NAV-snylteren i nabolaget

[AnonymBruker]

Men jeg kommer nok aldri til å forstå hvorfor dere ikke er de første til å spørre hva som egentlig foregår i samfunnet, hva en evt. holdningsendring skyldes og hva man kan gjøre for å endre holdningen til trygdede, i stedet for å klappe hverandre på skulderen fordi det er så synd på dere og naboen er slem.

Anonym poster: abdb6f627fa10b1d04b98764d5a74330

Det er mye jeg kunne tatt opp i denne tråden. Jeg kunne skrevet bok om dette temaet. Men alt får ikke plass samtidig.

Jeg har vært aktiv deltaker i diskusjoner rundt nettopp det du etterlyser her, jeg har startet egne tråder om det også. Men ikke i akkurat denne tråden. Det må være lov å klappe seg selv på skuldra iblant og også prøve å formidle til kritikerne at det er ikke alltid ting er slik de ser ut. Siden det er så mange andre tråder som tar opp andre sider ved det å være ufør eller motta AAP så følte jeg for å ta opp akkurat denne siden av saken. Man kan jo alltid finne viktigere tema å diskutere, men skal man tenke sånn kan man knapt diskutere annet enn "krig og fred og sånn".

TS

Anonym poster: 76ed0d8e673d3b2e4593dcd0037f4edb

[AnonymBruker]

Jeg må nok være nav-snylteren i nabolaget. Jeg ser fysisk frisk ut og er både hyggelig og skravler med naboene når jeg treffer de ute. Jeg har et hus og hage å ta meg av og på gode dager så ser du meg i aktivitet ute. På dårlige dager så ser du meg overhode ikke.

Samtidig er jeg i arbeidspraksis og ute av huset grytidlig flere ganger i uka. Klarer jeg 2 dager så burde jeg klare hele uka? Ingen ser at jeg må legge meg kl. 21 for å klare neste dag. De ser ikke at jeg ikke orker å lage meg middag. Dette er ting som kun er synlig for de jeg bor i sammen med.

Flere av naboene mine vet hvorfor jeg er syk selv om mange av de ikke kjenner sykdommen. De ser på uteområdene at jeg ikke klarer det jeg gjorde før. I tillegg så er jeg åpen om at jeg ikke har kapasitet til alt.

Jeg har faktisk aldri tenkt på hva de tenker og mener annet enn at jeg aner at de mener at jeg burde fått mer stell på uteområdene mine. Jeg har nok med egen situasjon og å prøve å finne en god balanse mellom aktivitet og hvile. Jeg orker da ikke å bekymre meg over hva andre tenker og mener.

Nå må det sies at mange år før jeg selv ble syk så hadde jeg den holdningen at alt ikke var synlig for alle og at man derfor ikke skulle dømme folk som ikke var i jobb. Vi aner ikke hva som skjer innenfor husets fire vegger. Vi ser den syke på en god dag og ikke når vedkommende må ty til smertestillende for å klare å stå opp. Ting er ikke alltid det du ser.

Anonym poster: 6195e6dc3bba6d2c42a0e5f6e0292d8f

[AnonymBruker]

Å? Hvem jobb kan " vi" ha hvor vi kan være på jobb 70% den ene uka, 50% den neste, så 20% og så være borte noen uker for så å komme tilbake ? Den jobben vil jeg ha!

Den norske stat, eller verden genrelt er bygd opp slik at om du ikke er med til å bidra, så er du med til å ødelegge.. JA, det finnes en jobb for alle. Selvfølgelig gjør det det. Hva med å starte med telefonsalg? Hørt om fleksetid? Hørt om folk som selger hudpleieprodukter hjemmefra? Hørt om mystery shopping? Hørt om data-bransjen der du kan jobbe hjemmefra? Hørt om å oversette tekster til film/tv? Hørt om å være selvstendig næringsdrivende og ta oppdrag når det passer deg? Slik som å vaske, sy, eller whatever du er flink til?

Eller du kan være et svakt menneske som sitter hjemme og synes synd på seg selv fordi du har noen problemer som gjør at du ikke kan arbeide. Vet du hva, det finnes nok mennesker som har gått gjennom værre ting, og klart å komme seg igjen. Alt handler om hvor mye viljestyrke og lyst du har..

