seigdamer

[Gjest Anonymous]

Jeg har fulgt debatten i Aftenposten om kvinner og likestilling - hvor seigdame ble kommet med et godt forslag til navn på kvinner rundt 30 år i tidsklemme, både med og uten barn.

Nå tok jeg ikke et alvorlig søk her inne så jeg vet ikke om dette er blitt diskutert her inne før - men hva synes dere om denne diskusjonen? jeg kjenner meg VELDIG godt igjen. Og lurer på hvordan status blir når vi en gang i fremtiden skal begynne å prøve å få barn. Dette blir diskutert opp og ned av jentegjengen, både privat og på jobb. Ja, samboerne stiller opp, men to i 100% stilling, og så skal man også ha overskudd til å være en god kjæreste, venninne, datter, kollega, og også ha litt tid og overskudd til seg selv. Føler dere at dere klarer å si nok er nok. Hva er tipsene?

Alltfor mye å gjøre, altfor liten tid! Er det først og fremst et storbyfenom her i landet? Og hva synes mennene om den skvisen de også kommer i?

[Tusenfryd]

Jeg kaster inn en brannfakkel - jeg har også fulgt debatten...

Jeg skjønner ikke at noen virkelig på tro og ære, kunne forvente seg og tro at man skal få alt - uten at det går på bekostning av noe.

Jeg snakker nå ikke om alenemødre uten valg fx. men jeg snakker om høyt utdannete mennesker som gifter seg får barn og samtidig skal begge få karriere? Og tro at det ikke går utover barna? Eller for å snu det, tro at barn ikke påvirker karrieren? Er det kvinnesak, eller småbarnssak? Det vet jeg ikke, jeg har ikke barn selv. Men jeg har heller ingen illusjoner om at verden skal være den samme med og uten barn. Vi er ingen karrieremennesker, vi utdannet oss ikke til høytlønnsyrker, vi har ikke fire biler og skal ha det beste av det flotteste i klær og møbler, hus og hjem. Vi vet hav våre verdier er, og de er viktige for oss. Det har vi begge lært hjemmefra av våre akademikerforeldre. Gjør hva som gjør deg lykkelig. Og lege og advokatjobber, små barn og stort hus, vel det hadde ikke gjort oss lykkelige.

[Gjest gjest som startet diskusj]

Jeg er selv akademiker... og har vanlig arbeidsdag.

MEN, jeg vet at jeg ønsker å ha mest mulig tid med barna, og at de skal ha minst mulig tid (helst ikke over 6 timer) i barnehagen de første årene. Da mener jeg at man nesten bare der kommer i en tidsklemme - selvom man bare jobber 37.5 (eller noe sånt) i uken.

Jeg er enig med deg Tusenfryd at det må gå på bekostning av noe. Men bor man i Oslo, hvor boligprisene har steget enormt, må man nesten ha 2 jobber for å betjene lån,mat, barnehage osv. Og da snakker jeg heller ikke om 4 biler osv! Skulle ønske vi hadde såpass romslig økonomi at en av oss kunne jobbe kortere dager...

[Tusenfryd]

Og her kommer jeg igjen inn på dette med å bo i Oslo. Det er ingen menneskerett og man velger også å bo i Oslo, men det går også av og til på bekostning av noe. Jobb må man ha - ingen tvil - men bor man et annet sted med lavere priser, så kanskje man bare trenger én jobb...?

Jeg vet ikke - jeg har ikke alle svarene - men jeg heiet litt på hun feministen (husker ikke navnet) som sa at nå måtte deunge ta over. De hadde stått på i likestillingskampen og ingen på 80-tallet hadde giddet å høre på dem - hadde hevdet det var likestilling etc. og dette er de som nå sliter.

[Gjest Anonymous]

Jeg synes egentlig det burde vært lovpålagt at alle bodde i Oslo....Jeg kan ærlig talt ikke fatte og begripe at folk tør å bo på bygda. Er ikke det barnemishandling å bli "tvungent" til å vokse opp der?

