Livet mitt er sjikkelig på tryne .

[lovedrug]

Ok,skal prøve å skrive bra ..er ikke så flink,men dere skjønner sikkert .

Er 22 år og har siden jeg var 13 hatt det vanskelig .Masse konflikter hjemme på grunn av meg som tilslutt endte med fosterhjem ,når jeg var 17 stakk jeg fra fosterhjemmet og ville ikke flytte dit igjen,endte med at jeg og veninna mi sov på en sofa og stjal for å klare oss

for vi brukte det lille av penger på dop.

Sluttet brått å ruse meg for å begynne på skole ,men da fikk jeg sjikkelig sammenbrudd

og siden det har jeg ikke vært den samme ,jeg sliter sånn.

siden den gang har jeg vært inn og ut av psyk og behandlingsteder ,men jeg kommer meg ikke ut .

Det blir ikke bedre av at i tilleg har mista mannen i mitt liv , bor bare på en nødhybel og vet ikke når jeg må flytte, å jeg lever på 650 kroner uka jeg er så langt nede ,vil jobbe .

Vil ikke ha det sånn lenger . Hvordan skal jeg klare å endre live mitt?

[lovedrug]

oii,skulle være anonym ,men får gå..

[AnonymBruker]

Ok,skal prøve å skrive bra ..er ikke så flink,men dere skjønner sikkert .

Er 22 år og har siden jeg var 13 hatt det vanskelig .Masse konflikter hjemme på grunn av meg som tilslutt endte med fosterhjem ,når jeg var 17 stakk jeg fra fosterhjemmet og ville ikke flytte dit igjen,endte med at jeg og veninna mi sov på en sofa og stjal for å klare oss

for vi brukte det lille av penger på dop.

Sluttet brått å ruse meg for å begynne på skole ,men da fikk jeg sjikkelig sammenbrudd

og siden det har jeg ikke vært den samme ,jeg sliter sånn.

siden den gang har jeg vært inn og ut av psyk og behandlingsteder ,men jeg kommer meg ikke ut .

Det blir ikke bedre av at i tilleg har mista mannen i mitt liv , bor bare på en nødhybel og vet ikke når jeg må flytte, å jeg lever på 650 kroner uka jeg er så langt nede ,vil jobbe .

Vil ikke ha det sånn lenger . Hvordan skal jeg klare å endre live mitt?

Hei.

Dette er ikke lett

Har hatt det dritt selv, og er igjen ganske langt nede mest pga minner som paralyserer meg helt fra å fungere i hverdagen.

Men jeg må jobbe meg opp igjen. Settte meg små mål på nytt.

1. jeg har vært ærlig om situasjonen på jobben. Skrev, klarte ikke si det. Nå er det lettere å komme tilbake, og ingen blir sure om jeg må gå noe tidligere enn vanlig.

2. Skal tvinge meg til å gå en tur hver dag, om jeg ikke kommer lengre enn til postkassa, så har jeg i det minste prøvd.

3. Har en enkel rutine jeg skal følge om morningen, så jeg spiser frokost, og tvinger meg selv til å dusje og sminke meg, så jeg slipper å se helt nitrist ut.

4. Ha mest mulig faste rutiner, så jeg slipper å bli stresset og irritert på mann og barn.

5. Være best mulig mamma! Bruke mer tid på å planlegge alt som har med dem å gjøre <3

6. Bytte kosthold til lavkarbo igjen, for jeg blir så mentalt og fysisk frisk av det!

Gleder meg til å begynne i dag! Starter med å sette opp rutiner, være snillere mot de rundt meg, ikke være redd for angsten og prøve å gå på jobben.

Har prøvd å søke om psykisk hjelp, men har fått beskjed om at det ikke er alvorlig nok.

Tror du det kan hjelpe med små delmål? Har forresten ekstremt stram økonomi (lavere enn ved gjeldsordning, eller sosial stønad) fordi vi var så dumme å kjøpe rekkehus da vi bare hadde råd til leilighet.. Og fy f, som det også er slitsomt.

Anonym poster: 968381707af7824a6834a42b2b1030ed