Holde sammen for ungene sin del

[AnonymBruker]

Er det noen som har holdt sammen for barna sin del? Da tenker jeg de som har samarbeidet bra om ungene og forholdt seg til hverandre på en fin måte, men ikke hatt følelser lenger. Hvordan gikk det etter barna ble store? Kom følelsene sakte, men sikkert tilbake igjen etterhvert? Eller ble dere skilt?

Anonym poster: 781a211160225870d0e52884a622b53b

[Carrot]

Min eksmann sine foreldre gjorde dette, og de gjorde det så bra at den dagen skilsmissen kom selv om barna var voksne ble det en skikkelig oppvask av det - ungene følte seg sviktet, de så ikke verdien i det foreldrene hadde gjort og følte seg lurt, bedratt og tok det ikke bra i det hele tatt..

Som den eldste sa; vi følte oss fratatt det livet vi trodde vi hadde siden vi jo innså at hele oppveksten var basert på løyn og bedrag - når de kunne spille lykkelige på den måten, hvordan vet vi at noe av det de sa, gjorde - virkelig var ekte?

[Gjest Minni]

Min eksmann sine foreldre gjorde dette, og de gjorde det så bra at den dagen skilsmissen kom selv om barna var voksne ble det en skikkelig oppvask av det - ungene følte seg sviktet, de så ikke verdien i det foreldrene hadde gjort og følte seg lurt, bedratt og tok det ikke bra i det hele tatt..

Som den eldste sa; vi følte oss fratatt det livet vi trodde vi hadde siden vi jo innså at hele oppveksten var basert på løyn og bedrag - når de kunne spille lykkelige på den måten, hvordan vet vi at noe av det de sa, gjorde - virkelig var ekte?

Selv om foreldrene mente det bra (tror jeg) kan jeg godt forstå hvorfor ungene føler som de gjør.

[AnonymBruker]

Min eksmann sine foreldre gjorde dette, og de gjorde det så bra at den dagen skilsmissen kom selv om barna var voksne ble det en skikkelig oppvask av det - ungene følte seg sviktet, de så ikke verdien i det foreldrene hadde gjort og følte seg lurt, bedratt og tok det ikke bra i det hele tatt..

Som den eldste sa; vi følte oss fratatt det livet vi trodde vi hadde siden vi jo innså at hele oppveksten var basert på løyn og bedrag - når de kunne spille lykkelige på den måten, hvordan vet vi at noe av det de sa, gjorde - virkelig var ekte?

Sa foreldrene hans at de hadde holdt sammen for barnas skyld? For ellers kan man jo ikke vite når følelsene begynte å kjølne. Selv om det blir skilsmisse etter barna har flyttet kan foreldrene ha hatt et kjærlig forhold da de var små.

Lurer forresten også på om noen har fortsatt forholdet etter barna har flyttet ut også til tross for kjølnete følelser.

Anonym poster: 781a211160225870d0e52884a622b53b

[Carrot]

De var veldig ærlige når barna spurte hvorfor i all verden denne skilsmissen siden den kom som lyn fra klar himmel på dem, de trodde jo foreldrene hadde det bra sammen.

Da kom det frem at de siste 15 årene var kun for barna, minstemann den gang var 15 og tok det ekstra hardt fordi han fikk følelsen av at de hadde holdt ut pga ham..

Mens den eldste hadde hatt "en følelse" gjennom de siste 8 årene at ting ikke var som de skulle men blitt avvist med at h*n tok feil - alt var helt fint...

Far i huset kunne ikke skjønne hvorfor det var så viktig for mor å flytte ut, de hadde jo levd som dette i over 15 år så for hans del kunne de fortsette leve slik i 15 til - men han hadde egentlig ikke noe formening om det.. Altså var forholdet dem mellom dødt.

Familien er ikke som før, selv etter over ti år nå har de fortsatt ikke kommet helt videre, ungene har et dårlig forhold til hverandre da de selvsagt "tok side" der den ene siden mente moren var en helgen mens den andre mente faren ikke kunne lastes - uansett hvor mye foreldrene tok alt ansvar skapte det splid i en periode som vanskelig lot seg helt hele..

