Psykisk syk

[Gjest Jytte]

Hva i all verdens rike har det med psykisk sykdom å gjøre, mener du?

Anonym poster: 71e2a242ca44a76c7e86cdd2ecaeb1c3

Det har å gjøre med det presset som vi selv legger på barn og andre ved å tro at penger er veien til lykke her i livet. Man skal ikke ha levd så veldig lenge for å se hvordan denne kjøpemanien har eskalert de senere årene. Og for å kunne kjøpe ting, hus, biler og hytter så må man tjene godt. Det skal veldig lite til for å falle utenfor og føle seg mislykket idag - samtidig som veldig mange jobber så mye for å opprettholde fasaden at de til slutt kollapser.

Og når jeg ser at foreldre kjøper spinndyre merkeklær og merkesolbriller til barn i barnehagealder så blir jeg bare oppgitt.

Så jeg setter klare likhetstegn ved vår higen etter å virke vellykket utad og folks økende psykiske lidelser.

Jeg er IKKE sosialist og mener ikke at vi skal viske ut alle forskjeller i samfunnet - det har ingenting med det å gjøre. Det jeg mente var at så veldig mange av oss "vanlige dødelige" nå har mye penger - og det viser igjen overalt. Sikkert et naturlig ledd i samfunnsutviklingen - men jeg synes det er trist og leit at vi hele tiden synes å måtte skape nye behov og "nødvendigheter" - som for eksempel Ray Ban til barnehagebarn.

Endret 21. juni 2012 av Jytte

[AnonymBruker]

Jeg tror det at vi hele tiden prøver å tilfredsstille våre behov ved å kjøpe, la oss underholde (tv, nett m.m., alt er så lett tilgjengelig) osv er med på å gjøre oss psykisk syke. Vi tror vi skal bli lykkelige av det, men på mange måter fyller vi bare et hull eller en lengsel som egentlig er etter noe annet. Ved at vi er så opptatt av dette, ser vi ofte ikke hva vi egentlig trenger. Vi mister kontakten med oss selv, og stress og negative tanker om oss selv får god grobunn da.

Anonym poster: dd49bf768780443531408775392cbe45

[AnonymBruker]

Reklamen får ta litt av skylden og butikkene. Hvor mange ganger pusset folk opp før? Kanskje en gang hvert 20. år. I dag så spyr Kid, Europros, Jysk, Jernia, Ikea, Skeidar, Living, Kremmerhuset osv ut reklame nesten hver uke med NYHETER. Nye gardiner, nye pynteputer. Skift ut møbler, gardiner, puter og div hver 3 mnd liksom. Dette blir dyrt i lengden når en skal følge motene hele tiden. Først var hvit stil på moten, så kort tid etter ble det drivved og naturen inn. Hvor lenge varer denne moten tro?

Anonym poster: e9223ddbdc96670f6427ca33b944cdb9

[AnonymBruker]

Hvordan henger rikdom og psykisk sykdom sammen egentlig?

Det kan absolutt henge sammen.

Når man lever et rikt liv i overflod av penger og materielle goder, kan det være vanskeligere å knytte seg til andre mennesker og se verdi i mennesker. Man ser verdien i et hus, i en bil, men man fokuserer så mye på dette at man har problemer med å se verdien i et menneske. Man glemmer å danne et sosialt nettverk basert på tillit, respekt og kjærlighet fordi man er så opptatt med å jobbe hardt slik at man kan tjene nok penger til nytt hus, ny bil, hytte på landet, osv. Da kan man ende opp alene, ensom, deprimert, med angst eller andre psykiske vansker og lidelser som ikke er særlig uvanlig i en velferdssamfunn.

Anonym poster: 5cf4f3e7ed217131548fe68d02e63a85

[hermoine]

selvfølgelig var det psykisk syke før i tiden og. Folk opplevde gjerne harde ting, og det var vel vanskelig for de som var fattige.

I en bok jeg leste der handlingen foregikk på slutten av 1800-tallet, tok en fyr selvmord fordi han hadde voldtatt og satt barn på ei ugift jente, som førte til at de han jobbet hos tok alle pengene hans så han ikke fikk reist til amerika, og han ble tvunget til å gifte seg med jenta.

At sånne ting skjedde før i tida, og var vanskelig for noen, kan jeg godt tro.

Det er litt annerledes nå om dagen da.

Tror mange blir psykisk syke kun fordi de ikke har noen andre problemer i livet, liksom. La oss ta fks anoreksi; ingen hadde fått anoreksi hvis alle hadde måtte jobbe hardt for mat på bordet hver dag.

Ingen hadde fått sosial angst og sperret seg helt inne hvis de hadde måttet være i kontakt med andre mennesker ganske ofte, for å kunne overleve.

Og ingen hadde fått vaske-mani hvis du hadde måtte grave i jorda og stelle med dyr for å få mat på bordet...

Selvfølgelig, jeg mener ikke at disse psykisk syke menneskene idag bør tenke seg to ganger om, at de kunne hatt det værre. Jeg vet godt at de ikke egentlig kan noe for det, og at de faktisk utvikler et seriøst problem som bør få ordentlig hjelp.

Men at det kan være en av grunnene til at noen utvikler psykiske sykdommer tror jeg at kan være.

Er alle behovene dine fylt, du har et sted å bo, mat hver dag, familie og venner osv osv.. så virker det som om noens kropper skaper ekstra behov. Noe annet å hige etter. Et nytt problem som må "løses". Men som bare blir feil.

Og ja, det fins andre typer prykisk sykdommer, og jeg er fullt klar over at folk kan bli psykisk syke av at fks et familiemedlem dør, eller at man opplever noe helt forferdelig.

Men for de andre, helt vanlige menneskene, som vokser opp i normale familier, har venner, går på skole og aldri mangler noe, så trur jeg at de på en måte skaper ekstra problemer.. av en eller annen grunn.

[AnonymBruker]

Jeg skylder på menneskene jeg..

Det er så lett å si at du ignorerer folk rundt deg,at du helst vil være alene,at du er livredd for å ha kontakt med andre mennesker og at alt skyledes reklamer/samfunnet.

Men til syvende og sist er du selv ansvarlig for dine handlinger.

Jeg bryr meg ikke om penger, reklame eller "sosiale koder",men likevel føler jeg meg trist. Ikke fordi det er stor press i samfunnet og jeg ikke oppfyller den når det gjelder materielle ting,mote, utseende osv,men fordi jeg er ensom! Jeg har blitt "sviktet" og forlatt av de rundt meg, de som en gang var voksne og jeg var barn, og skulle forsvare meg,passe på meg og gi meg trygg barndom. De som i dag snur ryggen til og ikke vil se at jeg er lei meg og ensom.

Men jeg tar meg sammen.

Nå har jeg plutselig venner.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere eller være rundt dem,men jeg er veldig takknemlig.

Selv om deler av meg føler at det er altfor sent.

jeg er ikke bitter, men det er et stort tomrom i meg.

Hvorfor meg? Hvorfor skal jeg være så ensom? Er jeg virkelig så utrivelig? er jeg så lite verdt?

Jeg forstår ikke hvorfor så mange heller vil være alene, enn med venner. For det er mitt inntrykk. Vil ikke finne på noe, vil ikke være nær noen, vil ikke åpne seg for noen.

Fysj,så rotete innlegg!

Anonym poster: 2e257b6d59d4e5fd6d24ff82bae18fd3

[AnonymBruker]

Noen som har noen teorier om hvorfor Norge, verdens rikeste land, har fått så mange psykisk syke de siste årene?

Anonym poster: dd000dba35439048eef9896b19174e3a

godt spørsmål! Norge ligger på europatoppen i overdosedødsfall også, vi er på feil vei her i landet med den hardbarka materialismen vår

Anonym poster: d225ddafb5e680817c942d030e2cd666

[AnonymBruker]

Hvordan henger rikdom og psykisk sykdom sammen egentlig?

det henger vel sammen på den måten at det ikke er noe naturlig samsvar mellom lykke og penger. Så lenge man har nok til et basenivå av mat, drikke og andre nødvendigheter, så blir man ikke mer og mer lykkelig av mer penger

Anonym poster: d225ddafb5e680817c942d030e2cd666

[Ego]

Men for de andre, helt vanlige menneskene, som vokser opp i normale familier, har venner, går på skole og aldri mangler noe, så trur jeg at de på en måte skaper ekstra problemer.. av en eller annen grunn.

Kan vel heller si det sånn at man er priviligert nok til å kunne legge merke til at man ikke har det bra. Det er ikke snakk om å 'skape' problemer, heller at man legger merke til dem nettopp fordi basisbehovene er dekket.

Var nok like vanlig med psykisk sykdom før som nå, men er som det er blitt sagt - det ble ikke snakket om, man hadde andre (og mindre heldige) ord for det, eller den syke ble rett og slett stuet vekk og glemt.

[hermoine]

Kan vel heller si det sånn at man er priviligert nok til å kunne legge merke til at man ikke har det bra. Det er ikke snakk om å 'skape' problemer, heller at man legger merke til dem nettopp fordi basisbehovene er dekket.

Var nok like vanlig med psykisk sykdom før som nå, men er som det er blitt sagt - det ble ikke snakket om, man hadde andre (og mindre heldige) ord for det, eller den syke ble rett og slett stuet vekk og glemt.

Det kan godt hende man kan si det på den måten og. Har man et behov man sliter med å dekke, fks det å skaffe seg mat. Så har man ikke "råd" til å få problemer med det, som fks anoreksi. Det er vel kulturelt betinget i mange situasjoner også. Om noen er vant med å bo i storbyen, med mange folk rundt seg hele tiden osv.. også skal den personen plutselig bo alene på fjellet, så kan det jo hende den personen blir deprimert og føler seg veldig alene.

Mens de som er mer vant med å være alene, ikke ville hatt noe særlig problemer med det.

Så jeg tror det har mye å gjøre med hvem du er, hvor du bor og sånn. En fattig person i Afrika har helt andre problemer enn en rik jente i Norge. Og det er vel enklere å utløse psykiske problemer for de "rike" fordi de har alle de grunnleggende behovene fyllt.

[Cordelia]

Det er jo bare og se på land utenfor vesten. Afrika for eksempel som nevnt. Barn i visse områder der lyser i øynene selv om de ikke har mer enn akkurat basis. De er hylende glade hvis de får mulighet til litt utdanning og kanskje et måltid dagen. Det er ikke mange norske barn som gleder seg til de blir store og kan blir lege sånn at de kan hjelpe familie og venner.

Endret 23. juni 2012 av Cordelia

[AnonymBruker]

Kan vel heller si det sånn at man er priviligert nok til å kunne legge merke til at man ikke har det bra. Det er ikke snakk om å 'skape' problemer, heller at man legger merke til dem nettopp fordi basisbehovene er dekket.

Var nok like vanlig med psykisk sykdom før som nå, men er som det er blitt sagt - det ble ikke snakket om, man hadde andre (og mindre heldige) ord for det, eller den syke ble rett og slett stuet vekk og glemt.

Jeg er enig i det første du skriver, men tror kanskje ikke det har vært like vanlig med psykisk sykdom til alle tider. Noen typer diagnoser har nesten sikkert vært like utbredt, mens andre antagelig ikke var vanlige fordi du hadde så mye annet å ta deg til at lidelsen ikke fikk utvikle seg. Det er jo også naturlig sunnere å kunne rette bekymringen mot reelle problemer som hvordan skaffe mat nok til familien, enn når vi bekymrer oss for ting som bare eksisterer i hodet vårt, eller er "luksusproblemer" - og dermed blir VI deprimerte.

Jeg tror ikke livet generelt var bedre før, og som det er nevnt var jo selvmord ganske utbredt da også. Og man hadde ikke gode måter å håndtere alvorlig psykisk lidelse på. Ellers tror jeg nok at frekvensen av sykdom varierte med ytre faktorer - under og etter krig for eksempel... posttraumatisk stressyndrom fantes nok da også. Jeg har lest at det har vært vanlig fra langt tilbake i tid at soldater ikke var særlig velkomne hjem når krigen var over, fordi de ofte var blitt arbeidsudyktige - ikke primært pga fysiske skader.

En annen fare i vårt samfunn, er at vi er ganske vant til at "noen" løser problemene for oss. Skolen, staten, legen. Det er ganske mange som oppsøker hjelp uten å ha noen forståelse for at de må gjøre noe aktivt med sin egen innstilling. Eller at vi har så dårlig trent "selvhjelpsevne" at vi ikke vet hvor vi selv kan begynne å ta tak i ting. Både samfunnet og vi som enkeltpersoner mangler i mine øyne kontakt med hva som egentlig er nøkkelen til å hjelpe oss selv. For min egen del har meditasjon vært veldig viktig - det var det hverken legen eller psykologen min som foreslo, selv om begge forsåvidt hentet noen elementer fra dette.

Anonym poster: dd49bf768780443531408775392cbe45

[2shy]

Jeg tror det er en sammensetning av flere ting. Vi spiser mye dårlig mat med ingredienser som fremmer depresjon, mangel på mosjon, vi bor i et land med lite sollys og mange mangler d vitamin uten at de er klare over det (som er viktig for å motvirke depresjon), og vi lever i et land hvor Janteloven herjer. Mange er også selvsagt et resultat av traumer som de ikke har fått hjelp til å håndtere. Mange ønsker ikke å håndtere vanskelige hendelser og legger lokk på følelsene, og blir etterhvert syke av det.

[AnonymBruker]

Etikk og moral er også sklidd ut. I dag er alt lov, ingen hindring. Utroskap, svik og løgner.

Ta en tur på byen og man ser det. Siklende menn etter damer i korte skjørt. Nachspiel på hoteller med lettkledde damer og høy partyfaktor inkl sex. Om man er gift eller samboer, ingen hindring. Facebook der man kan følge med på eksen og skape nye bekjentskaper. Så tror man alle har det så fint og flott, og pyskiske lidelser blir dysset ned.

Anonym poster: e9223ddbdc96670f6427ca33b944cdb9