Anonym poster: b530d82fbec99779df66303d93570d69

[Gjest Uanonymbruker]

Den norske stat, eller verden genrelt er bygd opp slik at om du ikke er med til å bidra, så er du med til å ødelegge.. JA, det finnes en jobb for alle. Selvfølgelig gjør det det.

Hva med å starte med telefonsalg? Hørt om fleksetid? Hørt om folk som selger hudpleieprodukter hjemmefra? Hørt om mystery shopping? Hvordan i alle dager skal du klare å betale regninger, boutgifter og alt som hører med av proviasjonslønna fra telefonsalg?!

Hørt om data-bransjen der du kan jobbe hjemmefra? Hørt om å oversette tekster til film/tv?

Her trenger du utdanning, det er ikke noe man bare kan jobbe med.

Hørt om å være selvstendig næringsdrivende og ta oppdrag når det passer deg? Slik som å vaske, sy, eller whatever du er flink til?

Så var det det med å kunne betale for seg da.

Eller du kan være et svakt menneske som sitter hjemme og synes synd på seg selv fordi du har noen problemer som gjør at du ikke kan arbeide. Vet du hva, det finnes nok mennesker som har gått gjennom værre ting, og klart å komme seg igjen. Alt handler om hvor mye viljestyrke og lyst du har..

Endret 2. juli 2012 av Uanonymbruker

[AnonymBruker]

Hvorfor lurer TS på hva naboen tenker om henne?

Den delen får alt til å skurre. For hvis du har ditt på det rene, så behøver man jo ikke å bekymre seg over at naboen tror man er en nav-snylter.

Anonym poster: a6775dc332007d70ace007a2b1c2536d

[AnonymBruker]

Hvordan i alle dager skal du klare å betale regninger, boutgifter og alt som hører med av proviasjonslønna fra telefonsalg?! Nei jeg vet ikke? Hvordan klarer andre som jobber med samme greia å betale alt dette? Nei huff, alt må jo havne i fanget på oss før vi orker å gjøre noe, egen-innsats orker vi hvertfall ikke. Jeg mener at det skal være mulig å få noe støtte fra nav om man ikke tjener nok. Nav VIL jo at du skal jobbe.

Hørt om data-bransjen der du kan jobbe hjemmefra? Hørt om å oversette tekster til film/tv?

Her trenger du utdanning, det er ikke noe man bare kan jobbe med. Dette kommer HELT ann på. Jeg jobber selv i databransjen, og det er ikke alle som har utdanning her. Det er forferdelig mye man kan jobbe som innen dette yrket.. Hvordan utdanning trenger man for å oversette tekster fra engelsk til norsk - norsk til engelsk? Går vell sterkt utifra at man har gått grunnskolen..

Hørt om å være selvstendig næringsdrivende og ta oppdrag når det passer deg? Slik som å vaske, sy, eller whatever du er flink til?

Så var det det med å kunne betale for seg da. - Ja så var det dette. Jo mer man jobber, jo mer tjener man. Eller, man jobber det man klarer også forventer man at noen andre skal ta vare på deg når du ikke orker mer.

Jeg har vært noen år i Russland, og noen ganger kjenner jeg at jeg blir litt kvalm av den norske bortskjemt-latskapen.

Anonym poster: b530d82fbec99779df66303d93570d69

[AnonymBruker]

Den norske stat, eller verden genrelt er bygd opp slik at om du ikke er med til å bidra, så er du med til å ødelegge.. JA, det finnes en jobb for alle. Selvfølgelig gjør det det.

Hva med å starte med telefonsalg? Hørt om fleksetid? Hørt om folk som selger hudpleieprodukter hjemmefra? Hørt om mystery shopping? Hvordan i alle dager skal du klare å betale regninger, boutgifter og alt som hører med av proviasjonslønna fra telefonsalg?!

Hørt om data-bransjen der du kan jobbe hjemmefra? Hørt om å oversette tekster til film/tv?

Her trenger du utdanning, det er ikke noe man bare kan jobbe med.

Hørt om å være selvstendig næringsdrivende og ta oppdrag når det passer deg? Slik som å vaske, sy, eller whatever du er flink til?

Så var det det med å kunne betale for seg da.

Eller du kan være et svakt menneske som sitter hjemme og synes synd på seg selv fordi du har noen problemer som gjør at du ikke kan arbeide. Vet du hva, det finnes nok mennesker som har gått gjennom værre ting, og klart å komme seg igjen. Alt handler om hvor mye viljestyrke og lyst du har..