Selv om JEG tror deres intensjoner var de aller beste, og jeg ser hvorfor de valgte som de gjorde er jeg overbevist om at det er et dårlig valg å ta, et følelsesløst liv er neppe et lykkelig liv slik jeg ser det.

[AnonymBruker]

Å holde sammen for barnas skyld er sjeldent et godt alternativ...

Anonym poster: a4d0de176b69906fe45b43a9b7e5b114

[sirisilkeserk]

Jeg vil påstå at det er et overtramp oven for barna hvis foreldre holder sammen kun for barna sin del.

Barna har det aller best når mor og far har det bra.Veldig ofte er det en lettelse for barna når mor og far endelig går fra hverandre.

Unner du barna dine kun det beste,så blir du ikke i et følelseløst forhold.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er veldig rart at i denne tråden blir man oppfordret til å gå fra hverandre når følsene har forsvunnet - for barnas skyld, mens i tråder hvor fortvilte mødre spør om hun bør gå fra et kaldt ekteskap, eller holde ut på grunn av barna, så får hun pepper for at hun i det hele tatt vurderer å flytte fra mannen fordi barn fortjener å vokse opp med begge foreldrene sammen.

(For ordens skyld synes jeg det er helt greit å gå fra hverandre. Barn tar ikke skade av at foreldre som ikke elsker hverandre bor hver for seg.)

Anonym poster: 0940d1f89d17038b2cb8ac008592e546

[Gjest Magdalene]

Om man har prøvd alt, å kjempet, virkelig kjempet for å få det gode samlivet og følelsene tilbake, så syns jeg ikke man skal bli for barnas skyld.

Men man bør kunne se tilbake og tenke at msn virkelig prøvde alt. Såpass skylder man barna man har satt til verden.

Endret 21. juli 2012 av Magdalene

[Far til 2]

Er det noen som har holdt sammen for barna sin del? Da tenker jeg de som har samarbeidet bra om ungene og forholdt seg til hverandre på en fin måte, men ikke hatt følelser lenger. Hvordan gikk det etter barna ble store? Kom følelsene sakte, men sikkert tilbake igjen etterhvert? Eller ble dere skilt?

Anonym poster: 781a211160225870d0e52884a622b53b

Jeg tror det er andre ting som er viktigere for barna enn at dere holder sammen.

Da min mor og far skilte seg følte vi barna at det viktigste for oss var at de ikke snakket stygt om hverandre og at vi fikk lov til å være like mye sammen med begge.

Følelsen av å ikke miste noen av foreldrene (slik noen venner opplevde) tiltross for at de ikke lenger er kjærester var med andre ord det viktisgste for oss.

[Carrot]

Jeg synes det er veldig rart at i denne tråden blir man oppfordret til å gå fra hverandre når følsene har forsvunnet - for barnas skyld, mens i tråder hvor fortvilte mødre spør om hun bør gå fra et kaldt ekteskap, eller holde ut på grunn av barna, så får hun pepper for at hun i det hele tatt vurderer å flytte fra mannen fordi barn fortjener å vokse opp med begge foreldrene sammen.

(For ordens skyld synes jeg det er helt greit å gå fra hverandre. Barn tar ikke skade av at foreldre som ikke elsker hverandre bor hver for seg.)

Anonym poster: 0940d1f89d17038b2cb8ac008592e546

Nå kan jeg bare svare for meg selv og jeg har aldri sagt det ikke er greit å gå fra hverandre når man er sikker på at man har forsøkt "alt" for å få et forhold med barn i bildet til å fungere, men det krever jo at begge ønsker et liv sammen - og dersom den ene part "pisser på eget bål er det ikke mulig for den andre å holde falmmene ved like" alene.. Av og til må man ta konsekvensen av det og gå videre alene.