Jeg får helt vondt inni meg når jeg leser om barn som har fått hele sin barndom - og kanskje voksenliv - ødelagt ved å bo på bygda.

[Gjest Anonymous]

Ja, nå må de unge ta over.

Menn og kvinner sliter nå begge i tidsklemme. Hurra for likestilling!

[Gunilla]

Jeg synes egentlig det burde vært lovpålagt at alle bodde i Oslo....Jeg kan ærlig talt ikke fatte og begripe at folk tør å bo på bygda. Er ikke det barnemishandling å bli "tvungent" til å vokse opp der?

Jeg får helt vondt inni meg når jeg leser om barn som har fått hele sin barndom - og kanskje voksenliv - ødelagt ved å bo på bygda.

Går ut i fra at dette ikke var seriøst ment!

Heier på Tusenfryd, jeg. Synes hun har gjort deg noen gode refleksjoner.

Livet dreier seg om å ta valg, og deretter stå for de valgene en har gjort! (livet dreier seg om mer også, selvsagt... )

[Gjest Anonymous]

Debatten i Aftenposten har såvidt jeg har skjønt gått vel så mye på inngrodde kjønnsrollemønstre som på valg. Selvsagt kan man velge å jobbe mindre og bruke mer tid på barna. Det har helt sikkert både barn og foreldre godt av.

Men jeg tror at mange unge kvinner opplever at selv om de er inderlig likestilte i hodet sitt, møter de en virkelighet der det faktisk ikke er slik at mannen kan være like mye hjemme uten å bli uglesett på jobben, der mannen kanskje ikke vil ta så mye ansvar hjemme - og der den med høyest lønn må prioritere å arbeide.

Etter et par år der hun er hjemme med et lite barn har lønnsgapet mellom ektefellene økt til å bli større - og dermed blir mor hjemme også neste gang, for økonomiens skyld. Flere av mennene som AP har snakket med, har gitt uttrykk for at det er vanskelig å nå gjennom med at "nå er klokka halv fire, nå må jeg faktisk hente ungene."

Men selv uten unger kan tidsklemma føles skvisende. En krevende jobb, eller studier og ekstrajobb, sosialt liv og fritidsaktiviteter i tillegg til å følge opp hus og hjem- det er mye som skal trykkes inn i hverdagen. Jeg tror vi fortsatt har en lang vei å gå før vi kan gi slipp på seigdamefølelsen. Samtidig tror jeg Tusenfryd har mye rett i at det faktisk er mulig å velge.

Noe som har hjulpet meg litt, er at jeg prøver å slutte å sammenligne meg selv med summen av alle andre. Jeg er meg, og jeg må ikke tro at jeg skal få gjort alt, eller at det jeg gjør må være perfekt. Jeg må heller ikke tro at alle andre får gjort så ufattelig mye mer enn meg. For selv om noen kjente alltid har tid til å møtes, eller andre alltid får lest den og den pensumboka eller gjort den og den arbeidsoppgaven, er det ikke slik at det alltid er de samme menneskene som møtes, leser eller arbeider effektivt. Det er bare vi selv som tror det...

Et lite boktips: Diagnose: Dyktig er en nokså ny bok som handler om unge kvinners tidsklemme og krav til egen prestasjon. Lesverdig, selv om den ikke har så mange konkrete tips til hvordan man skal få bukt med tidsklemma...

[Gjest Anonymous]

(Har lest gjennom det jeg har skrevet og ser at det er fryktelig springende og rotete, kanskje jeg til dels ikke holder meg til tema engang… Sorry, litt trøtt, og så gikk det litt fort. )

Helt enig i at man gjør et valg når man velger å bo i Oslo med de boligprisene det medfører (for ikke å snakke om høye forsikringer...).

Men samtidig - er det ikke for ille at det ikke skal være mulig for en nyetablert småbarnsfamilie å bosette seg i hovedstaden uten å bli helt svett for å få endene til å møtes? Gjør meg sur. :evil:

Vel, det blir vel egentlig en litt annen diskusjon...

Har høyere utdanning, er godt voksen (34), har to små barn (snart 1 og snart 3) og har foreløpig lagt ambisjoner hva jobb angår på hylla. Har en helt grei jobb og tjener greit, den er dessuten relativt fleksibel, noe som kommer godt med når man har små barn. Men det er likevel ikke en jobb jeg ønsker å beholde lenge. Mannen min har også høyere utdanning, han jobber 50% i et vikariat, helt på sidelinjen av utdannelsen. Det er altså jeg som er hovedforsørger.

Vi har bosatt oss i Oslo fordi vi tror at det er her vi har størst mulighet til å med tiden finne jobber som fyller oss, jobber som er relevante i forhold til utdannelse og som vi vil trives med. Utdanningene våre er "vanskelige" (filosof og sosialantropolog), men er typiske utdannelser som gir flest muligheter i en storby. Håpet var jo at vi skulle trenges et sted, foreløpig føles det ikke sånn…

Dessuten; vi voksne skal også trives. Min mann er oppvokst i en annen europeisk storby (slekta er fra Oslo), tror han ville vært veldig mistilpass om han skulle bo i en norsk småby eller i ei bygd. Nok et argument for at vi ville bosette oss i Oslo (har flere ).

Vi lever spartansk, har null i oppsparte midler, eier en skranglekjerre men har kun vinterdekk, har skyhøye studielån og dessuten akademiker- og kunstnerforeldre som definitivt ikke har sådd søken etter luksus i oss. Ingen høye krav til materielle ting, forventer ikke i pose og sekk. Vi har karet til oss et oppussingsobjekt på en sliten kant av byen. Samfunnets (hovedstadens) takk for at vi har tatt sjuårig universitetsutdannelse, er irrelevante jobber, så vidt råd til å eie selv, så vidt råd til å ha bil. Noe er feil et sted. Greit at det ikke er en folkerett å bo i Oslo, men jeg synes faktisk at det bare skulle mangle at det er mulig, noe det knappest er for nyetablerte… Vel.

to i 100% stilling, og så skal man også ha overskudd til å være en god kjæreste, venninne, datter, kollega, og også ha litt tid og overskudd til seg selv. Føler dere at dere klarer å si nok er nok. Hva er tipsene?

Tipset er at du greier det ikke, ikke egentlig. Man prøver, men det stormer innimellom… Jeg skulle gjerne sagt at nok er nok, nå orker jeg ikke lenger å jobbe 100% (skal jobbe 80% nå når jeg skal tilbake etter permisjon, selv om jeg tviler på at vi har råd), jeg vil at ungene skal være i barnehagen 3 dager i uka á 6 timer, det synes jeg er nok når de er så små, jeg vil ha mer fritid til å være sammen med mannen min, mer tid til å besøke min gamle mormor, til å treffe venner, til å trene, til å ikke gjøre noen verdens ting, bare være sammen med familien… Har ikke noe problemer overhodet med å ønske meg mer husmortid sammen med barn (og mann).

Selvsagt kan man velge å jobbe mindre og bruke mer tid på barna.

Den eneste måten for oss til å jobbe mindre og bruke mer tid på barna (foreløpig har vi brukt MYE tid på dem, det er fra nå av det blir tøffere…), ville vært å flytte fra Oslo. Om det ikke ville tatt knekken på forholdet vårt, ville det i hvertfall ikke ført til lykkeligere foreldre... Relevante jobber (snart!), kulturtilbud og slekt og venner – det er i Oslo vi ønsker å bo.

Skulle altså gjerne sagt at nok er nok, men man er lullet inn i et nett av forpliktelser, forpliktelser som startet med at man trodde man gjorde samfunnet en tjeneste ved å ta høyere utdannelse… Det lånet kan jeg ikke løpe fra, selv om jeg noen ganger føler lyst til å selge alt jeg eier av jordisk gods og flytte inn i en skog… Eller dra på jordomseiling med familien... Eller hva som helst, bortsett fra å føle at jeg MÅ jobbe, MÅ fylle en jobb jeg MÅTTE ta av mangel på noe virkelig interessant, rett og slett fordi vi må ha smør på brødet.

