Abort

[AnonymBruker]

Dette er bare et lite hjertesukk...

Jeg har skjønt at abort ofte er en tung prosess for mange jenter/kvinner, og det har jeg full forståelse for. Samtidig er jeg ikke enig i mantraet som sier at det alltid er et tung og vanskelig valg. For meg, som er over 30 og frivillig barnløs, var det det helt naturlig, en stor lettelse og aldri tungt på noen som helst måte.

Derfor blir jeg noen ganger nesten litt irritert når det fremstilles som om alle må slite med valget om å ta abort, siden jeg er redd det kan skape forventninger hos andre om at det skal være vondt, det skal være tungt, det skal gnage på sjelen i etterkant. Jeg nekter å tro at jeg er den eneste som ikke har ofret det en eneste negativ tanke! Den eneste følelsen jeg sitter med i etterkant, er en stort sorg på vegne av kvinner verden rundt som ikke gis muligheten til fritt valg på dette området. Det er rett og slett hjerteskjærende.

Til orientering: Jeg er overhodet ikke interessert i en debatt om hvorvidt det er rett eller galt med abort - det er det nok av på Kvinneguiden. Som jeg sa innledningsvis, er det vel mest et slags hjertesukk fra meg. Likevel, det kunne vært interessant å høre om det er andre her inne som aldri har vært noe annet enn helt komfortable med aborten sin - jeg er vel ikke alene?

[AnonymBruker]

Hvordan man takler en abort er nok veldig individuelt og det kommer veldig an på situasjonen.

Er midt oppe i en selv der jeg nå ikveld faktisk har bestemt meg for en abort, og er veldig glad for det valget jeg endelig har tatt. Har innsett at det er det beste for meg og barnet pga. en del praktiske årsaker i forhold til barnefar og en del andre ting.

Personlig syns jeg det er veldig bra at vi har et sånt valg og man skal ikke dømme mennesker som velger en abort, eller de som faktisk ikke er i stand til det og velger å få barnet.

Dette føler jeg er en sak som egentlig ikke går an å diskuteres men som hver enkelt må få finne ut av, og hva som er det beste for seg selv

Alle bør bli respektert for sitt valg uansett.

Det er nå min mening

[Gjest Søgni]

Du har rett, TS, det er egentlig dumt å sette folk i en offerrolle de ikke kjenner seg igjen i. Det som ofte skjer i debatter er at noen mener en del kvinner bruker abort som prevensjon og at det oppleves som en lav terskel og ikke forbundet med etiske problemstillinger på noe nivå å ta abort. Da tror jeg en del av oss kanskje tar litt hardt i når vi prøver å kommunisere at det ikke nødvendigvis er slik.

Man er selvfølgelig ikke forpliktet til å reagere på visse måter, eller å foreta et visst moralsk resonnement i forkant eller etterkant av en abort. Det kan kanskje se ut sånn av og til, selv om jeg egentlig ikke tror det er hensikten.

Forresten er jeg helt enig i at det er virkelig tragisk at ikke flere har retten til fri abort.

[AnonymBruker]

Jeg tok abort ganske sent, i uke 16 og måtte da igjennom en fødsel. Akkurat det var ganske tungt akkurat der og da, men nå i ettertid ofrer jeg det ikke mange tankene rett og slett fordi jeg vet at det var det eneste rette valget og ta. Jeg viste det før jeg tok valget og jeg vet det nå så jeg sliter heller ikke på noen som helst måte.

Jeg er og frivillig barnløs i 30 årene og har tatt mitt valg om å forbli barnløs og kan fra tid til annen når abort tråder popper opp her kjenne at jeg trekker et lettelse sukk over valget jeg tok for en del år siden.

Men det er mine følelser om mitt liv og valg, at andre har ulike følelser og tanker om abort har jeg full forståelse for.

[Papirbit]

Jeg har ikke tatt abort,og håper selvfølgelig at jeg slipper,men jeg har likevel tenkt det samme som deg.

Virker som om samfunnet har akseptert abort,bare hvis kvinnen "lover" å ha kjempe dårlig samvittighet og helst få psykiske lidelser.

Gikk gjennom en "nesten-graviditet" hvor jeg trodde at jeg var gravid, og jeg klaget til min bestevenn som også er en politiker.

Han svar var: "jo,syns at du skulle fått lov til å ta abort,men hallo,alle får depresjoner etter det!"

Eneste jeg tenker er når jeg tar valg,og er fornøyd med valget,selv om det er tøft, så kommer jeg ikke til å synke ned i mørket.

Hvis jeg virkelig mener at dette er det beste for meg, det framtidige barnet og barnefaren, hvorfor skulle jeg angre så forferdelig mye?

godt å høre at det har gått så bra med deg, TS

[Gjest Anonym]

Jeg holder på med en hjemmeabort akkurat i skrivende stund faktisk. Det er smertefullt - men bare fysisk. Da jeg svelgte den første tabletten følte jeg at all skam og skyldfølelse forsvant. Det var da jeg innså hvor riktig valget mitt var. Jeg er psykisk syk, derfor valgte jeg abort. Fikk så mange negative reaksjoner. Ingen så smerten jeg nå går gjennom. Det er fortsatt sårende. Det gjør vondt i hele kroppen - men dette går jeg gjennom for å kunne fortsette å leve MITT liv. Jeg er stolt over meg selv. Uansett hvor vondt dette gjør.

Hele familien er hjemme og støtter det jeg nå går gjennom hundre prosent. Jeg skal leve mitt liv. Snart er det over - for meg er dette en ny sjanse og en ekstrem lærepenge. Jeg står sterkere nå enn noen gang og vet at livet mitt vil bli lysere.

[Gjest Anonym]

Kan også legge til at legen sa følgende til meg; "Du må vente. Det er konsekvensene av å velge abort" I dag ringte psykologen min til sykehuset og kjeftet på dem for måten de behandlet meg på. Så etter dette ringte de meg og sa jeg kunne få komme ned med en gang og sette i gang. Jeg skal aldri tilbake til dette sykehuset.

(Jeg som skrev over)

[AnonymBruker]

For meg var det skrekkelig vondt fysisk. Jeg er ikke så flink til å takle smerte, og tenkte at det var uutholdelig - men selvsagt holder man ut de få timene det varer! Etterpå følte jeg meg lettere, bedre og friskere enn på lenge. Jeg var rett og slett renset!

Så godt å høre at du får støtte fra familien din! Hold ut, det er snart over!

[Gjest Anonym]

Kan jeg spørre hvor langt på vei du var? Jeg er bare fem + så håper det kanskje vil bety mindre smerte.

[frøkna]

Kan også legge til at legen sa følgende til meg; "Du må vente. Det er konsekvensene av å velge abort" I dag ringte psykologen min til sykehuset og kjeftet på dem for måten de behandlet meg på. Så etter dette ringte de meg og sa jeg kunne få komme ned med en gang og sette i gang. Jeg skal aldri tilbake til dette sykehuset.

(Jeg som skrev over)

Hva er det du måtte vente på? Så teit når man merker en leges syn på slike ting. Har selv følt meg dømt av en lege da jeg sjekket meg for kjønnssykdommer. Gjør jobben din også kan du baksnakke meg når du drikker kaffen din på pauserommet etterpå tenker jeg da.

[Gjest Anonym]

Hva er det du måtte vente på? Så teit når man merker en leges syn på slike ting. Har selv følt meg dømt av en lege da jeg sjekket meg for kjønnssykdommer. Gjør jobben din også kan du baksnakke meg når du drikker kaffen din på pauserommet etterpå tenker jeg da.

Jeg måtte egentlig vente fordi de hadde dårlig utstyr som ikke fanget opp noe. Blodprøvene var klare - jeg var gravid. Men de måtte følge prosedyrer. Det var greit det. Bare måten hun sa ting på.

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre hvor langt på vei du var? Jeg er bare fem + så håper det kanskje vil bety mindre smerte.

Jeg var sju-åtte uker på vei.

[Gjest Anonym]

Jeg var sju-åtte uker på vei.

Okei Jeg takler heller ikke smerte så godt. (Har fibromyalgi) såå da gruer jeg meg litt til de avsluttende pillene. Men men. Man dør jo ikke.