Hvor mye kan man irettesette?

[AnonymBruker]

Hvor mye kan man irettesette barn man er i familie med (men ikke foreldre til)?

Jeg har vært i familieselskaper (hvor jeg er inngift) med barn som verken takker, spør om lov, herjer med mine ting og "beordrer" meg rundt.

Barna kan blandt annet si "gi meg den!" "flytt deg!" "sett deg her!", da sier jeg til dem "bare om du spør pent", så gjør jeg ikke som de vil før jeg får et "kan du/kan jeg/vær så snill".

Har også opplevd at barna har vært på besøk hos meg, og regelrett herjet med ting de låner. Jeg forstår at små barns motorikk ikke er som en voksens, men det er snakk om regelrett ødeleggelse (rive ut fjær fra en pute, dunke en leke/figur gjenntatte ganger i parketten etc).

Da sier jeg "Lukas, du må leke pent og ikke ødelegge".

Barna sier heller aldri takk, men det har jeg ikke lagt meg opp i.

Barna er 3 og 4 år. Foreldrene irettesetter aldri. Moren til Lukas satt og så på at han rev ut fjær fra en pyntepute jeg hadde i sofaen, uten å reagere. Jeg har inntrykk av at barna er de som styrer hjemmet, når vi har besøk av dem kan vi ikke holde en samtale gående. Alt dreier seg om at barna ikke skal kjede seg, at alle skal leke med barna etter tur og at ungene hele tiden skal være i fokus. Om vi begynner å snakke om noe som ikke involverer barna, begynner de å hylskrike.

Når barna en skjelden gang blir irettesatt av foreldrene (de pleier å lukke og bite dem), begynner de å gråte og da får de kos og trøst.

Min mann liker ikke at jeg irettesetter barna, men jeg klarer liksom ikke la være.

Synspunkter?

[Gjest Tine]

Jeg er enig med deg i at det er slitsomt å omgås mennesker med uoppdragne barn, men siden dette er din manns familie, og han ikke liker at du irettesetter barna, synes jeg du skal respektere det og la være.

[Zakuro]

Hvis de er på din eiendom så må de følge dine regler, enkelt og greit. Det samme gjelder for deg som person. Bare fordi foreldrene ikke irettesetter barna sine hvis de f.eks. spytter på deg, betyr ikke det at du ikke kan irettesette dem. Din kropp, dine regler.

Men du er jo selvsagt ikke ansvarlig for deres oppdragelse.

[AnonymBruker]

TS her

Jeg er klar over at jeg ikke er ansvarlig for deres oppdragelse. Men jeg mener jeg må få lov til å si fra når de ødelegger mine eiendeler i mitt eget hus.

Jeg syntes også det blir veldig feil at jeg som voksent menneske skal bli beordret rundt av et lite barn.

Det er ikke så mye jeg har hengt meg opp i, jeg har for eksempel ikke fått dem til å si "takk" (selv om det frister noe innigamperæva).

[Binta Ba]

I ditt hus, er det dine regler. Enkelt og greit.

Og, jeg synes at om man er i familie, innfødt eller inngift, har man lov å irettesette. "Takes a village to raise a child."

[Gjest]

I mitt hus/eiendom - mine regler. Hos andre vil jeg også irettesette om det har direkte med meg å gjøre, som du nevner selv,TS.Jeg tillater meg også i samtale med voksne å si til et barn som avbryter prat med " nå må du vente litt , jeg er ikke ferdig med å prate enda". Og så henvender jeg meg til barnet igjen når jeg er ferdig med å prate.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar!

I familieselskaper og lignende, er det kun jeg (og barnas besteforeldre) som reagerer på hvordan barna oppfører seg. På julaften dyttet barnet alt innholdet i godteriskålen i munnen, for å så legge alt på plass igjen i skålen. Det var kun bestemor som sa noe om at det ikke var greit (vi var hos barnemor).

Min mann syntes jeg som ikke er barnas foreldre skal holde meg unna oppdragelsen.

- TS

[Gjest]

Men den type oppførsle du nevner, har ikke bare med oppdragelsen å gjøre - men vanlig folkeskikk!!! Og det synes jeg samfunnet i dag har alt for lite av - og folk er litt for redde for å "blande" seg inn.

[AnonymBruker]

Jeg syntes også det er for lite folkeskikk.

Jeg har ikke barn selv, men mine foreldre greide å lære meg grunnleggende folkeskikk. Så det kan ikke være så alt for vanskelig, begge var til og med i full jobb.

- TS

[Muscae]

Men den type oppførsle du nevner, har ikke bare med oppdragelsen å gjøre - men vanlig folkeskikk!!! Og det synes jeg samfunnet i dag har alt for lite av - og folk er litt for redde for å "blande" seg inn.

Det var akkurat det jeg skulle til å skrive! Man kan da virkelig ikke la hvemsomhelst (barn inkludert) oppføre seg som de vil, bare fordi man ikke er foreldrene deres! Alle har en rett (og et ansvar til) å si i fra til noen som oppfører seg utenfor all folkeskikk!

Jeg klarer ikke selv uoppdragne barn, og kunne godt ha kommet til å si hva jeg mente til foreldrene.

