcc3275b9472ae5fa

[Gjest funday]

Hei, jeg har erfaring med barnevernet fra min oppvekst.

Barnevernet var innblandet i familien fra jeg ble født (var helsesøster som sendte bekymringsmelding etter hjemmebesøk) til jeg var 17. Utenom at mamma og pappa finn barnehageplass til oss (jeg og søskenene mine) så har jeg egentlig aldri selv hatt noe direkte med bv å gjøre, bodde hjemme hele perioden, aldri hatt støttekontakt eller noen andre tiltak, men det har brødrene mine, da de har spesielle behov.

Da jeg var 17 gikk bv til sak for å få omsorgsovertakelse for mine yngre brødre. Jeg ville lese hele rapporten, og fikk lov til det, og jeg ble rett og slett veldig irritert av den lesinga. Jeg fikk også inntrykk av at de gjorde en veldig overfladisk jobb og vurderinger. Det virket som de forhåndsdømmet veldig mye, og rett og slett tok antagelser ut ifra det. Og det var mye faktafeil som ikke stemte, som var veldig negative, noen helt banale, som at f.eks hele familien lå i senger uten madrasser, at vi lå rett på plankene. Selvfølgelig har vi alltid hatt madrasser og ordentlige senger, så aner ikke hvordan de har komt på det. Hele saksmappen til barnevernet var spekket av synsinger om alt mulig de ikke hadde peiling på. Det hadde vært en sakkyndig på observasjon en eller annen gang, jeg var ikke hjemme akuratt da, og som sakt så har jeg heller aldri fått noen tiltak fra bv direkte knyttet til meg, så jeg har aldri hatt noen samtaler med noen av de, men han psykologen klarte alikevell å påstå i rapporten at jeg antagelig hadde det vondt og misstrivdes hjemme, og at det antagelig var derfor jeg ikke var hjemme da.

Jeg har kun nevnt noen småting av det som irriterte meg, det værste er noe som er veldig mer alvorlig enn det, men vil helst ikke si så mye om det her siden det nok er en veldig unik historie. Men det ble heldigvis gjennomskuet, og mamma og pappa vant begge rettsakene (bv anket etter første gang). Rett etter de tapte sist gang så trakk de seg helt ut, syns det var veldig merkelig at de først mente at forholdene hjemme var så grusomme at barna måtte bort, rett etterpå så får mamma og pappa brev om avsluttet sak hvor det står at forholdene hjemme er tilfredstillendes..

Anonym poster: c45075b23e45c55dcc3275b9472ae5fa

Slike saker som du har vært med på virker så mistenkelige. Om barnevernet virkelig hadde hatt fult opp med bevis, og de var helt sikre på at foreldrene dine ikke kunne ta vare på brødrene dine, så hadde de jo ikke avsluttet saken.

Og om det virkelig var dårlige forhold hjemme hos dere, men så bestemte barnevernet seg allikevel for å avslutte saken og "gi opp", så er jo det minst like ille.

Uansett så blir dette feil :/

[AnonymBruker]

Jeg har erfaring med bv både fra min egen oppvekst og som mor nå.

Da jeg var yngre sleit jeg med å bo hjemme av div årsaker. Barnevernet foreslo institusjon, men jeg mente det ikke ville løse problemene å bo sammen med flere som hadde problemer (vanskelig å bo hjemme oga søsken med diagnoser). Bv ordnet da leilighet til meg som de betalte og jeg fikk penger til mat og klær.

Nå er jeg mamma til et barn som muligens har en diagnose og jeg gikk selv til bv for å søke hjelp. De har nå henvist til utredning og jeg skal få veiledning i hjemmet for å "lære" meg å takle det som er vanskelig.

Eneste negative jeg har med bv er at mamma og pappa ble "meldt" dit flere ganger da jeg var liten og bv sjekket jo opp, men de spurte ALDRI oss barna hvordan vi hadde det. Hadde de gjort det hadde jeg kanskje fått en litt bedre oppvekst<br /><br /> Anonym poster: f22da3dd33f158927d22fc203efa159f

[Far til 2]

...

