Bare en stemor...

[Gjest Gjest]

Veldig fint å lese! Er selv stemor, og med en veldig motarbeidene mor, er ikke livet alltid like lett for meg og min samboer.. Og er man stemor har man jo ingen rettigheter, man har ikke født selv og vet ikke noe om noe, man har ikke rett til å ha noen følelser eller å være en del av barnets liv, da skal man stå på sidelinjen, man skal ikke bry seg for mye om barnet, eller være glad i barnet, å om barnet blir veldig knyttet til deg, og du er så uheldig å engasjere deg, jo da er du respektløs og prøver å ta over!

Til alle mødre der ute som synes det er vanskelig å akseptere at barna har fått en ny og viktig person i livet sitt, som blir en slags erstatning for mor når barna er hos far, men som aldri, aldri kan ta fra dere rollen som mor! Tygg litt på dette.. Jeg vokste opp med et par ulike stemødre, og ingen av dem engasjerte seg, eller gjorde noe som helst for at jeg skulle føle meg inkludert.. Dette er veldig sårbart for et barn, uansett alder.. Tenk om ditt barn hadde følt at det ikke hørte hjemme sammen med pappaen, pga en stemor som ikke ville ha noe med barnet å gjøre? Bit i deg de vanskelige følelsene, og vær gla for at ditt barn har enda en person som bryr seg, engasjerer seg, stiller opp og gjør alt i sin makt for at ditt barn skal ha det bra!

Det er ikke bare bare å være stemor heller! Og respekt er ikke en enveisgate...

Mye sant i det du skriver, og jeg skjønner at det ikke er så lett å være stemor alltid heller.

Men noe jeg føler dere stemor ofte glemmer, og som jeg synes DERE kanskje kan tygge litt på er;

prøv å sette dere litt inn i mors situasjon og følelser, en del av dere er jo mødre selv, så det burde ikke være så vanskelig å tenke "hva ville jeg ha likt, og hva ville jeg ikke ha likt, hvordan ville jeg reagert på dette...osv."

Husk også at denne personen som er mor kanskje har mange andre vonde følelser som følge av et brudd, kanskje ikke bare vonde følelser heller, men nærmest kan være inne i en livskrise. Noen har kanskje opplevd utroskap eller annet som gjør at hun sitter med en stor bitterhet, kanskje er du den kvinnen som gjorde at hun mistet mannen sin og hele "sitt liv" på en måte. I veldig mange tilfeller er faktisk stemoren den som faktisk gjorde at denne kvinnen nå kun får dele halve tiden med barna sine. Ville ikke enhver av oss hatt litt samarbeidsvansker da, eller kanskje vansker med viljen til å samarbeide? Det er vel helt naturlig, egentlig? I andre tilfeller er selvsagt stemoren "uskyldig", men så kan det selvsagt også være sånn at i mors sine øyner (og kanskje barns også) så er det stemoren som er grunnen til at mor ikke klarer å ordne opp i forholdet til far (som hun kanskje har håpet og prøvd på en stund).

Uansett hva som ligger bak, veldig mange er i en sårbar situasjon, og barna er liksom det mest "private" man har. De kødder man ikke med, liksom, der går grensen! er vel noe mange føler.

Ha litt forståelse for slikt, og prøv deg forsiktig frem, så går det nok fint i de fleste tilfeller.

Men dette er ganske individuelt, så selv om venninna di får det til å funke på en måte, så er det ikke sikkert at det funker for deg og barnas mor. En må føle seg frem, og det må gjøres forsiktig. Er det noen som må vike, så bør det være stemoren, det mener jeg er det riktige. Moren har "forkjørsrett" (så lenge man er hyggelige med hverandre og har en fin tone), og hvis stemoren innfinner seg med dette, så blir det lettere for begge parter.