[cilja]

Dette er et tema hvor man må betrakte hver situasjon som unik. Vi er alle så ulike, og har så ulike relasjoner at man ikke klarer å finne et svar som passer for "alle".

Personlig heller jeg litt mot at å holde sammen for barnas skyld er bedre for barna enn å skille seg. Jeg har foreldre som gjorde det, og de er fremdeles gift, og kanskje lykkeligere enn på mange år. Jeg er godt voksen, så foreldrene mine har vært bare dem to i mange år.

Denne artikkelen sier også noe om dette:

http://www.aftenposten.no/amagasinet/thuen/Skilsmissebarna-snakker-ut-6579385.html

Videre er jeg imot 50/50 delt omsorg. Disse barna omtales som "koffert-barn" på en evig vandring mellom to hjem. De får ikke muligheten til å slå seg til ro i ett hjem, slik de fleste voksne liker å ha det.

[Gjest utlogget]

Jeg vil si at jeg holder ut for ungenes del.

Når de har forlett hjemmet vurderer jeg strekt å gjøre det samme.

Så strekt at jeg holder meg oppe med å spare i smug...

[Gjest Gagaen]

Gå fra hverandre for barnas skyld , er mitt råd! Barna merker at ting ikke er som det skal ,og hvorfor holde dem for narr ? Jeg opplevde at mine barn fikk det mye bedre etter samlivsbrudd og i ettertid viste det seg at de hadde fått med seg mye mer enn det som var ønskelig

[cilja]

Gå fra hverandre for barnas skyld , er mitt råd! Barna merker at ting ikke er som det skal ,og hvorfor holde dem for narr ? Jeg opplevde at mine barn fikk det mye bedre etter samlivsbrudd og i ettertid viste det seg at de hadde fått med seg mye mer enn det som var ønskelig

Vil det si at ting er som de skal når mamma og pappa bor fra hverandre? Kanskje vil det vise seg med årene at det likevel ville vært det mest skånsomme valget for barna?

[jomfrua]

Jeg tror ikke man kan diskutere dette på ett så generelt grunnlag - om det er bra å holde sammen pga barna eller ikke - det kommer an på så mye.

Hvor mye/lite skal til for at en er ulykkelig i ekteskapet.

Hva er "ulykkelig i ekteskapet" - lite tilfreds -plaget - eller mistet følelsene?

Det beste for barna er å vokse opp i ett harmonisk hjem med mor og far.

Men hvor går grensen på harmonisk hjem?

Den historien over her som fortalte om ekteparet som gikk fra hverandre - som var ett sjokk på de voksne barna.

Ut fra hva som står beskrevet i historien vil jeg si at det var ett godt valg av foreldrene. Barna har hatt rolig og balansert oppvekst vilkår og utvikling i en kjent og trygg setting.

Om barna i ettertid klager på at de ikke visste osv...........tja, da tror jeg kanskje en heller skal snu tankegangen og se hvor bra de egentlig hadde det i barndommen og ikke henge seg opp i hva de ikke visste. Så her tenker jeg kanskje at barna virker litt umodne med å bli uvenner og velge side osv.

Min egen erfaring er at det etter min fars død dukket opp ting som vi barna ikke ante noe om - og som helt klart kunne endt i skillsmisse når vi var små, men foreldrene mine holdt sammen og vernet om hemmeligheten.

Da kom jeg til en erkjennelse: Min barndom var slik jeg opplevde den. Min barndom var trygg og stabil. Det kan ingen gjøre noe med - det er ett tilbakelagt lykkelig stadie - akkurat slik jeg opplevde den ble jeg gitt den trygghet og stabilitet av ypperste art.

Men den voksne verden var annerledes - men det har ikke påvirket min barndom eller min oppvekst. Det er ingen å klandre for at jeg ikke var innviet i den voksne verden - men det er mye å være takknemlig for i bra oppvekst.

[Carrot]

Den historien over her som fortalte om ekteparet som gikk fra hverandre - som var ett sjokk på de voksne barna.

