Tidsklemma - et kvinnefenomen?

[Nala]

Så dere Standpunkt på NRK 1 i kveld der tema var kvinner og tidsklemma? Det var altså snakk om at småbarnsmødre føler seg lurt (av hvem vites ikke...), hverdagen er altfor stressende, de sliter med å få til både plikter i hjemmet og plikter på jobb osv osv.

Men da må jeg spørre: Er dette noe som gjelder for bare kvinner? Er det ikke sånn at tidsklemma er like reell for mennene våre? Jeg mener i alle fall helt bestemt at dette er noe som rammer småbarnsFORELDRE, altså både mødre og fedre. Når begge jobber utenfor hjemmet føler nemlig begge at de får for lite tid sammen med barnet om ettermiddagen, at de ikke får unna alt i hjemmet, at de må sløyfe deler av sitt sosiale liv osv.

En annen ting som forundrer meg er at folk (kvinner) sier de føler seg lurt. Blir nesten litt oppgitt da, jeg. Alle vet at når man velger å få barn må man gjøre endringer i livet. Alle vet at om både mor og far jobber fulltid blir det gjerne travle ettermiddager. Ingen må komme her og si at de trodde livet skulle fortsette som før. I så fall har de nok lurt seg selv.

Joda, hverdagen er hektisk. Men de fleste småbarnsforeldre har gått inn i denne tilværelsen med åpne øyne. I stedet for å sutre må man nesten gjøre noen grep for å få ting til å fungere bedre i hverdagen da. For all del, jeg klager innimellom jeg også, men jeg skylder nå ikke på samfunnet heller da. Klart det føles ille mange ganger at jentungen min tilbringer åtte timer hos dagmammaen hver dag, men dette er et valg jeg og mannen har gjort. Vi ønsker å jobbe fullt, ønsker å bo i byen. Da får vi ta konsekvensen av dette valget - eventuelt revurdere det.

Hva er deres tanker om tidsklemma?

[Mistyen]

Jeg er helt enig med deg Nala. Det burde gjelde begge foreldrene.

Men jeg tror at det er mange par som får barn, som ikke ser at livet vil forandre seg. Eller at de ser det, men ikke innser hvor mye. Kan bare ta meg selv som et eksempel. Jeg er en planlegger av rang - så ille at jeg ikke går ut uten å ha med meg A-planen min. Dette ble et yndet fleipetema i bryllupet vårt.Vel, til poenget - allerede nå, en mnd før jeg skal ut i jobb, har jeg planlagt dagene mine. Og det går på minutter asså. Jeg er heldig som har dagmamma to hus bortenfor , så det går ikke med så mye tid til bringing og henting sånn sett.

Men - jeg tror ikke min mann har ofret det en tanke en gang. Tidsklemmen gjelder nok for begge, men det er nok likevel kvinnene som tar seg av organiseringen i mange familier.Og han bekymrer seg nok ikke like mye for hvornår man skal få gjort rent, han ser ikke haugene av klesvask engang, og om du spør han, så lever han nok ikke i en tidsklemme.

Men jeg skal ikke sutre. Jeg har muligheten til å redusere min arbeidstid, og får flere timer sammen med vårt lille under enn jeg kunne drømt om. Og jeg føler meg hvertfall ikke lurt på noe vis. Selv om jeg overhodet ikke visste hva jeg gikk til - så elsker jeg hvert minutt av det.

[Gjest Nicoline]

De som er to foreldre vet ikke hva tidsklemme er engang

[Nala]

Det er sant det du sier, Misty, om at det gjerne er kvinnen som tar ansvar for organiseringen hjemme. Men her må kvinnen vite å stille krav. Og mannen, han må bli bevisst på at hverdagen i større grad enn før må struktureres og planlegges. Samtidig må kvinnen lære seg å senke litt på kravene. Med barn i huset MÅ det nødvendigvis bli mer rot, gulvene er neppe rene hele tida osv.

Jeg er også enig i at selv om man planlegger og virkelig ønsker seg barn, så vet man aldri helt hva man går til. Men man MÅ være forberedt på å legge opp dagene på en helt annen måte. Man må lære seg å prioritere annerledes. Og det, det gjelder både kvinne og mann.

[Suzy]

Jeg tror tidsklemma er et problem for småbarnsforeldra ja - men at det gjerne er kvinnen som setter ord/fokus på problemet.

