Sandra Skrevet 5. februar 2004 #1 Skrevet 5. februar 2004 Jeg er nettopp blitt 21 år. I går fant jeg ut at jeg hadde blitt gravid. Vet ikke sikkert når unnfangelsen har vært, på grunn av me rot angående p pillebrettet. Tok 2 hjemmetester, og begge var positive. Klare røde streker på begge to, de kom med en gang. Jeg har bestilt legetime igår, men legen hadde ikke time før mandag 16. Jeg er i fullstendig oppløsning. Klarer ikke tenke på noe annet enn denne graviditeten. Det var ikke planlagt. Jeg er førsteårsstudent, og har ca. 3 år igjen av studiet. Kjæresten min blir 22 i år, og skulle begnne å studere til høsten. Nå gjør han ferdig siviltjenesten sin. Han har utdannelse fra videregående, men ikke mye grunnlag for en godt betalt jobb. Jeg får innvilget permisjon om jeg vil fra skolen. Som dere kanskje skjønner er jeg VELDIG usikker på om jeg skal... *svelge*...ta abort eller ikke. Jeg hadde en viss anelse om at jeg var gravid, og tenkte jo da før jeg fikk vite det, at det hadde vært fint. Ikke er vi så unge heller, men det er litt dette med økonomien, og det at vi føler oss ganske unge ennå selv. Føler ikke at vi klarer ansvaret med å ta vare på et barn nå. Begge er så usikre, men vi er enige om at vi er veldig unge, og at det egentlig ville vært best å vente noen år. Selv om følelsen kanskje blir bedre senere i svangerskapet. Vi har snart snakket hull på temaet, og jeg føler fortsatt vi ikke kommer noen vei. Han er litt fraværende på en måte, og jeg synes det er litt vanskelig å snakke med han. Ser han er litt preget av hele hendelsen. Han var hjemme idag fra jobben. Savner litt mer støtte, selv om jeg skjønner at han også gjennomgår en vanskelig tid. Jeg har bare grått og grått idag. Lest alle innleggene om abort på graviditet, og lest masse om det på internett. Jeg skulle gjerne sjekket en ekstra gang om jeg virkelig er gravid, for det er så vanskelige følelser å ta hånd om, men det er jo ingen vits i å ta 3 tester hjemme. Ingenting annet enn det hormonet påvirker testen vel? Min mor støtter meg fullt og helt ut i det å få barnet. Hun liker ikke at jeg skal ta abort, men sa hun støttet meg i den avgjørelsen jeg tar uansett. Jeg har bestilt time hos AAN, i slutten av neste uke. Jeg er VELDIG nervøs for hva som vil skje med med, spesielt etter aborten. Jeg er livredd for å miste den ensete sjansen jeg kanskje har, en vet jo aldri. Jeg bekymrer meg også for smertene og blødningene etterpå. Redd for infeksjoner. Mest av alt er jeg redd for å bestemme meg for å beholde og se det gå dukken. Tenk om vi angrer, slår opp, ikke klarer å ta vare på det som vi skulle gjort??
Gjest Anonymous Skrevet 5. februar 2004 #2 Skrevet 5. februar 2004 Å, jeg skulle ønske jeg kunne trøste deg!! Det må være utrolig vanskelig, det du går gjennom. Vet ikke om det hjelper deg, men prøv å tenk et par år fram i tid, lag små 'framtidsscenarioer' for hver av mulighetene. Da ser du litt mer av utfordringene og mulighetene. Og ikke glem at det ikke går an å skru tilbake tiden. En abort forandrer ikke det at du har vært gravid. Mange sliter med tanker om barnet etterpå, sånn som "i dag ville jeg hatt termin" eller "lurer på om det var en gutt eller ei jente" osv. Du må velge selv, men jeg er sikker på at jeg aldri kunne klart å velge abort. Moren min ble rådet til abort da hun ventet meg, av medisinske grunner, men hun valgte å ta sjansen. Rart, men det føles som om jeg ikke 'har lov til' å velge annerledes, om du skjønner hva jeg mener... Men dette ble litt på siden. Lykke til uansett hva du velger. Ikke glem at det er massevis av hjelp å få!!