...

Eneste negative jeg har med bv er at mamma og pappa ble "meldt" dit flere ganger da jeg var liten og bv sjekket jo opp, men de spurte ALDRI oss barna hvordan vi hadde det. Hadde de gjort det hadde jeg kanskje fått en litt bedre oppvekst<br /><br /> Anonym poster: f22da3dd33f158927d22fc203efa159f

Og her er du ved sakens kjerne ved mange av de løsningene som er tiltenkt å bedre situasjonen for barna enten det er barnevernet eller andre institusjoner.

BARNA SOM I UTGANGSPUNKTET SKAL HJELPES BLIR VED FLERE ANLEDNINGER IKKE HØRT. Barnevernet velger mao å basere seg på det inntrykket de selv sitter med i samtale med foreldrene. Det finnes naturligvis unntak, men det erv faktisk riktig som du sier at barnevernet ikke snakker med barna i den grad de kanskje burde gjøre det. Og årsaken er noen ganger at saken er avklart nesten før bekymringsmeldingen er lest.

Jeg tror faktisk det er noe bedre idag på akkurat dette området, men det er liten tvil om at mye fortsatt må gjøres for å bedre situasjonen til de barna som enten trenger hjelp fra barnevernet direkte eller gjennom støttekontakter, etc.

Men det er en tungrodd oppgave å forbedre en slik organisasjon så lenge de nekter å høre på konstruktiv kritikk men isteden henviser til taushetsretten ved enhver anledning.

For at en person eller organisasjon skal forbedre sine arbeidsmetoder må vedkommende innse at ting må forbedres. Så lenge personen eller organisasjonen nekter å innse at det er nødvendig med endringer er det lite forbedring i vente. Og uten forbedring i resultatet av arbeidet blir det heller ingen forbedring av arbeidsmetodene. Uten bedre arbeidsmetoder/resultater blir det ingen bedring i tilliten til barnevernet. Og slik kan vi fortsette i ring.

[jabx]

Barnevernet må slutte å gjemme seg bak taushetsretten HVER ENESTE GANG de kritiseres.

Hallo? De har taushetsplikt. Det kan de ikke bare ignorere.

Barnevernet må slutte å si at de bare følger lovverket. Veldig få etater kan påvirke lovverket i samme grad som barnevernet om en relaterer loven til eget arbedisområde.

Tullete avsporing. Barnevernet må fortsatt følge loven som den er i dag.

[Gjest funday]

Og her er du ved sakens kjerne ved mange av de løsningene som er tiltenkt å bedre situasjonen for barna enten det er barnevernet eller andre institusjoner.

BARNA SOM I UTGANGSPUNKTET SKAL HJELPES BLIR VED FLERE ANLEDNINGER IKKE HØRT. Barnevernet velger mao å basere seg på det inntrykket de selv sitter med i samtale med foreldrene. Det finnes naturligvis unntak, men det erv faktisk riktig som du sier at barnevernet ikke snakker med barna i den grad de kanskje burde gjøre det. Og årsaken er noen ganger at saken er avklart nesten før bekymringsmeldingen er lest.

Jeg tror faktisk det er noe bedre idag på akkurat dette området, men det er liten tvil om at mye fortsatt må gjøres for å bedre situasjonen til de barna som enten trenger hjelp fra barnevernet direkte eller gjennom støttekontakter, etc.

Men det er en tungrodd oppgave å forbedre en slik organisasjon så lenge de nekter å høre på konstruktiv kritikk men isteden henviser til taushetsretten ved enhver anledning.

For at en person eller organisasjon skal forbedre sine arbeidsmetoder må vedkommende innse at ting må forbedres. Så lenge personen eller organisasjonen nekter å innse at det er nødvendig med endringer er det lite forbedring i vente. Og uten forbedring i resultatet av arbeidet blir det heller ingen forbedring av arbeidsmetodene. Uten bedre arbeidsmetoder/resultater blir det ingen bedring i tilliten til barnevernet. Og slik kan vi fortsette i ring.

