Familien hans hater meg

[Gjest Trist]

Kort fortalt.

*Han er 24 og jeg er 25.

*Vi har vært sammen i 2 år

*Jeg har en pode på 4 år fra ett tidligere forhold.

*Jeg er gravid.

*Han bor hjemme (mor er død, noe familien sliter med).

*Broren skjelte meg ut på fylla og ødelagte hele kvelden til meg og kjæresten, mente vi var ett dårlig par.

*Kjæreste har sikkert vært fortrolig med bror under krangling i forholdet.

*Jeg har slitt med psykiske problemer etter en abort som er hemmelig og var en kort periode alvorlig deprimert.(ca 6 mnd og er bra igjen nå)

*Kjæreste søkte råd hos famile, endte med at dem ba han holde seg unna meg.

*Jeg har avlastningshjem til mitt nåværende barn til han begynner på skole, da far aldri har vært inni bildet.

*det at jeg er alenemor har aldri vært populært hos dem heller.

Nå er jeg gravid og ønsker ikke ta abort. Begge har god økonomi og jobb. Jeg eier selv og han har eiendeler.

Det er ingen praktiske ting som tilsier at det ikke skal fungere. Men etter disse episodene med familien, som etter min mening går langt over streken med alt i fra at bror skjeller meg ut på byen, til at han ikke hilser på poden min under søndagsmiddager så poden ikke tør å gå inn.

Kjæresten til broren liker meg heller ikke. Far er taus og vanskelig å lese, men antar at han hadde en annen drøm enn en alenemor til sin ynglingsgutt. Jeg kjenner meg trakket på. Vet ikke om jeg noensinne vil gå opp igjen der. Kjæresten til broren sendte meg masse stygge mld om hvor fæl jeg var etc. At min kjæreste ikke kunne hjelpe meg med mine problemer (dem vet ikke om abort etc).

Er dette normalt? Jeg er en utrolig kjærlig og snill jente. Føler dem bare er fordomsfulle og vil ha meg ut av bildet. Familie vet ikke at jeg er gravid. Kjæresten liker ikke konfrontasjoner og snakker dårlig med familie, de er veldig tause. Han sier dem skal beklage seg til meg etc, men jeg vet ikke om det spiller noe rolle. om jeg vil se dem igjen. Dem trakker meg ned og får meg til å se ned på meg selv også.

[Muscae]

Om det er noe tak i kjæresten din så tar han dette opp med sin familie, at det er noe han ikke tolererer! Om de ikke aksepterer det og behandler deg bedre, så får dere bryte kontakten! Dette er ikke mennesker jeg ville hatt i livet mitt!

Og få kjæresten til å flytte ut fra familien og inn til deg. Det er der hans familie er fra nå av.

[Gjest Gjest]

Dette er aldeles ikke normalt!! En svigerfamilie skal være hyggelig mot sønnens kjæreste og selvfølgelig godta deg fordi at han har valgt nettopp deg! Jeg ville absolutt ikke kommet på besøk der igjen før det ble bedring eller i det minste en unnskyldning. Og kjæresten din burde ha forsvart deg og ikke latt sin egen familie tråkke på deg! Lykke til:)

[Gjest anonym]

Vært borti noe alla det samme med min tidligere kjæreste.

Jeg endte opp med abort pga jeg ikke ville babyen skulle vokse opp på en slik måte.Jeg var også på dagavdeling den gangen da jeg sleit litt psykisk.De på dagavd anbefalte meg og ta det bort.Og jeg angrer ikke et sekund på det idag.Var forferdelig der og da,men måtte tenke på barnet at det ikke skulle vokse opp med en slik familie.Familien hans likte heller ikke meg.Men det var hans egen domhet at det endte slik da han slang dritt om meg til dem om ting som også ikke stemte osv.La skylda på meg på ting og tang bare for og beskytte seg selv.

Men jeg sa ikke at jeg hadde tatt det bort,men at jeg mista det pga jeg var redd åssen han ville reagere og familien.Orka ikke tanken på no tull.

