Utbrudd(!) fra en smårar person.

[Lucid]

Egentlig har jeg lyst til å spamme hele KG med alt jeg har et ønske om å fortelle, ispedd med tilfeldige spørsmål som jeg sikkert kunne ha funnet svar på hvis jeg bare tok meg bryet med å google det. I stedet tenkte jeg å skrive ei dagbok, slik at de som vil kan lese vrøvlet mitt, og de andre bare kan riste på hodet og gå videre til mer fornuftige gjøremål.

Skal ikke love noe. Har forsøkt meg på blogg, men det ender bare med at jeg glemmer at den eksisterer. Har ikke skrevet noe i min nåværende blogg på sikkert tre måneder, og det siste innlegget jeg la ut var en haug med tilfeldige bilder fra en tur jeg var på. Hadde lagt dem ut før, men jeg følte det var på tide å ommøblere.

Har en stund tenkt på å lage en tråd her inne som heter «utbrudd», slik at alt som irriterer meg i hverdagen kan få utløp der, i stedet for å kjefte på veggen. Har ingen andre her ettersom jeg for øyeblikket sitter hjemme alene i huset til svigers,( med en sint halsbetennelse som hindrer meg i å spise noe annet enn suppe,) og passer den forbanna katta. Misforstå meg rett, katta er kul den. På tross av at armene mine ser ut som ei nålepute, og at katta nekter å være inne for å holde meg med selskap.

Den kom inn i går kveld, riktig nok. Stakkaren sto i trappa i kanskje fem minutter før jeg hørte’n. «Kom og legg deg daaa..» mjaua’n (jeg er helt sikker på at det var det han sa!) – men jeg spurte pent om han ikke ville holde meg med selskap i stua en stund før vi la oss, og det gikk han med på. Men når jeg tusla opp en time etterpå nekta han å bli med. Og bare på trass ville han heller ligge i senga på naborommet i stedet for å holde meg med selskap. Men jeg tror kanskje katten er like mørkeredd som meg, for den klatra opp i armkroken min til slutt. WIN!

Er litt fornærmet på grunn av dette. Ikke på grunn av det katta gjorde, men fordi jeg er her alene. Det var i utgangspunktet kjæresten som sa ja til å passe dyret, og jeg tenkte det kunne være koselig. Men for to uker siden begynte vennegjengen å planlegge fisketur. Gleda meg skikkelig! Vi hadde avtalt med svigers om at det skulle komme noen innom og se til katta de to dagene vi var borte, og alt var bare fryd og gammen. Helt til kvelden før avreise, når kjæresten plutselig smeller meg i bakhodet med en spade (billedlig talt) – Neida, jeg fikk ikke bli med. Det var guttetur. Hva med å si det med en gang? Og ikke nok med det! I stedet for to dager ble de borte nesten hele uka. Dust. Synes det er greit at kjæresten og kompisene drar på guttetur på hytta, men ikke når de ikke forteller at det er guttetur, og går rundt og innbilder meg at jeg får bli med. Makan.

Nå begynner dette å bli langt. Må spare litt til neste innlegg også.

[Lucid]

Jeg har tenkt litt. Om livet og døden "og sånt".. Og på alle de diskusjonene det har vært her inne om religion. Alle de argumentene jeg har bidratt med i forhold til hetsing av for eksempel muslimer. Så jeg begynte å tenke - Hvem er gud?

Jeg tror på en gud, men jeg tror på MIN gud. Sånn som jeg ønsker å se han. Det er ikke én person som har skapt alle menneskene i sitt bilde, jeg tror at menneskene har skapt gud i sitt bilde. Eller flere guder, for den del.

De aller fleste religioner har gjennom tidenes løp blitt ødelagt av maktsyke mennesker som skremte "de svake" til å tro, og utføre det de maktsyke mente ville være rett, ellers ville man komme til helvete. Jeg ønsker ikke å tro at det finnes et helvete.

Man blir gitt livet for å leve, lære, gjøre feil, prøve å rette opp igjen, og gjøre fler feil. Om den påståtte gud hadde vært en pompøs jævel som satt på sin høye trone og stirret ned på alle menneskene og holdt telling på alle feil som blir begått, og hvis det viser seg at det finnes et helvete, så vil jeg mye heller komme dit. Himmelen fortoner seg litt for ensomt, ingen er udelt gode, og ingen går gjennom livet uten å bryte en av de ti bud på ett eller annet tidspunk, med andre ord må helvete begynne å bli ganske fullt nå. Vil det da si at gud har gitt ris til egen bak?

Så jeg står på dette med at det er noe større enn det vi kan se, og dette store kan vi godt kalle Gud, eller Allah, eller Jahve, eller Nils. Men han kan ikke gripe inn, han har ikke direkte skapt oss stakkars mennesker, og han fordømmer ikke fordi vi i følge noen lever livet vårt feil. Det går an å tro uten å holde seg til en religion.. Be til gud! Det gir deg styrke, og det gir deg mot til å overkomme livets vanskeligheter, men det er du, og du alene som styrer livet ditt. Og uansett hva utfallet blir, så tenker jeg at gud vil ta i mot deg uansett.

Kanskje jeg er på bærtur. Kanskje kommer jeg til helvete når jeg dør, fordi jeg ikke tror på "rett" gud. Men hvordan kan noen vite hva som er rett og hva som er galt basert ene og alene på det man selv tror? Hvordan kan jeg, du, eller naboen vite hvilken tro det er som er riktig, når store deler av verden sloss om akkurat det temaet? Eller, i dag er det vel mer et skalkeskjul.

Hva gav de kristne rett til å drepe hedninger fordi de ikke ville bryte med sine tradisjoner? Hva gir muslimer rett til det? Jøder? De eneste jeg ikke kan komme på, eller ikke vet om har gjort det er de som går under begreper Buddhister. Ja, for det er vel bare det? Et begrep. Kristen, muslim. Svart, hvit. Hva er forskjellen?

No matter what you have in life,

either conquered by law or knife,

despite of poverty or fame,

- in death we're all the same.

[Lucid]

Folk fra andre kulturer som kommer til Norge stusser på mangel av små høflighetsfraser som hjelper til med å lette hverdagen sosialt sett. I andre land er det vanlig å snakke med folk du ikke kjenner, hvis du setter deg på en buss i Spania blir du sett på som rent ut frekk hvis du setter deg alene og ikke snakker med noen, i Norge blir vi sett på som utskudd dersom vi setter oss sammen med en fremmed om det finnes andre ledige seter på bussen. Folk tar opp setet ved siden av seg med vesker, poser og hva de enn måtte ha for hånd, bare for å slippe å sitte sammen med noen med mindre det ikke er noen andre plasser ledig. Og folk velger heller å stå enn å kravle bakerst i bussen for å ta det ene ledige setet ved siden av noen. Tar du heisen i Frankrike må du regne med en utdypende samtale om været, prøver du å snakke med en vilt fremmed i en heis i Norge får du et rart blikk, og risikerer at personen flytter seg til motsatt side av heisen og går av noen etasjer før planlagt. Er nordmenn egentlig genetisk usosiale mennesker?

Norge er et stort land i forhold til hvor mange som bor her, og før i tiden var det enda færre og virket enda større. Men vi nordmenn tror uansett at Norge er verdens navle. Sosial omgang i gamle dager, da nest nærmeste nabogård lå en kilometer over fjorden, var å slå av en prat over grinda mellom melking av kyr og frokost om store begivenheter, som at noen giftet seg eller døde. Dersom de da ikke var store, barske vikinger som løp rundt og skrek som noen gærninger med horn på hodet og lange barter og var sosiale på sin egen brutale måte. I litt nyere tid, i forhold til våre mjød-drikkende forfedre, ble vi slengt mellom Sverige og Danmark før vi endelig ble selvstendige – mot at vi fikk en svensk konge. Ikke rart vi er litt grinete og innadvendte når vi gikk fra barske vikinger som ble fryktet og hersket over de syv hav til å bli en kasteball mellom et land vi kunne ha puttet i lommen og landet som ligger vegg i vegg med vårt eget.

I dag er vi sosiale på internett, og når vi en og annen gang møtes i helgene for å drikke oss fra sans og samling for så å miste resten av våre sosiale evner. – Hvordan det enn er så er man sjeldent så utadvent som da fordi vi drikker oss til mot og blir helt plutselig kjempeflinke til alt vi tar oss til. Kanskje er det litt derfor vi ikke liker å snakke med ukjente mennesker? Hvis vi er generelt ganske usikre på oss selv, og uttrykket sier at det er bedre å holde kjeft og la folk tro du er dum enn å åpne kjeften og bevise det. Da er det greit med dem vi allerede kjenner, vi velger våre venner med omhu – de skal helst være på samme nivå som en selv, for på den måten virker vi ikke så dumme allikevel. Og tar man først steget og blir kjent med noen gir man som oftest ikke slipp før vi faktisk må, fordi det betyr at vi må ut og finne noen nye. Selv om de aller fleste skryter på seg at de liker å bli kjent med nye mennesker skal det helst skje under kontrollerte former, der du kan bli kjent med mennesker som dine bekjente allerede kjenner.

I Amerika ønsker de deg en god dag videre når du betaler det du har handlet, i Norge må kassadamene ha en jukselapp for å huske å spørre etter medlemskort, pose og samtidig huske å si takk når du betaler. Hvis bussjåføren hilser og smiler når du går på bussen blir du paranoid og satt ut. I for eksempel Frankrike er det vanlig å omtale voksne og fremmede med Vous, som er høflighetsformen for deg, eller som det normalt sett skulle ha vært på norsk; Dem eller De. Busselskapet har gjort et forsøk på å være høflig i en notis på dørene, der det står ”Vær vennlig og ikke len dem på døren,” noe som egentlig resulterer i at de ber oss om ikke å lene andre mennesker på døren. Hvilket er forholdsvis ganske unødvendig når den gyllne bussregelen er å ha minst mulig kontakt med andre.

