Har du alltid ønsket deg barn?

[Gjest Marmot]

Ja, har alltid sett for meg barn som en helt naturlig del av livet.

Er forbanna på alle de som høylydt gneller over et forferdelig svangerskap, en grusom fødsel og en helt j**** spedbarnstid.

Det er jo veldig lett å være når man har hatt det enkelt selv. Jeg er ikke så veldig høylytt av meg, men jeg hadde et forferdelig vanskelig svangerskap, og jeg gidder ikke juge på meg noe annet. Jeg synes det må være lov å være ærlig. Og til tross for et forferdelig svangerskap, håper jeg at jeg får gjøre det igjen (men jeg gruer meg!), og det passer jeg også på å si.

[Eple:)]

Har ikke barn enda, men har alltid sett det for meg som en del av livet. Men vil gjerne fullføre utdanning og har fast jobb. Har og tenkt tanken av at jeg vil gjøre alt jeg kan for å gi et fremtidig barn en bra oppvekst, da jeg ikke alltid hadde det helt enkelt selv.

[Adalin]

Jeg ønsker meg barn, og tror egentlig jeg alltid har ønsket det. Lekte mye "mor, far og barn" når jeg var lita, og elsket å leke med dukker

[Surriball]

Jeg hadde ikke lyst på barn da jeg var yngre, men så bikka jeg 20... Har veldig lyst på barn nå!

[Susan Sto Helit]

Jeg har alltid visst at jeg ville ha barn, ja.

Men det tok tid før jeg ble klar for å få dem. (Det var på en måte noe jeg visste jeg skulle gjøre "en gang".)

Men når jeg begynte å bli 25+ så kjente jeg mere på at jeg var klar for å få barn.

[Frøken Vims]

Jeg har alltid tenkt at jeg sikkert skulle få barn når jeg ble "voksen", og ettersom jeg ble eldre ble den alderen jeg så på som "voksen" flyttet fremover fra 25 til 26, fra 26 til 27 og så videre. Men jeg har vel egentlig aldri hatt lyst på barn, jeg har bare sett på det som en "obligatorisk" (kjip) del av livet. Men plutselig, etter å ha trodd at jeg kanskje var gravid, ble jeg i en alder av 28 superklar på 1-2-3. Plutselig fikk jeg lyst til å lage en liten familie med min kjære, begynte å like småbarn, og begynte generellt å bli klar for å slå meg til ro.

Så for de som i begynnelsen av 20-årene tror de aldri kommer til å få lyst på barn så er jeg et godt eksempel på at det fort kan endre seg

[Catie']

Du ser det på den "tidlinja"

Anonym poster: 902279a607b45dc185bc2a5c6d65f856

Jeg ser det nå, men det gikk ikke an å se da jeg var på KG på mobilen

[Japp]

Jeg hadde ikke spesielt lyst på barn. Men så ble jeg gravid og synet endret seg

[AnonymBruker]

Ca aldere;

4-11 Skulle absolutt ha barn når jeg ble stor, gleda meg!

11-14 Tenkte ikke over det.

15-16 Ønsket meg barn, heldigvis ble det ikke da!

17-18 Skal aldri ha barn!

19 Tja.. Vil vel ha barn, senere..

20 Gravid, Ups, vil egentlig ikke NÅ, men..

24 Lykkelig 2 barnsmor, angret aldri

33 Gleder meg til de flytter ut

Anonym poster: 4f0caaac7e640eac8e91647216fe5a8c

[Concertina]

Ja.

[AnonymBruker]

Da jeg var tenåring og fram til jeg var 22-23 så synes jeg verden var et råttent sted og unnet ingen å bli født inn i en slik verden, så jeg hadde ikke lyst på barn. Jeg var ikke nødvendigvis deprimert eller totalt irrasjonell, men det var nok på grunn av hormoner, kjærlighetssorg, dårlige venner og ikke minst 11. september og den tredje verden.

Hadde et langvarig samboerforhold på den tiden også, men det var da jeg traff min nåværende samboer at det endret det seg. Jeg flyttet ut av Oslo og livet ble mer stabilt, elsker mannen jeg er sammen med og etter ett års tid sammen med han fikk jeg lyst til å få barn.

Er nå 27 og har vært sammen med kjæresten i 4,5 år. Vi har ikke barn og har ikke tenkt til å få barn enda, men jeg vet at jeg ønsker meg barn. Noen ganger synes jeg det virker overveldende og skummelt, men det er én faktor som alltid veier tyngst og det er at jeg ikke ønsker å bli gammel uten å ha barn.

Anonym poster: e784d0e40271c3623708300aa893b06b

[AnonymBruker]

Jeg er kjerringa mot strømmen. Som barn ville jeg ha barn, men som voksen fikk jeg et mer realistisk syn på det. Har ikke ønsket meg barn siden.

Anonym poster: 0d48dbd9212347bc2c8dcec84d7d48e9

[solch]

Har vært verpesjuk siden jeg fikk min første dukke.

[attegløyma]

Eg har sett for meg to ulike løp, eine med full pakke og A4, den andre med internasjonal karriere. Ettersom åra gjekk tenkte eg at den andre vegen var min veg, så eg starta eit løp i retning internasjonal karriere Fekk PhD plass på eit topp 50 universitet (naturlegvis i utlandet sidan ingen norske universitet er/ var topp 50), og valde ei problemstilling som var veldig retta mot internasjonal karriere. Men så "møtte" eg ein barndomsvenn, og plutseleg snakka eg om å få ungar... Eg merka det ikkje sjøl, men ei nær venninne sa at han måtte vere den rette, for ho hadde aldri hørt meg snakke sånn før No har eg fast jobb i staten, sambuar og ein fantastisk fornøgd son som får legen min til å sei at eg ikkje ane kva det vil sei å ha spedbarn Det stemmer nok ja... Så trass eit tungt svangerskap ser eg fram til å gjere det igjen, sidan resultatet så langt har vore heilt fantastisk kjekt! Han er no tre månader, søv natta gjennom (og har gjort det lenge) og er ellers roleg, smilande og blid.

[Gjest mum]

Jeg har alltid ønsket meg mange barn, sett for meg fire. Men det tok lang tid før jeg fant en mann som kunne passe til pappa. Når jeg endelig fant en egnet pappa ble det vanskelig å få barn. Men ungene som ikke kommer med storken reiser i stede med fly, og vi har nå verdens herligste to elsklinger.

OG siden ungene drøyet har jeg også karriere (men for tiden er jobb blitt mye mindre interessant)

[AnonymBruker]

Hm. Interessant det flere skriver om dukker og ønsker om egne barn fra egen tidlige barndom.

Jeg lekte også masse med dukker - lange, kompliserte leker som kunne vare i dagesvis. Men i leken var dukkene aldri barna mine, og jeg var aldri mor. Ikke en eneste gang! Jeg var mer som en iscenesetter utenfor historiene jeg bygget opp. Og om foreldre og barn opptrådte i leken var jeg altså alltid kun betrakter, aldri deltaker.

I dag er jeg over 40, og meget godt fornøyd med min tilværelse som frivillig barnløs.

Anonym poster: 5e93e9d09a26aec671d621802fe87fc9

[Selje]

Før jeg ble gravid, tenkte jeg ikke noe særlig på å få barn. Hvis det aldri hadde blitt slik at jeg ble gravid, tror jeg kanskje jeg hadde vært fornøyd som barnløs. <Hadde levd et aktivt liv med mann og god økonomi, tror jeg:). Men - så ble vi gravide, a lå alt tilrette for det, forsåvidt, det var vel hverken planlagt eller ikke planlagt. Så i løpet av få år fikk vi to barn til, og livet ble selvfølgelig fullt av unger, hus, jobb og foreldremøter - og jeg har elsket det.

Nå er de små blitt ganske store og vi får litt fritid innimellom, og vet nesten ikke helt hva vi skal foreta oss da:) Men vi kommer nok inn i det...

[Vera Vinge]

Jeg har alltid ønsket meg barn, men det var aldri aktuelt å bli ung mor. Planla, og fullførte, lang utdannelse først og kom meg ordentlig ut i jobb før vi førsøkte å få barn. Jeg hadde vært sammen med mannen min i 10 år da vi ble foreldre, og jeg hadde ennå ikke fylt tredve. Syns det var ideelt, selv om jeg godt kunne ha fått barn et år eller to før også (men ikke alt kan planlegges).

Jeg har alltid vært opptatt av og interessert i barn, men aldri spesielt vant med små barn. Rar kombo egentlig. Fram til nå har barn under skolealder skremt meg litt, fordi jeg ikke har visst hvordan jeg skulle snakke til og forholde meg til dem. Men etter å ha blitt mor selv, syns jeg det har blitt helt annnerledes å være sammen med småbarn, selv de som er mye større enn sønnen min. Og så syns jeg babyer er utrolig fascinerende, noe jeg aldri har synes før jeg fikk en liten selv.

Endret 30. juni 2012 av Vera Vinge

[Ixnay]

Da jeg var tenåring og fram til jeg var 22-23 så synes jeg verden var et råttent sted og unnet ingen å bli født inn i en slik verden, så jeg hadde ikke lyst på barn. Jeg var ikke nødvendigvis deprimert eller totalt irrasjonell, men det var nok på grunn av hormoner, kjærlighetssorg, dårlige venner og ikke minst 11. september og den tredje verden.

Hadde et langvarig samboerforhold på den tiden også, men det var da jeg traff min nåværende samboer at det endret det seg. Jeg flyttet ut av Oslo og livet ble mer stabilt, elsker mannen jeg er sammen med og etter ett års tid sammen med han fikk jeg lyst til å få barn.

Er nå 27 og har vært sammen med kjæresten i 4,5 år. Vi har ikke barn og har ikke tenkt til å få barn enda, men jeg vet at jeg ønsker meg barn. Noen ganger synes jeg det virker overveldende og skummelt, men det er én faktor som alltid veier tyngst og det er at jeg ikke ønsker å bli gammel uten å ha barn.

Anonym poster: e784d0e40271c3623708300aa893b06b

Akkurat slik føler jeg det og.

[SøteMy]

Jeg har alltid hatt lyst på barn på grunn av at jeg elsker den familiekosen det er med barn, barnebarn osv. Stor familie med masse morro og gleder.

Jeg har et barn nå på knappe 2 år som jeg elsker høyes av alt selv om jeg skulle ønske faren var en helt annen mann.. Men det man trodde var kjærlighet og lykke bare var en løgn, så må man ta konsekvensene for det.

Å ha en hus som rommer familie kjærlighet, barn og venner komme ut og inn døra er noe av det jeg setter høyest. Spesielt når jeg er hjemme og det kommer tilfeldig noen på besøk.

Jeg er oppvokst med foreldre som kriger mot hverandre og har ikke fått noe særlig av den familiekosen som jeg ønsker meg, så jeg velger å gjøre det selv med mine barn og venner.

Man må ikke være i slekt for å være i familie har jeg hør