Unnskyld lille venn...

[Gjest Raggariddim]

Dette innlegget er for å lufte tankene og følelsene.

I mars for ett år siden tok jeg en selvbestemt abort, noe som bare river med ennå innvendig. Jeg angrer! hver dag tenker jeg på den lille vi kunne hatt nå.

På den tiden passet det seg vel ikke, eller, huff

Ble gravid 6mnd etter jeg og samboer var blitt sammen, så samboer ville ikke beholde. Jeg ville men, det ble som det ble...

Det var det tyngste valget jeg noengang har gjort å kommer til å gjøre..

Var på ultralyd den 5 uka, kunne ikke se noe foster ennå, men i 7uke så vi vår lille engel.

Ble mye gråting når vi diskuterte om å beholde, huff jeg savner følelsen av å være gravid, savner følelsen av å vite at jeg var gravid, at jeg hadde ett lite foster som kunne vokst seg opp å bli vår lille hjerteknuser.

Noen kvelder før aborten, kunne jeg ligge å stryke meg selv på magen, holde å prøve å kjenne om man kunne kjenne noe. Kjente jo selvfølgelig ikke noe annet enn stikking i eggstokkene og livmora. Så litt kunne jeg kjenne til den lille.

Noen dager er tyngre enn andre, å idag har jeg tenkt mye på dette, å trur samboern min har merket at jeg er stille, gretten og stresset. Snakker ikke så mye med han om det, prøver å la vær så han ikke skal gå med skyldfølelse, ikke meningen å legge skylda på han, men hadde han ville beholde så..

Jeg snakker mye med han om å prøve å bli gravid igjen, for jeg har så virkelig lyst på barn, men han vil ennå ikke..

Ja, jeg vet at man ennå er ung å han har sagt at vi skal få barn, når han er klar men. Føler det er en evighet til..

Skulle ønske jeg ikke tok abort, herregud som jeg ønsker.

Så, lille venn i himmelen. Jeg savner deg, hver dag! jeg tenker på deg, hver dag! Hva du kunne blitt, gutt, jente. En skikkelig søtnos, som skulle fått så mye kjærlighet og omsorg, kose med deg på kveldene, stelle og dulle med deg.

Lille venn, mamma savner og elsker deg! <3

(selv om du bare var ett foster)

:cry:

Endret 19. august 2012 av Raggariddim

[Wednesday]

Uff ..dette var trist å lese. Vil bare si at jeg føler med deg. Det er ikke stort man kan si for å trøste, annet enn at du får ikke gjort noe med fortiden. En dag får du barn som du kan gi all din morskjærlighet til..

Tenk fremover - selv om jeg vet det er lett å si!

klem fra meg

[kvinne1992]

tror kansje du bør gå til psykolog...veninna mi tok abort og fikk barn 2 år etter ca og hu fikk fødselsdeprisjon...å går nå til psykolog...og aborten er den største grunnen til det...

snakk me kjæresten din også

klem <3

[Gjest Raggariddim]

Uff ..dette var trist å lese. Vil bare si at jeg føler med deg. Det er ikke stort man kan si for å trøste, annet enn at du får ikke gjort noe med fortiden. En dag får du barn som du kan gi all din morskjærlighet til..

Tenk fremover - selv om jeg vet det er lett å si!

klem fra meg

Takk skal du ha

Nei, er ikke så mye man kan gjøre med fortia, hadde man kunne spolt tilbake så ville jeg gjort det stikk motsatte av det jeg gjorde, så absolutt!

Jeg gleder meg til den dagen samboer kommer å sir at han er klar for barn, trur jeg vil gråte av glede <3

Klem tilbake

[Gjest Raggariddim]

tror kansje du bør gå til psykolog...veninna mi tok abort og fikk barn 2 år etter ca og hu fikk fødselsdeprisjon...å går nå til psykolog...og aborten er den største grunnen til det...

snakk me kjæresten din også

klem <3

Huff, så trist :/

Psykolog er ingen alternativ for meg.

Klem tilbake

[AnonymBruker]

Sårt å lese, jeg er i samme situasjon.

