AnonymBruker Skrevet 12. juli 2012 #1 Skrevet 12. juli 2012 På dager som denne er tilværelsen nærmest uutholdelig. Det høres kanskje ut som en overdrivelse - men tenk deg et at du er fanget i et rom fult av gift, den type gift som forurenser kroppen og tankene dine, ja hele deg, inkludert omgivelsene. Det er som å våkne fra ett mareritt til et annet. Jeg har nettopp våknet fra en forvirrende drøm, setter meg opp i sengen, for så og innse at det hele bare var en drøm i underbevissthetens verden. For videre å innse at jeg fortsatt befinner meg i virkelighetens mareritt. Aller helst vil jeg slippe unna denne dagen, kan jeg ikke slippe å eksistere bare for i dag. Få en etterlengtet pause fra meg selv og alle angriperne i hodet. Den ekle opplevelsen fra i dag tidlig er ikke noe jeg kan huske å ha opplevd tidligere, en slags tykk tåke rundt hode og skjelvinger i kroppen. En ubalanse som gjør det vanskelig å forholde seg til omgivelsene, som gjør balansegangen i hverdagen vanskelig. Jeg vil skru den av, finne bryteren - finnes det en slik bryter? I en ønskeverden kanskje. Jeg lurer sånn på hvordan døden føles - kan den føles, eller forsvinner vi helt fra tilværelsen? Tilintetgjøres uten å etterlate oss et snev av spor. Det er en merkelig tanke, det og ikke eksistere. Jeg er redd for døden, men samtidig virker døden så fristende - som en slags befrielse. Det virker nesten for godt til å være sant. Det kan vel ikke være slik at døden er en måte å slippe unna på. Et smutthull ut av en uutholdelig tilværelse. Den må ha en bakside. Redselen for at den forhåpentligvis enkle veien ut fører til straff er det som hindrer meg. Redslene for at jeg skal påvirke de rundt meg negativt - skape problemer. Være et hinder for andres mål. Jeg vil ikke være en byrde for andre . Solen skinner og sommeren har for lengst gjort sin innkomst. Kontrast. Jeg kan gå i ett med vinteren - dens mørke og dystre omkransning. Det er enklere å gjemme seg bort, følelsen av å passe inn er mer tilstede. Nå derimot er kontrastene sterkere - langt mer synlig. Det gjør at jeg blir mer klar over det - ikke til det bedre. Det er da jeg får lyst til å gå under bakken, søke tilflukt i kjellerne og vente til solen har gått ned. Sommeren skal jo være så bra, det er nå alle er glade. Vi gleder oss over det fine været, ferie, lukten av saltvann og kvalitetstid med venner og familie- hvem kan vel ikke glede seg over noe sånt? Sommeren bringer frem glede i folk. Latteren sitter løst, og folket simpelthen elsker sommeren og det faktum at vinteren er overstått. Bare ikke jeg. Ikke når livet er uutholdelig. Da klarer jeg ikke å nyte sommeren. Den blir heller en påminner - minner meg om at jeg ikke mestrer, ikke klarer, og lukker døren for fremtiden. Hvorfor skal det være så vanskelig? Anonym poster: 1f18cbde76d404b5bcc5af1a55ab3b0c
kattepus89 Skrevet 12. juli 2012 #2 Skrevet 12. juli 2012 Du høres deprimert ut og vel så det... Vet ikke om folk her kan hjelpe deg så mye annet enn å si at livet har mer å by på enn du tror, og at du burde søke profesjonell hjelp.
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå