Dere med angst, hvordan takle hverdagen?

[Perle123]

Har nesten hele livet slitt med angst, men har klart å komme meg gjennom videregående allmennefag, og jobbet 100% fra jeg var ferdig der og frem til vinteren 2o10. Hadde nesten ikke fravær disse årene. Er veldig glad i å jobbe og har alltid lagt sjelen min i arbeidet mitt.

Vinteren 2010 sa det plutselig stopp. Jeg gikk på en skikkelig smell og ble sykemeldt. Ansten hadde forverret seg de siste årene og det ble stadig vanskeligere å fungere i hverdagen. Men jeg hadde bitt tennene sammen og kommet meg igjennom dem på ett vis.

Jeg har de siste årene stått på forskjellige medisiner. Føler jeg har prøvd det meste av antidepressive. Har gått i all behandling som har blitt foreslått for meg. Bla gruppe 10 timer i uken over 8 mnd. På det verste måtte jeg ut å kaste opp fordi angsten var så ille, men jeg fortsatte å presse meg selv og gjennomførte med kun en dag borte.

Fikk beskjed om at jeg måtte utstette meg for det jeg var redd for, da ville angsten bli mindre etterhvert. Men i mitt tilfelle så har det virket helt motstatt. Jeg blir bare verre.

Nå har jeg vært vekke fra jobb i halvannet år. Går i behandling en gang i uken og er under stadig utprøving av medisiner. Håpet er i ferd med å forsvinne, jeg aner rett og slett ikke hvordan jeg skal bli bedre. Til tider er det vanskelig å gå ut døren, og alle sosiale settinger er vanskelig å delta på. Jeg vil helst være alene da jeg takler andre mennesker dårlig.

Mitt største ønske er å komme tilbake i jobb og kunne fungere som normalt. Jeg har innsett at jeg nok aldri blir helt frisk, men jeg tilater ikke meg selv å tenke at resten av livet skal være slik det er i dag.

Hvordan takler dere andre med angst hverdagen?

Endret 30. juni 2012 av Perle123

[AnonymBruker]

Fikk beskjed om at jeg måtte utstette meg for det jeg var redd for, da ville angsten bli mindre etterhvert. Men i mitt tilfelle så har det virket helt motstatt. Jeg blir bare verre.

Nå har jeg vært vekke fra jobb i halvannet år. Går i behandling en gang i uken og er under stadig utprøving av medisiner. Håpet er i ferd med å forsvinne, jeg aner rett og slett ikke hvordan jeg skal bli bedre. Til tider er det vanskelig å gå ut døren, og alle sosiale settinger er vanskelig å delta på. Jeg vil helst være alene da jeg takler andre mennesker dårlig.

Mitt største ønske er å komme tilbake i jobb og kunne fungere som normalt. Jeg har innsett at jeg nok aldri blir helt frisk, men jeg tilater ikke meg selv å tenke at resten av livet skal være slik det er i dag.

Hvordan takler dere andre med angst hverdagen?

Det der med å utsette seg for de situasjonene som er mest angstfyldte at man skal bli bedre av det er en myte psykiatrien har funnet på, det kan kanskje hjelpe noen som har en veldig lite kompleks angstlidelse-fobi, men i de fleste tilfeller blandt folk med en kraftig, manifistert angstlidelse fungerer det bare som tortur og man blir enda dårligere uansett om psykiatrien har en annen oppfatning. Dette skjønte jeg på slutten av 70-tallet, men senest i fjor var det en lege i psykiatrien som sa at det var slik jeg ble kvitt angsten. Jeg sa at for meg funker nok ikke det.- JO, skrek hun ut i vanlig lege i psykiatrien mangel på etikk og folkeskikk.

Den eneste måten for meg å overleve med intens angst er ved hjelp av benzodiazepiner, og nekter legene å foreskrive de skaffer jeg meg de på en annen måte. Legene skal ikke få ødelegge mer i mitt liv enn de allerede ar gjort.

Anonym poster: 0c31d20582e866a6ca6144a5983bc6ae

[AnonymBruker]

hmm..det verste jeg kan gjøre er å låse meg helt inne. Da blir angsten 1000 ganger verre når jeg først går ut og skal være sosial.

Det med trening funker. Men blir det for mye, for store utfordringer, ja da sprekker det og jeg begynner å drikke..

Så en må liksom finn en middelvei og steg for steg. Utsetter du seg for mye så bryter det deg ned og du greier ikke takle det, mens gir du helt opp og stenger deg ute fullstendig..ja..da blir du helt handikappet til slutt.

Sånn føles det ihvertfall for meg. Har derfor funnet ut at å ha en jobb med ikke altfor mye ansvar passer meg. For akkurat nå greier jeg ikke mer. Å ikke ha en jobb overhodet..da tror jeg ville vært nærme avgrunnen, for jeg har ikke noe særlig sosialt liv ellers.

Jeg vet jeg mest sannsynlig vil slite med dette resten av livet. Får bare lære å leve med det. I det minste ta ting steg for steg.

Ble forferdelig mobbet på skolen, og dårlige nerver og angst fra den tiden sitter godt inni meg. Er liksom ikke gjort i en håndvending å få vekk.

Tenker av og til på om det er verdt det. For det er så slitsomt.

Hadde jeg visst at det ville kommet et bedre liv, eller jeg kunne fått et nytt liv (uten å få de samme erfaringene jeg har gjort) så hadde jeg tatt selvmord. Men det vet vi jo ingenting om. Får bare prøve å gjøre det beste ut av det livet jeg har fått.

Anonym poster: c7a04798cc8381a78cb72c1c5feaff60

[gira97]

vanskelig å slite med angst, folk forstår ikke og tror man faker. forhold er helt håpløst når man må være med på aktivteter 24 t døgnet.