~ Besteforeldrene dine ~

[Ugla]

Det er glemmsomhet, opptatt av sykdommer og naboer, frekk i munnen.

Ja, slik er det å bli gammel, noen kan faktisk bli veldig vanskelig også.

Ja, det er godt vi ikke vet hvordan vi blir... :oops:

Kanskje vi blir mye verre... :-?

[Arkana]

Min norske bestemor døde da jeg var knapt 1 år, hun hadde Alzheimer, så klar og oppegående er vel ikke det rette ordet. Henne husker jeg uansett ikke noe av.

Min norske bestefar døde da jeg var 4-5 år, han husker jeg godt og elsket å være med ham. Han var frisk og rask og klar i hodet helt til han bare sovnet stille inn en natt. Han bodde i andre etasje i huset vårt til han døde og jeg var alltid oppe hos ham og lekte og spiste lefser, og han leste for meg hver dag (i voksen alder fant jeg ut at den boken han alltid leste het "den store meierifesten" en bok med litt grove trønderhistorier Noe jeg ikke ante, alt som betydde noe var at bestefar leste for meg.

Min franske bestemor var også frisk og klar i hodet, men fikk problemer med hjertet og døde ganske plutselig 1. desember i fjor.

Den eneste jeg har igjen er min franske bestefar, som bortsett fra å ha pacemaker er frisk og klar og bor helt alene i et stort hus, kjører bil og lever godt i en alder av 86 år.

[skogeki]

Det er bare besteforeldrene mine på morsiden som lever, og de er jeg veldig stolt av. Bestemor er nesten 87 år og bestefar 92, og jeg kjenner ingen på den alderen som er så spreke som dem, både i kropp og sjel.

De elsker å reise, og unner seg minst to utenlandsturer i året. Disse bestilles på Internett. De har behersket Internett og e-mail i mange år, og bestemor tar nå snart fatt på å skrive sin 3. bok. De leser masse, både på norsk, engelsk og tysk, og elsker å løse kryssord og spille "tenkespill" som sjakk, bridge, kinasjakk + spørrespill. De følger svært godt med i nyhetene, og diskuterer mer enn gjerne politikk. Kulturelt sett er de glad i å gå på kino (nye og ungdommelige filmer), konserter og utstillinger.

De er også superfriske fysisk også, og går to lange turer hver dag, arm i arm. Der andre tar heis og rulletrapp, tar de trapp. De holder seg slanke og rake i ryggen.

Bestemor og bestefar har 4 barn, 12 barnebarn og 12 oldebarn, og de holder styr på når alle har bursdag.

Er det rart jeg er stolt av dem? Alderen er som sagt 87 og 92!

[Gjest Emera]

Jeg har én igjen, og det er bestefar (mors far). Han fyller åtti til høsten, og er en oppegående, engasjert og herlig fyr som jeg setter stor pris på!

[-Fisken-]

Bestemor (mormor) lever i beste velgående, sprek og veldig klar i hodet.

Bestefar (morfar) mistet jeg for 2 1/2 år siden..

Mimmi (farmor)har problemer med benkjørhet, men er veldig klar i hodet.

Bettai (farfar)mistet jeg for 5 år siden.

[Gjest lurven]

to av besteforeldrene mine er døde..

og de to andre orker jeg ikke besøke fordi bestefar er en stor drittsekk..

:-?

[Gjest Lea]

Jeg har mistet 3 av dem og har en bestefar igjen. En sær og sta gammel mann som er i god form, både psykisk og fysisk.

Har desverre ikke noe særlig kontakt med ham.

På den siden har de aldri vært sånne besteforeldre som virkelig bryr seg om barnebarna. De er opptatt av at vi (barnebarna) gjør det bra her i livet. Karakterer, lang utdannelse og sånt er vikig. Og jeg skårer ikke så veldig bra .

På den andre siden av familien hadde jeg "skikkelige" besteforeldre. En bestefar som fortalte morsomme historier og betalte meg for å sthele ukeblader fra mamma, slik at han fikk dem. Og en bestemor som alltid strålte når jeg kom på besøk. Bordet ble dekket så fort man kom inn døren og de snakket, lo og fortalte om "i gamle dager". Bestemor strikket og bestefar humret forran TV.

Savner dem begge dypt, selv om det er mange, mange år siden de døde.

[bluebird]

Dessverre lever ingen av besteforeldrene mine lenger. Jeg savner dem.

Samme her.