Hvilke sykdommer aksepterer du egentlig?

Tror faktisk ikke at en person som kan sitte på kg og lire av eg slik møkk er oppegående, orientert.

Skal gi deg et eks. Nabodamen er sykmeldt brått etter 25 år i arb.livet.

Alvorlig syk av kreft. Det blir operasjon,og etterfølgende beh. Plutselig er snart 1 år gått, og hun havner på attføringspenger. Inntekten synker. Hele tiden til kontroller,leger og innleggelser

Vi ser henne av og til,perioder er hun ikke å se.

Så etter 1.5 år skal hun prøve seg på 30% stilling, men det blir oppdaget tilbakefall...ny runde

Med den nedturen det medfører i tillegg. Angst,søvnproblemer.

Nå er hun sykemeldt på 3 året. Heldigvis at det finnes noe som heter Nav

Ikke har hun flust med penger. Hun må i tillegg leie seg hjelp til ting som skal gjøres. Behandlinger har gjort at hun klarer ikke mye, hun er trett og sover mye.

Skulle hun ta seg en jobb en time hun føler seg bra? Hun trenger alle de gode timene hun har til å føle at hun kansje klarer å g en tur.

Slike som deg....antagelig helt desorientert når det gjelder både sykdom og hjelp.

Det du egentlig forteller er at legene tar feil. Folk er ikke syke,bare late. Det er en gjeng med idioter av leger som har stilf feil diagnose. Bare bløff.Og nav har gått på limpinnen

Det er du somer idioten

Anonym poster: 5634f99816435665ceee9bd570259373

[Gjest Uanonymbruker]

Hvilke sykdommer aksepterer du egentlig?

Tror faktisk ikke at en person som kan sitte på kg og lire av eg slik møkk er oppegående, orientert.

Skal gi deg et eks. Nabodamen er sykmeldt brått etter 25 år i arb.livet.

Alvorlig syk av kreft. Det blir operasjon,og etterfølgende beh. Plutselig er snart 1 år gått, og hun havner på attføringspenger. Inntekten synker. Hele tiden til kontroller,leger og innleggelser

Vi ser henne av og til,perioder er hun ikke å se.

Så etter 1.5 år skal hun prøve seg på 30% stilling, men det blir oppdaget tilbakefall...ny runde

Med den nedturen det medfører i tillegg. Angst,søvnproblemer.

Nå er hun sykemeldt på 3 året. Heldigvis at det finnes noe som heter Nav

Ikke har hun flust med penger. Hun må i tillegg leie seg hjelp til ting som skal gjøres. Behandlinger har gjort at hun klarer ikke mye, hun er trett og sover mye.

Skulle hun ta seg en jobb en time hun føler seg bra? Hun trenger alle de gode timene hun har til å føle at hun kansje klarer å g en tur.

Slike som deg....antagelig helt desorientert når det gjelder både sykdom og hjelp.

Det du egentlig forteller er at legene tar feil. Folk er ikke syke,bare late. Det er en gjeng med idioter av leger som har stilf feil diagnose. Bare bløff.Og nav har gått på limpinnen

Det er du somer idioten

Anonym poster: 5634f99816435665ceee9bd570259373

Hva i alle dager er det du siterer meg for?!

[Sonaitt]

Hvorfor lurer TS på hva naboen tenker om henne?

Den delen får alt til å skurre. For hvis du har ditt på det rene, så behøver man jo ikke å bekymre seg over at naboen tror man er en nav-snylter.

Anonym poster: a6775dc332007d70ace007a2b1c2536d

Skjønner godt at man bekymrer seg for hva andre tenker, det er helt naturlig. Jeg er livredd for å bli sett på som e snylter, og en som ikke bidrar til felleskapet. Jeg har jo lyst til å bli likt, jeg vil at folk skal ha et positivt inntrykk av meg, og slik tror jeg det er for de fleste mennesker.

[AnonymBruker]

Synes den "det finnes en jobb for alle" er så morsom.

Jeg tror ikke det finnes en arbeidsgiver som vil ansette et menneske som skal komme innom en god dag/natt, uten å overhodet kan avtale noenting med. Hvilken stilling skal den personen utfylle?

