Har mistet jenta vår - livet etter døden

[Gjest Magdalene]

Nei, du er hverken livsfarlig, eller har en forbannelse over deg.

Å at du har hatt uflaks denne ene gangen, vil ikke si at du for alltid skal være etterfulgt av dårlig hell.

Bann i vei! Det har ingen ting å si fra eller til alikevel.

[Gjest annemor30]

Du er ikke livsfarlig!! Akkurat denne gangen gikk det ikke bra i svangerskapet. Tenk hvor mange svangerskap som faktisk går bra,du har jo et fra før som gikk bra;) Det hviler ingen forbannelse over deg,ingen har ganet deg heller;)

[Gjest Blondie65]

Hvorfor skjer vonde ting med gode mennesker? Uflaks! Det finnes ikke noen annen forklaring.

Det var en tid der man forklarte alt det vonde som skjedde med synd. Den forklaringen haltet noe alvorlig siden totalt uskyldige mennesker også fikk dritten.

Vi mennesker søker alltid en forklaring og uflaks, tilfeldigheter og lignende er en veldig utilfredsstillende en. Men likefullt er det den eneste forklaringen.

Oversender en stor klem.

[lille-lure]

Jeg leser alt du skriver, og du skriver så vakkert og ekte! Følelsene dine er så ekte som det kan være og det er forferdelig trist å lese om hvordan du har det, men det er også godt å se hvordan du klarer å sette ord på dine følelser. Jeg har en venninde som fødte en nydelig gutt for snart 3 år siden. Han hadde kromosonfeil og var vel "dømt" til å gå bort. Han døde 10 dager gammel. Nydelig gutt og min venninde og hennes mann tenker på gutten dems hver dag.

Som dem selv sier så har dem 2 barn, men bare 1 lever. Det er noe med den settningen som rører langt inn i meg. Det er vakkert, men utrolig trist.

Det er viktig å kjenne på følelsene som er der og føle på smerten.

Har dere tenkt å prøve på nytt?

Jeg ønsker deg og familien din all lykke i fremtiden.

Klem

[Raven Emerald]

Hørte på http://www.youtube.com/watch?v=l2IVOBi4jIs, og tenkte på dere...

[Gjest Sobril]

Kan noen hjelpe meg? Alt er så sårt at jeg klarer ikke å forstå hvordan jeg skal fungere videre.

Bryllup til lørdag. Blir sikkert fint. Regner med at jeg kjører slik at jeg også kan snike meg unna hvis jeg ikke orker mer. Har takket ja, men pr nu vet jeg ikke om jeg drar allikevel.

Det gjør så fysisk vondt i kroppen og jeg kan ikke fatte og begripe hva som holder meg oppe.

[Gjest Magdalene]

Dessverre kan jeg ikke hjelpe deg, kjære Sobril!

Jeg kan ikke forestille meg smerten du bærer på.

Orker du ikke å dra, så blir du hjemme.

Får du hjelp av psykolog? Eller noen form for samtaler?

[Silfen]

Jeg snakket med en i dag som mistet babyen sin i sjette måned grunnet tykt blod slik at baby ikke fikk næring. Jeg tenkte på deg og at jeg unner deg den dagen du som henne kan snakke om baby-lille uten at sorgen er helt rå og intens.

Dra i bryllupet, kanskje det kan bli en av de dagene der et smil kommer uanstrengt? Jeg skjønner godt at du ikke orker, men hver dag er en øvelse i hvordan du skal fungere videre, som å lære seg å gå på nytt.

[Ciara]

Det vil bli bedre etterhvert - men fram til da synes jeg du skal sette deg selv og familien først og gjøre det du har behov for. Banne, rope, gråte, dra i bryllup eller bli hjemme som du føler for uavhengig av pliktfølelse.

Jeg føler så veldig med deg

[FrkRose]

Åh, Sobril! Bare kast litt sorg og smerte ut til alle oss som tenker på deg og følger deg, vi får bare tåle det. *klem*

Bare noen tanker, ta det som du vil. Den magiske dagen når jenta di skulle komme til verden nærmer seg mer og mer, men du vet at det en del av deg fortsatt venter og håper på, ikke kommer til å skje. Den brutale kontrasten mellom et akkurat påbegynt liv og et som allerede er over kan vel ikke bli tydeligere enn akkurat den dagen der. Ikke rart sorgen, sinnet og tomheten herjer med deg mens du venter. Om en uke og en dag er dagen her, og når den er over, kan vippehuska snu. I og med at det var planlagt, har du en reell dato å forholde deg til, på godt og vondt. Ekstra vondt kanskje fordi det blir så konkret, men når dagen er passert, så er den virkelig det. Ikke noe kanskje overtid eller andre forstyrrende elementer. En av de verste merkedagene vil være over, og du kan jobbe deg videre.