Det er jo ironisk at man igjennom en barnevernsutdannelse har veldig mange fag dedikert til å lære studentene å jobbe med barn. Vi har feks adferdspsykologi rettet mot unge, vi har aktivitetsfag som lærer oss å være kreative lekekamerater, vi lærer hvordan vi skal føre samtaler med unge for å få de til å åpne seg, osv... Alt dette må man lære om man skal bli barnevernspedagog, men hva er vitsen når de fleste i barnevernet ikke tilbringer mye tid med barna i det hele tatt? Skammelig! Og de er jo ikke dumme, det er ikke slik at de glemmer at de burde samtale med barna, de bare velger å ikke bruke mye tid på det.

[jabx]

Kanskje de vet at barn kan bli manipulert av sine foreldre?

[AnonymBruker]

Det er jo ironisk at man igjennom en barnevernsutdannelse har veldig mange fag dedikert til å lære studentene å jobbe med barn. Vi har feks adferdspsykologi rettet mot unge, vi har aktivitetsfag som lærer oss å være kreative lekekamerater, vi lærer hvordan vi skal føre samtaler med unge for å få de til å åpne seg, osv... Alt dette må man lære om man skal bli barnevernspedagog, men hva er vitsen når de fleste i barnevernet ikke tilbringer mye tid med barna i det hele tatt? Skammelig! Og de er jo ikke dumme, det er ikke slik at de glemmer at de burde samtale med barna, de bare velger å ikke bruke mye tid på det.

Kjære ambisiøse barnevernspedagogstudent.

Saksbehandlere i barnevernet er ofte i møter. Med barnehager, helsesøster, leger, skole, SFO, NAV, BUFETAT, institusjoner/beredskaps/fosterhjem, foreldrene og barna.

Sånn er det fordi det er barnehagen/skolen/ SFO er den instansen barnet tilbringer mest tid. 

Helsesøster er den som er kontaktperson i forhold til en rekke pålagte kontroller.

Leger fordi de ofte kjenner til sykdomshistorikken til foreldrene/barnet.

BUFETAT er de Barneverntjenesten " bestiller " institusjonsplasser/beredskapshjem/fosterhjem.

NAV er ofte en instans foreldrene har en tilknytning til i forhold til formalia eller mottar penger / bistand fra.

Instansene overfor er offentlige meldere/ er underlagt taushetsplikt. 

Familien/slekt  er barnets nærmeste voksenpersoner som har en privat tilknytning til barnet. 

Barnet skal alltids høres, men som du sikkert vet - snakker ikke alltid barn sant, forstår ikke alltid og de vet ikke alltid hva som er til deres eget beste. 

Barn som har vært utsatt for psykisk omsorgssvikt / manipulering rekker ikke opp hånden og svarer ja eller sant på spørsmålene du måtte stille. 

Og mange barn går veldig langt for å slippe å måtte bli plassert utenfor hjemmet. 

Ellers: 

De aller aller fleste barneverntjenester er knyttet opp mot en rekke forebyggende tiltak, med utekontakten, politi, helsesøstre, skoler, rusforebyggende organisasjoner, ungdomsklubber ogsåvidere.

De aller aller fleste barneverntjenester er også preget av få ansatte og ekstremt mange saker pr. ansatt. 

Vi har et livverk som sier hvor fort en sak skal vurderes tilundersøkelse - hvor raskt en sak sak være undersøkt - hvor ofte tiltak skal være fulgt opp osv.

Men vi har ikke et lovverk som verner om saksbehandlerenes arbeidsmengde. 

Rent tips til veien videre i studiet / i jobb:

Du bør legge dine private opplevelser med barnevernet bak deg / være ferdig bearbeidet med det, før du starter i en slik jobb. 

Og det er ikke et sjakktrekk å nevne bakgrunnen på jobbintervju/  i søknader osv.<br /><br /> Anonym poster: d484a5802877bc310a02591f11668f90 <br /><br /> Anonym poster: d484a5802877bc310a02591f11668f90

[Far til 2]

Det er jo ironisk at man igjennom en barnevernsutdannelse har veldig mange fag dedikert til å lære studentene å jobbe med barn. Vi har feks adferdspsykologi rettet mot unge, vi har aktivitetsfag som lærer oss å være kreative lekekamerater, vi lærer hvordan vi skal føre samtaler med unge for å få de til å åpne seg, osv... Alt dette må man lære om man skal bli barnevernspedagog, men hva er vitsen når de fleste i barnevernet ikke tilbringer mye tid med barna i det hele tatt? Skammelig! Og de er jo ikke dumme, det er ikke slik at de glemmer at de burde samtale med barna, de bare velger å ikke bruke mye tid på det.

Det er en intersant vinkling ettersom jeg også sitter med sterke inntrykk av at barneverspedagoger (og i mange tilfeller også andre barnehage ansatte) sitter med MYE mer kompetanse når det gjelder det kompetanse til å behandle barn på en god måte i situasjoner som er vanskelig for barn.

Jeg har en nær bekjent psykolog som arbeider bl.a. innenfor barnevrnets område, og hun bekreftet langt på vei det samme at de utdannede pedagogene i barnehagene i mange situasjoner har mye de kan lære psykologer som ofte sitter med vesentlig mer papirarbeid.

[Far til 2]

Kjære ambisiøse barnevernspedagogstudent.

Saksbehandlere i barnevernet er ofte i møter. Med barnehager, helsesøster, leger, skole, SFO, NAV, BUFETAT, institusjoner/beredskaps/fosterhjem, foreldrene og barna.

Noen ganger virker det som om det er så mye møter at barnet selv aldri blir snakket med før så langt ut i prosessen at barnevernet har valgt å gjøre seg opp en mening basert på 3.part. Barnet blir rett og slett glemt. Heller ikke mor og far blir kontaktet i noen tilfeller.

Vær også oppmerksom på at barnevernet beviselig har valgt å ikke engang føre logg for hva som har skjedd tidligere, men bare skrevet brev til foreldrene om at saken er avsluttet uten ytterligere undersøkelser selv om det foreligger uomtvistelige bevis som barnevernet har valgt å ikke se da jeg hadde det med på et møte. De ville heller ikke ha kopi.

Behold din kritiske holdning til barnevernet og alle andre maktinstitusjoner. Slike maktinstitusjoner kan oftere gjøre feil en f.eks. "dama i kassa på Rimi'n" fordi alt skjer i det skjulte og enkelte tror at de ikke gjør feil fordi barnevernet aldri innrømmer feil og altid viser til taushetsretten i slike tilfeller. Men se også at barnevernet i utgangspunktet har styrke som de kan ta i bruk ved enkelte tilfeller.

[Far til 2]

...

...

Ellers:

De aller aller fleste barneverntjenester er knyttet opp mot en rekke forebyggende tiltak, med utekontakten, politi, helsesøstre, skoler, rusforebyggende organisasjoner, ungdomsklubber ogsåvidere.

De aller aller fleste barneverntjenester er også preget av få ansatte og ekstremt mange saker pr. ansatt.

Vi har et livverk som sier hvor fort en sak skal vurderes tilundersøkelse - hvor raskt en sak sak være undersøkt - hvor ofte tiltak skal være fulgt opp osv.

Men vi har ikke et lovverk som verner om saksbehandlerenes arbeidsmengde.

...

<br /><br /> Anonym poster: d484a5802877bc310a02591f11668f90 <br /><br /> Anonym poster: d484a5802877bc310a02591f11668f90

Nå blir jeg skremt.