Helt samme utgangspunkt ihvertfall, men for oss er det 4 år siden og vi fikk vår førstefødte i fjor. Jeg fikk en dyp fødselsdepresjon nesten ut av intet, men etter noen tanker og analyseringer over hva det er som plaget meg, så kom jeg fort frem til at det var aborten som føltes så meningsløs.

For vår del ble det anbefalt medisinsk også, men sjansen for at det skulle gå bra var tilstede. Og jeg var livredd, men også.. lykkelig og fikk et forhold til den lille. På ultralyd så jeg tydelig ben og armer, det var ikke meningen at jeg skulle se skjermen men med en glipp fikk jeg sett den lille ligge å sprelle, et lite 9 uker gammel foster, så full av liv...

Har fortsatt så utrolig vondt av hele aborten, hver gang jeg er ekstra tankefull, så ser jeg på vår datter og tenker på at hun "er" egentlig lillesøsteren til en gutt eller jente. Helt absurd å tenke slik, kanskje. Men jeg får bare ikke den vonde følelsen bort. Det går nok aldri over, men det har blitt lettere. Psykolog var ikke tingen for meg, jeg brukte helsesøsteren mer.

Jeg har alltid vært imot aborter som prevensjon, men etter vår abort har jeg blitt ennå mer var på det å ta abort. Jeg har lovet alle mine venninner og søstre at en abort kan lage et stort, psykisk sår uansett hvor bestemt man er på at aborten skal gjennomføres. Så jeg har bedt de passe veldig på prevensjon, slik at de ikke må gå gjennom de samme vonde periodene som jeg gikk gjennom.

Mye off topic, kanskje. Beklager det. Men å lese denne tråden vekket følelser i meg så følte for å dele sorgen.

Mitt råd er å ikke få barn for å erstatte barnet som kunne vært. Det gjorde ikke vi, men jeg tror det ville gjort det verre. Ta dag/uke for dag/uke, gled deg over fremtiden og tillat deg selv å sørge. Prøv å se deg rundt, hvem kan du åpne deg for om disse følelsene? Jeg brukte kjæresten min så mye som støtte at det ble for mye for ham, han fikk skyldsfølelse selv om han ikke har noen grunn til det. Ta vare på deg selv <3

Anonym poster: 2bf4b537e46eb48457814cc4cda530e6

[Gjest Raggariddim]

Sårt å lese, jeg er i samme situasjon.

Helt samme utgangspunkt ihvertfall, men for oss er det 4 år siden og vi fikk vår førstefødte i fjor. Jeg fikk en dyp fødselsdepresjon nesten ut av intet, men etter noen tanker og analyseringer over hva det er som plaget meg, så kom jeg fort frem til at det var aborten som føltes så meningsløs.

For vår del ble det anbefalt medisinsk også, men sjansen for at det skulle gå bra var tilstede. Og jeg var livredd, men også.. lykkelig og fikk et forhold til den lille. På ultralyd så jeg tydelig ben og armer, det var ikke meningen at jeg skulle se skjermen men med en glipp fikk jeg sett den lille ligge å sprelle, et lite 9 uker gammel foster, så full av liv...

Har fortsatt så utrolig vondt av hele aborten, hver gang jeg er ekstra tankefull, så ser jeg på vår datter og tenker på at hun "er" egentlig lillesøsteren til en gutt eller jente. Helt absurd å tenke slik, kanskje. Men jeg får bare ikke den vonde følelsen bort. Det går nok aldri over, men det har blitt lettere. Psykolog var ikke tingen for meg, jeg brukte helsesøsteren mer.

Jeg har alltid vært imot aborter som prevensjon, men etter vår abort har jeg blitt ennå mer var på det å ta abort. Jeg har lovet alle mine venninner og søstre at en abort kan lage et stort, psykisk sår uansett hvor bestemt man er på at aborten skal gjennomføres. Så jeg har bedt de passe veldig på prevensjon, slik at de ikke må gå gjennom de samme vonde periodene som jeg gikk gjennom.

Mye off topic, kanskje. Beklager det. Men å lese denne tråden vekket følelser i meg så følte for å dele sorgen.