Er det forskjell på min og mannens innstilling til og forhold til den såkalte tidsklemma? Ja, for såvidt, men vi er i den begge. Vi er enige i at lange barnehagedager fem dager i uka er for mye for småfrøknene, det ønsker vi å unngå. Hvem skulle ”ofret” seg, om vi hadde et valg? Det skulle vært jeg, bortsett fra at det ikke ville vært et offer. Vi er forskjellige som mennesker, jeg ønsker å jobbe mye mindre, han ønsker å jobbe litt mindre. Det handler ikke nødvendigvis om kjønn. Jeg trives med å "bare" gå hjemme, han blir rastløs. Hva vi begge ønsker på nåværende tidspunkt handler selvfølgelig også om hva vi så langt har gjort yrkesmessig. Som sagt, det er jeg som tjener best, likevel er det nå jeg som trapper ned, mens han ønsker trappe opp.

Ok, stopper der, har forresten ikke lest den diskusjonen det henvises til heller… :oops:

[Saga]

Jeg synes egentlig det burde vært lovpålagt at alle bodde i Oslo....Jeg kan ærlig talt ikke fatte og begripe at folk tør å bo på bygda. Er ikke det barnemishandling å bli "tvungent" til å vokse opp der?

Jeg får helt vondt inni meg når jeg leser om barn som har fått hele sin barndom - og kanskje voksenliv - ødelagt ved å bo på bygda.

Lest Liket av Tor Jonsson kanskje?

[MarianneE]

Tunfryd, Tusenfryd, Tusenfryd..........

...... jeg bøyer meg i støvet for deg som vanlig!

[Gjest gjest som startet disk]

Tusenfryd, du tar opp et viktig poeng: det handler om å velge. Men, i virkeligheten trenger det ikke være så lett, og jeg synes det er feil av deg å bagatellisere et problem som dette. Se bare på historien til gjest. Det er ikke altid bare å flytte.

Og det er også greit å si at for å få bukt med tidsklemmen kan den ene være hjemme. Og her igjen i 85% av tilfellene blir dette kvinnen, som igjen da sitter igjen med færre pensjonspoeng og karriere-stopp. Mye blir forskjellig når man får barn, men jeg tror fortsatt at jeg kommer til å ville jobbe - da tror jeg barna får en gladere mor, da det er viktig med voksenkontakt.

Vi må heller ta affære. Flere barnehageplasser og søskenmoderasjon (ref dagens artikkel om en mor som har barna i 2 forskjellige barnehager). Mulighet for kortere arbeidsdager i en periode når barna er små - uten at det skal gå ut over våre pensjonspoeng. Få mer aksept i det private næringsliv at pappa også har en viktig rolle - så men slipper kommentarer som jobber du halv dag, når han drar fra jobben halv 4 for å hente barn. Ikke minst å gjøre noe med sykt barn ordningen.

Vi skal ikke trenge å gi slipp på vår rett å jobbe. Men, det kan legges bedre til rette for oss!

[Gjest Anonymous]

Lest Liket av Tor Jonsson kanskje?

Nei..er det en interessant bok? Hva handler den om?

[April]

Jeg synes egentlig det burde vært lovpålagt at alle bodde i Oslo....Jeg kan ærlig talt ikke fatte og begripe at folk tør å bo på bygda. Er ikke det barnemishandling å bli "tvungent" til å vokse opp der?

Jeg får helt vondt inni meg når jeg leser om barn som har fått hele sin barndom - og kanskje voksenliv - ødelagt ved å bo på bygda.

Hallo? Det er vel ikke akkurat noe mindre barnemishandling å bo i Oslo! Jeg har vokst opp på bygda og bor i en mindre by nå, men skal tilbake til bygda igjen senere! Føler ikke akkurat at barneårene mine har blitt ødelagt av at jeg har bodd der..Tror ikke du vet hva du snakker om! Det er hva man gjør det til selv, kan ikke forvente at det skal bli sydd puter under armene på en..Må kunne ta litt ansvar selv!