Gjest gjesta Skrevet 5. februar 2004 #3 Skrevet 5. februar 2004 Du står foran et tøft valg, enkle løsninger finnes ikke, det vet du allerede. Selv om du velger abort er det svært lite sannsynlig at det skal gå ut over din evne til å bli gravid senere. Velger du å beholde barnet er det flott at du har en mor som støtter deg. Selv ble jeg gravid når jeg var 17. Ikke noen ønskesituasjon akkurat, men jeg valgte å beholde barnet - noe jeg selvsagt aldri har angret. :trøste:
Englepusen Skrevet 5. februar 2004 #4 Skrevet 5. februar 2004 Jeg har tok abort ifjor, ble gravid ved et uhell og det passet fryktelig dårlig med hensyn til økonomien vår. Ved en kirurgisk abort får du narkose så du merker absolutt ingenting. Det er vanlig at man blør litt i en til to uker etterpå. Jeg hadde ikke vondt i det hele tatt etterpå. Så akkurat det er ingen ting å være redd for. Jeg tror heller ikke at sjansene for å bli gravid igjen er mindre etter en abort. Jeg har ikke hatt noen psykiske problemer etterpå, men det er jo sånt som varierer fra person til person. Du får ha lykke til uansett hva du velger!
Gjest Anonymous Skrevet 6. februar 2004 #5 Skrevet 6. februar 2004 Jeg vil bare si at jeg vil støtte deg i din avgjørelse.. Har vært i den situasjonen selv. Graviditeten var ikke planlagt i hele tatt, å skulle ikke skjedd, men d gjore d. Jeg var bare 18 da, færdi med videregående, men ikke mer.. Vurderte også abort, men fikk meg ikke til å gjøre d... Angrer ikke, men d har vært tøft.. Var alene under svangerskapet og etter fødselen. En tung tid, men det klarte jeg. Er nå samboer og prøver med nr 2. Du må velge hva DU synes er rett, hva DU mener du kan klare. I en slik situasjon er det absolutt lov og være egoist mener nå jeg.. Og som jeg sa tiliere, jeg støtter deg. Vil du prate med noen om dette, kan du godt sende en priv mld. Jeg er tilgjengelig hvis du vil.. Trøsteklæm fra Litle
Gjest Moonshadow Skrevet 6. februar 2004 #6 Skrevet 6. februar 2004 Jeg synes ikke noen burde ta abort så lenge de er gamle nok å i stand til å ta seg av barnet!
Gjest Anonymous Skrevet 6. februar 2004 #7 Skrevet 6. februar 2004 Jeg har også tatt abort en gang. Jeg var i tvil, men var også ganske overbevist om at abort var det rette for meg. Nå er jeg gravid igjen - fordi jeg ønsket det og fordi jeg nå var klar for det. Jeg har lest et sted at de som klarer seg best psykisk etter en abort er de som tok valget helt på egenhånd og følte at de gjorde det riktige uten å bli presset til det av andre. Mitt råd er - bestem. selv Din samboers synspunkter bør ha stor betydning, men likevel ikke føl deg presset til å gjøre noe som helst.
Gjest gjesta Skrevet 6. februar 2004 #8 Skrevet 6. februar 2004 Jeg synes ikke noen burde ta abort så lenge de er gamle nok å i stand til å ta seg av barnet! Det er mer enn alder som avgjør om en kan ta seg av et barn eller ikke.