Har du/dere planlagt hva dere skal gjøre den dagen? Hvis ikke kan du kanskje bruke litt av ventetiden på å planlegge noe fint dere kan gjøre sammen for å hedre minnet til veslejenta deres?

Jeg sender dere masse gode tanker og varme.

[Gjest Sobril]

Joda - jeg skal tatovere fotavtrykket til jentungen nettopp den dagen. Timen ble bestilt få dager etter fødsel. En symbolsk markering på hennes planlagte fødselsdag, og et minne for livet stemplet rett på kroppen.

Jeg tror fremdeles ikke det er sant dette. Prøver å sminke og stæsje meg opp litt når jeg skal farte rundt i byen osv. Men jeg går fremdeles med solbriller på. Og det trenger jeg. Var innom Lindex i sta for å kjøpe strømpebukse. Rett bak meg stod en nybakt tvillingmamma og gestikulerte og la ut til et par venninner om fødselen, rier osv osv.

For mye info for denne dama, så det ble rask exit ut av butikken mens tårene stod i øynene.

Kommer seg vel etterhvert, men foreløpig takler jeg småbarn svært dårlig (og gravide damer).

Ikke lett å finne kjole til denne kroppen heller. Er liksom verken fugl eller fisk. Har i det minste ikke såå mange kilo igjen (selv om jeg er dvask).

[Japp]

Tatovering av fotavtrykket hennes blir fint, da vil du ha henne med deg både i hjertet og på kroppen!

Føler så inderlig med deg Sobril

[FrkRose]

Vil bare ønske deg en best mulig helg! *klemmesmiley* (finner ikke smiley'ene på iPod...)

[Gjest Sobril]

Takk takk.

Vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg skriver dårligere og dårligere og klarer ikke å sortere tankene. Den o store datoen nærmer seg, og jeg forstår det fremdeles ikke. Tror jeg er i sjokk. Føler at alt bare blir verre.

Det gjør så vondt å se bilder av henne også.

Alt relaterer jeg til henne. Enhver sang jeg hører plukker jeg i fillebiter og hører bare det jeg vil høre...

" Don't want your picture on my cell phone, I want you here with me, Don't want your memory in my head now, I want you here with me" (Here with me - the Killers)

Og så griner jeg. Her hjemme, i butikken, i bilen, på gata. Jeg bare griner og griner og skjønner ingenting.

[Umuriel]

Jeg tror det blir godt for deg å få den dagen hun skulle blitt født overstått. Kanskje blir det lettere å se fremover da? Føler så inderlig med deg

[Gjest annemor30]

Har du noen profesjonelle du snakker med? Du virker så innmari nede nå

Endret 15. september 2012 av annemor30

[kaprifolen]

Hvordan endte dagen din opp med å bli, Sobril?

[MarianneE]

Har virkelig ikke ord.

Ikke for alt i vide verden er jeg istand til og finne noe og si.

Men herregud for en sterk person du er, selvom du kanskje ikke ser det slik selv.

Dessuten synes jeg en tatovering av fotavtrykket hennes var en kjempe fin idè.

[Gjest Sobril]

Nei, jeg snakker ikke med psykolog. Har gått til psykolog flere ganger i løpet av mitt liv, men aldri pga slikt som dette. Akkurat nå føler jeg ikke at en psykolog kan klare og sortere ut tankene mine. Jeg vet jo hva som "feiler" meg liksom.

Dagen i går ble grei. Vi overvar vielse og var med på festen til klokka var halv elleve. Da klarte jeg ikke mer. Brudeparet er relativt nær familie av mannen (de var begge i begravelsen til jenta vår), og det var også ei gravid med i bryllupet. Har vært mye snakk om henne før tragedien rammet oss, for mannen og barnets far skulle bli "trillekamerater" etterhvert (de har termin tre måneder etter oss).

Nuvel... I flere av talene ble denne graviditeten nevnt, og til slutt ble det over the top for meg. Litt i overkant plukking på en gravid mage og hender som gestikulerte for å måle hvor lang babyen var nå osv.

Klarte ikke mer. Lagde ikke drama, men takket pent for oss. Jeg forstår at livet går videre og vi ikke kan tas hensyn til, men på et stadie ble det liksom gnidd inn.

Men vi holdt i 6 timer. Synes det var greit, kontra at vi slettes ikke hadde behøvd å komme.

Endret 16. september 2012 av Sobril

[MarianneE]

Synes at og holde ut i 6 timer er mer enn godt gjort.

Helteinnsats igrunn.