Mentalt utmattet av kalde foreldre

[Gjest Navnetmitt]

Hei,

Mine foreldre er iskalde. De er høyt utdannet (jeg også), men nå har jeg fått eget barn og ser at deres oppdragelsesmetoder har påvirket meg opp igjennom årene. Jeg har blitt tvunget til å bade naken i kald sjø, pisket med pappas belte etc.

Jeg har hatt deprimerte perioder i livet mitt med angst (får nå hjelp). Og vært/er spilleavhengig. Det tok flere år ekstra å fullføre min utdanning som ingeniør pga angst og depresjon underveis, og denne utdanningen ble heg tvunget til å ta pga resten av familien er ingeniører.

Jeg og min nye lille familie blir mast på av mine foreldre, gjør ditt gjør datt... Og jeg må svare sånn og slik på invitasjoner. Jeg orker de ikke mer..

Problemet er at jeg nå er økonomisk avhengig av dem fordi jeg ikke klarer å jobbe.. Har utviklet et enormt stressproblem blant annet, og en psykosomatisk sykdom i mage-tarm.

Noen erfaringer? Hva skal jeg gjøre for å få fred? Har prøvd det meste må jeg si.. Brev feks.. De respekterer ikke mine grenser og har aldri hatt medfølelse dersom jeg eller barna mine har vært syke.

Jeg blir så sliten av dem og vil bare rømme landet!

[Løvetanten]

Jeg tror nok du ser selv at du må kutte ut kontakten eller flytte så langt unna at kontakten blir minimal, og videre ser du også at dette får du ikke til når du enda tar imot penger av de. Du låser deg selv fast i et avhengighetsforhold som gjør deg sykere og mer sliten enn du trenger å være.

Du er ikke avhengige av de med mindre du selv har gjort deg avhengig. Det fins mennesker her i landet som er for syke til å jobbe, men som ikke har foreldre til å plukke opp slækket slik som du har.

Er du kanskje for sliten og nedbrutt til å se muligeter?

[Gjest navnetmitt]

Ja det er nok slik, at jeg er ekstremt utmattet.. Ser mulighetene, men å flytte ser jeg på som en stor belastning for min lille familie. Hvor skal vi flytte? Hva med barna? Mine foreldre kan sammenlignes med mafiaen, hvor kun deres regler gjelder og andres behov blir satt til side totalt, ikke minst mangler de empati, jo forresten min mor gråter når jeg ber henne slutte og at jeg blir nedbrutt, da må jeg trøste henne gang på gang.. Du har nok rett i at jeg og min lille familie bør komme oss bort, men må det virkelig være slik? Ser på dette som en litt tung prosess..

[Gjest YesMeee]

Hva med personvern? Kan politiet hjelpe?

[AnonymBruker]

Dersom du er for syk til å jobbe så kan du søke om aap.

Du vil klare å stå på egne bein økonomisk. Du vil ikke få en god økonomi, men livet ditt vil du få tilbake.

Klart det blir en tung prosess. Bare innse at du må igjennom det får å få det bedre. Om det nå tar år så får det ta den tiden det trenger.

Spar opp til depositum og første husleia. Ikke si noe om hva du planlegger før leiekontrakt er underskrevet. Snakk med venner som hjelper deg med flyttingen. Har du lite innbo så finnes mye gratis på finn.no dersom du får hentet det selv.

Heller frihet i eget hjem uten sofa og tv enn å bo sammen med mennesker som bryter deg ned.

Anonym poster: 634d2f877700594565f46b88498b5846

[Løvetanten]

Du må ta et valg. Det er du som er nøkkelen her.

Er det en større belastning å flytte og dermed kanskje få et "nytt liv" (svulstig sagt) enn å

bli der du er og være så utmattet at du ikke engang klarer å jobbe?

Det er jo ikke tvil om hva som er den største belastningen for familien.

Hvor skal vi flytte?

- Det bestemmer du selv

Hva med barna?

- Ja, hva med de? De flytter de også og får raskt en ny hverdag. Trives du/dere så trives barna.