[*Shira*]

eh mulig jeg er treig, men var ikke det ironisk det der med å vokse opp på bygda.

Synest vi jenter ofte tar på oss martyr rollen :x

Herregud vi er i 2004, vi er kommet langt i likestillingen, vi har høyere utdanning, vi kan gjøre noe med våres egen hverdag. Vi må se fremover, samfunnet har forandret seg. Jeg synest det er helt merkelig at noen kunne tenke seg å være husmor. Å kunne trappe ned litt på arbeidstiden, det kunne jeg ha tenkt meg, men ikke gått hjemme hele dagen. Da hadde jeg blitt sprø. Jeg hadde jo selvfølgelig hatt barna hjemme, men da hadde jeg ivertfall blitt sprø. Alle barna i nabolaget er jo i barnehagen, og der trivest også mine kjempegodt. De kunne ikke hatt det bedre.

Tidsklemmen er nok mer merkbar i en storby, enn på landet. Men det er jo ofte til storbyene en må dra for å få jobb.

Dette med at mannen blir uglesett for at de må vere hjemme med syke barn, eller at man er aktiv på hjemmefronten stemmer ikke på min jobb. Og jeg jobber i et mannsdominert yrke. Jeg tror guttas vilje og holdninger selv er det viktigeste her.

Det var nå mine tanker og meninger da

[Gjest junibrud04 ikke pål.]

eh mulig jeg er treig' date=' men var ikke det ironisk det der med å vokse opp på bygda.[/quote']

Det var helt sikkert det, måtte bare få ut litt frustrasjon hvis det var alvorlig ment

[Piglet]

Dette er et tema som også opptar meg, tiltross for at jeg enda ikke har fått barn. Selvsagt har man valg som Tusenfryd sier, men hvor høyt skal man prioritere kvaliteten på barnas liv i forhold til foreldrene? Jeg må innrømme at jeg ikke har brukt de siste 18 årene av livet mitt på utdannelse og har opparbeidet meg et studielån på 1/4 mill, for å ta en jobb som ikke utfordrer meg. Disse jobbene vil først og fremst være tilgjengelig i storbyer (Oslo, København), og kreve (periodevis) en større arbeidsinnsats enn de 37 timer.

Samtidig kan jeg jo godt se at hvis begge partnere vil gjøre karriere, så er det ikke mye plass til en familie. Det betyr at jeg vurderer å ikke få barn. Og det tror jeg det valget tror jeg det er stadig flere som blir tvunget til å ta. Men det er jo heller ikke ønsverdig, ikke minst fordi vi allerede er for få mennesker til å løfte de forskjellige oppgavene i samfunnet.

Dermed er vi nødt til å finne en løsning som alle parter kan leve med. En løsning tror jeg kan være å skape en større aksept for at folk velger forskjellig. Når jeg nevner at jeg vurderer å ikke få barn, gir mange uttrykk at det kan de overhode ikke forstå (eller akseptere). Motsatt er det viktig at de som velger en karriere, også respekterer de som tar andre valg.

Samtidig er vi jo meget priviligerte i Norge, i forhold til barselspermisjon, forholdsvis få arbeidstimer pr uke etc. Dermed kan vel noe av dette presset kvinner føler være (delvist) selvforskyldt. Vi halser etter perfeksjon, karriere, hjemmebakte boller, pene barn, gode forhold til både mann og venner, og så videre... Kanskje er det å senke ens egene forventninger til seg selv stedet å starte?

Piglet

[Pusekatt]

Kjempebra innlegg, Piglet!

Selv må jeg innrømme at jeg er mer enn godt kjent med følelsen av å ikke strekke til, og at døgnet har for få timer.