Og da sa det ene familiemedlemet til han at om 4 måneder er ho gravid igjen.Vet det ikke var fint og ta det bort bak hans rygg,men hadde dere visst alt hadde dere forstått.

[Gjest anonym]

Dette er overhodet ikke normalt.For jæv...at de skal holde på slik.Men noen skal beskytte barna sine fra hue og ned til ræva.Blir kvalm av slike folk.For øvrig jeg som skrev medinga over denne også.Og samtidig ser jeg på typen din som feig og som ikke tørr og si i fra,ellers er han bare enig at det er greit de holder på slik mot deg.(ikke stygt ment,men vet hva dette innebærer da jeg har vært borti det selv)

[Gjest Tine]

Jeg er enig med de andre i at kjæresten din må ta ansvar her. Det er veldig illojalt av han å være fortrolig med broren om kranglene deres, broren hører da kun hans side av saken.

Synes heller ikke han skal godta at familien hans behandler deg slik. Og nå som dere skal ha barn bør dere kanskje flytte sammen? Da slipper du hvertfall å forholde deg til familien hans i samme grad. Alt i alt er det de som på sikt taper på dette. At de behandler deg dårlig kan lett føre til at de ser mindre av både kjæresten din og barnet hans når den tid kommer.

[Gjest Trist]

Trådstarter her, og tusen takk for svar.

Grunnen til at han bor hjemme er fordi moren døde for 2 år siden og holder på med ett hus prosjekt. (huset skal leies ut) Dette er det selvsagt far som ordner. (Han er veldig bortkjemt) Han sier at etter moren døde holder familien på å gå i oppløsning. Han sier vi skal bo i min leilighet til han har fått leid ut alle 3 leiligheter i huset etc. Jeg har en pitteliten leilighet kun bergenet for min sønn og meg. Det kan bare gå til minsten kommer.

Han ville egentlig at jeg skulle ta abort, da han sa han ikke var klar. (Det hadde i forkant vært mye drama med familien hans, at han innså at dem ikke likte meg, og det påvirker han) Jeg er voksen jente og vil ikke tukle mer med kroppen min enn det jeg allerede har gjort derfor beholder jeg. Vet også at vi kan klare det fint selv om dette ikke var planlagt. Han aksepterer dette og er veldig på at vi skal holde sammen og at dette med familien hans skal ikke ødlegge mellom oss.

Men det jeg regarer på her er at han egentlig har satt meg i dårlig lys ovenfor dem, selv om han viste at dem ikke likte meg fra før av. Kunne ikke han heller snakke med en kompis? (alle vennene hans liker meg veldig godt). Og nå vil han ikke konfrontere noen av dem? Han sier det går over av seg selv?

Jeg tenker selv at jeg aldri går opp igjen der før jeg får en unnskylding. Hvis ikke jeg får det, har jeg en stor familie selv. Jeg ser for meg også reaksjonen deres når han sier jeg er gravid. De kommer til å se på det som verdens undergang for gutten deres. spyr av dem. Syntes dem er slemme. Det verste er at jeg har ikek vært annet enn ydmyk og hyggelig. Gjort svært lite av meg selv da jeg emrket fordommene rundt at jeg er aleneforsørger. Måten dem ser på meg på gjør meg ufattelig ubekvem. Jeg kjener på hele kroppen at dem ser ned på meg. For en fjollete familie. Vi lever i 2012. Ikke 1800-tallet.

Dette kommer til og ødlegge mellom oss hvis ikke han tar det opp snart... :-(

[AnonymBruker]

For å si det rett ut: mannen din trenger å "grow a pair". Det er ikke greit at svigers skal behandle deg sånn, men det er heller ikke greit at mannen din stilltiende godtar familiens oppførsel (det er jo dét han gjør når han ikke tar til motmæle).

Det er mye mulig at svigers synes det er tidlig for mannen å binde seg, 24 er jo ikke en alder hvor det er typisk med gryende småbarnsliv (eller hva jeg skal kalle det), og at de kanskje hadde "større forhåpninger", som jo er en velbrukt frase, hva nå enn det egentlig betyr. Allikevel er ikke dét en unnskyldning for å behandle deg dårlig. Dette med fordommer mot alenemødre er fortsatt veldig vanlig, særlig dersom mor er ung. Man kan mene mangt om dette, men du kommer ikke utenom at det å være alenemor i begynnelsen av 20-åra ikke er et godt salgstriks hos en eventuell svigerfamilie (uten at jeg mener å være slem eller ekkel her!).

Uten at jeg skal være bastant i mine påstander, vil jeg stille spørsmål vedrørende om du helt ærlig tror at denne isfronten mellom deg og hans familie kommer til å forandre seg. Siden mannen din ikke sier noe, og broren tydeligvis ikke har grenser for hva han tillater seg å si til deg, tror jeg svaret på dette er nei. I tillegg peker brorens oppførsel ovenfor ditt barn (som for øvrig er totalt motbydelig!) i samme retning. Jeg har også sterke tvil til om dette endres ved at du og mannen får et barn som han strengt tatt har gitt uttrykk for at han ikke vil ha (og det er ikke umulig at han har fortalt/kommer til å fortelle broren om dette, og DA blir du virkelig populær der oppe..).

Nå legger jeg kanskje ved på bålet her, men jeg tror også det er lurt å overveie muligheten for at mannen feiger ut når ungen en gang kommer. Han høres ikke ut som en type som takler kritikk fra familien, og om han kommer til å "orke" (i mangel på bedre ord) ansvaret et barn bringer i en alder av 24, mens hele familien har lagt dere for hat, vel, for mange kan det bli litt mye å tåle. I verste fall blir du alenemor til to. Jeg mener ikke her å si at "typen din kommer til å stikke av", men jeg håper du ser at det er en viss mulighet for dette. Familiebånd skal man ikke kimse av. Du har heller ingen garanti for at ungen blir mottatt noe bedre enn deg, selv om det er lov å håpe.

Helt ærlig synes jeg typen din er det største problemet her. Han lar familien valse over deg, og fremstår som tiltaksløs i slike situasjoner. Jeg tror det er på tide at mannen må "velge side", at han faktisk må stå opp for deg og forsvare deg dersom han ønsker at dette skal fungere. Det er ikke mye å forlange.

For øvrig vil jeg legge til at jeg synes det er utrolig tøft av deg å ta morsrollen i så ung alder, og dét helt alene. Du fremstår som en reflektert, innsiktsfull og trivelig kvinne, og jeg håper at ting løser seg for dere, og at du ikke tror at jeg er en hensynsløs megge etter å ha lest dette innlegget, det var absolutt ikke intensjonen.

Lykke til!

[AnonymBruker]

brorens oppførsel ovenfor ditt barn (som for øvrig er totalt motbydelig!)

Og jeg mener altså at broren oppførsel er motbydelig, ikke at barnet ditt er det!

[Gjest Gjest]

Hvor gammel er broren hans? Jeg mener ikke å forsvare han, men hvis moren deres døde og de har en østers til far, er det kanskje mye som foregår i den gutten. Da blir det kanskje mye tatt utover deg, en måte å få ventilere på. Brødrene har sikkert et bra forhold, og nå er det viktig at kjæresten din forklarer han fast og bestemt at han skal være snill og grei, og bli kjent med deg på nytt, fordi dere skal satse på hverandre. Videre at han ikke skal blande seg inn i deres forhold, og at det var en tabbe å involvere han tidligere.

Faren kommer nok til å tø opp etterhvert som han blir bestefar, og han kan se at det blir fredelig mellom deg og hans sønner.

Ønsker deg lykke til og at dere får ro og fred til å kose dere med den lille når han/hun kommer.

[AnonymBruker]

Du vil ikke ta abort, fordi du ikke vil tukle med kroppen din!? Hva mener du egentlig med dette?