Mitt råd er å ikke få barn for å erstatte barnet som kunne vært. Det gjorde ikke vi, men jeg tror det ville gjort det verre. Ta dag/uke for dag/uke, gled deg over fremtiden og tillat deg selv å sørge. Prøv å se deg rundt, hvem kan du åpne deg for om disse følelsene? Jeg brukte kjæresten min så mye som støtte at det ble for mye for ham, han fikk skyldsfølelse selv om han ikke har noen grunn til det. Ta vare på deg selv <3

Anonym poster: 2bf4b537e46eb48457814cc4cda530e6

Det var sterkt av deg og fortelle, det setter jeg pris på. Er godt å kunne snakke med noen som har opplevd det samme, dele tanker, sorger og følelser.

Jeg skulle vel heller ikke se, men jeg ba om det, de sa nei først men jeg skulle se. Var jo trossalt gravid å ville se den lille.

Var medisink og her, å dagen etter jeg fikk pillen som stopper graviditeten så begynte aborten fordeom det bruker å ta to dager, altså, før jeg kom til sengeposten på sykehuset for å ta neste pille. Jeg abortete hjemme, fikk kun ut morkaken på sykehuset.

Det går aldri over nei, men blir lettere som du sier. Jeg vil ikke snakke så mye om det til kjæresten, jeg vet han vil få skyldfølelse å det vil jeg ikke gi ham, det fortjener han ikke. For han er helt fantastisk, fordeom han ikke var så fantasisk på valget sitt :/ men men.

Jeg har de samme tankene som deg, når vi får vår førstefødte engang, om det vil være engeln som jeg tok bort, eller at h*n er lillesøster/bror til en i himmelen.

Noen dager er hardere enn andre, men jeg kommer gjennom det. Hvem skulle tro at det skulle tære så på, ikke viste jeg det.

Vil ikke erstatte det som kunne blitt, men lenge har jeg ønsket meg barn.

Skal ta vare på meg selv, å gratulerer med førstefødte, du er nok en fantastisk mor du <3

[Anciol]

Leit å høre at det gikk sånn for deg, du har min dypeste medfølelse. har støttet noen venninner gjennom tidene, som har tatt abort. Du burde se en psykolog og snakke ut om det som plager deg.

Jeg gikk jevnlig til psykolog etter Spontanaborten min for 6 år siden, for å snakke med noen fordi jeg sørget veldig og følte skyldfølelse selv om det var en SA !

Endret 20. august 2012 av Anciol

[Gjest Raggariddim]

Leit å høre at det gikk sånn for deg, du har min dypeste medfølelse. har støttet noen venninner gjennom tidene, som har tatt abort. Du burde se en psykolog og snakke ut om det som plager deg.

Jeg gikk jevnlig til psykolog etter Spontanaborten min for 6 år siden, for å snakke med noen fordi jeg sørget veldig og følte skyldfølelse selv om det var en SA !

Det er en ganske trist opplevelse i livet ja.

Idag har vært en lettere dag, idag har jeg fått gjort mye med venner og vært på utstillings trening med hunden vår så idag har jeg mest fokusert på hunden

Psykolog er ingen alternativ.

[AnonymBruker]

Hvorfor er ikke psykolog et alternativ?

Anonym poster: 23603c17eb3249fcf86e3ce21c7dbf74

[Gjest Raggariddim]

Hvorfor er ikke psykolog et alternativ?

Anonym poster: 23603c17eb3249fcf86e3ce21c7dbf74

Jeg klarer meg bedre uten

det å skulle sitte å fortelle en helt ukjent person, brette fram om livet mitt til, nei, det blir feil.

Hører alle sir at det er så bra men jeg klarer meg utmerket uten. Selv på tunge dager. Tyr meg heller til trøst hos samboer og hunden

[AnonymBruker]

Uff, jeg trigget på tittelen på innlegget ditt med en gang. Det traff meg dypt inne i hjerterota og jeg visste bare hva innlegget ditt ville handle om. For det samme går jeg igjennom. Det er 4 år siden min abort. Jeg hadde vært sammen med samboeren min i knappe et og et halvt år. Jeg gikk fremdeles på skole. Det var flere grunner til at vi valgte abort.....men i ettertid, så føles ingen av dem gode nok. Vi kunne ha klart det. Og den tanken gjør så jævlig vondt....