Men er vi egentlig så veldig uhøflige? Fåtallet tenker over at han som dultet borti deg med sekken på bussen og bare gikk videre ikke sa unnskyld, de fleste ville ha gjort det samme. Når noen tråkker deg på tærne ute på åpen gate grynter du bare som den villmannen vi en gang i tiden var og fortsetter videre. Vi er oppvokst med å si takk for maten etter at vi har spist, men ut i det offentlige har folk det som oftest for travelt til å slå av en prat om været i heisen, de er mer oppsatt på å komme dit de skal i rett tid, ikke å stifte nye bekjentskaper. På bussen er vi stort sett slitne etter en lang arbeidsdag og vil helst ikke ha andre menneskers svettelukt og dårlige ånde hengende over oss når airconditionen i bussen som oftest ikke virker. Spesielt på vinters tid når alle musklene har stivnet på grunn av kulden, og det inne i bussen er kaldere enn utenfor – og spesielt hvis du nettopp har rømt fra en sint isbjørn og en gryntende villmann. Folk vil som oftest komme seg fortest mulig frem, og å tomprate med tilfeldige mennesker er ikke en prioritering man setter spesielt høyt. Vi lever i fred på vår egen måte, og fremmede mennesker er forstyrrende elementer i vår travle hverdag. Så er vi egentlig så veldig uhøflige? Er ikke det å la slitne, stressa og avvikende mennesker som ikke ønsker kontakt være for seg selv en slags form for høflighet?

[Lucid]

Meget facinert over at så mange "leser" men at ingen kommenterer. Blir det for mye?

[Sulosi]

Neida, første gangen jeg leser *kors på halsen* Intressant det du skriver om Gud...eller Nils. Jeg tror på en gud jeg og, min gud på samme måte som deg. Jeg tror at han ikke griper inn fordi han har gitt oss en fri vilje..en fri vilje til å oppleve og kjenne på følelser. Og noen har valgt mange gode følelser mens andre er her for å prøve ut og lære noe om vonde og vanskelige følelser. Om gud hadde grepet inn så hadde det vært å ta ifra oss den fri viljen vi hadde når vil valgte våre liv. Som om vi før fødselen velger retning for det livet vi skal inn i. Det var min gud, og forresten så består han av "summen av alle" oss om du forstår hva jeg mener.

[Lucid]

Forstår godt hva du mener, det blir litt det samme som at "menneskene har skapt gud i sitt bilde".. Flott å se at andre har litt av det samme synspunktet som meg!

__________

Merker vedig tydelig at jeg sliter med å komme meg ut av skrivesperra. Det er liksom ingenting som føles spennende nok til faktisk å skrive om. Ellers så har det bare å gjøre med at jeg aldri har noe tilgjengelig å skrive på de gangene jeg faktisk har noe klart i hodet. Jeg gjør nemlig det, når jeg kan så skriver jeg lange fortellinger i hodet mitt, men det er åpenbart et langt steg fra å tenke noe og å skrive det. Eller gjøre det, takk og lov?

Men hva er det egentlig som gjør at man opplever skrivesperre? Jeg mener, jeg har ingen problemer med å svare i andre sine innlegg her på KG, hvis det er noe som fanger interessen min, men å skrive noe uten egentlig å svare på ett eller annet noen annen har sagt, det skaper litt større problemer.

Det er jo ikke sånn at jeg orker å forteller at jeg skal spise fisk til middag, eller at jeg nettop har sett en film. Eller, fortelle om det er jo ikke det store problemet - problemet ligger i at ingen egentlig har noen større interesse av å lese om det. Jeg kan heller ikke se for meg at det er så forferdelig spennende å lese om at jeg stod opp veldig sent i dag, og at jeg har mistet alt av perspektiv på tiden.

Er det eventuelt med spennende å lese mine meget uferdige forsøk på små historier?

Skogen lukket seg om henne og hyllet henne inn i en våt tåke. Hun stoppet et øyeblikk for å ta inn over seg alle inntrykkene som kom rasende, overveldet lukket hun øynene og lente hodet bakover. Hjertet banket allerede som om hun skulle ha løpt maraton, og bak øyelokkene dannet det seg mønster av lys. Hun visste at om hun åpnet øynene nå ville hun ikke se annet enn mørke, så hun lot dem forbli lukkede helt til flimringen gikk over og hjertet fikk normal takt. Dårlig kondis, sa de når hun ikke orket å løpe like langt og like lenge som de andre, hun visste bedre, men sa ingenting. Hun var ikke personen til å skrike ut om sin smerte, hun gjemte den dypt inne i seg og lot som ingen ting, bare de duggvåte trærne i skogen fikk være vitne til hennes kvaler, bare da lot hun tårene renne fritt, bare da skrek hun alt hun maktet, bare da lot hun smerten komme til overflaten.