Tenk deg at du bor 150 mil unna foreldrene dine. Du trenger ikke dukke opp i selskaper eller på middager. Du får de ikke på besøk uanmeldt og ringer de kan du bare la være å ta telefonen. Du trenger ikke se de eller snakke med de, men kan bruke energien din på å bli frisk og komme deg ut i arbeide igjen.

Du er nødt til å tillate deg selv å ta kontroll over ditt eget liv.

[Gjest meg]

Enig - den energien du nå bruker på den grenseløse familien din, kan du bruke på deg selv og barna. Jeg er selv overrasket over hvor mye mer energi jeg har fått etter at jeg droppet de i familien som tappet meg. Lykke til!

[Gjest Gjest]

Typisk overutdanna folk uten empati og medmennesklighet. Og det er dette staten vil ha mer av. Alle kvinner i full jobb, tjen høyest mulig og la barna komme seg i barnehage helst fra fødsel av. La høyskole utdanna folk oppdra ungene liksom. Jeg blir så glad når jeg ser slike tråder, at folk faktisk sliter med et slikt liv. Jeg takker deg for at du delte dette, og jeg tipper du måtte gå mye og lenge i barnehagen og sfo. Når foreldre skubber fra seg ungene sine, så får barna problemer senere i livet, og da vil de ikke besøke dem på noe sykehjem hvertfall. Lykke til med ditt nye liv uten dem. Ikke kontakt dem, ikke ring dem og ikke hils på dem. La de leve i sin egen egoistiske boble som kun betyr penger, penger og velstand.....sannheten er jo noe annet

[Sugar&Spice]

Typisk overutdanna folk uten empati og medmennesklighet. Og det er dette staten vil ha mer av. Alle kvinner i full jobb, tjen høyest mulig og la barna komme seg i barnehage helst fra fødsel av. La høyskole utdanna folk oppdra ungene liksom. Jeg blir så glad når jeg ser slike tråder, at folk faktisk sliter med et slikt liv. Jeg takker deg for at du delte dette, og jeg tipper du måtte gå mye og lenge i barnehagen og sfo. Når foreldre skubber fra seg ungene sine, så får barna problemer senere i livet, og da vil de ikke besøke dem på noe sykehjem hvertfall. Lykke til med ditt nye liv uten dem. Ikke kontakt dem, ikke ring dem og ikke hils på dem. La de leve i sin egen egoistiske boble som kun betyr penger, penger og velstand.....sannheten er jo noe annet

Dette er noe av det minst nyanserte jeg har lest i HELE mitt liv. Folk kan ha høy utdanning OG være bra folk. Bare sier det....

ALLE som blir skubbet i barnehage og sfo får ikke nødvendigvis problemer. De KAN få det, men det er ikke så svart/hvitt.

Jeg skjønner tankegangen din, og er enig, men ordleggingen din er til å hyle på gulvet av latter av. Du dummer bare deg selv ut. Hvis du vil kjempe for disse tankene og meningene så burde du tenke litt på hvordan du pakker de inn....

[Vera Vinge]

Typisk overutdanna folk uten empati og medmennesklighet. Og det er dette staten vil ha mer av. Alle kvinner i full jobb, tjen høyest mulig og la barna komme seg i barnehage helst fra fødsel av. La høyskole utdanna folk oppdra ungene liksom. Jeg blir så glad når jeg ser slike tråder, at folk faktisk sliter med et slikt liv. Jeg takker deg for at du delte dette, og jeg tipper du måtte gå mye og lenge i barnehagen og sfo. Når foreldre skubber fra seg ungene sine, så får barna problemer senere i livet, og da vil de ikke besøke dem på noe sykehjem hvertfall. Lykke til med ditt nye liv uten dem. Ikke kontakt dem, ikke ring dem og ikke hils på dem. La de leve i sin egen egoistiske boble som kun betyr penger, penger og velstand.....sannheten er jo noe annet

Er du ikke riktig klok? Nå er dette bare ett enkelt tilfelle, men det er heller ingenting som tilsier at barnehagen har skylda i at ts har kalde foreldre. Ei heller utdannelse hos foreldrene...

Men dette er en avsporing. Det høres forferdelig slitsomt ut, og det høres riktig ut å i det minste begrense kontakten. Men må man nødvendigvis flytte for å få fred fra familien? Går det ikke an å prøve å fase seg selv ut av familien på annet vis? Om man ikke orker den store konfrontasjonen, så bare slutte å komme i familieselskaper og ikke svare på telefoner? Og åpenbart slutte å ta i mot penger fra dem. Jeg vil tro du enten bor for dyrt, har for høyt forbruk i forhold til inntekt, eller at du ikke får det du har krav på fra nav, hvis du tror du ikke klarer deg uten dem. Her må du ta et valg, og legge opp hvordan du lever etter det. Jeg tror ikke du blir fornøyd før du slutter å ta i mot penger fra dem, fordi pengene både gir et skjevt maktforhold og en tettere kontakt enn du gjerne ønsker.

[Gjest Gjest]

Ikke alle er så flinke og skrive Men bra du tok poenget.

[Sugar&Spice]

Ikke alle er så flinke og skrive Men bra du tok poenget.

Du trenger ikke være flink til å skrive for å forstå at formuleringen din er idioti.... Jeg er enig i noen av tankemåtene dine, men jeg ville aldri skrevet under det du har skrevet her. Kaldt, vondt og helt bak mål.

-----

ferdig med å kuppe tråden nå.

[Gjest Gjest]

Sannheten er ofte vond og høre, derfor går mange med lukkede øyner og ører for ungene sine. De kan fint passe andres i 7,5 timer, men å være sammen med sine egne i 3 uker er så slitsomt at da må man reise alene 14 dager til syden for å komme seg. Jeg skjønner det ikke, så får jeg bare være så dum da.

[lillevill]

TS jeg tror du må tenke at dine problemer kommer fra dine foreldre, fra din barndom, fra måten de oppfostret deg på. Du trenger ikke utsette dine barn for det samme.

Det er trist å høre at du har blitt syk, og det kan virke som stresset har gjort deg syk. Jeg tror du må komme deg vekk fra kilden til dette stresset, og lære deg å slappe av. Ro ned, lev enkelt - du trenger ikke sus og dus for å være lykkelig.

Begynn å forbered deg mentalt på å bryte ut av den destruktive sirkelen du har kommet inn i, prøv å bygg deg opp og bygg dine barn opp til å tenke at de kan selv velge hva de ønsker å gjøre i livet sitt.

Bekjemp stresset og angsten din ved å trene, og ta vare på deg selv, gå til legen, snakk ut med legen.

Hva slags muligheter har du? Har din familie en hytte? Kansje du og din lille familie kan bo der for å få litt fred. Husk at du skal stresse ned nå - og så kommer du deg ut i jobb senere.

Ta barna til sides når du ser at dine foreldre overkjører dem. Snakk med dem, bygg dem opp. Gi dem selvtillit og fortell dem at de kan velge sine veier - Hygg deg med ungene og "lukt på rosene" hver dag. Få øynene opp for de små gleder i livet som unger gjerne så lett ser. Det er dette som er livet, hver lille dag som går, så derfor er det viktig å finne den lille lykken som dukker opp hver dag, enten det er en vakker solnedgang eller en deilig kopp med kakao sammen med ungene på terassen.

Skulle gjerne vært der for å hjelp deg. Men dette klarer du.

Endret 8. august 2012 av lillevill

[AnonymBruker]

Gjest:

Du høres ut som mora mi. Hun hater yrkesaktive mødre og legger ikke skjul på det, og hun fremhever seg selv som en av de få som faktisk bryr seg om ungene sine.

