Psykisk syk

[AnonymBruker]

Noen som har noen teorier om hvorfor Norge, verdens rikeste land, har fått så mange psykisk syke de siste årene?

Anonym poster: dd000dba35439048eef9896b19174e3a

[Strikkemamma]

Hvordan henger rikdom og psykisk sykdom sammen egentlig?

Endret 19. juni 2012 av Susih89

[sølepytt]

Hva er verst, å ha en sultenende mage eller et sultende hjerte? Å ha en frossen kropp eller en frossen sjel? Hvem er fattigst av det barnet som ikke har husly, eller det barnet som ikke har et fang å søke ly i? Jeg heller mot det siste.

[sølepytt]

Anne Grete Preus er en klok dame:

Usynlig Krig

Fra albumet Alfabet (2001).

...

Tida flyr, men jeg spaserer

Nedover Drammensveien

En novemberdag

Jeg ser en ung jente og tenker

Vi er visst flere

Som tar sjansen på en luke

I høstregnet i dag

Det kommer en bil lenger oppe

Som suser ned mot fotgjengerfeltet

Dit hun er på vei

Jeg ser at bilen faktisk ikke

Har tenkt å stoppe

Og sekundet før den passerer henne

Tenker jeg

Sjåføren kommer ikke engang

Til å ta seg bryet med

Å svinge utenom den digre vanndammen

Det glitrer i vann, bilen fyker av sted

I blikket hennes glitrer skammen

Hun er klissvåt

Jeg er bare trist

Jeg har venner som lengter etter friår

For ettertanke og ro

Jeg hører om terapi og pleie

Som skal få dype sår til å gro

Det må foregå en stor krig her i landet

Men jeg ser ikke noe blod

Ikke noe blod

Før noen innrømmer at krigen finnes

Kan den ikke tapes og ikke vinnes

Den kjempes av soldater i kamuflasje

Selv om kampene blir verre og verre

Kler vi oss alle som seilerherre

Vi står uten blod

Og brennende hus som bevis

Når det gjelder den usynlige

Krigen i paradis

Jeg leser side opp og side ned

Om menneskers ensomhet og svik

Folk må på fjernsyn og tilgi hverandre

Og finne forlik

Det må herje en grusom strid

Her midt blant oss

Men jeg ser ikke noe lik

Ikke noe lik

Før noen innrømmer at krigen finnes

Kan den ikke tapes og ikke vinnes

Den kjempes av soldater i kamuflasje

Selv om kampene blir verre og verre

Kler vi oss alle som seilerherre

Vi står uten blod

Og brennende hus som bevis

Når det gjelder den usynlige

Krigen i paradis

Anne Grete Preus

[AnonymBruker]

Det har nok alltid vært psykisk syke, men nå får de hjelp.

Var like mange før i tiden, men da ble det dysset ned, og vi hadde ikke ord på det.

Anonym poster: 7bb9ebd9fcccd4d72ab009e77dad766f

[AnonymBruker]

Noen som har noen teorier om hvorfor Norge, verdens rikeste land, har fått så mange psykisk syke de siste årene?

Anonym poster: dd000dba35439048eef9896b19174e3a

Rikdom og velstand er ikke et preparat som forhindrer folk i å bli syke.

Forøvrig, hva med fysisk sykdom? Hvordan ligger Norge an der?

Anonym poster: ab6166c3fef188bdd9cec78fa7cf5317

[Kosemose]

Jeg tror det tildels er kulturelt betinget, selv om jeg også tror at det var psykisk sydkom i "gamle dager". Jeg hørte jo mormor snakke om at den og den hadde "nerver" og "svartsinn", og at de som bodde på andre siden av dalen var så "dystre til sinns" og om folk som avsluttet livet sitt.