Noen har ikke muligheten til å kunne si "jeg skal jobbe fra 10.00-10.30 annenhver mandag"

Vi syke er utrolig flinke til å ta ting på sparket. "Oi, nå klarer jeg å kle på meg selv, DA går jeg en runde". Eller "Nå klarer jeg å gå alene, DA går jeg en tur i skogen/vasker huset el.l". Det spiller ingen rolle hvilken tid det er på døgnet, når man klarer så klarer man og må benytte sjansen der og da!

Jeg gleder meg til den dagen jeg kan jobbe! Ikke for å bidra til samfunnet, som alle snakker om, men for at jeg KAN!

Anonym poster: 13c181e7660e2141fac0e3ec13a7bc47

[AnonymBruker]

Jeg får helt fnatt av folk som sier ting som "Jeg så at Lise gikk tur med hunden i dag, helt oppe ved fjellet så jeg henne! Og hun er liksom syk? Pøh.. Hun er jo kjempefrisk som kan gå så langt."

Og "Syyyykemeldt bare fordi hun har vondt i hodet? Når jeg har vondt i hodet tar jeg ikke paracet engang" Er det mulig å være så tett, seriøst? Jeg har hørt noen si dette, da var det snakk om skikkelige hodepineanfall med ekstreme smerter, oppkast, svimmelhet osv. Og innimellom anfallene som kunne ha noen dagers mellomrom, var dama i butikken og handlet f.eks. Gjett om hun ble skulet på for da så hun frisk ut.

Det er greit nok at man ikke helt får til å sette seg i andres situasjon, men i det minste forstå at folk er ulike og at det finnes utrolig mange grader av hodepine... Guud, så oppgitt jeg blir.

Jeg legger meg ikke opp i hvorfor enkelte får NAV støtte. De færreste vil jo ha noe med NAV å gjøre med mindre de må, forstår ikke folk det..?

Og folk kan rammes av mange, mange ikke-synlige problemer.

Med alle de trangsynte menneskene som finnes rundt omkring er det bare en ting å gjøre: Gi blaffen i hva alle andre tror, tenker og mener.

"The people who matter don't care and the people who care don't matter".

Anonym poster: ec05e38d3dcce5bd3b3f82d462b35d32

[AnonymBruker]

Jeg er fullstendig enig i at man skal være forsiktige med å dømme folk etter hva man kan se utenfra. Selvsagt er det mange sykdommer som ikke synes, og folk som gjennomlever en vanskelig situasjon trenger virkelig ikke at andre (som ikke har peiling på hva som foregår) sladrer og prater tull. 100% enig.

På den annen side bekymrer det meg at vi er i ferd med å få en "randsone" med mennesker som erklærer seg arbeidsudyktige i forhold til mer eller mindre diffuse, psykiske diagnoser. Noen av disse i siste gruppe er også veldig glade i å fortelle at man har rett til et sosialt og spennende liv selv om man er syk, og de som ikke forstår det er trangsynte, fæle mennesker som ikke har empati.

Nei, det står dårlig til med empatien etter nok en arbeidsuke der man sliter ræva av seg i en småkjedelig jobb, og ikke har tid eller energi til halvparten av den moroa Fru Langtidssykmeldt gladelig legger ut på Facebook. "Hvis jeg hadde jobbet, hadde jeg ikke hatt energi til noe annet". Nei, sier du det! Mange i arbeidslivet sliter, på forskjellige måter- det er ikke sånn at vi er så forbasket friske og energiske hele bunten, bare på min arbeidsplass har vi vår skjerv av muskel- og skjelettplager, depresjoner, medikamentmisbruk og migrene. Livet er hardt for mange, men det virker som særlig de yngre har en veldig lav tålegrense for hva som blir "for mye" å takle.

Jeg har bodd i et land der velferdsstaten er så og si fraværende. Det er ingen ideell situasjon for noen. På den annen side er det påtakelig hvor mye mindre rolle de lette, psykiske lidelsene får når man må betale dem selv. Det betyr ikke at jeg tror man tenker bort problemene- men at man er mye mindre tilbøyelig til å la det gå ut over arbeidsevnen når ingen betaler livsoppholdet ditt.

Det er også en kjensgjerning at uføretrygd til tider dekker over andre problemer- som at man bor på et sted der det ikke finnes jobb å få.