I saker der det skjer overgrep mot barn eller der barn har behov for hjelp og støtte fra 3.part velger noen å rope på et lovverk der barnevernet beskyttes istedenfor barnet.

Og når det gjelder lover som henviser til tidsforbruk i barnevernssaker så er det også gjort undersøkelser der det viser seg at barnevernet ikke overholder disse fristene.

Såsnart barnevernet finner det for godt velger de å rope ut alt de kan om manglende økonomi, manglende ansatte, manglende forståelse fra myndighetene, manglende respekt fra befolkningen, etc. Og når barnevernet faktisk gjør ting feil så roper de på taushetsretten.

EN ENESTE GANG hørte jeg en barnevernsleder innrømmet at barnevernet hadde problem bl.a. med tilliten, men jeg har aldri hørt de si at de har gjort noe feil, - selv om de er dømt i norske rettsaler til å omgjøre vedtak.

Barnevernet må bli flinkere til å be om unnskyldning de gangene de gjør feil og samtidig slutte å beklage seg over økonomi og for få ansatte. Klagingen kan de ta til myndighetene. Befolkningen vil vite hva barnevernet faktisk har gjort når de beviselig har gjort feil, og ikke høre at de mangler et antall medarbeidere som er skyld i alle problemene.

Hvis du kjøper en pakke skinke på "Joker" som er gått ut på dato vil du ikke høre en unnskyldning om at de har vært for få ansatte til å oppdage feilen. Isteden går du tilbake til butikken og får byttet varen.

Når barnevernet gjør tilsvarende feil viser de til taushetsplikten og nekter å endre en feil avgjørelse før det har vært i domstolen, - tiltross for at det er bevist at de har gjort feil som kan gi katastrofale følger for barnet.

Endret 22. august 2012 av Far til 2

[Far til 2]

Hallo? De har taushetsplikt. Det kan de ikke bare ignorere.

Problemet er at taushetsretten msibrukes ved å refere til den ved ALLE anledninger.

Tullete avsporing. Barnevernet må fortsatt følge loven som den er i dag.

Det skulle bare mangle. Det er tross alt barnevernet som selv langt på vei har skrevet den loven du sier de skal følge.

[AnonymBruker]

Kjære ambisiøse barnevernspedagogstudent.

Saksbehandlere i barnevernet er ofte i møter. Med barnehager, helsesøster, leger, skole, SFO, NAV, BUFETAT, institusjoner/beredskaps/fosterhjem, foreldrene og barna.

Noen ganger virker det som om det er så mye møter at barnet selv aldri blir snakket med før så langt ut i prosessen at barnevernet har valgt å gjøre seg opp en mening basert på 3.part. Barnet blir rett og slett glemt. Heller ikke mor og far blir kontaktet i noen tilfeller.

Vær også oppmerksom på at barnevernet beviselig har valgt å ikke engang føre logg for hva som har skjedd tidligere, men bare skrevet brev til foreldrene om at saken er avsluttet uten ytterligere undersøkelser selv om det foreligger uomtvistelige bevis som barnevernet har valgt å ikke se da jeg hadde det med på et møte. De ville heller ikke ha kopi.

Behold din kritiske holdning til barnevernet og alle andre maktinstitusjoner. Slike maktinstitusjoner kan oftere gjøre feil en f.eks. "dama i kassa på Rimi'n" fordi alt skjer i det skjulte og enkelte tror at de ikke gjør feil fordi barnevernet aldri innrømmer feil og altid viser til taushetsretten i slike tilfeller. Men se også at barnevernet i utgangspunktet har styrke som de kan ta i bruk ved enkelte tilfeller.

Det høres ut som hva du kan om Norges barnevern,

er hva som har vært førstesideoppslag i VG eller i Donald.

Selvsagt, feil kan oppstå, men i gjennomsnitt tar det 3 år fra en sak kommer inn - til barneverntjenestene overtar omsorgen for barnet. ( I 4-12 saker)

Det er ikke Barneverntjenesten som bestemmer om de får medhold i fremimgen av vedtaket om omsorgsovertakelse.