Ut fra hva som står beskrevet i historien vil jeg si at det var ett godt valg av foreldrene. Barna har hatt rolig og balansert oppvekst vilkår og utvikling i en kjent og trygg setting.

Om barna i ettertid klager på at de ikke visste osv...........tja, da tror jeg kanskje en heller skal snu tankegangen og se hvor bra de egentlig hadde det i barndommen og ikke henge seg opp i hva de ikke visste. Så her tenker jeg kanskje at barna virker litt umodne med å bli uvenner og velge side osv.

Sett tilbake ser barna i den saken jeg beskrev situasjoner og hendelser fra barndommen i ett nytt lys, de ser at mor ofte valgte gi seg for at far skulle få viljen sin for husfreden, at far kanskje ikke var den de trodde eller at mor gjorde seg elv til en martyr - og at det å innta den rollen har gjort at hun nå sliter med å gå videre i sitt liv mens far raskt gikk videre i sitt...

Det er mange flere ting som spiller inn, for eksempel - hvilke signaler sender det barna om valg av livsledsager at man ofrer seg slik? Hvilke signaler sender det på andre områder? som ar Kjærlighet er ikke noe man gir og mottar, men noe man bare gir og gir? At man skal "ofre seg" for andre? Eller at man skal ha tro på seg selv og ta ansvar for sin egen lykke?

Som en på utsiden var det fra dag en i denne familien helt klart at noe var galt i forholdet mellom mor og far, det var kjølig i beste fall, aldri noe utpreget vennlighet dem mellom ,aldri en klem, et kjærtegn, de var som to voksne som måtte oppolde seg sammen og gjøre det beste utav det - jeg reagerte, min eks var vant til det.. Han og hans søsken var lite omsorgsfulle egentlig, lite kjærlige, visste ikke helt hvordan de skulle vise følelser fordi følelser aldri var noe man tok hensyn til i deres oppvekst. Man gjorde det man måtte..

Jeg kan se på mine barn at følelser er viktig, at det å kjenne på egne følelser og kunne ta hensyn til andres er en sosial suksessfaktor i hvert menneske - hvordan kan man påstå at det å la barn vokse opp uten å se følelser i hele sitt spekter utspille seg er bra for dem?

En av mine eks svigerinner sier den dag i dag at hun har lært mannen ALT han kan om det å være et par for hans oppfatning av det er helt forvridd, der var det han som tok alle avgjørelser og innformerte om at slik ble det - for dette var han vant til fra oppveksten, han skjønte overhode ikke hvorfor hun ikke syns det var greit.

En annen partner i familien fortalte at hos dem var det andre ting som virket inn, mangelen på kjærtegn for eksempel, hvor kjæresten ble overrasket av en klem eller ett kyss, for det var de ikke vanlig!

Man kan (ikke alltid, men noen ganger) påvirke barna i ekstremt negavit retning når man ikke tenker over konsekvensene.

Klarer man leve et godt samliv på alle plan så for all del, men de fleste klarer ikke det når man kun er sammen av fornuft og ikke følelser.

[jomfrua]

Hvis barna opplevde en setting som trygg og stabil og bra..........så er det en grunnpilar som er gull verdt. Om man senere i voksen alder opplever at "bildet fra barndommen" egentlig var annerledes, så burde man ha tankegang nok til å komme frem til:

Det jeg opplevde var det jeg opplevde.............verken mer eller mindre...........det var det jeg opplevde som formet meg.

Om sannheten er en annen, så opplevde man ikke det og det formet deg heller ikke - så hvorfor sitte og dramatisere noe som er levd og opplevd som trygt og stabilt. Det gjør ikke verden annerledes men en kan være takknemlig for en god barndom og oppvekst.

[Carrot]

Så det faktum at psykologisk sett formes man av sin oppvekst er det bare å tenke seg bort fra?

[jomfrua]

Sett tilbake ser barna i den saken jeg beskrev situasjoner og hendelser fra barndommen i ett nytt lys, de ser at mor ofte valgte gi seg for at far skulle få viljen sin for husfreden, at far kanskje ikke var den de trodde eller at mor gjorde seg elv til en martyr - og at det å innta den rollen har gjort at hun nå sliter med å gå videre i sitt liv mens far raskt gikk videre i sitt...