[Gjest trist]

Du vil ikke ta abort, fordi du ikke vil tukle med kroppen din!? Hva mener du egentlig med dette?

Jeg har tatt abort 2 ganger før, kommet meget dårkig psykisk ut av dette. Føler at grunnlaget for å gjøre det igjen ikke er nok for meg selv.

Jeg er i all hovedsak imot abort også. Denne gangen velger jeg å ta ansvar slik jeg gjorde når jeg var i 20 årene. Forøvrig vet jeg hva jeg går til denne gangen, og vet at jeg er en god mamma.

[Gjest trist]

Hvor gammel er broren hans? Jeg mener ikke å forsvare han, men hvis moren deres døde og de har en østers til far, er det kanskje mye som foregår i den gutten. Da blir det kanskje mye tatt utover deg, en måte å få ventilere på. Brødrene har sikkert et bra forhold, og nå er det viktig at kjæresten din forklarer han fast og bestemt at han skal være snill og grei, og bli kjent med deg på nytt, fordi dere skal satse på hverandre. Videre at han ikke skal blande seg inn i deres forhold, og at det var en tabbe å involvere han tidligere.

Faren kommer nok til å tø opp etterhvert som han blir bestefar, og han kan se at det blir fredelig mellom deg og hans sønner.

Ønsker deg lykke til og at dere får ro og fred til å kose dere med den lille når han/hun kommer.

Han er 30.

[Gjest trist]

For å si det rett ut: mannen din trenger å "grow a pair". Det er ikke greit at svigers skal behandle deg sånn, men det er heller ikke greit at mannen din stilltiende godtar familiens oppførsel (det er jo dét han gjør når han ikke tar til motmæle).

Det er mye mulig at svigers synes det er tidlig for mannen å binde seg, 24 er jo ikke en alder hvor det er typisk med gryende småbarnsliv (eller hva jeg skal kalle det), og at de kanskje hadde "større forhåpninger", som jo er en velbrukt frase, hva nå enn det egentlig betyr. Allikevel er ikke dét en unnskyldning for å behandle deg dårlig. Dette med fordommer mot alenemødre er fortsatt veldig vanlig, særlig dersom mor er ung. Man kan mene mangt om dette, men du kommer ikke utenom at det å være alenemor i begynnelsen av 20-åra ikke er et godt salgstriks hos en eventuell svigerfamilie (uten at jeg mener å være slem eller ekkel her!).

Uten at jeg skal være bastant i mine påstander, vil jeg stille spørsmål vedrørende om du helt ærlig tror at denne isfronten mellom deg og hans familie kommer til å forandre seg. Siden mannen din ikke sier noe, og broren tydeligvis ikke har grenser for hva han tillater seg å si til deg, tror jeg svaret på dette er nei. I tillegg peker brorens oppførsel ovenfor ditt barn (som for øvrig er totalt motbydelig!) i samme retning. Jeg har også sterke tvil til om dette endres ved at du og mannen får et barn som han strengt tatt har gitt uttrykk for at han ikke vil ha (og det er ikke umulig at han har fortalt/kommer til å fortelle broren om dette, og DA blir du virkelig populær der oppe..).

Nå legger jeg kanskje ved på bålet her, men jeg tror også det er lurt å overveie muligheten for at mannen feiger ut når ungen en gang kommer. Han høres ikke ut som en type som takler kritikk fra familien, og om han kommer til å "orke" (i mangel på bedre ord) ansvaret et barn bringer i en alder av 24, mens hele familien har lagt dere for hat, vel, for mange kan det bli litt mye å tåle. I verste fall blir du alenemor til to. Jeg mener ikke her å si at "typen din kommer til å stikke av", men jeg håper du ser at det er en viss mulighet for dette. Familiebånd skal man ikke kimse av. Du har heller ingen garanti for at ungen blir mottatt noe bedre enn deg, selv om det er lov å håpe.