[Gjest 3llie]

Jeg har ennå alle mine besteforeldre og alle er klare i toppen, friske og raske! :D

[Gjest Zalomine]

Jeg har alle 4 besteforeldrene enda i live. Men formen på dem varierer.

Morfar er den eldste av dem, han er 83. Han har hatt et par hjerteinfarkt, og har generelt hjerteproblemer, men det som sliter ham mest er nok mormor.

For mormor, hun er syk. Hun har hjertet, jada, hun har hofter ut av ledd, hun har sykkersyke og det meste annet. Hun har havnet akkutt på sykehuset flere ganger i året de siste årene, og han sier at det første han gjør om morgenen (når hun er hjemme da selvsagt) det er å lytte etter om hun lever. Hun er blitt glemsom nå det siste halve året, og glemmer at hun allerede har fortalt noe. Det ene sykehusoppholdet sitt (som var da jeg faktsik var hjemme og besøkte henne) kan hun knapt huske i det hele tatt, hun aner ikke at vi var der.

Farmor og farfar er noe yngre enn mormor og morfar, og de lever i bra form. De liker å reise, de har venner som de drar på dans med også. De har sine helseproblemer, som er ganske naturlig for folk over 75 år, men generelt sett har de det nok bra.

Alle mine besteforeldre bor en 7-8 timers kjøretur borte fra meg (der også resten av min familie bor). Jeg er glad i dem alle sammen.

[Væren]

Det er over 10 år siden min Bestefar (morfar) døde, og han var den siste. Farfar døde lenge før jeg ble født. Bestemor (mormor) døde da jeg var 12 år og det var aldeles fryktelig. Hun var så snill og god og var nesten blind på slutten. Alle i familien var veldig glad i henne. Farmor døde et år eller to senere. Hun var en ganske streng dame, og ikke helt enkel alltid. Hun ble rimelig senil på slutten, og fulgte etter min venninne og meg når vi hadde henne hjemme på søndagsbesøk. Hun insisterte på å gi oss penger, kan jeg huske! Jeg syntes det var litt ekkelt, jeg var jo ikke så stor!

Bestefar (morfar) døde etter at jeg var blitt voksen og hadde fått min eldste sønn. Han var senil de siste årene, og husket aldri hvem som hadde besøkt ham, og hadde problemer med å kjenne igjen sine egne barn og svigerbarn. Ikke hadde han kontroll på blæren, heller, så det var ubehagelig for oss og uverdig for ham. Jeg syntes det var forferdelig vanskelig å besøke ham i denne perioden, og har nok framdeles dårlig samvittighet for at jeg var hos ham altfor sjelden på slutten av hans liv. Det var så pass tøft, så jeg utsatte og utsatte litt for mange ganger. Han kjente meg overhodet ikke igjen, bare stirret på meg med det jeg vil kalle et tomt blikk. Vi kunne liksom ikke gjøre så mye annet enn å klappe på ham og prate til ham.

[Naken]

Er de fortsatt oppegående og klare? Min bestemor er fortsatt klar i toppen, men har blitt fryktelig selv-sentrert de siste årene. Hun er ikke så lett å prate med lenger, da alle samtaler vrir seg inn på henne. Det går mest i sykdommer og symptomer, og selvsagt... alle nabo-damene i blokka. Det blir til at man ikke gidder å informere henne om hva som skjer i livene våre, for hun lytter ikke lenger. Synd, men...

Jeg har en bestemor og en bestefar som lever og er "oppegående".

De bor langt borte, så jeg ser dem sjelden.

Jeg husker bestemor som snill og oppmerksom,men da de var hjemme på besøk sist, var bestemor helt forandret.

Det var et par år siden sist vi hadde møttes, men hun viste ikke den minste interesse for noe av det vi fortalte om oss selv og våre liv.

Hun kikket bare uinteressert ut i lufta og begynte å snakke om hvor fælt alt var for henne. Sånn var hele ukesbesøket.

Hun har vært mye syk, så det er ikke rart at hun prater om det. Vi synes jo synd på henne og vil støtte, men det er liksom BARE det! HELE tiden!

Jeg synes hele besøket var utrolig ekkelt. Føler ikke hun bryr seg om oss i det hele tatt.

Etter det besøket, som vel er 5 år siden, føler jeg ikke at jeg har noen bestemor lenger.