[AnonymBruker]

Jeg er selv inngiftet tante (til 13 unger), og hos meg gjelder mine regler. Det tok det ca. 10 sekunder før samtlige unger hadde skjønt. Mine regler er bl.a. at man ikke plager bikkjedyret, spør om lov før man låner pc, radiostyrt bil, mobil (for å spille spill), Playstation osv. Lekene i lekekassen kan man låne uten å spørre først. Det er lov å forsyne seg fritt av det som står på bordet (som regel stort fruktfat og kanskje ei lita godteskål), men godteri i skapet er det jeg som bestemmer over.

Ta for deg ungene og forklar hvilke regler som gjelder hjemme hos deg. Hva man har lov til og hva man absolutt ikke har lov til. Unger skjønner fort forskjellen på hva som er lov hjemme og hva som er lov hos tante.

Har inntrykk av at det ikke nytter å snakke til foreldrene her, så du blir nok nødt til å "oppdra" ungene selv. Hvis foreldrene begynner å gi barna lov til noe du har forbudt, så sier du bare rolig at "Jeg sa nettopp til NN at det der ikke var lov her hos oss" og tar fra ungen tingen eller løfter ungen vekk fra situasjonen. Om foreldrene blir sure, så får de bare bli det. Du skal ikke godta at ungene ødelegger dine ting.

Hvordan oppfører forresten ungene seg når foreldrene ikke er til stede?

[Leanne]

jeg synes du har all rett til å si noe, spesielt når de er i ditt hus.

Jeg er en sånn brysom nabokjerring som irettesetter alle og enhver, men selv "gatas skrekk" sitter pent ved bordet og takker for maten når det spiser middag hos oss

Nå har jeg barn selv, og da blir det kanskje lettere å sette disse grensene.. For mine barn må forholde seg til våre regler og da blir det helt feil om besøket får lov til alt mulig...

[AnonymBruker]

Som forelder selv irettesetter jeg andre barn hvis jeg synes de oppfører seg dårlig og håper andre gjør det med mine hvis det skulle trenges

[AnonymBruker]

Til spørsmål om hvordan ungene er når foreldrene ikke er der:

Nå er det i hovedsak moren jeg har kontakt med. Å si foreldrene er feil, for barnas mor er alenemor med ny "pappa" til ungene hver 6 måned.

Jeg skrev "barnas foreldre" for enkelhetsskyld, men ser nå at det ikke er helt korrekt.

Når både mor og mors kjæreste (sesongens Pappa)er borte, er ungene like ille.

-TS

[Ciara]

Jeg mener det er omsorg å irettesette i slike tilfeller. Det motsatte, at barn turer fram som de vil og aldri møter protester, gagner ikke barna i det lange løp. Og man har en soleklar rett til å si fra om regler for en selv eller sitt eget hjem.

[Gjest BM2]

KJør på og sett grenser TS! Ungene er på vei til å bli rasshøl og vil slite stort sosialt når de begynner på skolen. Bedre at du tar å leder dem på vei nå med en gang en at alt skal komme som et sjokk senere.

[Gjest Sobril]

Jeg pleier å si ifra - hvis det er barn jeg kjenner godt eller foreldrene til. Type "hva sier du når du går fra bordet? Det heter takk!" osv.

Det har jeg overhodet ingen problemer med, og det virker ikke som foreldre til ungene bryr seg med at jeg gjør det heller.

[Cannavaro]

Enig med de andre som skriver her ; ihvertfall i ditt hjem så er det du som er sjefen og bestemmer. Du har din fulle rett til å irettesette.

Grensesetting for barn er svært viktig, i ditt eksempel virker det jo som om foreldrene er totalt fraværende, og for meg virker det som om de omtrent er helt "ansvarsløse" overfor deres barns oppførsel. Merkelig får jeg si.

Barn bør lære seg å respektere voksne og hvilke regler som gjelder der de oppholder seg, barnehage, på besøk o.s.v. Det kommer vel tydelig frem her at foreldrene til disse barna ikke har tatt denne biten alvorlig nok.

I mitt hjem har jeg mine regler/grenser som mitt barn er oppdratt til å følge. Når nevøer/nieser er på besøk her så er jeg i min fulle rett til å sette grenser for hva de får lov til å gjøre og ikke. Det har fungert helt fint.

[AnonymBruker]

Jeg irettesetter niesen min når jeg føler det er riktig. Broren min (hennes far) er generelt strengere enn meg, men så kan det være andre områder hvor jeg sier fra. Enkelte ganger hvor hun har "trasset" mot faren når jeg og andre har vært der, har det virket positivt at en av oss andre voksne sier på en pen måte at vi er enige med faren eller at hun må høre på ham. Når jeg er barnevakt har hun stort sett fått beskjed hjemmefra om at det er mine regler som gjelder. Prøver selvsagt å være litt rund i kantene og rettferdig, men det er jo noen ting barna bare har godt av å forstå at egentlig gjelder overalt (som å ta hensyn, spørre høflig osv).

I ditt tilfelle, trådstarter, synes jeg synd på barna som åpenbart ikke har særlig oppmerksomme foreldre... da blir det sikkert mer det er nødvendig for deg og andre å si fra om, men kanskje vanskeligere å si det fordi foreldrene ikke er med.

[charactouy]

Du kan i det aller minste sette grenser for deg selv. Er det ikke greit for deg å bli klatret på, så er det ikke greit. Er det ikke greit for deg at de raserer huset ditt, så er det ikke greit.