Syns det er graverende at unge kvinner i dag sier de føler seg lurt! De føler seg lurt fordi de trodde de hadde de samme muligheter og rettigheter som sine jevnaldrende gutter, så viser det seg at det ikke fungerer sånn i praksis - og dermed føler de seg lurt?! :o

Det er et spørsmål om å lure seg sjøl, mener nå jeg... Det er vel ikke gammel-feministenes skyld at vi jenter ikke har klart å senke kravene til alle områder i livet samtidig som vi skal ha rettigheter på alle plan. You can't have your cake and eat it

Har vært i flere frustrerende meningsutvekslinger med jenter i tidlige 20 år som mener at likestillingen og kampen for like rettigheter (det går begge veier) bør være over nå "for vi er jo helt likestilt". Dagens debatt burde vel vise at det er vi ikke.

Jeg er bare ti år eldre og er helt sikker på at den ikke er over... :-?

Forøvrig har Nicoline et godt poeng... De som er to foreldre har ikke snøring på hva tidsklemme er. Prøv å være to foreldre i en og samtidig jobbe 100 %..

[Pusekatt]

Har vært i flere frustrerende meningsutvekslinger med jenter i tidlige 20 år som mener at likestillingen og kampen for like rettigheter (det går begge veier) bør være over nå "for vi er jo helt likestilt". Dagens debatt burde vel vise at det er vi ikke.

Jeg er bare ti år eldre og er helt sikker på at den ikke er over... :-?

Nei, vi er ikke helt likestilt nå, og jeg vil tro vi faktisk aldri kommer til å bli 100% likestilt - og det er kanskje like greit? For all del, jeg er veldig for parolen om likt lønn for likt arbeid, f.eks. Jeg er derimot ikke for kjønnskvotering. Man bør finne den dyktigste/best egnede personen til en stilling, uavhengig av kjønn. En annen ting å ta med i betraktningen er at menn og kvinner faktisk er ganske forskjellige, og har i stor grad forskjellige interesser. Skal jeg få tilbud om en jobb eller et tillitsverv, vil jeg kunne være helt sikker på at jeg får det tilbudet fordi jeg er ansett som kvalifisert og godt egnet, ikke fordi jeg er kvinne.

Men på områder som barnefordelingssaker og slikt har vi dessverre laaaaaangt igjen til det er likestilling.

Forøvrig har Nicoline et godt poeng... De som er to foreldre har ikke snøring på hva tidsklemme er. Prøv å være to foreldre i en og samtidig jobbe 100 %..

Jeg har stor respekt for aleneforeldre, og har ingen problemer med å skjønne at det er enda vanskeligere å få kabalen til å gå opp når man er bare en voksen, samtidig synes jeg det blir veldig snevert å si at de som er to stk ikke har snøring på hva tidsklemme er. Aleneforeldre har faktisk ikke enerett på å ha det særdeles travelt i hverdagen.

[Suzy]

Jeg har stor respekt for aleneforeldre, og har ingen problemer med å skjønne at det er enda vanskeligere å få kabalen til å gå opp når man er bare en voksen, samtidig synes jeg det blir veldig snevert å si at de som er to stk ikke har snøring på hva tidsklemme er. Aleneforeldre har faktisk ikke enerett på å ha det særdeles travelt i hverdagen.

Det var ment med et glimt i øyet for min del - har vært alenemamma sjøl og det er tøft. Klart det er travelt og vanskelig med to foreldre også!

Uttrykte meg uklart - beklager!

Ville bare ha fram at det er enda vanskeligere å "realisere seg" gjennom utdanning og karriere og samtidig være to foreldre i en...

[Gjest gjesta]

De som er to foreldre vet ikke hva tidsklemme er engang  

Tja..eller hva med: de som ikke har fem barn vet ikke hva tidsklemme er - eller de som ikke har syke foreldre de må pleie i tillegg vet ikke hva tidsklemme vil si, eller kanskje det er dem som har syke barn som skal følges opp er de som virkelig vet hva begrepet tidsklemme innebærer

Poenget mitt er; mange har det travelt og det vil alltid finnes noen som har det enda travlere. At samfunnet i dag krever utrolig mye av oss er det liten tvil om - kvinners forbannelse er den evindelige dårlige samvittigheten vi plages av.

[Gjest Nicoline]

Det var jo ment litt humoristisk for min del - jeg vet jo at de fleste av oss har mer enn nok å henge fingrene i

Faktisk så tror jeg noe av problemet er at folk tror at det forventes at de skal ha det travelt. Barn lærer ordet "stress" før de lærer å si mamma og pappa. Man må for all del ikke si at man kjeder seg eller har lite å gjøre - da er man jo helt unormal... Det var en tid hvor man måtte si at man hadde "møtt veggen" og var blitt utbrent minst en gang de siste to årene for å "være noe". Heldigvis så har dette snudd - arbeidsgiverne foretrekker folk som har et liv ved siden av jobben og som tar seg tid til å slappe av innimellom.