Helt ærlig synes jeg typen din er det største problemet her. Han lar familien valse over deg, og fremstår som tiltaksløs i slike situasjoner. Jeg tror det er på tide at mannen må "velge side", at han faktisk må stå opp for deg og forsvare deg dersom han ønsker at dette skal fungere. Det er ikke mye å forlange.

For øvrig vil jeg legge til at jeg synes det er utrolig tøft av deg å ta morsrollen i så ung alder, og dét helt alene. Du fremstår som en reflektert, innsiktsfull og trivelig kvinne, og jeg håper at ting løser seg for dere, og at du ikke tror at jeg er en hensynsløs megge etter å ha lest dette innlegget, det var absolutt ikke intensjonen.

Lykke til!

Hei, og tusen takk for ett godt svar.

Jeg er veldig enig med deg. Jeg innerst inne tror ikke det vil bli noe bedre. Han er veldig feig, og skyr unna konflikter til vanlig også. Hvorvidt han svikter meg eller ei bryr jeg meg ikke noe om, det er ikke pga han jeg har valgt å beholde, men pga meg selv og min samvittighet og hva jeg skal klare å leve med. Ett barn er intet problem for meg, men det vil jo selvsagt bli mer hektisk.

Jeg er veldig skuffet over mannen.

Min familie hadde også andre forhåpelser for meg, jeg vet at dem ikke ser for seg ett barn til for meg og tenkte jeg skulle få kose meg litt nå.

Men jeg vet at dem støtter meg uansett. Jeg føler alt handler om han her og innerst inne syntes jeg han er en feiging. Det får meg til å stusse på om jeg vil være med han i det hele tatt.. Dette ser han å begynner å stresse. Broren hans i mine øyner er lavmål uansett. Ufordragelig oppførsel.

Om så jeg får en unnskylding vet ikke jeg om jeg orker å se dem menneskene igjen. For jeg tror ikke noe vil forandre seg.

La oss håpe jeg tar feil.

[AnonymBruker]

24 år. en sønn. har allerede tatt 2 aborter, gravid igjen.. Vet du hva p-piller er? Kondom?

Syns det er så "flott" med jenter som tvinger gutter til å bli fedre..

Skal love deg at du nok ikke blir mer populær i familien nå.

Og oppi dette velger du å beholde....jajaaaaa.

Det er nok en god sjanse for at du blir en av dem som sitter på KG om litt og klager over at du ikke finner deg kjæreste fordi du har barn fra før. At det i tilegg er med 2 forskjellige hjelper vel heller ikke på. (eller 3 eller 4)

Ikke at jeg har noe problem med at en har forskjellige fedre, men det er bare hele planleggingen og den manglende fornuften jeg reagerer på.

Er det så vanskelig å ikke produsere barn i hytt og gevær før en har fått noen år på ræva og også funnet en mann som det faktisk er en mulighet at en holder sammen med.

hilsen kvinne 30, barnløs (ennå) og i ett fantastisk forhold.

[Carrot]

Helt ærlig tror jeg at om du velger beholde barnet må du forholde deg til en familie som vil undergrave deg ved enhver anledning resten av livet og en far som ikke vil være noen støtte overhode i så måte.

Hvis du syns det er bedre for deg en å velge et annet alternativ så "go for it" for all del - personlig ville jeg neppe ofret en slik fyr du beskriver et helt liv, og i allefall ikke med barn i bildet..

[Gjest jomfrua]

24 år. en sønn. har allerede tatt 2 aborter, gravid igjen.. Vet du hva p-piller er? Kondom?

Syns det er så "flott" med jenter som tvinger gutter til å bli fedre..

Skal love deg at du nok ikke blir mer populær i familien nå.

Og oppi dette velger du å beholde....jajaaaaa.

Det er nok en god sjanse for at du blir en av dem som sitter på KG om litt og klager over at du ikke finner deg kjæreste fordi du har barn fra før. At det i tilegg er med 2 forskjellige hjelper vel heller ikke på. (eller 3 eller 4)

Ikke at jeg har noe problem med at en har forskjellige fedre, men det er bare hele planleggingen og den manglende fornuften jeg reagerer på.