Bridget Jones Skrevet 6. februar 2004 #9 Skrevet 6. februar 2004 Jeg ble gravid da jeg gikk ut av 9 klasse og alle sa til meg at det beste var og ta abort. Men jeg var sta og beholdt barnet, og det er jeg glad for. Jeg har nå tre barn og venter min 4 i september en gang.(har ikke vært hos legen ennå). Jeg håper det ordner seg for dere
La Guapa Skrevet 6. februar 2004 #10 Skrevet 6. februar 2004 :D Kjære deg. Det er en vanskelig situasjon dere har havnet i. Jeg vil bare si at en abort i dag ikke er forbundet med så stor risiko som for 10 år siden. Flere av mine venninner har valgt å bære frem barn de egentlig ikke har ønsket. De fleste har bra liv i dag, men desverre er ingen av dem sammen med barnefaren. To av dem har valgt å la far få foreldrerett og studerer nå i utlandet. Det er umulig å tenke seg livet med et barn uten å ha prøvd. Jeg skjønner erfor at å velge bort barnet må være vanskelig. Jeg har ventet og skal nå ha nr. 1 med mannen min.Er 31 år. På mange måter føler jeg meg velsignet fordi jeg har hatt mulighet til å ta den utdannelsen jeg ønsket og bruke så mye tid jeg ville på reising osv... Jeg føler at det å få mitt første barn med en jeg har et modent forhold til øker våre sjangser på å få et barn som går igjennom barndommen begge foreldre tilstede. Mannen min fikk barn da han var 19 år.Han sier han hadde vært mer forsiktig om han hadde visst alt det førte med seg. Han holdt sammen med moren til datteren var vel ett år. Han ser datteren sin annenhver helg og savner henne mye. I tillegg er det en enorm kostnad for ham. Avstand fra utdannelsessted og enorme utgifter i barnebidrag har ført til at han har måttet gi avkall på den utdannelsen han ønsket seg. Heldigvis har han hatt karrieremuligheter på jobb så livet endte ikke for det.Kan hende hadde det ikke blitt så mye bedre allikevel om han ikke hadde blitt far. Ville bare si dere litt om hvordan mine bekjente har opplevd foreldrerollen i tidlig alder. Lykke til uansett hva dere måtte velge. Klemmer fra La Guapa
Ann Forup Skrevet 6. februar 2004 #11 Skrevet 6. februar 2004 hei uff det er vanskelig når man ikke ved hvad man skal, min ældste datter blev gravid som 16 åring hun og kæresten som støttede henden i alt bestemte sig for at de ikke var klar for en baby straks, det har hun ikke fortrudt, jeg sagde til hende at uanset hvad valg hun valgte da støttede jeg hende. Så har jeg også en veninde som blev gravid godt op i 20 års aldren, blev dumpet af kæresten som stak af til USA, havede dårlig økonomi og ingen uddannelse og var deprimeret oven i købet, hun valgte af beholde, og i dag har hun egen lejlighed, en master i økonomi fra usa ( tog datteren med sig ) hun har haft mange op og ned ture, men hvis man gerne vil beholde babyen så er alt muligt. håber du og din kæreste finder en løsning i fælleskab.
Plonk Skrevet 6. februar 2004 #12 Skrevet 6. februar 2004 Jeg synes du skal ta imot utfordringen!! Før (og det er ikke lenge siden engang) var det helt vanlig å få sitt første barn i begynnelsen av 20-årene. Søsteren min ble mor for første gang da hun var 21, og hun er banksjef i dag, så det har definitivt ikke hindret henne i å ta utdannelse og få en god jobb og alt det der. Du må bare utsette det en liten stund og ta deg inn igjen etterpå. Det som har vært fint for dem, er at de har kunnet få barn med ganske mange års mellomrom. Jeg er snart 32 og skal ha mitt første barn nå, og vi må faktisk henge i ganske kraftig hvis vi skal rekke å få tre barn! Jeg "angrer" litt på at jeg ikke har fått barn før, men på den annen side måtte jeg jo treffe drømmemannen min først! :blunke: I velferdsstaten Norge med alle de gode ordninger som finnes både for finansiering, støtte, barnepass, permisjonsordninger og så videre er det nesten ikke noe problem for noen å klare å ta seg av et barn. Jeg tror det kommer veldig an på innstillingen til folk. Hvis du har en liten "fighter" i deg, så er jeg helt sikker på at du vil klare det med glans! Lykke til - og fortell gjerne oss her i forumet hva du bestemmer deg for!! alt godt, Plonk
Gjest Anonymous Skrevet 6. februar 2004 #13 Skrevet 6. februar 2004 Jeg vet hvordan du har det...tro meg! Jeg var kun 19 når da jeg ved et "uhell"(liker ikke å bruke det ordet)ble gravid ved en one-night stand....... Da jeg skjønte at jeg var gravid, skjønte jeg også at jeg kom til å bli helt alene med ansvaret. Det var en vanskelig å ta en avgjørelse om jeg skulle beholde barnet eller ikke. Mine foreldre ville støtte meg hundre prosent uansett hva jeg valgte å gjøre. Jeg bestemte meg for at jeg måtte ta ansvar for det jeg hadde stelt isatnd. Mine foreldre støttet meg, jeg bodde i rike Norge, og jeg var et rimelig oppegående menneske. Riktignok hadde jeg noen års utdannelse igjen, men det fikk komme etterhvert. Jeg tenkte at det ufødte barnet ikke skulle lide for mine feil. Nå er min skjønne datter snart ni år. Ei livsglad lita jente, med MASSE viljestyrke( eller kanskje man kaller det for sta? ) Jeg skal ikke lyve å si at det har vært enkelt- for dat har det ikke. mEN jeg vokste med oppgaven. Tross dårlig økonomi,ingen far tilstede har vi klart oss bra vi to. I dag har jeg egen leilighet,lederjobb og et godt nettverk for meg og lillejnea mi. Mannen i mitt liv lar fortsatt vente på seg, men det får komme senere. Det jeg ville med å fortelle dette er at selv om dere er unge, og kanskje ikke har verdens beste økonomi, så har dere hverandre, dere har foreldre som vil støtte og dere har masse kjærlighet å gi et fremtidig barn. Det går for oftest bra tilslutt skjønner du....... Lykke til uansett hva du bestemmer deg for å gjøre!
Sandra Skrevet 6. februar 2004 Forfatter #14 Skrevet 6. februar 2004 Hei alle sammen. Så godt med støttende og kloke ord:) Jeg har tenkt mye de siste dagene, i det ene sekundet vet jeg alt vil gå bra til slutt, i det neste blir jeg usikker. Det er jeg som har vært den trøstende parten de siste dagene. Snakket med kjæresten min om at jeg trengte mer støtte, mer positive ord om svangerskapet og mindre "usjing". Virker som det går litt bedre med han nå. Tror han har tatt det litt tungt, og synes det er vanskelig å sette seg inn i situasjonen. Vanskelig å se for seg hvordan det kjommer til å bli, hva han ikke vil like, hva han vil like osv. Kanskje lettere for meg, jeg som kjenner det i kroppen min. I dag og i går kveld, har jeg hatt lyst til å beholde barnet. Jeg får gysninger bare jeg tenker på at de skal suge og skrape ut ungen. Lest mye om abort..Skjønner at det antakeligvis ikke gjør så vondt, men det er bare tanken! Blø fra et sår der babyen din egentlig skulle vært. Jeg vet at mamma støtter meg veldig, og gjerne vil at jeg skal beholde barnet, så jeg vet jeg får støtte fra familien. Kjæresten min sier også at han støtter ,meg uansett i det valget jeg tar, eller vi tar sammen da. Hvis jeg beholder barnet, vil han stå sammen med meg. Jeg elsker han veldig mye, og tror han ville klart seg kjempefint jeg! Han er så snill og rolig, og flink med andres barn. Skjønner ikke hva han er så redd og urolig for. En venninne av oss, som er jevngammel med meg, fikk barn i fjor høst. Barnet er nesten halvannet år nå, og de klarer seg kjempefint. Men samboern hennes er ca. 30 år, så de har et helt annet utgangspunkt enn oss med tanke på penger. Leste på fødselspenger, permisjoner, studentbarnehager, studentboliger og hele pakka igår, for å finne ut mer om det praktiske. Vi eier jo ikke nåla i veggen omtrent, så jeg er veldig urolig for hvordan vi skulle klart det. Vi skal heldigvis på AAN på fredag den 13. for å få veiledning om forskjellige ting. F.eks dette med økonomisituasjonen, abort osv. Hadde også tenkt til å spørre legen litt om dette å være vegetaraner og gravid. Om det er lurt og hva jeg i såfall bør passe på etc. Kjøtt frister vrkelig ikke, men om jeg får barnet, vil jeg jo såklart at det skal få det h*n trenger. Spiser nemlig normalt ikke fisk eller kylling eller egg heller, så kanskje jeg må justere litt på dette for barnets beste. vet jo at Iset begynte å spise kjøtt da hun ble gravid, etter mange år som vegetarianer, men kanskje det bare var fordi hun fikk lyst? Har litt småsmerter i magen idag. Litt stikninger øverst rett under ribbeina, men det er kanskje bare luftsmerter? Det går litt bedre med meg, (og han) i kveld. Så nå skal vi kose oss. Men vinen får ligge på hylla for min del iallfall! Tusen takk igjen til alle omtenksomme mennesker. Dette hjalp meg virkelig, har følt meg helt alene de siste dagene:) Hilsen Sandra
Emma3 Skrevet 6. februar 2004 #15 Skrevet 6. februar 2004 Det er ikkje så lett å gje nåken råd, håpar berre du gjer det som følast rett for deg. Du seier du er 1 års student, som student har du rett på lån og stipend i 1 år, der lånet blir omgjort til stipend. Om eg ikkje tar heilt feil utgjer det 80000 kr i året. Det er også muligheter å få billig studentbolig og barnehageplass osv. Har eit par venninder som er studenter og har barn(også barnefaren er student), dei seier at dei ikkje har det kjempe tøft økonomisk. Utrulig flott at du tenker på kva du skal ete, og at du har tenkt å kontakte legen ang. råd.
