Små barn og hunder

[Gjest anonym]

Min svigermor har to hunder.Små raser.Min sønn på 2 år er redd den ene hunder og han går omveier for og slippe unna hunden(begynte med det sist gang vi var der)Gangen før det blei han redd for hunden da den bjeffet mot han et par ganger og begynte og gråte.Svigermor reagerer ikke.Hun tar bare hunden sin opp og sier at han må jo venne seg til slike ting som dette.Men jeg blir ganske irritert når hun tar hunden opp.Det betyr i utganspunktet at hun gir medhold til hunden at det er greit og bjeffe(spurte ei som kan litt om hunder)

Men syns dere det er galt av meg om og be hun om og sette bort hunden når vi kommer på besøk om han lille blir redd og går omveier for og slippe den ? Jeg selv syns ikke det er galt.Han er straks 2 år bare.Hun kan jo bare sette dem ut den lille stunden vi pleier og være der så lenge hun ikke kan prate til de og lære dem at det ikke er greit og bjeffe mot andre.

Blir itt fortvilet for har jo lyst til og på besøk dit.

[Mari*Nade]

Det burde hun absolutt gjøre! IKKE greit at hunden(e) bjeffer på 2-åringen! Vet selvsakt ikke om det er lek, usikkerhet, eller noen form for dominanse, men likevel skal det ikke være lov å bjeffe på små barn! Det at hun løfter den opp, er vel omtrent det værste hun kan gjøre.. Hun burde løftet opp barnet i steden for! Når de er 2 hunder kan ofte ting eskalere fortere også, så dette burde du ikke godta. Hun får enten dressere hunden sin, eller sette den unna når dere kommer! Si klart i fra! Du er usikker på hunden, og barnet er redd for hunden! IKKE GREIT!

[AnonymBruker]

Veel, ungen bør så absolutt lære seg å omgås hunnene, så lenge bestemoren hans har hund!

Selvfølgelig bør hun si nei/hysj eller noe når hunden bjeffer, men dere bør lære ungen at bjeffing ikke er farlig!

Og små hunder bjeffer mye, sånn er det bare.

Blir for dumt om hun skal sette bort dyra sine bare fordi dere ikke vil ha dem der.

Da kunne jo hun fåreslå at dere setter bort ungen deres også, når hun er på besøk hos dere. Barneskrik er heller ikke så kult...

[Gjest Annaires]

Jenta vår er også redd for hunder.

Min pappa har en ganske stor hund, men jeg forlanger jo ikke at den skal bort når vi skal dit. Nå ligger den for det meste rolig da, men allikevel. Jenta vår får heller vende seg til den. Hun er forresten tre år.

Regner ikke med at svigermoren din vil kvitte seg med hundene med det første, så da bør dere jo heller lære gutten deres at de ikke er farlige. Det gjør dere ikke bed at svigermor setter de bort hver gang dere er der.

Jeg syns heller ikke hun reagerte helt feil da hun løftet opp hunden da den bjeffet. Hun tok den jo opp og bort fra sønnen din.

[kaprifolen]

Jeg synes din svigermor og du burde evne å samarbeide for å finne en løsning for hver deres "små". For dere har feil begge to...

1. Svigermor skulle ikke løftet opp hunden, hun skulle gitt den en korrigering, i det minste roet den ned hvis det bare var "oppspilt bjeffing".

2. Du har et ansvar for å lære sønnen din hvordan man oppfører seg rundt dyr. Slik det er nå, høres det ut som om du gir næring til en irrasjonell frykt.

3. Å fjerne hundene fra situasjonen hver gang sønnen din kommer, er å be om bråk, da de da forbinder hans tilstedeværelse med å bli fryst ut av flokken.

[Gjest Gjest]

Du gjør din sønn en stor bjørnetjeneste ved å be svigermor holde hundene unna. Du bekrefter da hans frykt for hund, noe som i verste fall gir ham en langvarig fobi for hund og store problem i hverdagen. Det beste du kan gjøre for ham er å sørge for at han får et ok forhold til disse hundene. Vær obs på at hvis du selv ikke liker disse hundene kan du ubevisst overføre disse følelsene til din sønn, f.eks ved å snakke annerledes, holde ham litt hardere i handa, etc.

En hund kan bjeffe på et barn av ulike årsaker. Hvis den ikke er vant til barn kan den være usikker, barnet kan ha kommet for nært et bein eller matskåla, osv. Snakk med noen som kan mye om hundehold og barn, så kan du få tips til hva som skjer i deres tilfelle. Det er for lite informasjon ut i fra det du skriver til å si noe sikkert. Snakk også med svigermor, hun bør jo være interessert i å få dette til å fungere. Hunden må læres opp til å respektere barnet og barnet må læres opp til å respektere hunden.

Og husk at det er dere voksne som har ansvaret, og barn må aldri være alene med hundene!

Lykke til! Får du til dette har ditt barn fått viktig lærdom i mestring av vanskelige situasjon og mulighet til å få god kontakt med firbeinte. Slike tidlige erfaringer tar man med seg.

[Gjest Gjest]

Så nå at du skrev det er små raser, dette er jo ofte veldig gneldrete bikkjer, så da kan jo bjeffingen være en del av deres stil og ikke ha noe som helst med din sønn å gjøre. Da vil nok det viktigste være å venne din sønn til bjeffingen, lære opp hunden til å omgås barn og lære din sønn å omgås hund!

[la Flaca]

Så alt små barn er skeptisk til skal man skjerme dem mot? Eller skal man lære dem å utfordre seg selv og komme over frykten?

Jeg ville definitivt snakket med svigermor for å bli enig om en viss linje her. Hun må ta ansvar for hundeoppdragelsen, og du må ta ansvar for sønnen din. Men ikke undervurder hva en to-åring er i stand til å håndtere, og hvor lette små barn er å påvirke og snu rundt. Hvilke signaler sender du selv ut når dere er sammen med hundene? Gi ungen selvtillit!

En fin innfallsvinkel er å lære sønnen din å gi hundene godbiter, mens de sitter pent. Det gir alle parter noe annet å tenke på, de blir tryggere på hverandre og forbinder hverandre med noe positivt.

Har hatt mange barn hjemme jeg som har vært "redd" hunder. Men det har ikke tatt meg lang tid å snu rundt på det. Å fjerne hundene er aldri noe godt alternativ fordi man ikke løser problemet på den måten.

[AnonymBruker]

Han rører ikke hundene i det hele tatt han.Klart at han skal lære seg at det er hunder der.Men er ikke greit at de bjeffer mot barn.At de bjeffer sjenerelt sett er en ting.Jeg er ikke redd de hundene i det hele tatt.Har jeg aldri vært.

Jeg trøster han om han blir redd og prøver og forklare at det ikke er farlig,men han er ikke så stor at han skjønner helt den enda.Og det er da det med og sette de ut om ikke de slutter og bjeffe !!!

[AnonymBruker]

Så alt små barn er skeptisk til skal man skjerme dem mot? Eller skal man lære dem å utfordre seg selv og komme over frykten?

Jeg ville definitivt snakket med svigermor for å bli enig om en viss linje her. Hun må ta ansvar for hundeoppdragelsen, og du må ta ansvar for sønnen din. Men ikke undervurder hva en to-åring er i stand til å håndtere, og hvor lette små barn er å påvirke og snu rundt. Hvilke signaler sender du selv ut når dere er sammen med hundene? Gi ungen selvtillit!

En fin innfallsvinkel er å lære sønnen din å gi hundene godbiter, mens de sitter pent. Det gir alle parter noe annet å tenke på, de blir tryggere på hverandre og forbinder hverandre med noe positivt.

Har hatt mange barn hjemme jeg som har vært "redd" hunder. Men det har ikke tatt meg lang tid å snu rundt på det. Å fjerne hundene er aldri noe godt alternativ fordi man ikke løser problemet på den måten.

Han har fått prøvd og gi de ting han.Ikke no problem det.Men han liker ikke bjeffingen.Ikke når den er retta mot han.Er da jeg mener at hun skal prate til bikkja og si det ikke er lov.

[AnonymBruker]

Du gjør en bjørnetjeneste for sønnen din om du forlanger dette...

I tilleg så er du passe frekk som i det hele tatt vurderer dette!!

Det er svigermor og hundene sitt hjem! Og desuten så har barn kun godt av å være sammen med dyr, det bidrar til at de utvikler seg i en positiv retning. Det er nok av barn som oppdras til at hunder er skadedyr fra før av!

[Gjest jomfrua]

Min svigermor har to hunder.Små raser.Min sønn på 2 år er redd den ene hunder og han går omveier for og slippe unna hunden(begynte med det sist gang vi var der)Gangen før det blei han redd for hunden da den bjeffet mot han et par ganger og begynte og gråte.Svigermor reagerer ikke.Hun tar bare hunden sin opp og sier at han må jo venne seg til slike ting som dette.Men jeg blir ganske irritert når hun tar hunden opp.Det betyr i utganspunktet at hun gir medhold til hunden at det er greit og bjeffe(spurte ei som kan litt om hunder)

Men syns dere det er galt av meg om og be hun om og sette bort hunden når vi kommer på besøk om han lille blir redd og går omveier for og slippe den ? Jeg selv syns ikke det er galt.Han er straks 2 år bare.Hun kan jo bare sette dem ut den lille stunden vi pleier og være der så lenge hun ikke kan prate til de og lære dem at det ikke er greit og bjeffe mot andre.

Blir itt fortvilet for har jo lyst til og på besøk dit.

Jeg har ett råd til deg - gå tur med svigermor, hundene og barnet. Eller sett dere ute i hagen med hundene løs og drikk litt kaffe. Da vil hundene ha større "friområde" og velge seg bort fra en uønsket situasjon og helt sikkert være opptatt av andre ting enn din sønn. Om dere velger å gå tur - så er det det beste om hundene og guttungen kan gå "løse". Dyr på i fart finner andre ting å bry seg om og din gutt vil ikke være interessant og tid sammen vil skape trygghet for guttungen og dyrene.

[la Flaca]

Han har fått prøvd og gi de ting han.Ikke no problem det.Men han liker ikke bjeffingen.Ikke når den er retta mot han.Er da jeg mener at hun skal prate til bikkja og si det ikke er lov.

Hvis ikke svigermor tar ansvar så ville jeg gjort det sjøl, forhåpentligvis blir hun inspirert. Selv om det ikke er din jobb å oppdra hundene så er jo målet uansett at de skal kunne omgåes sønnen din.

Det gjelder bare å være konsekvent. Gi en alternativ kommando hvis de begynner å rette oppmerksomheten mot gutten og bjeffer. (husk belønning) De skal fort skjønne sammenhengen.

Og rådet om å gå tur sammen på starten av samværet er veldig godt.

Endret 8. juni 2012 av la Flaca

[Zesaria]

Til dere som mener at hundeeiere må korrigere adferden:

Har dere tenkt over at bjeffingen kan være av usikkerhet? Ja, du kan korrigere bort advarselen (bjeffingen), men da kommer det ingen forvarsel før et evt bitt. Bjeffing er språk, og kan være viktig for å forstå hundens grenser.

En kan ikke vite hva som er best å gjøre før en vet årsaken til bjeffingen.

Å forsterke 2'åringens frykt er selvsagt ikke heldig. Jeg synes forslaget om å gå tur sammen er det beste så langt.

[Stinelin]

Jeg ville lagt ned litt tid og trent på at de skal bli trygge sammen. Godbiter, mye ros, gå tur sammen, lek osv. Å fjerne hunden mener jeg er å utsette problemet, og muligens lage det større enn det er.

[Gjest _La Femme]

Scenario: Din sønn er redd hunden fordi hunden lager en lyd som virker skremmende på ungen som ikke vet hva lyden betyr.

Din løsning på problemet: Skyve vekk problemet. Skjerme ungen fra dyret, ikke forklare ungen hva bjeffingen betyr.

Mulig utfall av din løsning: Ungen forblir redd hunder resten av livet. Går glipp av gleden av dyr. Går glipp av muligheten til å lære seg å ta vare på og vise omtanke/kjærlighet overfor et annet vesen enn seg selv. Ikke minst kan det resultere i en dårlig stemning hver gang du besøker, fordi svigermoren din må sette bort sine dyr (som også er familiemedlemmer), og ikke kan inkludere de.

Jeg foreslår at dere gjør flere ting for å få det hele til å fungere sammen, i stedet for å bare ignorere problemet. 1) Fortell ungen hvorfor hunden bjeffer. Og at hunden ikke er farlig, men at man ikke skal gå bort til en hund alene uten at en voksen er i nærheten. 2) Sosialiser hundene slik at de er trygge rundt barn og voksne. 3) Fortell svigermor at å løfte opp hunden når den bjeffer er en idiotisk ting å gjøre.

Endret 9. juni 2012 av _La Femme

[AnonymBruker]

Denne tråden er helt utrolig. Her ser det ut som mange mener at det er greit at hunder plager barn, og det må barna bare finne seg i.

Hvis dette hadde vært min svigermor ville løsningen vært således:

Hvis hun ikke vil kvitte seg med hundene, får de stå bundet mens barna er på besøk.

Hvis hun ikke vil det, lar vi enkelt og greit være å besøke henne.

Hun får velge hva som er viktigst for henne, hundene eller barnebarna.

[Harlekin]

Denne tråden er helt utrolig. Her ser det ut som mange mener at det er greit at hunder plager barn, og det må barna bare finne seg i.

Hvis dette hadde vært min svigermor ville løsningen vært således:

Hvis hun ikke vil kvitte seg med hundene, får de stå bundet mens barna er på besøk.

Hvis hun ikke vil det, lar vi enkelt og greit være å besøke henne.

Hun får velge hva som er viktigst for henne, hundene eller barnebarna.

Det går fint at å bry seg om begge deler. Selvfølgelig skal ikke svigermor måtte kvitte seg med hunden eller binde den når barnet er der! Derimot synes jeg hun må ta mye mer ansvar for hundens "oppdragelse" når det gjelder små barn. Barnet og hunden må venne seg til å være sammen, og sånn som jeg ser det, tar ingen av de voksne ansvar her for at dette skal skje.

[la Flaca]

Denne tråden er helt utrolig. Her ser det ut som mange mener at det er greit at hunder plager barn, og det må barna bare finne seg i.

Det er -ingen- her som sier at barn skal finne seg i å bli plaget. Alle har kommet med konkrete forslag til løsninger.

Men heldigvis ser det ut til at folk flest ikke er interessert i å oppdra overbeskytta pyser. Er barn redd så er det foreldrenes oppgave å hjelpe barnet på andre tanker. Man lar dem vokse på positive erfaringer. Det samme gjelder hundene.

[Olive]

Denne tråden er helt utrolig. Her ser det ut som mange mener at det er greit at hunder plager barn, og det må barna bare finne seg i.

Det er da ingen hunder som "plager" barn. Hjelpes. Hundene er mest sannsynlig usikre, og det er tydeligvis TS også. Her er det kjempeviktig at hundene ikke blir fjernet når dere kommer. Det vil gjøre gutten redd for hunder, da det bekrefter mistanken hans om at de er farlige. Foreldre har ansvar for å lære barna sine hvordan de skal omgås dyr.