Er det så vanskelig å ikke produsere barn i hytt og gevær før en har fått noen år på ræva og også funnet en mann som det faktisk er en mulighet at en holder sammen med.

hilsen kvinne 30, barnløs (ennå) og i ett fantastisk forhold.

Må si meg enig i dette - men kanskje litt kvast..........

Du er 25 år - har ett barn, tatt 2 aborter og er gravid igjen.

Du har en leilighet som kun passer for deg og det barnet du har nå.

Du har en kjæreste som i utgangspunktet ikke ville ha barn nå og ønsket en abort.

Du har en svigerfamilie som sliter med din livssituasjon.

Reellt sett så er ikke oddsene veldig gode her.

Og du har ikke tatt ansvar for situasjonen din når du ikke bruker prevensjon som utelukker at du kommer i denne situasjonen gang på gang. For meg så fremstår du ansvarsløs og lite voksen når du ikke tar høyde for folkene rundt deg og din egen situasjon.

Jeg må si at hadde din kjæreste vært min bror, så hadde jeg vært fortvilet selv..........fortvilet over at det virker så lite planlagt og ansvarsbevisst - at dette handler ikke om å legge forholdene tilrette for barn - men at det valser rundt i vilden sky uten å ta grep om livssituasjonen.

[Marsipan]

En ting er at du finner deg i å bli behandlet dårlig av disse menneskene. En annen, og mye verre ting, er at du finner deg i at sønnen din blir det! Du kan velge selv, det kan ikke han!!

Om det så skulle skje (hvilket jeg tviler på, på grunnlag av det du sier her) at det kommende barnet får svigerfamilien til å tø opp i forhold til deg, hva vil dette gjøre med han du allerede har? Ikke nok med at han skal vokse opp uten sin far og fars familie, men han skal i tillegg måtte forholde seg til å stadig være mindreverdig i forhold til en liten søster eller bror. En sånn situasjon er ikke bra for noen av søsknene, eller for forholdet dem imellom.

Det er ikke ofte jeg tenker at abort er den mest fornuftige løsningen, men i dette tilfellet syns jeg du skal tenke på barnet du allerede har. Han har ikke valgt denne situasjonen, det er det du som har, og da syns jeg du, ikke han, skal måtte bære konsekvensene av det.

[Gjest trist]

Må si meg enig i dette - men kanskje litt kvast..........

Du er 25 år - har ett barn, tatt 2 aborter og er gravid igjen.

Du har en leilighet som kun passer for deg og det barnet du har nå.

Du har en kjæreste som i utgangspunktet ikke ville ha barn nå og ønsket en abort.

Du har en svigerfamilie som sliter med din livssituasjon.

Reellt sett så er ikke oddsene veldig gode her.

Og du har ikke tatt ansvar for situasjonen din når du ikke bruker prevensjon som utelukker at du kommer i denne situasjonen gang på gang. For meg så fremstår du ansvarsløs og lite voksen når du ikke tar høyde for folkene rundt deg og din egen situasjon.

Jeg må si at hadde din kjæreste vært min bror, så hadde jeg vært fortvilet selv..........fortvilet over at det virker så lite planlagt og ansvarsbevisst - at dette handler ikke om å legge forholdene tilrette for barn - men at det valser rundt i vilden sky uten å ta grep om livssituasjonen.

Ikke at dette er så relevant her men...

Jeg har blitt gravid på p-piller hver gang. Dvs 4 ganger. Ved første tilfellet beholdt jeg, 2 tilfellet tok jeg abort, 3 tilfellet spontanabort. I dette tilfellet beholder jeg.

Jeg har i begynnelsen av vårt forhold slitt 1 år med å finne en p-pille til å holde det i sjakk. Dvs at jeg blødde nesten hver dag i 1 år før jeg fant en pille som "skulle ha en god funksjon".

