Vende til å sove i egen seng...

[Gjest Gjest]

Etter at jeg og eksen min flytta fra hverandre, har jeg latt guttungen (snart 5 år) sove i sengen min.

Plutselig innser jeg at han har sovet i samme seng som meg i 2,5 år!

Det gjør meg ingenting at han sover der, men jeg får "kritikk" når jeg forteller andre at han fremdeles sover i samme seng som meg.

Jeg tenker jo at han bør vendes til å sove i egen seng, men han sier han er redd. Til og med når han hadde overnattingsbesøk av en kompis fra barnehagen (og de lå i sengen hans på hans rom) kom han i løpet av natta inn til meg for å sove i min seng.

Bør jeg stresse med å få han til å sove i egen seng? Og hvordan kan jeg evt best vende han til å sove alene?

Skal legge til at han sover i senga til pappa'n når han er der også,(selvom han har egen seng og rom der og)

...

[Gjest Marmot]

Jeg hadde ikke stresset med det om det ikke plager deg. Svært få barn fortsetter å frivillig dele seng med foreldrene sine langt opp i skolealder.

[Gjest imli]

Så lenge både du og han trivast med det, kvifor endre det? Kvifor skal du og sonen din endre vaner som fungerar for dere, pga andre folks synsing? Han sluttar tidsnok å sove i senga di.

[Vera Vinge]

Jeg ville heller ikke stresset med det så lenge dere begge sover godt, og dere ikke har problemer med det. I mange kulturer er det også helt vanlig å sove sammen, og jeg ser ikke at barn absolutt må sove alene så lenge det ikke byr på problemer. Samtidig, hvis han fortsetter å være redd for å sove alene når han blir eldre, kan det jo bli et problem for ham mtp. overnattingsbesøk osv, men sannsynligvis vil vel dette gå seg til? Han er jo bare fem.

Men, hvis det i en hypotetisk situasjon, var snakk om at et barn sov med forelderen sin for å passe på det etter samlivsbrudd, ville jeg selvsagt tatt tak i det. Det hele handler om grunnen til det, etter mitt syn. Om det er fordi det er koselig og føles trygt for barnet, og barnet ikke har mer grunnleggende problemer med følelse av trygghet, ville jeg ikke gjort noe spesielt.

[Gjest Gjest]

Kjenner to stk som har sovet med far/mor til de ble ganske store. Venninna min var 13 og en kompis var 11. Felles for dem begge er at de sier de skulle ønske foreldrene hadde tatt affære og avvent dem mye, mye tidligere. De hadde begge problemer med å sove borte fra foreldrene og var engstelige for å ligge alene. I tillegg skammet de seg over det, fordi de forstod at dette ikke var noe alle gjorde og på en måte "feil" og dermed var de redde for at andre skulle finne det ut.

Han er jo bare fem nå, så i og for seg ikke noe problem ennå, men gi deg mens leken er god.

[charactouy]

Ikke stress med det, men begynn å tenke ut en plan. Ha pappa'n med på laget, sett dere evt sammen alle tre og avtal når han skal begynne å sove i egen seng.

Er det f.eks mulig at dere sover på madrass på rommet hans en overgangsperiode? Evt at han begynner med adskilt seng (madrass) på foreldrerommet?

Ikke tre det nedover hodet på gutten, men la ham oppleve at han er med på å bestemme, planlegge og at det går i et tempo som er greit for ham

[Sulosi]

Mine gutter byttet på å sove i min seg og i en periode var det så mye mas om hvems tur det var at jeg la en madrass på gulvet og så sov vi sammen alle tre. Etter at de begynte på skolen avtok det gradvis og fra 9. året har de ikke sovet hos meg annet enn når de har vert syke. Jeg bor og alene så det har jo hele tiden vert plass til dem så hvorfor ikke?

[annemette]

Takk for gode svar!

Føles godt at såpass mange mener jeg ikke trenger å stresse med det. Han sover hos besteforeldrene uten problemer, har ikke sovet hos kompiser enda,men jeg innbiller meg at det ikke blir noe problem. (kan være jeg tar feil, selvfølgelig)

Vi får ta det gradvis, plutselig en dag vil han vel sove i egen seng igjen... :-)

TS

Endret 8. august 2012 av annemette