Selv føler jeg at mange stemødre, midt oppi det hele, handler litt med feil agenda. Det er ikke alltid en engasjerer seg med tanke på barna, men av en smule sjalusi overfor mannens eks. Litt konkurranse eller for å hevde seg, på en måte. En litt sånn jeg har nå litt å si jeg også - jeg skal ikke holdes utenfor - han er min nå og ikke din - holdning. Det bør selvsagt ikke forekomme, men det gjør det veldig ofte.

Mange vil nok hisse seg opp over at jeg sier det, og ingen ville innrømt det selv om de visste at dette var litt sant, men som sagt det skjer veldig ofte. Jeg har selv en venninne som holder på slik, bare pga. sjalusi mot den dama som en gang var hennes mann's store kjærlighet, og som han produserte barn med, og som han dessverre må ha litt kontakt med fortsatt. Men selvsagt, det gjelder ikke alle!

Selv er jeg ikke en bitter mor (som pleier å bli kommentar fra stemødre når jeg skriver sånt som dette). Men jeg er mor som har vært gjennom et samlivsbrudd, og jeg vet hvor sårbar jeg var den gang. Jeg vet også at en evt. stemor den gang måtte ha vært veldig forsiktig i sine handlinger og sitt engasjement, om vi skulle fått et godt samarbeid. Jeg mener da ikke at hun ikke skulle vært glad i mine barn, men det finnes grenser en ikke bør trå over. De fleste fornuftige mennesker vet sånn noenlunde hvor disse grensene går, tror jeg. Og ja, hvis dette var en dame som hadde gått bak ryggen min og holdt på med mannen min, og til slutt tok han fra meg, ja, da kunne hun faktisk bare drite i det! Helt sant, så stor eg jeg nok ikke. Og mine unger ville nok ikke lidd av den grunn. Jeg skulle nok sørget for det, men stemoren ville nok aldri komt inn i varmen! Sånn er det bare.

[Gjest maddis]

Mye sant i det du skriver, og jeg skjønner at det ikke er så lett å være stemor alltid heller.

Men noe jeg føler dere stemor ofte glemmer, og som jeg synes DERE kanskje kan tygge litt på er;

prøv å sette dere litt inn i mors situasjon og følelser, en del av dere er jo mødre selv, så det burde ikke være så vanskelig å tenke "hva ville jeg ha likt, og hva ville jeg ikke ha likt, hvordan ville jeg reagert på dette...osv."

Husk også at denne personen som er mor kanskje har mange andre vonde følelser som følge av et brudd, kanskje ikke bare vonde følelser heller, men nærmest kan være inne i en livskrise. Noen har kanskje opplevd utroskap eller annet som gjør at hun sitter med en stor bitterhet, kanskje er du den kvinnen som gjorde at hun mistet mannen sin og hele "sitt liv" på en måte. I veldig mange tilfeller er faktisk stemoren den som faktisk gjorde at denne kvinnen nå kun får dele halve tiden med barna sine. Ville ikke enhver av oss hatt litt samarbeidsvansker da, eller kanskje vansker med viljen til å samarbeide? Det er vel helt naturlig, egentlig? I andre tilfeller er selvsagt stemoren "uskyldig", men så kan det selvsagt også være sånn at i mors sine øyner (og kanskje barns også) så er det stemoren som er grunnen til at mor ikke klarer å ordne opp i forholdet til far (som hun kanskje har håpet og prøvd på en stund).

Uansett hva som ligger bak, veldig mange er i en sårbar situasjon, og barna er liksom det mest "private" man har. De kødder man ikke med, liksom, der går grensen! er vel noe mange føler.

Ha litt forståelse for slikt, og prøv deg forsiktig frem, så går det nok fint i de fleste tilfeller.

Men dette er ganske individuelt, så selv om venninna di får det til å funke på en måte, så er det ikke sikkert at det funker for deg og barnas mor. En må føle seg frem, og det må gjøres forsiktig. Er det noen som må vike, så bør det være stemoren, det mener jeg er det riktige. Moren har "forkjørsrett" (så lenge man er hyggelige med hverandre og har en fin tone), og hvis stemoren innfinner seg med dette, så blir det lettere for begge parter.