Jeg ble gravid på ny, bare et år etter aborten. Og jeg hadde lovet meg selv aldri, aldri å ta en abort igjen, så vi beholdt barnet. Selv om alle grunnene for at vi tok abort ved forrige svangerskap fremdeles var tilstede. Datteren min er fyller snart tre år og har fått en lillebror som akkurat ble ett år. Og for å være helt ærlig, det å ha fått barn gjør følelsene rundt aborten om mulig enda mer vonde. Det er så vondt å tenke på hva som kunne ha vært. Å tenke på at min førstefødte egentlig ikke skulle være det....

Jeg tar meg selv i å tenke på hvem denne lille friske spiren ville vært, hvis bare jeg hadde tillatt det å leve. På min verste dager kommer den grusomme setningen " jeg drepte mitt eget barn". Uff..........jeg gråter nå...vil bare si at jeg forstår så godt hvordan du har det. Vi er flere i samme situasjon.

Og til alle som vurderer abort, tenk godt igjennom grunnene du har for å velge bort. Er grunnene gode nok til å nekte et barn å leve opp? Dette er et valg du må leve med resten av ditt liv, så du skal virkelig ha dyptveiende grunner for å leve leve godt med valget.....

Anonym poster: c4c741def4c9fc20ea5ccdcaed87466d

[Gjest Raggariddim]

Uff, jeg trigget på tittelen på innlegget ditt med en gang. Det traff meg dypt inne i hjerterota og jeg visste bare hva innlegget ditt ville handle om. For det samme går jeg igjennom. Det er 4 år siden min abort. Jeg hadde vært sammen med samboeren min i knappe et og et halvt år. Jeg gikk fremdeles på skole. Det var flere grunner til at vi valgte abort.....men i ettertid, så føles ingen av dem gode nok. Vi kunne ha klart det. Og den tanken gjør så jævlig vondt....

Jeg ble gravid på ny, bare et år etter aborten. Og jeg hadde lovet meg selv aldri, aldri å ta en abort igjen, så vi beholdt barnet. Selv om alle grunnene for at vi tok abort ved forrige svangerskap fremdeles var tilstede. Datteren min er fyller snart tre år og har fått en lillebror som akkurat ble ett år. Og for å være helt ærlig, det å ha fått barn gjør følelsene rundt aborten om mulig enda mer vonde. Det er så vondt å tenke på hva som kunne ha vært. Å tenke på at min førstefødte egentlig ikke skulle være det....

Jeg tar meg selv i å tenke på hvem denne lille friske spiren ville vært, hvis bare jeg hadde tillatt det å leve. På min verste dager kommer den grusomme setningen " jeg drepte mitt eget barn". Uff..........jeg gråter nå...vil bare si at jeg forstår så godt hvordan du har det. Vi er flere i samme situasjon.

Og til alle som vurderer abort, tenk godt igjennom grunnene du har for å velge bort. Er grunnene gode nok til å nekte et barn å leve opp? Dette er et valg du må leve med resten av ditt liv, så du skal virkelig ha dyptveiende grunner for å leve leve godt med valget.....

Anonym poster: c4c741def4c9fc20ea5ccdcaed87466d

TS her.

Uff, gir deg en klem jeg

Det er så vanvittig tungt å leve med det, hvertfall for meg. Å jeg angrer hvert sekund, nesten så jeg ønsker at jeg ikke fant ut at jeg var gravid før det var forsent. slik at vi kunne beholdt h*n. Hvordan vil h*n se ut? Hvordan ville personligheten vært? Hvordan ville ting vært idag?

Jeg angrer helt vanvittig selv på aborten. Jeg vet vi ville greid oss helt utmerket og, men samboer ville absolutt ikke beholde. Så, jeg på en måte hadde ikke noe valg. I det jeg fant ut at jeg var gravid, lo å gråt jeg om en annen, var så strålende glad men så utrolig trist for jeg viste utfallet av dette. abort...