Men for å se bort fra individnivået, som jo blir veldig subjektivt, så kommer det før eller siden til å bli et problem at velferdsstaten får for mye å drasse på. Studenter som studerer til de er 30, pensjonister som pensjonerer seg når de er 60 og lever til de er 90, og så en arbeidsstokk der 10-15% ikke er i stand til å arbeide. Den dagen kommer hvor dette må debatteres kraftig, og vi kan forvente oss en nedgang i støtten hver enkelt har krav på i forskjelige livsfaser. Sett i lys av dette håper jeg TS har rett når det alltid ligger noe alvorlig bak, og at man ikke melder seg ut av arbeidslivet fordi det er litt vanskelig å takle, eller fordi man prioriterer energi til å gå på skogstur med bikkja og kose seg med venner.

Litt OT, men likevel ikke- dette er en del av bakgrunnen til at noen kan reagere negativt. Jeg også. Men jeg vi presisere igjen at dette ikke gjelder flertallet, og det er slett ikke noe incentiv til å se stygt på folk eller mistro dem- slik åpningsinnlegget peker på. Men jeg mener virkelig at man ikke kan unngå denne debatten, ikke fordi folk er mistroiske eller misunnelige, men fordi det er en økende tendens til å belaste det offentlige med vanlige livsproblemer- og den skuta er dømt til å synke.

Anonym poster: 8c95545b155b2be47201e19ab6c4b0bc

[Gjest Uanonymbruker]

Jeg har tenkt i natt (fikk ikke sove, og ja jeg tar med meg KG til sengs )

Til syvende og siste er det de som virkelig trenger trygden som tjener på at mistenksomme mennesker rapporterer inn, og at det blir debatter rundt uføre. Har man en reell sykdom så er det jo ingen grunn til å være redd for at man skal miste støtten, har man en ordentlig grunn så fu** hva nabodama sier eller diverse nek her inne sier, du kjenner deg selv best. Jeg vil ha bort folk som Naver fordi de ødelegger for meg og mitt rykte, det er de som gjør at jeg lyver når folk spør hva jeg driver med. Men Naverne vil ikke bli tatt uten at folk legger press på.

(Men folk som skjærer alle over èn kam, og ser ned på alle trygdede uansett årsak, skulle det vært mulig å sende i skytteltrafikk til Sibir, de bidrar ikke til en sunn debatt eller medmenneskelighet, og er omtrent like forkrøplede i hjernen som Navere er. )

[Brimi]

Den norske stat, eller verden genrelt er bygd opp slik at om du ikke er med til å bidra, så er du med til å ødelegge.. JA, det finnes en jobb for alle. Selvfølgelig gjør det det. Hva med å starte med telefonsalg? Hørt om fleksetid? Hørt om folk som selger hudpleieprodukter hjemmefra? Hørt om mystery shopping? Hørt om data-bransjen der du kan jobbe hjemmefra? Hørt om å oversette tekster til film/tv? Hørt om å være selvstendig næringsdrivende og ta oppdrag når det passer deg? Slik som å vaske, sy, eller whatever du er flink til?

Eller du kan være et svakt menneske som sitter hjemme og synes synd på seg selv fordi du har noen problemer som gjør at du ikke kan arbeide. Vet du hva, det finnes nok mennesker som har gått gjennom værre ting, og klart å komme seg igjen. Alt handler om hvor mye viljestyrke og lyst du har..

Anonym poster: b530d82fbec99779df66303d93570d69

Hvordan i all verden skal jeg klare å betale regninger på den måten? Å jobbe når jeg vil og kan høres bra ut, men det betaler ikke regningene mine. For noen så har det ikke noe å si om de har masse viljestyrke og lyst. De KAN rett og slett ikke presse kroppen mer enn de allerede gjør! Jeg f.eks, hvis jeg presser meg til å gjøre masse så blir jeg bare dårligere og dårligere. Jo dårligere jeg blir, jo vanskligere blir det for meg og komme meg opp til et nivå hvor jeg fungerer. Jeg kan ha så mye lyst og viljestyrke jeg bare vil til å bevege meg på dårlige perioder, men jeg KAN ikke.

Ble litt provosert av den siste. Hva vet du hva jeg har gått igjennom? Når du ligger der med masse smerter som smertestillende ikke klarer å ta. Og du ser ut av vinduet, der er det mennesker, noen går og noen jogger. Du skulle så ønske at du kunne bli med. Er det rart man blir deppa?