Det er mange flere ting som spiller inn, for eksempel - hvilke signaler sender det barna om valg av livsledsager at man ofrer seg slik? Hvilke signaler sender det på andre områder? som ar Kjærlighet er ikke noe man gir og mottar, men noe man bare gir og gir? At man skal "ofre seg" for andre? Eller at man skal ha tro på seg selv og ta ansvar for sin egen lykke?

Tenker du over hvordan situasjonen kunne vært om de hadde gått fra hverandre - disse barna har fått en grunnpilar som formet dem som barn ut fra hvilken opplevelse de hadde av hjemmet; trygt, stabilt og bra.

Min opplevelse i en "lignende" situasjon - var at jeg holder fast på det jeg opplevd for det er slik jeg har levd.

Alle voksne mennesker har en historie som barna ikke vet eller evner å tenke seg til; for dem så har alltid foreldre vært mamma og pappa. Men som voksen så vet du at foreldre som menneske vet du ikke alt om; du kjenner til rollen du har levd med.

Derfor så er det flere "versjoner" av oss mennesker; som venn opplever du ett menneske på en måte, som foreldre opplever du ditt barn på en måte, som barn opplever du dine foreldre på en måte.

Og det er da DIN EGEN opplevelse av livet som former deg.

Man kan ikke gå tilbake og si at jeg opplevde det ikke sånn fordi det finnes en annen sannhet............levd er levd. Og det burde man kanskje sitte og tenke litt over fremfor å dramatisere og skape problemer ut av noe som var trygt og godt.

Som en på utsiden var det fra dag en i denne familien helt klart at noe var galt i forholdet mellom mor og far, det var kjølig i beste fall, aldri noe utpreget vennlighet dem mellom ,aldri en klem, et kjærtegn, de var som to voksne som måtte oppolde seg sammen og gjøre det beste utav det - jeg reagerte, min eks var vant til det.. Han og hans søsken var lite omsorgsfulle egentlig, lite kjærlige, visste ikke helt hvordan de skulle vise følelser fordi følelser aldri var noe man tok hensyn til i deres oppvekst. Man gjorde det man måtte..

Man har ikke nødvendigvis levd "dårlig" om man ikke er spesielt fysisk i en familiesetting. Det finnes mange forskjellige gode måter å leve på.

Jeg kan se på mine barn at følelser er viktig, at det å kjenne på egne følelser og kunne ta hensyn til andres er en sosial suksessfaktor i hvert menneske - hvordan kan man påstå at det å la barn vokse opp uten å se følelser i hele sitt spekter utspille seg er bra for dem?

En av mine eks svigerinner sier den dag i dag at hun har lært mannen ALT han kan om det å være et par for hans oppfatning av det er helt forvridd, der var det han som tok alle avgjørelser og innformerte om at slik ble det - for dette var han vant til fra oppveksten, han skjønte overhode ikke hvorfor hun ikke syns det var greit.

Og så.........tenker jeg. Folk er forskjellige. Vi kommer fra forskjellige settinger med forskjellige erfaringer og opplevelser............ikke nødvendigvis dårlige settinger, erfaringer og opplevelser. Vi er ett mangfold.

En annen partner i familien fortalte at hos dem var det andre ting som virket inn, mangelen på kjærtegn for eksempel, hvor kjæresten ble overrasket av en klem eller ett kyss, for det var de ikke vanlig!

Men ikke nødvendigvis feil eller dårlig.

Man kan (ikke alltid, men noen ganger) påvirke barna i ekstremt negavit retning når man ikke tenker over konsekvensene.

Man kan også prøve å koke suppe på spiker. Levd er levd............gjør det beste ut av det. Se muligheter ikke begrensninger.

Klarer man leve et godt samliv på alle plan så for all del, men de fleste klarer ikke det når man kun er sammen av fornuft og ikke følelser.