Selv føler jeg at mange stemødre, midt oppi det hele, handler litt med feil agenda. Det er ikke alltid en engasjerer seg med tanke på barna, men av en smule sjalusi overfor mannens eks. Litt konkurranse eller for å hevde seg, på en måte. En litt sånn jeg har nå litt å si jeg også - jeg skal ikke holdes utenfor - han er min nå og ikke din - holdning. Det bør selvsagt ikke forekomme, men det gjør det veldig ofte.

Mange vil nok hisse seg opp over at jeg sier det, og ingen ville innrømt det selv om de visste at dette var litt sant, men som sagt det skjer veldig ofte. Jeg har selv en venninne som holder på slik, bare pga. sjalusi mot den dama som en gang var hennes mann's store kjærlighet, og som han produserte barn med, og som han dessverre må ha litt kontakt med fortsatt. Men selvsagt, det gjelder ikke alle!

Selv er jeg ikke en bitter mor (som pleier å bli kommentar fra stemødre når jeg skriver sånt som dette). Men jeg er mor som har vært gjennom et samlivsbrudd, og jeg vet hvor sårbar jeg var den gang. Jeg vet også at en evt. stemor den gang måtte ha vært veldig forsiktig i sine handlinger og sitt engasjement, om vi skulle fått et godt samarbeid. Jeg mener da ikke at hun ikke skulle vært glad i mine barn, men det finnes grenser en ikke bør trå over. De fleste fornuftige mennesker vet sånn noenlunde hvor disse grensene går, tror jeg. Og ja, hvis dette var en dame som hadde gått bak ryggen min og holdt på med mannen min, og til slutt tok han fra meg, ja, da kunne hun faktisk bare drite i det! Helt sant, så stor eg jeg nok ikke. Og mine unger ville nok ikke lidd av den grunn. Jeg skulle nok sørget for det, men stemoren ville nok aldri komt inn i varmen! Sånn er det bare.

Som du sier er dette veldig individuelt. Og ingen situasjoner er lik, og egentlig er det akkurat det som er hele mitt poeng.. En sak har alltid flere sider. Det er ikke alltid at far er den som har vært utro, eller avsluttet forholdet.. Og stemor er ikke alltid den som har skylden.. Synes bare det er ufattelig trist at en stemor skal få så mye pes, fordi hun ikke er barnets mor.. Men biomor som jeg ser flere kaller det, kan oppføre seg akkurat som hun vil, og lire av seg sleipe kommentarer i fleng, og det skal være hennes rett fordi det er hun som har satt dette barnet til liv? Det jeg mener er at det er vanskelig for alle parter, og å rakke ned på noen bare fordi de er stemor, uten å vite noe som helst om situasjonen, blir veldig feil.. Og ærlig talt, er jeg uendelig lei av å få slengt dritt i trynet, bare fordi jeg ikke er barnets mor men alikevel engasjerer meg! Jeg møtte samboeren min etter at han eks flyttet ut, fordi hun vill avslutte forholdet, og allerede hadde møtt en ny. Men alikevel er det min feil at hun og min samboer ikke er sammen lengre.. Alt jeg sier er; vi er da voksne mennesker, ta ansvar for egne handlinger, alle som en, enten du er stemor, mamma, olderfar eller hva det måtte være! Og selv om følelser ofte er i høygir og vanskelig å kontrollere, å ting for å si det rett ut er skikkelig dritt, ta ansvar for egne handlinger!

