Tidsklemma - et kvinnefenomen?

[Amelie]

Leste en god artikkel om dette i dag. Her er den!

[VesleBråka]

Jeg er knallhard, og mange synes jeg er kjip fordi jeg setter strenge grenser hejmme. Er det noe sambo ikke kan sier jeg at vi kan gjøre det sammen så han kan lære, eller jeg setter meg ved siden av for å kunne veilede (eks sy i knapp). Deretter er han on his own.

Poirot, du er lik meg du! Jeg har akkurat samme filosofi, bortsett fra at min mann kunne en god del når vi flyttet sammen. Men jeg har likevel vært streng Han stryker alltid sine egne skjorter; både fordi de er hans, og jeg ikke gidder å stryke (har tatt konsekvensen av det ved å være påpasselig med å kjøpe klær som ikke trenger å strykes) + han er flinkere enn meg til å stryke. Han er veldig nøye. Så han stryker faktisk bunadskjorta mi innimellom. Hvis jeg stryker for ham, er det fordi jeg tilbyr meg fordi han har dårlig tid.

Jeg pleier også å si at jeg kan hjelpe/lære ham når det er noe han ikke kan, men deretter må han til pers. Noenganger får vi hel laks av foreldrene mine, og han er ikke vant til å gjøre opp fisk, og synes det er fryktelig ekkelt. Jeg synes ikke det er noen piknik heller, men skal man få fine laksekoteletter så må det jo gjøres. Så jeg insisterer på annenhver gang. Han må jo venne seg til. Samme med deig, han er ikke vant til å bake. Så når vi lager pizza, griner han på nesen over å ta i den klissete deigen. Derfor har han tatt deigen mens jeg har tatt fyllet de siste par gangene, så han skal lære seg. Utover det har jeg veldig lite å klage på, han er vant til å både vaske hus og tøy og lage mat, og ikke minst -trenger ingen sjef for å få det gjort.

Og hos oss, så er det han som passer på å vaske gulvflekken bak do innimellom.

[Gjest Poirot]

Min er også veldig glad i pizza og foreslår det en gang i blant. Sist gang sa jeg at jeg ikke gadd lage deig. Da ble han skuffet fordi det ikke ble pizza. Jeg sa at han kunne lage, men nei-han kunne ikke.

Jeg kommenterte at det var da merkelig at det ikke ble pizza selv om han ville ha, kun fordi jeg ikke gadd, da jeg ikke er glad i å bake ellers heller.

Så han fulgte oppskriften til punkt og prikke og lade en PERFEKT deig! Da fikk han masse skryt og ros, og jeg nevner det innimellom fremdeles. Så nå skjønner han at han kan lage deig også.

Klesvasken tar vi omtrent annenhver gang (uten å ha noen regel på det).

Han er mer ryddig enn meg, mens jeg vel tar oftest til støvsugeren. Han ser støvet, men gidder ikke gjøre noe med det. Irriterende!

Badet er det alltid jeg som vasker, jeg vakser opp mest også 8men han rydder vekk).

Jeg gjør nok mest hjemme, men har det helt ok. Og jeg tror mye er min egen (og min mor som lærte meg at menn kan) fortjeneste.

[VesleBråka]

Min mor har aldri lært meg at menn kan, har vokst opp i bygda med meget tradisjonelt kjønnsrollemønster. Og kjempet og kjeftet og irritert meg over det så lenge jeg kan huske. Jeg ville også pløye! Og hvis jeg ikke får pløye med traktor, så vil jeg heller ikke vaske do. Denne urettferdigheten har fått meg til å forbanne meg på at jeg skal aldri ha en mann som ikke deler på oppgavene hjemme. Jeg vil ikke ha en tiltaksløs mann som venter at jeg skal gjøre alt. Og jeg må innrømme at jeg så for meg en lang og slitsom prosess for når jeg fant meg mann med å omvende ham. Nå var jeg utrolig heldig og fant en som var omvendt, men hadde uten tvil kjempet igjennom likedeling hvis ikke. Og det begynner fra dag 1, ikke etter 7 år.

I begynnelsen var jeg kanskje litt for mye på hugget, redd for at rutiner skulle legge seg hvor jeg havnet med skjegget i postkassa. Og overkompenserte litt. Nå er jeg mer avslappet, fordi jeg vet hans holdninger. Han er helt for likestilling, og synes det er dypt urettferdig hvis bare kvinner skal jobbe hjemme. Han har lite respekt for menn som ikke gidder jobbe hjemme og venter servering. Så da tar jeg alt med ro, og holder ikke regnskap på samme måte som før. Om jeg vasker opp 3 dager på rad, så vet jeg at han uansett tar initiativ til å gjøre sitt, han er alt annet enn lat. Det er ofte motsatt, jeg som prøver å være like flink som ham med å få unna ting.