Sannheten er en ganske annen, sannheten er at hun lot oss gå for lut og kaldt vann, laget ikke middag, hjalp oss ikke med leksene, handlet ikke klær til oss, vi fikk ikke ha fødselsselskap hjemme fordi det var for mye styr, hun klaget til oss ungene over alt som var galt i verden og skyldte det på yrkesaktive mødre, akkurat som du gjør nå.

Kalde mødre finnes overalt, både blant de som er yrkesaktive og blant de som er hjemme. Jeg hadde hatt en langt bedre barndom om hun hadde dradd ræva si ut på jobb, da hadde hun i hvert fall hatt en god grunn for å være fraværende.

Anonym poster: 653c0d729e43e6de0788b9349327bd75

[Gjest Gjest]

Jeg hater ikke kvinner som jobber, men det er en grunn til at mange sliter mer i dag enn før. Nå har ikke TS sagt at hun bodde i barnehagen eller hos barnevakter, kanskje hun var mye alene?. Mye ensomhet kan også føre til angst og depresjon. Jeg ønsker jo det beste for trådstarter og tenkte mine tanker grunnen til denne kynismen hos foreldrene. Hva tror dere grunnen kan være da? At de er så kalde og ikke klarer å bry seg om barn og barnebarn? De har muligens fått en kald oppvekst selv. Får man psykiske lidelser i voksen alder så går psykologene tilbake i tid for å nøste opp grunnen til lidelsene. Da MÅ man innom barndom og oppvekst hvordan en egentlig hadde det. Jeg synes virkelig synd på alle barn som sliter i dag. De er ensomme pga begge foreldre er som regel på jobb, trening, kurs, klubb osv. Jeg jobber i røde kors hjelpetelefoner og vi får høre utrolig mye trist. Samfunnet generelt er blitt mye kaldere, dessverre.

[Gjest Mittnavn]

Hei, TS her

Takk for alle flotte svar.

Jeg gikk ikke i barnehagen. Var hjemme med min iskalde mor som jobbet og jobbet og jobbet. Har blitt fortalt i ettertid at jeg kunne gråte i timesvis som baby uten verken og bli sett eller hørt. Hadde jeg gått i barnehage hadde jeg i det minste fått opplevd hvordan andre voksne skulle være og ikke minst samspill med andre barn.

Jeg føler at jeg legger nå mye skyld på mine foreldre, men tro meg, fasadene i de såkalte "stor-familiene" som er rike er ganske heavy. Man blir tvunget til å leve etter visse regler...Regler som gjør en usympatisk og kald. Da jeg møtte min kone (som er i kontakt med følelsene sine) så jeg hvordan barn kan oppdras med å bli sett. Bare dette med å pusse tennene på et lite barn som nekter: Hun tar tannbørsten sin, lar babyen få pusse hennes tenner samtidig som babyen får pusset tennene sine. Det fins så mange måter å oppdra barn på, uten tvang! Og da broren min var på besøk med sin lille sønn og det ble kveld, tvang han barnet til å pusse tennene med hyl og skrik og barnet viste stort ubehag. Det kan jo være at sønnen hans hadde vondt rett og slett, med nye tenner påvei kan det lett bli litt ømt..

Jeg har mye å reflektere over.

Og jeg har sluttet å delta i familieselskaper og virkelig satt grenser, det som nå gjenstår er å få de til å slutte og komme på overraskelsesbesøk til vårt hus. Og ikke være avhengig av dem økonomisk... Ja for de investerte desverre i min leilighet lenge før min kone og jeg møttes..og jeg mener kanskje at de har mye makt over meg på den måten.

Så kan man stille seg spørsmålet: hvordan oppdrar man forbrukerbarn og usympatiske løgnere. Ja, for jeg har løyet mye opp igjennom årene, vært noe jeg ikke egentlig er..

[Gjest Mittnavn]

Jeg kunne ikke sagt meg mer enig med Gjest_Gjest_*

i går, 21:54. For hans første setning er akkurat slik jeg føler det, desverre. Og jeg, i denne omgangskretsen, har desverre svinget mellom flere av disse fasadene. Og jeg ser at det er slik det er, fasader. Man får virkelig ikke leve sitt eget, helt eget liv, med lyst og mot og energi til å selv ville være med andre mennesker, mennesker som er ekte og har en ekte intensjon om å ville hjelpe eller ønske deg godt. Nei her er det bare krav og forventninger, og det værste: vise sosial status gjennom ungene!

