Hvordan ble dere friske? spiseproblemer

[Gjest Candy Pie]

Alt har gått til helvete nå, jeg har hatt stabil vekt og kosthold i noen måneder, men så var jeg dum og skulle forbedre det. Skulle spise ofte, lite og sunt. Det som har skjedd er at jeg nå har blitt vant til å spise mye igjen. Og ofte...

Jeg kan kan ikke forklare det godt nok, jeg "må" spise.

Nå har enda noe gått dritt i livet, og jeg er livredd for at jeg begynner å overspise hver dag igjen. Har vært sånn før, og da klarer jeg ingenting. Ligger bare i sengen i et mørkt rom og prøver å sove så mye som mulig. Føler meg så ekkel, motbydelig og jeg er redd for at folk ikke vil at jeg skal leve. Jeg er så ekkel.

Skulle ønske ting kunne bli som før. Da spiste jeg lite og sunt, og trente hver dag. Selv om det var pga det at det ble som det er nå, har jeg aldri vært så lykkelig som da.

Jeg er så nervøs, sliten og lei nå. Føler meg dårlig og gruer meg til i morgen. Kommer til å våkne opp oppblåst, hard, fettete og redd.

Jeg skal til legen og en psykolog nå snart, men vet ikke om jeg tør å dra. Føler meg så liten og lite verdt. Dere som har vært gjennom det samme, hvordan i alle dager kom dere ut av det? Jeg går allerede på antidepresiva.

Setter utrulig stor pris på svar, og jeg beklager for at jeg virker sytete og svak...

[RaiChu]

Jeg kjenner meg så godt igjen at jeg ikke vet hva jeg skal si

[The Kitten]

Jeg slet med bulimi i flere år, og ble 100 % frisk uten å gå i behandling.

Gikk opprinnelig til behandling for seksuelle overgrep som barn og voldtekt, men opplevde at behandlingen bare gjorde alt verre. Jeg fikk aldri noen skikkelige svar, og ble bare mer forvirret. Derfor valgte jeg å ikke gå i behandling for bulimien.

For å bli frisk fant jeg ut hva som var årsakene til at jeg slet med spiseforstyrrelser. Alle grunnene til det var ting jeg ikke noe for. Så jeg hver gang jeg hadde en trang til å kaste opp, minnet jeg meg selv på at det ble å staffe seg selv for noe jeg var helt uskyldig i.

Deretter lærte jeg meg hva de utløsende faktorene var, og hvordan jeg skulle håndtere dem på en konstruktiv måte.

Det kan også være lurt å følge en spiseplan eventuelt spis sammen med andre, som du vet har et avslappet forhold til mat.

God bedring og lykke til!

[AnonymBruker]

Hva er det som har gått dritt i livet som du sier? Der ligger ihvertfall hele cluet. Jeg har slitt i mange, mange år med overspising, men det var ikke før jeg virkelig røsket opp i livet og fikset alt som var galt at jeg ble frisk. Mye av det visste jeg egentlig ikke at var galt engang. Klem til deg

Anonym poster: e40ecf3ac06e1773a68f6b5b71d50456

[Gjest Candy Pie]

Takk for svar

Bra du ble frisk kitten !

Det som har gått dritt er flere ting. Men dette med spisingen ble ikke ille før etter faren min gikk uventet bort for akkurat 3 år siden i natt.

Også alle forandringer...vet det er en del av livet, men føler jeg har mistet alt på en måte? Har ingen venner igjen, hun siste krangler jeg bare med nå, skulle ønske hun kunne samarbeide og faktisk ta ansvar for det hun har gjort, i stedenfor å lyve og prøve å vri seg unna.

Familien er så splittet nå og jeg skulle ønske jeg kunne flytte ut for meg selv. Føler jeg er for gammel til å bo hjemme ( 19 år ) og i alle fall uten å betale for meg. Jeg har gitt mye til mamma da jeg hadde penger, og hun sier hun vil ha meg hjemme og har ikke noe i mot at jeg blir boende så lenge jeg selv ønsker, men for meg og min egen selvfølelse ville det vært bedre om jeg i det minste kunne betale for mat og strøm selv. Nå kan det bli forandringer når jeg kommer i kontakt med psykolog igjen osv men jeg er så dårlig til å snakke for meg.

Plutselig så ser jeg veldig lyst på fremtiden, er sikker på at en dag får jeg kjøpt meg et småbruk ( jeg elsker dyr og fysisk aktivitet) og alt er supert. Men plutselig, kanskje bare etter å ha spist litt, så er alt dritt igjen.

Jeg merker at de dagene jeg ikke spiser noen ting før kvelden, så har jeg så mye mer energi, litt for mye til tider.

[Gjest Gjest]

Kjære Candy Pie!! Jeg kjenner meg igjen så jeg grøsser! Jeg hadde akkurat samme rutiner som deg - men nå er jeg matavhengig til tusen. Jeg tenker på mat, drømmer om mat, vil bare spise... Jeg er normalvektig og er tjue år gammel - men fortsetter jeg som dette kommer jeg ikke til å være det lenger tror jeg... Jeg er så lei!

Jeg bor også hjemme og føler at jeg har bodd her altfor lenge. Det er slitsomt. Før jeg begynte med dette trente jeg hver dag og spiste sunt og fint. Jeg savner det! Savner motivasjonen, savner treningsfølelsen - nå orker jeg ikke, jeg bare utsetter... Skal sies at jeg har slitt med spiseforstyrrelser - men de er over. Det er matavhengigheten som henger igjen. MEN: dette kan vi gjøre noe med! Må bare bestemme oss. Men fy f. så vanskelig det er å gjennomføre. Stor klem!