Når det er sagt har du mange gode poeng, er enig i at det er stemor som må vike, men til en viss grad, bare fordi mammafølelsen sliter, kan ikke stemor plutselig trekke seg helt unna barna.. Gjensidig respekt, føy deg litt for den andre partens del i ny og ne, og tenk over handlingene dine, hvordan de går utover ditt barn, og ditt samarbeid med den andre parten.. Og sett deg inn i den andre parts situasjon, helt enig der.. Og dette gjelder selvfølgelig både mor, far og evt steforeldre!

Alt jeg ber om er å at man behandler folk individuelt, og ut fra deres situasjon, ikke fra det generelle inntrykket man har av f.eks stemødre.. Vi er alle mye mer en bare en ting!

[Gjest Gjest]

Som du sier er dette veldig individuelt. Og ingen situasjoner er lik, og egentlig er det akkurat det som er hele mitt poeng.. En sak har alltid flere sider. Det er ikke alltid at far er den som har vært utro, eller avsluttet forholdet.. Og stemor er ikke alltid den som har skylden.. Synes bare det er ufattelig trist at en stemor skal få så mye pes, fordi hun ikke er barnets mor.. Men biomor som jeg ser flere kaller det, kan oppføre seg akkurat som hun vil, og lire av seg sleipe kommentarer i fleng, og det skal være hennes rett fordi det er hun som har satt dette barnet til liv? Det jeg mener er at det er vanskelig for alle parter, og å rakke ned på noen bare fordi de er stemor, uten å vite noe som helst om situasjonen, blir veldig feil.. Og ærlig talt, er jeg uendelig lei av å få slengt dritt i trynet, bare fordi jeg ikke er barnets mor men alikevel engasjerer meg! Jeg møtte samboeren min etter at han eks flyttet ut, fordi hun vill avslutte forholdet, og allerede hadde møtt en ny. Men alikevel er det min feil at hun og min samboer ikke er sammen lengre.. Alt jeg sier er; vi er da voksne mennesker, ta ansvar for egne handlinger, alle som en, enten du er stemor, mamma, olderfar eller hva det måtte være! Og selv om følelser ofte er i høygir og vanskelig å kontrollere, å ting for å si det rett ut er skikkelig dritt, ta ansvar for egne handlinger!

Når det er sagt har du mange gode poeng, er enig i at det er stemor som må vike, men til en viss grad, bare fordi mammafølelsen sliter, kan ikke stemor plutselig trekke seg helt unna barna.. Gjensidig respekt, føy deg litt for den andre partens del i ny og ne, og tenk over handlingene dine, hvordan de går utover ditt barn, og ditt samarbeid med den andre parten.. Og sett deg inn i den andre parts situasjon, helt enig der.. Og dette gjelder selvfølgelig både mor, far og evt steforeldre!

Alt jeg ber om er å at man behandler folk individuelt, og ut fra deres situasjon, ikke fra det generelle inntrykket man har av f.eks stemødre.. Vi er alle mye mer en bare en ting!

Ja, helt enig.

Men i alle desse diskusjonene som er her på KG, der enten mor rakker ned på stemor, eller stemor rakker ned på mor, og forteller hvor vanskelig den andre parten er, så er det ingen av oss her inne som vet hvordan akkurat den situasjonen er. Eller hvordan bakgrunnen er i dette tilfellet.

Ofte forteller TS en del, men da sett fra sin egen vinkel, og ofte med lite forståelse for den andre sin situasjon. Og vi stoler blindt på TS, og diskuterer og er med og rakker ned så det står etter.

I bunn og grunn så er vi alle damer (stort sett) og er sikkert ikke så ulike i følelser og sinn, når alt kommer til alt. Enten vi er mødre eller stemødre, eller begge deler.

Men det er ikke alltid like enkelt å se den andre sin situasjon når man ikke er eller har vært i den selv.

[Gjest Nattegjest]

Alt jeg ber om er å at man behandler folk individuelt, og ut fra deres situasjon, ikke fra det generelle inntrykket man har av f.eks stemødre.. Vi er alle mye mer en bare en ting!

Mitt eksakte poeng;o)