Jeg bor 20 min utenfor Oslo, med mann og tre barn. Jeg har en jobb jeg trives godt med, men som ofte krever ekstraarbeid. Jeg jobber sjelden mindre enn 50 timer pr uke, og hadde det ikke vært for fleksitid og mulighet for hjemmekontor, ser jeg vanskelig hvordan jeg skulle ha fått til det uten at det hadde gått ut over mann og barn. Nå har jeg imidlertid mulighet til å dra hjem i 4-tiden for å hente i barnehage, og følge opp barna mtp lekser, fritidsaktiviteter og generelt samvær. Etter at barna har lagt seg, setter jeg meg og jobber igjen. Noen ganger bare en time eller to, andre ganger kan det bli både tre, fire og fem timer. Helgene er heller ikke fritatt for jobbing. Derimot kan jeg med glede si at familien spiser middag sammen hver eneste dag, og det er en litt viktig greie for meg. I helgene forsøker vi selvsagt også å hygge oss litt ekstra.

Men; til tross for at jeg jobber mye, er det jo andre ting som må gjøres også. Hus- og hagearbeid, f.eks. Klesvask. Oppvask. Gulvvask, Støvsuging. Alt dette tar også tid (og krefter).

Pr nå har jeg et sosialt liv som er ganske så minimum. Det er sjeldnere enn jeg liker at jeg har tid/ork til å finne på noe sammen med venner. Egne fritidsaktiviteter har jeg ikke tid til (bortsett fra trening da). Når jeg ikke jobber, og ikke driver med husarbeid, prioriterer jeg mann og barn. Vi er ganske flinke til å ha middagsgjester, noe vi synes er hyggelige.

Men ellers? For å få til noe særlig mer sosialt liv, må nok døgnet få flere timer.

Det er klart, det er et valg jeg (vi) har tatt, som vi trives med, men innimellom merker jeg at jeg blir utrolig sliten. At jeg ønsker meg ferie. Vil bare vekk fra alt som heter jobb. Samtidig blir det en slags forpliktelse å jobbe såpass mye, så jeg får dårlig samvittighet når jeg ikke jobber så mye som jeg selv mener jeg burde.

[*Shira*]

Piglet og Pusekatt jeg forstår dere godt, men med godt planlegging kan en klare både karriere og barn. Se på "Jern Erna". Det er dama som har forstått det.

[Tusenfryd]

Jeg synes du gjør en tøff vurdering Piglet, med å ikke få barn. Samtidig synes jeg faktisk den er riktig, og jeg synes flere burde tatt den. Ikke bare kvinner, selvsagt, men menn også.

Snakket med en venninne i går om dette, hun reagerte som meg og orket nesten ikke lese mer om dette. Hun har en høy utdannelse, hadde en god jobb og visste hele tiden at hun kom til å ønske å være hjemme med små barn, noe hun nå er. Hun og mannen var enige om dette fra de traff hverandre omtrent og helt innforstått med at kun én i en småbarnsfamilie kunne gjøre karriere. Siden han tjener 250' mer enn henne i året... så...

I vår familie er det slik at det kommer til å bli kamp om hvem som får lov å være hjemme. Sånn er det hos flere av venneparene våre også faktisk. Felles for oss alle er mange år i arbeid, og vi er slitne nå, og har lyst til å gjrøe noe annet. Dette kommer evt barn til gode.

Når det gjelder barna til fx Erna Solberg, så har vel de en far også. Ellers vet jeg ikke hvordan de har det. At hun klarer det, ja, men hvordan har barna det?

Jeg ble dårlig da jeg leste om hun legen som hadde en tiåring hjemme alene med vondt i magen på tredje dagen. Jeg mener ikke gi noen dårlig samvittighet - overhode ikke, jeg bare er så inderlig klar over at sånn vil ikke jeg ha det. Og jeg husker da jeg var syk da jeg var barn og kunne være hjemme sammen med mamma. Jeg vil at mine evt barn skal ha en sånn mamma eller pappa.

Leste forresten om redaktøren i KK i dag i Aftenposten. Hun var litt forbanna hun og sa hun var sliten ja, men lurt? Nei og ba oss la være å skape kvinneoffer i 2004. Les artikkelen her, den var meget bra og et forfriskende innslag i debatten.

De er også inne på noe vesentlig, legge ting til rette for småbarnsforeldre hjelper. Og som Pusekatt sier, hjemmekontor er tingen. Og dette burde virkelig ikke være vanskelig å få til.