[Gjest Virvel]

Farfaren min døde for fire og et halvt år siden, ellers lever de andre. Mormoren og morfaren min bor i samme hus som oss, så jeg har alltid hatt dem veldig tett innpå meg. Mormoren min er fysisk sett ganske sprek til å være så gammel, men hun er veldig benskjør, og tør ikke å gå ut når det er glatt. Hun begynner også å bli ganske surrete oppi hodet sitt - glemmer om hun har spist og sånt. Hadde det ikke vært for bestefaren min, hadde hun nok ikke klart seg på egen hånd. Han er imidlertid veldig oppegående, til tross for et kraftig hjerteinfarkt for en god del år siden, og diverse annet småtteri.

Farmoren min er det dessverre ikke så bra med. Hun har problemer med hoftene, og er i praksis sperret inne i leiligheten sin. Hun bor dessuten et godt stykke unna, så jeg ser henne ikke så ofte. Vi har andre slektninger som bor i nærheten av henne, og som hjelper henne i det daglige, men jeg tror hun kjeder seg fælt og er veldig ensom likevel. Det er fælt å si det, men det er ikke så hyggelig å besøke henne lenger... Hun har blitt så sur og grinete. Jeg skjønner jo at det er fordi hun ikke har det så bra, men det er ikke lett å gjøre noe for henne når alt bare er galt, uansett hva man gjør...

[Gjest Mrs. Potter]

Alle besteforeldrene mine lever. Farmor er den jeg har best kontakt med. Er innom henne og bestefar et par ganger i uka. Hun har i det siste vært litt plaget med sykdom,noe hun ikke har vært vant til.

Merker at hun forandrer seg fort, har liksom blitt så gammel den siste tiden,snakker mer om sykdom ol..

Mormor og morfar har jeg ikke like godt forhold til. Mormor har alltid vært sånn at hun bare snakker om seg selv,og hvor utrolig syk hun er(noe hun ikke er)

Men sånn er det vel å bli gammel (håper jeg ikke blir sånn :D )

Er glad i alle sammen og håper de lever i maange år ennå :D

Mrs.Potter

[Anki1971]

bestefaren min døde for 3 1/2 uke siden, men han var veldig klar i toppen helt til det siste. Litt glemsk var han, men hadde humor så det holdt, skikkelig bisarr humor

Beundret han så utrolig. han var enkemann i 14 år og klarte alt selv i huset fram til i sommer - vasket leiligheta si hver fredag. Ellers var han dårlig til beins, men sånn blir det vel når man sitter mye hjemme. Det jeg syns var aller flottest med han egentlig er at han var veldig tolerant - til tross for sine 89 år. Han godtok at verden gikk videre og at ting er annerledes nå enn da han var ung.

Heldigvis fikk han det som han ville - døde stille og rolig hjemme i sin egen leilighet i godstolen med sporten på TV. Jeg fant han død der oppe, og han så veldig fredfylt ut ... Heldigvis for det i hvert fall, for det var tøft å finne han

Farmora mi lever ennå, men hun trenger hjelp til alt mulig - til å få dusjet og til å skifte bleier. Det virker så uverdig. Håper hun får ønsket sitt om å få dø stille og rolig oppfylt snart, det må være ille og ha det sånn...

[Reina]

Den eneste av dem jeg har igjen er min enestående morfar. De andre lever bare i mitt (oi, den var dyp!).

[Gjest Seleena]

Eg har alle mine besteforeldre. Besteforeldre på min mors side er VELDIG oppegående 60 åringer. Ingen sjukdommar som set hinder for noko.

Farmor har mykje gjikt og er veldig stiv i kroppen, men ho klarar aldri å sitje i ro. Må alltid gjere noko, enten det er baking, luking eller å gå tur i skogen annankvar dag.

Farfar er meir skrøpeleg og gløymar ting litt ofte. Han har mykje sjukdommar og han ser veldig sliten ut. No for tida fyk han heile tida ut og inn frå sjukehuset.

Men ellers har eg kjempe spreke besteforeldre. Ingen bur på sjukeheim og ingen er verken hjelpeslaus eller er "innesperra" i huset heile døgnet.

Eg er kjempe stolt over dei!!

[Livets datter]

hun viste ikke den minste interesse for noe av det vi fortalte om oss selv og våre liv.

Hun kikket bare uinteressert ut i lufta og begynte å snakke om hvor fælt alt var for henne.

Hun har vært mye syk, så det er ikke rart at hun prater om det. Vi synes jo synd på henne og vil støtte, men det er liksom BARE det! HELE tiden!

Nøyaktig slik er det med min bestemor også, og nøyaktig slik er det jeg føler.

[Gjest Anonymous]

Ingen av besteforeldrene min lever lenger.