Stresset lå liksom over meg, alle støttet meg jo, familien min og familien hannes, men jeg følte ikke at jeg fikk noe pause til å forstå at jeg var gravid, gikk ikke opp for meg. Unnskyld språket men, FAEN hvor det slo meg etter aborten! Jeg var gravid, men plutselig så bare... BANG! Der hadde jeg drept det. Jeg ville bære dette barnet fram! Som var av mitt eget kjøtt og blod, en god mix av meg og samboer!

Gud hjelpe meg på de tunge dagene. Jeg gråter alene, avogtil i dusjen. Jeg hyler og gråter innvendig, men bærer ett smil. Er bare nødt å holde meg sterk, så det ikke knekker meg. Selvom noen dager er tunge, er jeg bare nødt til å sparke meg selv bak å skjerpe meg.

Er en trøst å vite at det er flere som meg, flere som opplever og har opplevd det samme som meg, jeg står aldri alene! <3

Å jeg siterer deg: Tenk nøye over en abort, den kan slå hardt tilbake en dag.

Endret 21. august 2012 av Raggariddim

[Feminist1]

Stakkars deg Vet ikke hva annet jeg skal si utenom at jeg håper at du ellers har det fint og at jeg føler med deg -om det er mulig. Er så redd for å si noe dumt, og virker som at jeg allerede har gjort det. Får vel sende deg en nettklem

[Gjest Raggariddim]

Stakkars deg Vet ikke hva annet jeg skal si utenom at jeg håper at du ellers har det fint og at jeg føler med deg -om det er mulig. Er så redd for å si noe dumt, og virker som at jeg allerede har gjort det. Får vel sende deg en nettklem

Takk Jeg har det ellers fint. Du sier ikke noe dumt, ta det med ro.

Klem tilbake

Endret 21. august 2012 av Raggariddim

[Poko]

Det var sterkt av deg og fortelle, det setter jeg pris på. Er godt å kunne snakke med noen som har opplevd det samme, dele tanker, sorger og følelser.

Jeg skulle vel heller ikke se, men jeg ba om det, de sa nei først men jeg skulle se. Var jo trossalt gravid å ville se den lille.

Var medisink og her, å dagen etter jeg fikk pillen som stopper graviditeten så begynte aborten fordeom det bruker å ta to dager, altså, før jeg kom til sengeposten på sykehuset for å ta neste pille. Jeg abortete hjemme, fikk kun ut morkaken på sykehuset.

Det går aldri over nei, men blir lettere som du sier. Jeg vil ikke snakke så mye om det til kjæresten, jeg vet han vil få skyldfølelse å det vil jeg ikke gi ham, det fortjener han ikke. For han er helt fantastisk, fordeom han ikke var så fantasisk på valget sitt :/ men men.

Jeg har de samme tankene som deg, når vi får vår førstefødte engang, om det vil være engeln som jeg tok bort, eller at h*n er lillesøster/bror til en i himmelen.

Noen dager er hardere enn andre, men jeg kommer gjennom det. Hvem skulle tro at det skulle tære så på, ikke viste jeg det.

Vil ikke erstatte det som kunne blitt, men lenge har jeg ønsket meg barn.

Skal ta vare på meg selv, å gratulerer med førstefødte, du er nok en fantastisk mor du <3

En liten oppklaring; tror AB mente at hun ble rådet til det pga komplikasjoner for henne selv eller fosteret (ikke at det nødvendigvis var en medisinsk abort).

[awkward]

Dette var noe helt trist! Jeg føler med deg...

Alle tanker går ut til deg!

[AnonymBruker]

Kjenner igjen en del tanker ja, og vet hvor trist man kan føle seg etterpå. Jeg tok abort 23 år gammel, etter at jeg ble gravid 14 dager etter at jeg og kjæresten ble sammen.. Mange tårer og mye tristhet. Men amtidig var jeg lettet også etterpå, følte meg på ingen måte klar for morsrollen. Men denne opplevelsen gjorde jo at tankene rundt barn stadig kom tilbake til meg. Da vi hadde vært sammen i 9 mnd ble jeg utrolig nok gravid igjen (prevensjonsglipp+angrepillen sviktet).. Og selv om jeg følte meg like lite klar og de samme grunnene gjaldt for å ikke skulle ha barn, så valgte vi å beholde. Hadde brukt opp den muligheten og ville ikke gjøre det igjen. Dessuten hadde vi nå fått 9 mnd sammen og visste at det skulle være oss to for life.. det betyr en del, å vite at det er den rette. både jeg og mannen skrev etter aborten et brev, med omtrent den overskriften du har på innlegget ditt. Han tenkte ikke så mye på det først, men etter som jeg var lei meg og snakket m ham om det så tenkte også han en del å hva som kunne blitt

Vi fikk en nydelig jente, som nå er 10 år. og en til senere.. For meg ble det faktisk enklere når jeg fikk barn, for jeg tenkte hele tiden at den sjelen til det lille som var i meg første gangen uansett ville komme tilbake til meg senere, i et nytt barn. jeg håper det, det var i alle fall en trøst. Også tenkte jeg at OM jeg hadde fått det første barnet så ville jeg ikke hatt mulighet til å få førstefødte jenta mi, som ble unnfanget da jeg egentlig enda ville vært gravid.. Og jeg ville jo aldri ønsket at jeg ikke skulle hatt henne..

Ville bare gi deg en klem og si at det blir lettere med tiden. Jeg håper og tror alt som skjer er til det beste

Anonym poster: 668be95c89b59833376f37df87872844

[Gjest Raggariddim]

Kjenner igjen en del tanker ja, og vet hvor trist man kan føle seg etterpå. Jeg tok abort 23 år gammel, etter at jeg ble gravid 14 dager etter at jeg og kjæresten ble sammen.. Mange tårer og mye tristhet. Men amtidig var jeg lettet også etterpå, følte meg på ingen måte klar for morsrollen. Men denne opplevelsen gjorde jo at tankene rundt barn stadig kom tilbake til meg. Da vi hadde vært sammen i 9 mnd ble jeg utrolig nok gravid igjen (prevensjonsglipp+angrepillen sviktet).. Og selv om jeg følte meg like lite klar og de samme grunnene gjaldt for å ikke skulle ha barn, så valgte vi å beholde. Hadde brukt opp den muligheten og ville ikke gjøre det igjen. Dessuten hadde vi nå fått 9 mnd sammen og visste at det skulle være oss to for life.. det betyr en del, å vite at det er den rette. både jeg og mannen skrev etter aborten et brev, med omtrent den overskriften du har på innlegget ditt. Han tenkte ikke så mye på det først, men etter som jeg var lei meg og snakket m ham om det så tenkte også han en del å hva som kunne blitt

Vi fikk en nydelig jente, som nå er 10 år. og en til senere.. For meg ble det faktisk enklere når jeg fikk barn, for jeg tenkte hele tiden at den sjelen til det lille som var i meg første gangen uansett ville komme tilbake til meg senere, i et nytt barn. jeg håper det, det var i alle fall en trøst. Også tenkte jeg at OM jeg hadde fått det første barnet så ville jeg ikke hatt mulighet til å få førstefødte jenta mi, som ble unnfanget da jeg egentlig enda ville vært gravid.. Og jeg ville jo aldri ønsket at jeg ikke skulle hatt henne..

Ville bare gi deg en klem og si at det blir lettere med tiden. Jeg håper og tror alt som skjer er til det beste

Anonym poster: 668be95c89b59833376f37df87872844

Skal ikke være lett nei, men man overlever Selv om jeg har det helt forferdelig noen ganger så får jeg bare komme meg igjennom.

Uff, i det siste har tankene mine tatt helt av, jeg har så lyst på barn. Men får bare holde meg i flettene å håpe samboer er klar snart

Takk

[Emit]

En gang leste jeg en om et par som var nødt til å ta abort, der mannen sa dette for å trøste sin kone: tenk på at barnet ikke er borte. Det måtte bare vente litt lengre i himmelen før det kommer tilbake til oss... Jeg syns det var vakre ord, og tenkte de kanskje ville hjelpe deg nå som jeg snublet over det du hadde skrevet.. Varme tanker om en fin fremtid til deg