Padmee Skrevet 7. februar 2004 #16 Skrevet 7. februar 2004 Jeg fikk barn da jeg var 20, det var han også. Jeg hadde kun vgs, han studerte på høyskole, hadde to år igjen da barnet ble født. Vi hadde ganske dårlig råd, men en får ganske god støtte gjenoom forskjellige støtteordninger, så det går stort sett bra hvis en vil at det skal gå bra. Nå venter vi nummer 2, han har jobbet i 2,5år og jeg har 1 år igjen av undannelsen min. Vi har ikkje kjempe masse penger, men vi har så vi klarer oss. Kanksje vi av og til skal tenke på hva som er riktig/føles riktig og ikke alltid bekymre oss over penger. Det er sjelden folk sulter i hel i Norge fordi de ikke har nok penger, det finnes hjelp å få hvis det blir for tøft. Jeg sier ikke at det er ideelt, bare at det finnes som et sikkerhetsnett. Jeg skal ikke råde deg til noe, men bare si at jeg synes det er positivt at dere skal til AAN (som ikke heter det lenger, men Amatea), de har peilingen og kan sikkert svare på spørsmålene deres. Så vil jeg bare ønske dere lykke til, det går bra uansett hva dere velger så lenge dere vet at dere vaslgte rett.
Gjest jente20 Skrevet 9. februar 2004 #17 Skrevet 9. februar 2004 har du tatt den testen med 2 røde streker=gravid? heh
Sandra Skrevet 9. februar 2004 Forfatter #18 Skrevet 9. februar 2004 jente20, nå skjønte jeg ikke hva du mente. Den testen jeg tok hadde røde streker istedet for blå streker. 2 streker = gravid 1 stek = ikke gravid. Jeg tok 2, begge viste 2 streker. Skal til legen og ta test der også såklart, men tviler ikke mye på at jeg jeg er gravid. Gjorde det kanskje fram til i dag tidlig. Har liksom ikke kjent det på kroppen enda, men er jo ganske tidlig på vei da.Men idag var jeg så j**vlig kvalm. Æsj, som å være fyllesjuk. Likevel opp på skolen.. Kjæresten min prøvde å gi meg en banan, men klarte ikke én bit engang før jeg begynte å brekke meg. Bananen kasserte jeg, men fikk til slutt ned en tørr skive ristet brød. Tror dette vil være frokosten min fremover iallfall. Puppene mine har også vokst, de er litt ømme, og brystvortene er blitt litt større(tjukkere på en måte) Mamma var også veldig kvalm hele svangerskapet sitt da hun fikk meg og broren min, men håper ikke jeg vil slite så fælt med det. Drømmer så rare drømmer for tiden også. Masse kompliserte greier, også veldig realistiske og ekte. For hver dag som går får jeg mindre og mindre lyst til å ta abort. Jeg greier omtrent ikke tenke på det før jeg begynner å hylgrine. Gruer meg til jeg MÅ ta beslutningen. Har time hos Amatea(AAN) på torsdag. Bestilte timen egentlig for å snakke litt om abort og sånn. Mest det iallfall, men nå blir det vel mest ølonomisk veiledning jeg vil ha. Kjæresten min har roet seg litt også nå. Virker som det endelig har sunket inn, og han forstår at jeg kanskje vil komme til å beholde barnet. Han støtter meg, og har blitt flinkere til å vise mer omsorg for meg, enn det han gjorde i begynnelsen. Sandra
Ann Forup Skrevet 10. februar 2004 #19 Skrevet 10. februar 2004 hei Sandra godt at høre at du har bestemt dig *S* det med at være super vegitar er helt i orden så længe du får din tofu og dine vitaminer og mineraler, kød trænger du nok ikke at putte i dig hvis du ikke vil, måske lidt fisk, fugl men ikke kød, selv spiser jeg næsten ikke noget kød men meget fisk, fugl og hovedsagelig grønt/og frugt men er ikke vegetar jeg bare lever sundt *S*
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå