Skal man holde sammen

[AnonymBruker]

Jeg vet det er mange delte meninger om dette, noen mener at man bør holde sammen til barna flytter hjemmefra, andre mener at barna har det bedre med mor og far som er lykkelige på hver sin kant.

Allikevel er det interessant å vite hva dere her på forumet tenker.

Se for dere dette:

Kvinnen i forholdet er ikke lykkelig, og elsker trolig ikke mannen sin lenger (hvordan vet man egentlig helt sikkert at man IKKE elsker lenger? Eller at det bare er en fase som har vart i årevis/månedsvis). Hun har tenkt på å gå i flere år, men har blitt pga barnet. Forholdet kunne kanskje blitt bedre dersom mannen var med på enkelte forandringer, men mannen ser ikke problemene og mener hun overdramatiserer. Han klarer ikke se hennes side av saken. I følge henne er problemene blant annet; hissig temperament, latterliggjøring, liten evne til å vise omsorg/empati (noe som også viser seg når hun tar opp problemene), at mannen skjuler ting/flørter med andre++. Det virker som om mannen nå unngår henne, er mye ute på ting når barnet ikke er våkent, passer på å gjøre andre ting hjemme når han er hjemme for å slippe situasjoner hvor man kan være nødt til å kommunisere, evt. sitter med nesa i pc'en.

Sexen er nærmest ikke-eksisterende. Det begynte med at han ikke ville, som en konsekvens av dette fikk hun mindre lyst.

Kvinnen har selvfølgelig tatt opp med mannen at hun har tenkt på å gå, og at følelsene har kjølnet betraktelig, men mannen ser ut til å være nærmest uberørt av det (evt. dårlig til å vise hva han egentlig føler).

[flickan]

Jeg tenker at dette paret bør komme seg til en samlivs/familieterapeut og få hjelp utenfra til å kommunisere i forholdet om de tingene som ikke fungerer. Når kommunikasjonen er på plass, og man finner ut hvor man har hverandre, så kan man begynne å vurdere hvorvidt forholdet er liv laga eller ikke.

Det dummeste man kan gjøre er at den ene parten bestemmer seg for at nok er nok, uten at den andre parten blir involvert.

[AnonymBruker]

Nei hva får deg til å tro at man skal holde sammen for barnets skyld? Barnet vil helt sikkert merke at det ikke er kjærlighet mellom foreldrene, og ingen barn fortjener å måtte leve med to foreldre som ikke elsker hverandre og er lykkelige sammen. Det gir barnet et usunt syn på hva et godt samliv er!

[AnonymBruker]

Jeg syns man bør holde sammen så lenge man klarer. Er alt for mye skilsmisser i dag. Folk burde prøve mye hardere, ikke bare stikke med en gang.

[AnonymBruker]

Jeg syns man bør holde sammen så lenge man klarer. Er alt for mye skilsmisser i dag. Folk burde prøve mye hardere, ikke bare stikke med en gang.

Så du syns man skal bite tenna sammen og leve ulykkelig for barnets skyld? Det er jo tap-tap situasjon for alle..

[AnonymBruker]

Så du syns man skal bite tenna sammen og leve ulykkelig for barnets skyld? Det er jo tap-tap situasjon for alle..

Gjelder ikke bare om man har barn, men om man har hatt et forhold over lang tid og gjerne er gift.

Mener ikke at man skal leve ulykkelig resten av livet, da burde man heller bryte ut av forholdet. Men alle forhold har sine oppturer og nedturer, og det bør man klare å kjempe seg igjennom.

[Tullepia]

Jeg vet det er mange delte meninger om dette, noen mener at man bør holde sammen til barna flytter hjemmefra, andre mener at barna har det bedre med mor og far som er lykkelige på hver sin kant.

Allikevel er det interessant å vite hva dere her på forumet tenker.

Se for dere dette:

Kvinnen i forholdet er ikke lykkelig, og elsker trolig ikke mannen sin lenger (hvordan vet man egentlig helt sikkert at man IKKE elsker lenger? Eller at det bare er en fase som har vart i årevis/månedsvis). Hun har tenkt på å gå i flere år, men har blitt pga barnet. Forholdet kunne kanskje blitt bedre dersom mannen var med på enkelte forandringer, men mannen ser ikke problemene og mener hun overdramatiserer. Han klarer ikke se hennes side av saken. I følge henne er problemene blant annet; hissig temperament, latterliggjøring, liten evne til å vise omsorg/empati (noe som også viser seg når hun tar opp problemene), at mannen skjuler ting/flørter med andre++. Det virker som om mannen nå unngår henne, er mye ute på ting når barnet ikke er våkent, passer på å gjøre andre ting hjemme når han er hjemme for å slippe situasjoner hvor man kan være nødt til å kommunisere, evt. sitter med nesa i pc'en.

Sexen er nærmest ikke-eksisterende. Det begynte med at han ikke ville, som en konsekvens av dette fikk hun mindre lyst.

Kvinnen har selvfølgelig tatt opp med mannen at hun har tenkt på å gå, og at følelsene har kjølnet betraktelig, men mannen ser ut til å være nærmest uberørt av det (evt. dårlig til å vise hva han egentlig føler).

Det er best å prøve familie-/samlivsterapi først. Det er trist at et forhold får fortsette å surne slik over tid, i stedet for at man går til tredjeperson for å forsøke å ordne opp i problemene.

[AnonymBruker]

Gjelder ikke bare om man har barn, men om man har hatt et forhold over lang tid og gjerne er gift.

Mener ikke at man skal leve ulykkelig resten av livet, da burde man heller bryte ut av forholdet. Men alle forhold har sine oppturer og nedturer, og det bør man klare å kjempe seg igjennom.

Men man vet som oftest best selv når det ikke bare er en vanlig nedtur. Noen ganger må man bare innse at slaget er tapt.

[AnonymBruker]

Skal nedturer vare i årevis? Jeg skjønner jo at man kan ha dårlige perioder, men hva når de dårlige periodene helt overskygger de gode?

Vi har ikke hatt det ordentlig bra omtrent siden nyforelskelsen, men ble tidlig gravid, og derfor valgt å holde sammen (ja, det er selvfølgelig oss jeg skriver om).

Jeg kan aldri se for meg han hos en familieterapeut, men jeg vurderer å gå alene, for å få ryddet litt i tankene.

-TS.

[AnonymBruker]

Men man vet som oftest best selv når det ikke bare er en vanlig nedtur. Noen ganger må man bare innse at slaget er tapt.

Ja, men syns folk burde tenke litt lenger før de går inn i forhold og får barn. Er altfor mange som gifter seg og får barn i løpet av kort tid, for så å finne ut at dette var feil etter noen år. For all del, folk må få gjøre som de vil, men jeg syns det vitner om dumskap og mindre smarte personer.

[AnonymBruker]

Ja, men syns folk burde tenke litt lenger før de går inn i forhold og får barn. Er altfor mange som gifter seg og får barn i løpet av kort tid, for så å finne ut at dette var feil etter noen år. For all del, folk må få gjøre som de vil, men jeg syns det vitner om dumskap og mindre smarte personer.

Nå har veldig få mennesker evne til å se inn i fremtiden og vite hva den bringer. Ting kan skje i forholdet etter 2 år eller 20, sånn er det bare. Syns du har et noe svart-hvitt syn på hvordan det fungerer. Man vet heller ikke hvordan man takler det å få barn sammen før man har prøvd.

[Papilio]

Jeg liker hovedpoenget i denne artikkelen her:

Foreldrene skal være barnas trygge kjerne, og dersom nærheten mellom foreldrene forsvinner, vil dette rokke ved barnas fundament og skape forvirring, usikkerhet og lojalitetsproblemer for barna som ikke vil velge side. At foreldrene ikke står sammen kan også gjøre oppdragelsen vanskeligere, i og med at barna ikke forholder seg til foreldrene som en samlet autoritet, men to parter som står mot hverandre.

Dårlige rollemodeller: Foreldrene er også de barna ser til når de etter hvert skal gå inn i forhold selv. Dersom de kommer fra en familie hvor mor og far enten behandler hverandre som romkamerater eller i verste fall står i opposisjon til hverandre, er dette forhold barna tar med seg videre. Foreldre har et ansvar for å gi barna et godt utgangspunkt for selv å danne sunne forhold i fremtiden.

http://www.side2.no/side2blogg/article3404378.ece

[Gjest penny]

Jeg vokste opp med to foreldre som tydelig ikke viste noe kjærlighet til hverandre, men hadde et kjølig og turbulent forhold. Jeg bærer fortsatt preg av det den dag i dag. Det er ikke alltid til det beste for barna at foreldrene holder sammen.

[AnonymBruker]

Ja, da syns jeg man skal ta abort. Dd slipper man jo å komme i situasjoner hvor man er ulykkelig og må leve i et dårlig forhold i flere år.

Men syns uansett at folk bør være mer flink med prevensjon. Selvfølgelig er ikke det 100% sikkert, men bruker man det rett er det så og si helt sikkert.

Javel, da er vi uenige.

Jeg syns nemlig IKKE man burde ta abort bare fordi man ikke har vært sammen "lenge nok". Alt annet var i orden, økonomi, jobb, utdanning, bosted etc. Ikke er vi ungdommer heller, men i 30-årene. Og selv om forholdet ikke er bra nå så er jeg veldig glad jeg aldri tok abort.

-TS.

[ViljaH]

Så du syns man skal bite tenna sammen og leve ulykkelig for barnets skyld? Det er jo tap-tap situasjon for alle..

Nei.

Men kan kan bite tenna sammen og jobbe med forholdet så det blir bra igjen. Ikke bare avslutte, for det er det enkleste. Man har jo tross alt valgt den personen som sin livsledsager en gang, så NOE må det jo være der som man liker.

TS sin situasjon virker vanskelig, med hissig temperament og latterliggjøring osv. Jeg hadde likevel tatt turen til familierådgiver for å prøve å gjøre en jobb. Hvis jeg skulle fortsatt, måtte hans grunnleggende respekt for meg som menneske bli gjenopptatt. Jeg kan ikke leve sammen med noen som demonstrativt viser at de ikke liker meg.

[SmallTalk]

Jeg tenker at TS bør lese Flickan sitt innlegg en gang til, og ta til seg det som står der.

[micromaya]

Jeg kunne ha skrevet et nøyaktig likt innlegg for noen år siden.

Vi gikk rundene våre på familievernkontoret også, men vi var flere år på overtid. Følelsene mine var og ble borte, det var ikke en stump igjen å redde.

For meg var det 100% rett å bryte ut. Både jeg og barna har det langt bedre nå enn vi har hatt det på mange, mange år. Jeg har ikke angret et sekund på at jeg lot oss få et liv vi har det godt i.

Noen ganger ER gresset grønnere på den andre siden.

[Sulosi]

Tråden er ryddet for avspoinger.

Mvh Sulosi.

[Gjest anonym]

Et brudd når det er barn med i bilde er forferdelig vondt.Det å ikke se barna hver dag er vondt,det å se det som var en god økonomi bli en anstrengt økonomi er vondt,det å se den du en gang eller fortsatt elsker

på dating sider er også vondt.Etter jeg ble separert er det som før var en glad å resursjsterk person blitt en som sliter med søvn og nerveproblemer,mistet lyst å tro på fremtiden alt er mørkt å trist,eneste lyspunkt er barna det er kun de jeg lever for.Noe seriøst familievern var ifølge min ektefelle ikke noe¨å bry med følelsene var borte så det var ikke noe å gjøre.En avgjørelse som er utrolig egoistisk.

[cilja]

Så du syns man skal bite tenna sammen og leve ulykkelig for barnets skyld? Det er jo tap-tap situasjon for alle..

Nei, ikke nødvendigvis. Jeg tror det er undervurdert hvor opprivende en skilsmisse/splitt er for barn. Det affekterer barna resten av livet. Og delt omsorg er galskap, og IKKE til barnas beste. Tenk deg selv hvis du skulle hatt to bopæler som skal være "like mye verdt". Det gjør barn rotløse. Alle mennesker har som regel EN plass man kaller hjemme og hvor man føler seg mest trygg. Jeg har lest en artikkel i Norsk Ukeblad som beskrev at barn oppvokst med "ulykkelig gifte" foreldre har det bedre enn skilsmissebarn. Jeg har googlet etter artikkelen, men finner den ikke. Det å være "ulykkelig gift" har mange gråsoner. Kanskje noen blir fortere ulykkelig enn andre, mens andre igjen er mer utholdende og kan leve med faktorer i ekteskapet som de ikke er fornøyde med??