Men jeg tror det er mye mer i våre dager fordi vi har så mange flere åpne kanaler. Vi tar inn alt og vi sammenligner oss med hele verden, og vi blir inspirert fra hele verden og jeg tror mange setter seg skyhøye mål for hva et "lykkelig liv" skal inneholde. Samtidig er samfunnet vårt veldig indiviudalistisk, nettverkene er for mange ganske mye mindre enn de var i gamledager, og det er færre trygge rammer rundt livene våre. Vi skal ut i verden og gjøre suksess! Og da er det lett for at de som verken kommer seg ut i verden eller oppnår suksess føler på en verdiløshet og tomhet og fremmedgjorthet, tror jeg. Og ja, jeg tror mange føler seg veldig fremmedgjorte og uten anker i våre dager. Så tror jeg også at et økt fokus gir en viss smitteeffekt. Man ser rundt seg folk som blir deprimerte og utbrente og innser at dette er noe som kan ramme hvem som helst før man vet ordet av det, man åpner på en måte litt opp for at man kan få psykiske plager. Og er man litt deppa i en periode har man mulighet til å sykemelde seg og melde seg ut for å granske det og til å dyrke det, mens i tidligere tider var man mer nødt til å leve med det og stå på videre med hverdagens plikter. rur eg. Jeg tror faktisk at mange psykiske problemer forsterkes ved at man sykemeldes og således isoleres med seg selv og sine tanker, noe som gir en mulighet til å grave seg lenger ned og rendyrke depresjonene eller angsten.

Jeg tror det er veldig mange flere muligheter for å føle seg mislykket, fremmedgjort og alene i dagens samfunn, og jeg tror at det at psykiske problemer som depresjon, utbrenthet og angst er så normalisert kombinert med at det er opplest og vedtatt at sykemelding som for veldig mange betyr isolasjon, gjør at man lettere går inn i en slik rolle og at plagene således kan forsterkes.

[AnonymBruker]

Jeg tror det tildels er kulturelt betinget, selv om jeg også tror at det var psykisk sydkom i "gamle dager". Jeg hørte jo mormor snakke om at den og den hadde "nerver" og "svartsinn", og at de som bodde på andre siden av dalen var så "dystre til sinns" og om folk som avsluttet livet sitt.

Men jeg tror det er mye mer i våre dager fordi vi har så mange flere åpne kanaler. Vi tar inn alt og vi sammenligner oss med hele verden, og vi blir inspirert fra hele verden og jeg tror mange setter seg skyhøye mål for hva et "lykkelig liv" skal inneholde. Samtidig er samfunnet vårt veldig indiviudalistisk, nettverkene er for mange ganske mye mindre enn de var i gamledager, og det er færre trygge rammer rundt livene våre. Vi skal ut i verden og gjøre suksess! Og da er det lett for at de som verken kommer seg ut i verden eller oppnår suksess føler på en verdiløshet og tomhet og fremmedgjorthet, tror jeg. Og ja, jeg tror mange føler seg veldig fremmedgjorte og uten anker i våre dager. Så tror jeg også at et økt fokus gir en viss smitteeffekt. Man ser rundt seg folk som blir deprimerte og utbrente og innser at dette er noe som kan ramme hvem som helst før man vet ordet av det, man åpner på en måte litt opp for at man kan få psykiske plager. Og er man litt deppa i en periode har man mulighet til å sykemelde seg og melde seg ut for å granske det og til å dyrke det, mens i tidligere tider var man mer nødt til å leve med det og stå på videre med hverdagens plikter. rur eg. Jeg tror faktisk at mange psykiske problemer forsterkes ved at man sykemeldes og således isoleres med seg selv og sine tanker, noe som gir en mulighet til å grave seg lenger ned og rendyrke depresjonene eller angsten.

Jeg tror det er veldig mange flere muligheter for å føle seg mislykket, fremmedgjort og alene i dagens samfunn, og jeg tror at det at psykiske problemer som depresjon, utbrenthet og angst er så normalisert kombinert med at det er opplest og vedtatt at sykemelding som for veldig mange betyr isolasjon, gjør at man lettere går inn i en slik rolle og at plagene således kan forsterkes.