[Gjest sexysadie]

Kanskje det å gjøre karriere ikke er denstore idè hvis man skal ha barn også.

[Nala]

Kanskje det å gjøre karriere ikke er denstore idè hvis man skal ha barn også.

Det kommer vel litt an på hva man legger i det å gjøre karriere. Selv drømmer jeg ikke om lederjobb eller noe sånt, men jeg ønsker å gjøre det bra og å utvikle meg i den jobben jeg har. Men for all del, når klokka nærmer seg 16.00, da styrter jeg ut døra før de andre rekker å blunke. Og det kjekke er at det gjør sjefen min også. Han er småbarnspappa han også nemlig, og vet å prioritere her i verden. Skulle det hende at jeg trenger å jobbe ekstra, da gjør jeg det heller hjemmefra etter at vesla har lagt seg.

Jeg tror egentlig at alle må innrette seg etter egen situasjon og ikke minst etter egne ønsker og behov. Selv har jeg en stressa hverdag, men det plager meg ikke mer enn at jeg har kasta meg over nettstudier på kveldstid :o Så får far ta et ekstra tak her en stund framover - for mor, hun leser

[Gjest gjesta]

Det var jo ment litt humoristisk for min del - jeg vet jo at de fleste av oss har mer enn nok å henge fingrene i

Faktisk så tror jeg noe av problemet er at folk tror at det forventes at de skal ha det travelt. Barn lærer ordet "stress" før de lærer å si mamma og pappa. Man må for all del ikke si at man kjeder seg eller har lite å gjøre - da er man jo helt unormal... Det var en tid hvor man måtte si at man hadde "møtt veggen" og var blitt utbrent minst en gang de siste to årene for å "være noe". Heldigvis så har dette snudd - arbeidsgiverne foretrekker folk som har et liv ved siden av jobben og som tar seg tid til å slappe av innimellom.

Vi er nok egentlig ganske enige, Nicoline.

Jeg har troen på at vi i stor grad skaper livene våre selv, hvis vi ikke selv senker kravene og tar oss tid til å gjøre ingenting, så er det ihvertfall ingen andre som gjør det for oss.

Personlig lever jeg et aktivt liv, men ikke mer aktivt enn at jeg trives med det. I perioder er det ekstra travelt, men sånn har det vært i alle tider, også for foreldre generasjonen vår. Prøver også å kutte ned på aktiviteter hvis jeg føler at jeg silter meg ut - for det har ingen noe nytte av.

[Gjest Anonymous]

Tidsklemmen som småbarnsforeldre kommer man nok ikke bort fra.

På den andre siden er det å ha barn i småbarnsalderen en ypperlig mulighet til å stresse ned. For meg finnest det ikke noe så avslappende som å rusle en liten tur, sitte å pusle med leker på gulvet, lese en bok, osv., sammen med smårollingene mine. Da går verden i barnas tempo uten noe jag og mas. Nyt dette mens dere kan - det er nok av tid til å ta igjen annet en går glipp av siden.

Alenepappa.

[Gjest gjest1]

Jeg tror nok også at den tidsklemma føles sterkest blant kvinner, rett og slett fordi, som tidligere nevnt, at de ikke senker kravene til seg selv når det gjelder alt de mener de "må" få gjort.

At fedrene må mer på banen, at kvinnen må kreve mer av mannen - jo, absolutt - men jeg tror det kan være et stort problem for kvinnen akkurat det der. Ikke fordi mannen ikke vil trå til, men fordi han i hennes øyne ikke klarer å gjøre tingene "riktig". Det er hun som vet hvor rene gulvene må være og hvor ofte de må vaskes. Det er hun som vet hvordan barna skal kles i all slags vær, og hvis han mener litt annerledes, så stakkars udugelige ham...

Og hjemmet bør til enhver tid se mest mulig plettfritt ut. Det kunne jo komme et menneske....

har jeg litt rett damer? og menn?

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Det at man i det hele tatt kan si at tidsklemma er et kvinnefenomen - viser ikke det at likestillingen tross alt ikke har kommet så langt som mange ynder å fremstille det?

Forøvrig så syns jeg hele diskusjonen er nokså tullete.

Jeg vet selvsagt ikke hvordan "alle andre" har det, men i mitt hjem og i min omgangskrets så handler ikke dette om at "mor ikke slipper far til". Jeg verken kjenner eller vet om noen kvinne som "løper etter" mannen og kritiserer når han gjør et eller annet, eller som insisterer på at det må gjøres slik og sånn for at det skal være akseptabelt. Er det der dere er?? Dette var en greie på 60-tallet, da den nye kvinnebevegelsen startet. Da var det et poeng for henne å holde på kontrollen over hvor rene gulvene skulle være, siden hun ikke hadde annet å ha kontroll over.