[lillevill]

Å forstår TS, dere har eget hus, men foreldrene dine kommer dit for å utøve sine regler og måter å gjøre det på, hos dere ?

Jeg synes du skal snakke med din kone om dine foreldre, hvordan du har hatt det, hvordan du setter pris påat hun viser følelser og oppdrar barna så varmt. Og så bli enige om hvordan hun har lyst å ha det når dine foreldre er på besøk, og hvordan du har lyst å ha det, samt hvordan dine barn har lyst å ha det når besteforeldrene er på besøk.

Da er dere samstillt og har en avtale mellom dere. Det er nok lettere for DEG å sette grenser ovenfor dine foreldre. Når de begynner å prøve å overkjøre, si at nei sånn gjør vi det ikke, vi gjør det sånn vi. Håepr det er greit for dere. Pass på at ungene får den oppveksten du kunne tenkt deg å ha, og lær av din kone.

Jeg vet at det er tungt med foreldre som ikke tok vare på deg og ga deg det som du trengte når du var barn. Det VIL ta deg igjen en gang i livet, som med deg akkurat nå, men når det tar deg igjen så har du også muligheten til å jobbe med det, og deg selv, og samtidig øve deg på å sette grenser ovenfor dine foreldre slik at de ikke får ture på.

Les bøker (toxic parents feks) og (våg mer) samt finn flere bøker om psykologisk trening. Det har hjulpet meg veldig.

Endret 9. august 2012 av lillevill

[Gjest Raggy]

Hei,

Mine foreldre er iskalde. De er høyt utdannet (jeg også), men nå har jeg fått eget barn og ser at deres oppdragelsesmetoder har påvirket meg opp igjennom årene. Jeg har blitt tvunget til å bade naken i kald sjø, pisket med pappas belte etc.

Jeg har hatt deprimerte perioder i livet mitt med angst (får nå hjelp). Og vært/er spilleavhengig. Det tok flere år ekstra å fullføre min utdanning som ingeniør pga angst og depresjon underveis, og denne utdanningen ble heg tvunget til å ta pga resten av familien er ingeniører.

Jeg og min nye lille familie blir mast på av mine foreldre, gjør ditt gjør datt... Og jeg må svare sånn og slik på invitasjoner. Jeg orker de ikke mer..

Problemet er at jeg nå er økonomisk avhengig av dem fordi jeg ikke klarer å jobbe.. Har utviklet et enormt stressproblem blant annet, og en psykosomatisk sykdom i mage-tarm.

Noen erfaringer? Hva skal jeg gjøre for å få fred? Har prøvd det meste må jeg si.. Brev feks.. De respekterer ikke mine grenser og har aldri hatt medfølelse dersom jeg eller barna mine har vært syke.

Jeg blir så sliten av dem og vil bare rømme landet!

Først og fremst må du ta noen grep og bli selvstendig! Skaff dere en bolig dere eier eller leier selv.

Du må ikke forbli i en situasjon der de har overtaket på deg, du må stå på egne ben!! Første bud er å ALDRI si ja takk til noen form for hjelp eller gaver/penger for da sitter du i klisteret!!!

Jeg vil tro det beste er å flytte et stykke unna fordi det da naturlig blir mindre kontakt. La være å ta imot besøk, dra heller selv for da kan du velge hvor lenge det skal vare.

For å komme ut av klørne på foreldre som forsøker å ha kontroll så kreves det jobbing. Jeg har brukt noen år på å få en av mine unna.. det tok mye tid og krefter men nå i etterkant er jeg så glad for det.

Din motivasjon burde ligge i det at dine barn bør slippe å oppleve denne typen relasjoner.

Har du ikke inntekt så må du leve på støtte fra nav akkurat som alle andre.