Det er klart at hvis man inn i sykemeldingsperioden tar med seg en gnagende dårlig samvittighet over at man er sykmeldt, og at man burde være i jobb, forsterker plagene. Dersom man derimot klarer å koble ut, nyte fraværet av kjas og mas, lade batteriene, melde seg litt ut for en periode, søke ly i stillhet og ro,UTEN dårlig samvittighet, så tror jeg sykemelding er bra. Isolasjon kan faktisk være bra. Jeg er faktisk avhengig av å isolere meg litt og ikke være sosial for ikke å bli sprø, og ute av balanse. Nå høres det ut som jeg har asberger men jeg har ikke det altså. Isolasjon for meg kan bety vern, ly, beskyttelse, å bli forskånet fra krav og jag, og få lov til å bare være meg.

Anonym poster: 13db30804e7ad530ae4eae7f7c7c7c2c

[Gjest HunterLady]

Det har nok alltid eksistert psykisk syke. Forskjellen er bare at i stedet for å låse de i bur under jorda, i tvangstrøyer, så blir de nå sett på som likeverdige mennesker med det de har; en sykdom.

Det er kjent for oss, vi lærer mye om det og det er lettere for den syke å gjenkjenne sykdomssymptomer. Vi har kapasitet og ressurser til å takle psykis syke, og derfor er synet på de også endret. I f.eks India, er det nok massevis av psykisk syke, men muligens har de andre verdisyn enn oss, og prioriterer ikke dette som noe å bruke ressurser på.

[Gjest kittycat]

Akkurat som psykisk sykdom i seg selv er det komplisert. Det fins ingen rett svar. Det at vi har penger trenger ikke å ha noe med saken å gjøre, men likevel spiller det en rolle for noen. For å si det slik hadde mor og far hatt bedre psykisk helse om de ikke de hadde hatt mer penger. Da hadde de ikke trengt å ikke la barna få gå på leir/bursdagsbesøk/kino osv.

Når man i Norge må ta all konfepengene til barna og bruke det på regninger er jo man ikke akkurat som alle andre og det hjelper ikke på psyken.

Så det var om penger.. jeg vet ikke hvordan statistikken er i andre land ang psykisk sykdom, men det er helt klart at det virker som Norge har skutt fart, dessverre, eller kanskje vi bare har fått det mer frem i lyset?

Dårlig selvtillit er jo kjent blant ungdom. All over the world egentlig. Ikke for å skylde på motemagasiner direkte, for vi vet jo at mange ikke lever sunt og er sminket og photoshoppet osv.. Men jeg tenker at når man da bor i Norge, da skal man liksom ha alt! Man skal ha råd til ditt og datt, alle de nye klærne for den kommende sesongen. Råd til sydenferie om sommeren, skiutstyr om vinteren.

[Gjest Nenya82]

Jeg tror det kan ha noe med å gjøre at det er mange krav i dag.Man skal prestrere på mange områder,og man blir presentert for en mal på hvordan livet skal være og hvordan man selv skal være.

Penger og materielle goder er heller ikke noe som gir lykke,og noen ganger tror jeg det kan bli et for stort fokus på dette.Man har et veldig karrierejag der man skal tjene masse penger og jobbe mye,men det kan jo kanskje resultere i at man mister kontakten med ting som er viktigere enn det å tjene penger.

Samtidig tror jeg også at det er noe som ligger latent i enkelte mennesker.Personlighet og om man har mye av det i familien for eksempel.

Men jeg tror heller ikke at det er noen ensidig grunn til hvorfor det er mange som er psykisk syke.I Norge er det jo blitt mer åpenhet rundt dette,og da kan det vel se ut som det er mange flere her enn det er i enkelte andre steder i verden.Det er jo ikke lenge siden det var sånn her også.Mamma beskriver jo fremdeles dem som er psykisk syke for "at de har nerveproblemer" eller at "de sliter med nervene".Merker at hun og mange i hennes generasjon ser ned på folk som sliter psykisk.