Jeg har vært flink altid å ta pillen til rett tid. På den måten har jeg tatt ansvar. At jeg likevel blir gravid samt at mannen har vært slink å hoppe av i svingen også for at dette ikke skulle skje selv om jeg har gått på pillen. Jeg tvinger heller ingen til å bli far. Kroppen og livet er mitt. Jeg velger selv hva jeg vil påføre meg selv, en abort er ikke lenger aktuelt i mitt liv.

Angående at du er i ett lykkelig i ett forhold å 30 år er flott for deg.

Uansett hvordan situasjonen er her hadde jeg uansett ønsket å være ferdig med barn før jeg er 30.

Jeg tror heller ikke jeg er en av disse "typene" som ender opp med å slite med å finne meg en kjæreste om jeg er alene med 1 eller 2 barn.

Dette er noe som kommer naturlig om man forelsker seg i noen som har barn fra før eller ikke. Forøvrig har jeg en kjæreste som jeg venter barn med. Jeg syntes det er latterlig at du snakker om at menn som smeller kvinner på tjukken blir tvungen til å bli fedre "for det er jo bare til å ta abort" er det virkelig det? Ikke for meg og veldig mangen andre mennesker. Hvis det hadde blitt slik at han ikke ønsket å tta del (noe som ikke komemr til å skje her) så hadde det vært trist for mitt abrn, men ok for meg!

Hvorvidt noen liker meg mindre fordi jeg fører ett barn til verden eller ei er meg revne likegyldig. Hvis jeg skal leve etter hva alle syntes kunen jeg ikke hatt det veldig godt med meg selv. Da blir selvsagt for meg barnet i fokus og ikke hva familien til mannen "syntes"!!!

Tilværelsen er gjerne ikke passende nå for noen andre enn meg og min sønn. Men da må det til noen justeringer. Heldighvis varer ett svangerskap 9 måneder så da har jeg vel litt tid på meg?

Jeg velger å tro at man kan gjøre ting så mye klart som man bare vil, men når barnet kommer ville det vært like mye nytt for meg som det eventuelt ville vært for deg som er 30 år og i ett lykkelig forhold. Det er heller ikke nevnt med ett ord her at jeg er ulykkelig med min kjæreste eller han med meg.

"Det handler ikke om hvordan man har det, men hvordan man tar det"

[Gjest 1888]

En ting er at du finner deg i å bli behandlet dårlig av disse menneskene. En annen, og mye verre ting, er at du finner deg i at sønnen din blir det! Du kan velge selv, det kan ikke han!!

Om det så skulle skje (hvilket jeg tviler på, på grunnlag av det du sier her) at det kommende barnet får svigerfamilien til å tø opp i forhold til deg, hva vil dette gjøre med han du allerede har? Ikke nok med at han skal vokse opp uten sin far og fars familie, men han skal i tillegg måtte forholde seg til å stadig være mindreverdig i forhold til en liten søster eller bror. En sånn situasjon er ikke bra for noen av søsknene, eller for forholdet dem imellom.

Det er ikke ofte jeg tenker at abort er den mest fornuftige løsningen, men i dette tilfellet syns jeg du skal tenke på barnet du allerede har. Han har ikke valgt denne situasjonen, det er det du som har, og da syns jeg du, ikke han, skal måtte bære konsekvensene av det.

Argumenterer du for at jeg skal ta abort fordi jeg har en sønn fra før av og at familien hans ikke liker meg?

Kort sagt verken noen av mine barn trenger å ha noe med dem å gjøre hvis dem ikke kan oppføre seg. Min pode har ikke merket stort utenom at han har en reaksjon på broren de få gangene vi sees. Heldighvis har jeg en sikker og lykkelig pode. Som ikke har store preg av å ikke ha en far og har en stor god familie som gir han nok av oppmerksomhet på min side av familien.

Hvis dem ikke bedrer seg tenker jeg det er synd for dem for da vil ikke jeg ønske noe kontakt.