[Gjest Anonymous]

Hm - jeg har venninner som fremdeles er der. De er i alderen fra midt i trettiåra og oppover, så jeg vet ikke. Og når ting diskuteres å skinner akkurat den der igjennom. "Han skulle vaske på badet, men jeg måtte jo vaske bak do da, for der så det ikke ut som han hadde vært, og sluket i badekaret var jo fullt av hår..."

"X er helt håpløs altså - i går skulle han kjøre soppen i barnehagen, fordi jeg hadde et tidlig møte, og så presterte han og glemme igjen vottene hjemme... jeg må bare gjøre og tenke på alt altså..."

Og sånne ting som det...

Ikke alle har det sånn, det finnes kvinner som skjønner at menn muligens gjør ting annerledes, og at det sikkert er forskjeller kvinner i mellom også, og det finnes menn som går sine koner en høy gang både når det gjelder hus og unger. Det jeg sier er bare at de som føler seg mest innklemt i denne tidsklemma muligens bidrar til den selv?

Man MÅ jo ikke stresse med støvsuging hver dag, det GJØR ikke noe om det blir litt støvete innimellom. Henting og bringing i barnehage er selvfølgelig et annet problem, men det burde i mange tilfelle kunne deles likt mellom foreldrene, og gjør det sikkert også der det er mulig.

Så skal jo de håpefulle ofte også være med på fritidsaktiviteter, og må hentes og bringes. Før i verden gikk/reiste vi selv til våre fritidsaktiviteter, eller foreldre delte på kjøring dersom det måtte kjøres.

I dag ser jeg ofte at de samme foreldrene kjører hver gang, selv om de bor i nærheten av hverandre så de kunne samarbeidet om det og tatt turnus på det.

Mange foreldre mener at dersom de ikke følger opp på alle treninger og viser glødende og personlig interesse for alt ungene driver med av aktiviteter, så feiler de som foreldre. Dette er ikke nødvendig.

Jeg har danset ballett, jeg har ridd, jeg har spilt cello, jeg har sunget i kor. Foreldrene mine var ikke med å satt i garderoben og ventet til jeg var ferdig - jeg dro selv, med eller uten venninner i samme aktivitet - og vi dro hjem igjen selv. Og det tror jeg ikke har ødelagt min selvtillitt eller min følelse av å være verd noe i mine foreldres øyne.

Man må slappe litt av på kravene til seg selv og det bildet man har skapt av en perfekt forelder og et perfekt hjem for å oppdra perfekte unger, det kan i hvert fall bidra noe.

[Gjest Poirot]

Gjest: 100% enig med deg.

Har selv venninder som med et overbærende blikk tar fra mannen strykehjernet når han stryker egne skjorter, for han "gjør det feil". Dessuten synes mange av de at når de flytter sammen så "er det så koooselig å pusle i huset. lage mat, gjøre rent osv".

Da kan man ikke kalge når man "blir stor".

Jeg er knallhard, og mange synes jeg er kjip fordi jeg setter strenge grenser hejmme. Er det noe sambo ikke kan sier jeg at vi kan gjøre det sammen så han kan lære, eller jeg setter meg ved siden av for å kunne veilede (eks sy i knapp). Deretter er han on his own.

Jeg gidder ikke stå med alt ansvar når jeg er 40. grunnlaget legges imidlertid NÅ.

[Gjest gjest1]

hurra for deg, Poirot -

gjesten over var forresten meg - men jeg hadde falt ut fordi jeg var for lenge borte fra maskina, og det oppdaget jeg ikke før senere, men altså...

Jeg tror det du gjør er kjempelurt. Da lærer du ham de tingene han ikke fikser, og kanskje han lærer deg de tingene du ikke fikser også? Og så er dere like gode til alt, begge to... Og slipper masse unødig gnål og sutring seinere. Du har skjønt det du! 'ata girl!!

[Gjest Poirot]

Jepp! :D

Eksempelvis stryker han nå sine egne klær, noe han pent ba meg om å gjøre i begynnelsen. jeg hater å stryke, og stryker sjelden mine egne klær- da gidder jeg jo ikke å stryke hans også! (Om en del år derimot, kan jeg gjerne gjør edet som en tjeneste om han spør. Men da er det nettopp-en tjeneste- og ingen selvfølge)

Jeg har også lært ham å koke ris, steke kjøttdeig, sy knapper mm Han kom fra et hjem der mor gjør alt (og ingen andre slipper til), og har ikke hatt heimkunnskap eller forming på skolen; kunne derfor svært lite.

Men det har gått så bra så!

[Gjest gjest1]

GIRLS! LOOK TO MS. POIROT!