Ja,jeg er egentlig glad for at jeg bor i Norge hvor jeg kan få hjelp,og ikke blir kalt for bygdas orginal eller som en særing

[Gjest gnækvåg]

Jeg gir skylda på sosialismen, som er en totalitær ideologi.

Det er for sosialt akseptert å mobbe folk som påstås å bryte med "felleskapet".

Jeg tror det kan ha noe med å gjøre at det er mange krav i dag.Man skal prestrere på mange områder,og man blir presentert for en mal på hvordan livet skal være og hvordan man selv skal være.

Penger og materielle goder er heller ikke noe som gir lykke,og noen ganger tror jeg det kan bli et for stort fokus på dette.Man har et veldig karrierejag der man skal tjene masse penger og jobbe mye,men det kan jo kanskje resultere i at man mister kontakten med ting som er viktigere enn det å tjene penger.

Samtidig tror jeg også at det er noe som ligger latent i enkelte mennesker.Personlighet og om man har mye av det i familien for eksempel.

Men jeg tror heller ikke at det er noen ensidig grunn til hvorfor det er mange som er psykisk syke.I Norge er det jo blitt mer åpenhet rundt dette,og da kan det vel se ut som det er mange flere her enn det er i enkelte andre steder i verden.Det er jo ikke lenge siden det var sånn her også.Mamma beskriver jo fremdeles dem som er psykisk syke for "at de har nerveproblemer" eller at "de sliter med nervene".Merker at hun og mange i hennes generasjon ser ned på folk som sliter psykisk.

Ja,jeg er egentlig glad for at jeg bor i Norge hvor jeg kan få hjelp,og ikke blir kalt for bygdas orginal eller som en særing

Har opplevd at menn som 'sliter med nervene' i større grad blir demonisert og forskjellsbehandlet enn kvinner som blir. Sånne ting tror jeg også er en faktor for statistikken. En annen ting er at vi har en 'velferdsstat', noe som resulterer i mer diagnostikk for flere personer enn i mange andre land der psykiske helsetjenester er tilgjengelig for færre.

[AnonymBruker]

Man ser rundt seg folk som blir deprimerte og utbrente og innser at dette er noe som kan ramme hvem som helst før man vet ordet av det, man åpner på en måte litt opp for at man kan få psykiske plager.

Men utbrente folk har gjort altfor mye over altfor lang tid, og forstår ikke at det er mulig å stoppe. Det tar ofte flere år der de er utbrente før de er villige til å innse hvor syke de er. Det vet jeg av personlig erfaring, og har møtt andre på nettet som sier det samme. Utbrente er de siste til å se hvor syke de er, fordi de "skal bare" og "må" og "bør" så innmari mye. Først etter at de har kræsja så voldsomt at hukommelsen, konsentrasjonsevnen og energien er helt borte blir de tvunget til å stoppe. Det er det motsatte av å åpne opp for at man kan få psykiske plager, for de som gjør så mye at de blir utbrente av det har ikke tid til sånt. De tror det de gjør er så viktig, mye viktigere enn egen helse. Så viktig at alt annet enn jobben må vike. Og nåde den som kommer og forteller en at en burde sette ned tempoet... For den utbrente nekter å se at det går an at en selv blir syk.

Anonym poster: 0b9b42e1f0768c13030f7e024cb7fc43

[Gjest Raggy]

Ser at noen skriver litt om at det ikke er bra å bli isolert og at det kan føre til at det blir værre. Dette er nok riktig i mange situasjoner men ikke alle. Jeg elsker å være sosial og trives godt sammen med mennesker men sykdommen min gjør at jeg rett og slett ikke orker så mye. Jeg blir så tappet av energi at store deler av hverdagen min består av å hvile i mellom plikter og gjøremål. Jeg er ikke så mye alene hjemme fordi jeg ikke ønsker å være aktiv, det er bare slik at kroppen ikke har noe å gå på.. en dårlig psykisk helse gir ofte en lav fysisk kapasitet. Ikke alltid, men ofte.

Kan legge til at det er slik at det er veldig utfordrende å være i sosiale situasjoen men det trenger ikke å bety at man ikke ønsker å være sammen med andre. Så om noen er mye inne alene så kan det være av ren nødvendighet for å finne nye krefter.

Kan legge til at jeg tror det er svært få som klarer å koble av og å bruke tiden man er sykemeldt på til å slappe av, de fleste blir nok bekymret for fremtiden og helsen sin når man kommer så langt at man ikke klarer å være ute i jobb.

[Gjest Raggy]

Men utbrente folk har gjort altfor mye over altfor lang tid, og forstår ikke at det er mulig å stoppe. Det tar ofte flere år der de er utbrente før de er villige til å innse hvor syke de er. Det vet jeg av personlig erfaring, og har møtt andre på nettet som sier det samme. Utbrente er de siste til å se hvor syke de er, fordi de "skal bare" og "må" og "bør" så innmari mye. Først etter at de har kræsja så voldsomt at hukommelsen, konsentrasjonsevnen og energien er helt borte blir de tvunget til å stoppe. Det er det motsatte av å åpne opp for at man kan få psykiske plager, for de som gjør så mye at de blir utbrente av det har ikke tid til sånt. De tror det de gjør er så viktig, mye viktigere enn egen helse. Så viktig at alt annet enn jobben må vike. Og nåde den som kommer og forteller en at en burde sette ned tempoet... For den utbrente nekter å se at det går an at en selv blir syk.

Anonym poster: 0b9b42e1f0768c13030f7e024cb7fc43

Mange av disse "skal bare osv kommer av ansvar for barn og hus, uansett om man er kaputt så er det ikke noe alternativ å ikke ta dette ansvaret. Da tenker jeg på folk som ikke har helse til jobb men som har familie med barn. Det går ann å innse at man her mindre kapasitet men det betyr ikke at man ikke har et daglig ansvar for de rundt seg, selvom jeg gjerne innrømmer at ihvertfall jeg hadde hatt behov for å sove i hundre år og ikke minst gjerne skulle slappet helt av i ihvertfall et år sånn som det føles nå

[Gjest Jytte]

Bruk av beroligende, sovemedisin ol har hatt en eksplosiv økning de senere årene ..

Spesielt salg av sovemedisin til barn er det blitt slått alarm om. For noen år siden leste jeg at salg av sovemedisin for barn i Sverig%e var økt med 200 prosent i løpet av en 5-års periode.

Hvorfor i all verden proppe sovemedisin i barn?

[Gjest Raggy]

Bruk av beroligende, sovemedisin ol har hatt en eksplosiv økning de senere årene ..

Spesielt salg av sovemedisin til barn er det blitt slått alarm om. For noen år siden leste jeg at salg av sovemedisin for barn i Sverig%e var økt med 200 prosent i løpet av en 5-års periode.

Hvorfor i all verden proppe sovemedisin i barn?

Dette er noe jeg har tenkt mye på. Problemer "løses kun i overflaten mens vi sitter stille. Enkle løsninger som ikke er ok. Jeg ble fortalt av en som jobber opp i mot angst at sovepiller virker kun i syv dager og at grunnen til at folk fortsetter med disse pillene er at de blir psykisk avhengig, altså de tror det hjelper og det igjen gjør søvn problemene mindre for folk.

Jeg har skremmende ofte fått resepeter på medisiner i de årene jeg har vært syk men heldigvis har jeg hatt vett til å si nei takk til det meste og kun brukt preparater som ikke gir avhengighet i en kort periode.

[AnonymBruker]

Jeg tror vi har mye fokus på feil sted i vår type samfunn. Materialismen er liksom det viktigste målet, vi flytter fra familie og andre nære nettverk og har lite kontakt med åndelige verdier (tenker ikke religion, men "psykologi/innsiktsliknende" verdier som en f eks får gjennom meditasjon). For å være vellykket må en prestere på så mange områder, både ha karriere og perfekt familie, være aktiv, ha aktive barn osv. Mange fler tilstander er sykeliggjort, for eksempel er sosialangst en rimelig ny diagnose. Og som diagnostisert syk føler en seg vel kanskje lettere satt i bås og mindre vellykket, samtidig som det i beste fall kan utløse effektiv hjelp. Det er færre og færre jobber som ikke krever at du er både fysisk og psykisk velfungerende, om du har noen mangler i utgangspunktet risikerer du å falle utenfor arbeidslivet, mens det for 100 år siden var bruk for deg et eller annet sted. Man blir ikke friskere av å føle seg unyttig. Jeg tror det er vanligere å føle seg ensom nå, det er færre møteplasser og som sagt andre nettverk. Min gamle huseier fortalte at man alltids hadde tid til å stikke til naboen og drikke kaffe, eller samles i onnene, da hun var ung - selv om arbeidet var fysisk tungt og tidkrevende.

Det fantes selvsagt psykisk syke før i tiden også, men det har nok blitt flere som får "samfunnsbetingede" psykiske lidelser. Sånt som angst og depresjon er jo ikke først og fremst noe en har anlegg for, det utvikler seg og utløses av ytre faktorer også.

Anonym poster: dd49bf768780443531408775392cbe45

[Gjest Jytte]

Jeg tror vi har mye fokus på feil sted i vår type samfunn. Materialismen er liksom det viktigste målet, vi flytter fra familie og andre nære nettverk og har lite kontakt med åndelige verdier (tenker ikke religion, men "psykologi/innsiktsliknende" verdier som en f eks får gjennom meditasjon). For å være vellykket må en prestere på så mange områder, både ha karriere og perfekt familie, være aktiv, ha aktive barn osv. Mange fler tilstander er sykeliggjort, for eksempel er sosialangst en rimelig ny diagnose. Og som diagnostisert syk føler en seg vel kanskje lettere satt i bås og mindre vellykket, samtidig som det i beste fall kan utløse effektiv hjelp. Det er færre og færre jobber som ikke krever at du er både fysisk og psykisk velfungerende, om du har noen mangler i utgangspunktet risikerer du å falle utenfor arbeidslivet, mens det for 100 år siden var bruk for deg et eller annet sted. Man blir ikke friskere av å føle seg unyttig. Jeg tror det er vanligere å føle seg ensom nå, det er færre møteplasser og som sagt andre nettverk. Min gamle huseier fortalte at man alltids hadde tid til å stikke til naboen og drikke kaffe, eller samles i onnene, da hun var ung - selv om arbeidet var fysisk tungt og tidkrevende.

Det fantes selvsagt psykisk syke før i tiden også, men det har nok blitt flere som får "samfunnsbetingede" psykiske lidelser. Sånt som angst og depresjon er jo ikke først og fremst noe en har anlegg for, det utvikler seg og utløses av ytre faktorer også.

Anonym poster: dd49bf768780443531408775392cbe45

Helt enig med deg i det du sier her.

Og idag fikk jeg et tankekors da jeg så en etterlysning i dagens avis. En kvinne etterlyste et par Paul Frank- og et par Ray Ban-solbriller for små barn i barnehagealder.

Man skal sannelig tidlig krøkes.

[AnonymBruker]

Helt enig med deg i det du sier her.

Og idag fikk jeg et tankekors da jeg så en etterlysning i dagens avis. En kvinne etterlyste et par Paul Frank- og et par Ray Ban-solbriller for små barn i barnehagealder.

Man skal sannelig tidlig krøkes.

Hva i all verdens rike har det med psykisk sykdom å gjøre, mener du?

Anonym poster: 71e2a242ca44a76c7e86cdd2ecaeb1c3