Det er det fylkesnemnda som gjør.<br /><br /> Anonym poster: d484a5802877bc310a02591f11668f90

[AnonymBruker]

Nå blir jeg skremt.

I saker der det skjer overgrep mot barn eller der barn har behov for hjelp og støtte fra 3.part velger noen å rope på et lovverk der barnevernet beskyttes istedenfor barnet.

Og når det gjelder lover som henviser til tidsforbruk i barnevernssaker så er det også gjort undersøkelser der det viser seg at barnevernet ikke overholder disse fristene.

Såsnart barnevernet finner det for godt velger de å rope ut alt de kan om manglende økonomi, manglende ansatte, manglende forståelse fra myndighetene, manglende respekt fra befolkningen, etc. Og når barnevernet faktisk gjør ting feil så roper de på taushetsretten.

EN ENESTE GANG hørte jeg en barnevernsleder innrømmet at barnevernet hadde problem bl.a. med tilliten, men jeg har aldri hørt de si at de har gjort noe feil, - selv om de er dømt i norske rettsaler til å omgjøre vedtak.

Barnevernet må bli flinkere til å be om unnskyldning de gangene de gjør feil og samtidig slutte å beklage seg over økonomi og for få ansatte. Klagingen kan de ta til myndighetene. Befolkningen vil vite hva barnevernet faktisk har gjort når de beviselig har gjort feil, og ikke høre at de mangler et antall medarbeidere som er skyld i alle problemene.

Hvis du kjøper en pakke skinke på "Joker" som er gått ut på dato vil du ikke høre en unnskyldning om at de har vært for få ansatte til å oppdage feilen. Isteden går du tilbake til butikken og får byttet varen.

Når barnevernet gjør tilsvarende feil viser de til taushetsplikten og nekter å endre en feil avgjørelse før det har vært i domstolen, - tiltross for at det er bevist at de har gjort feil som kan gi katastrofale følger for barnet.

Barneverntjenester KAN ikke uttale seg om enkeltsaker. De kan ikke en gang bekrefte / avkrefte hvem som er deres klienter.

Som saksbehandler er det å anse som brudd på taushetsplikten, dersom du går forbi en klient på gaten og hilser. Og de fleste VET at bvt ikke kan uttale seg om saken deres.

Det er spesielt å lese førstesideoppslaget i en avis som forteller hvordan

en stakkars familie mistet barna sine til bvt på grunn av språkproblemer

- Hvis du vet at det har blitt iverksatt 7-8 ulike tiltak, og vet hvordan mor bruker klessnora til å piske barna

eller hvordan far daglig slår med belte/med spenne eller mor som setter barna på en varm kokeplate som straff.

Hadde familiene hatt en virkelig sak å fôre journalistene med - burde de ha gitt dem fult innsyn i barnevernsmappene til barna. Men det hadde aldri blitt satt på trykk i norsk presse uansett

på grunn av pressens Vær varsom-plakat.<br /><br /> Anonym poster: d484a5802877bc310a02591f11668f90

[Thalassos]

Jeg har vært under BV i 19 år, altså hele livet mitt, frem til for to måneder siden, da jeg selv ba om å bli skrevet ut.

Jeg opplevde at bv tok ting altfor lett når det burde blitt slått hardt ned på, og fikset opp i, og omvendt. En liten fillesak blåste de opp, mens da stefaren min banket meg opp og nesten brakk ryggen min hørte vi ingenting til tross for massive mengder med bekymringsmeldinger fra skole, familie og lignende.

For å gjøre en kjempelang historie kort: Barnevernet der hvor jeg hører til er gjerrige, og har ikke hørt på mine behov. De har sendt meg hit og dit, uten å høre på MEG. "BUP funker ikke" "okei, da fortsetter du der". "ART funker supert for meg" - "okei, da kutter vi det ut så du ikke får flere kurs". Helt latterlig..

De siste to årene i bv fikk jeg en fantastisk saksbehandler som virkelig sto på, og det var først da ting ble gjort. Men da trengte jeg det egentlig ikke, fordi jeg "klarte å fikse meg selv".

[Gjest funday]

Kanskje de vet at barn kan bli manipulert av sine foreldre?

Jo selvfølgelig må man tenke at det er en mulighet, men det er ingen unnskyldning for å bruke så lite tid på samtaler med barna.

[Gjest funday]

Kjære ambisiøse barnevernspedagogstudent.

Saksbehandlere i barnevernet er ofte i møter. Med barnehager, helsesøster, leger, skole, SFO, NAV, BUFETAT, institusjoner/beredskaps/fosterhjem, foreldrene og barna.

Sånn er det fordi det er barnehagen/skolen/ SFO er den instansen barnet tilbringer mest tid.

Helsesøster er den som er kontaktperson i forhold til en rekke pålagte kontroller.

Leger fordi de ofte kjenner til sykdomshistorikken til foreldrene/barnet.

BUFETAT er de Barneverntjenesten " bestiller " institusjonsplasser/beredskapshjem/fosterhjem.

NAV er ofte en instans foreldrene har en tilknytning til i forhold til formalia eller mottar penger / bistand fra.

Instansene overfor er offentlige meldere/ er underlagt taushetsplikt.

Familien/slekt er barnets nærmeste voksenpersoner som har en privat tilknytning til barnet.

Barnet skal alltids høres, men som du sikkert vet - snakker ikke alltid barn sant, forstår ikke alltid og de vet ikke alltid hva som er til deres eget beste.

Barn som har vært utsatt for psykisk omsorgssvikt / manipulering rekker ikke opp hånden og svarer ja eller sant på spørsmålene du måtte stille.

Og mange barn går veldig langt for å slippe å måtte bli plassert utenfor hjemmet.

Ellers:

De aller aller fleste barneverntjenester er knyttet opp mot en rekke forebyggende tiltak, med utekontakten, politi, helsesøstre, skoler, rusforebyggende organisasjoner, ungdomsklubber ogsåvidere.

De aller aller fleste barneverntjenester er også preget av få ansatte og ekstremt mange saker pr. ansatt.

Vi har et livverk som sier hvor fort en sak skal vurderes tilundersøkelse - hvor raskt en sak sak være undersøkt - hvor ofte tiltak skal være fulgt opp osv.

Men vi har ikke et lovverk som verner om saksbehandlerenes arbeidsmengde.

Rent tips til veien videre i studiet / i jobb:

Du bør legge dine private opplevelser med barnevernet bak deg / være ferdig bearbeidet med det, før du starter i en slik jobb.

Og det er ikke et sjakktrekk å nevne bakgrunnen på jobbintervju/ i søknader osv.<br /><br /> Anonym poster: d484a5802877bc310a02591f11668f90 <br /><br /> Anonym poster: d484a5802877bc310a02591f11668f90

Jeg er klar over det du sier her, men det er fortsatt uheldig at det i mange saker ikke brukes mye tid på å høre hva barnet har å si. Det at barn kan lyve, og at de sjeldent vil si noe som kan separere dem fra foreldrene er jo noe man må ta hensyn til, men det er jo ofte man hører barn si én ting, men så ser man at kroppsspråket deres sier noe annet. Derfor er det jo viktig å finner ordentlig ut av hva de føler. Jeg skønner dette du sier om begrenset kapasitet, og at det ofte er umulig å bruke så lang tid på hver sak som man helst burde, men det gjør det ikke mindre grusomt at barnevernet igjen og igjen tar dårlige valg nettopp fordi de ikke går grundig nok inn i saken.

Og så lurer jeg nå veldig på hva som gjør meg som fosterbarn mindre attraktiv som barnevernspedagog? Jeg ser selvsagt ulemper, men allikevel flere fordeler.