Ungen min "spiser" meg opp!

[AnonymBruker]

Sitter her på KG og fant vel egentlig ikke så mye råd som jeg følte kunne appellere til min situasjon. Så da starter jeg en tråd på det og håper på litt nye tanker jeg kanskje får nytte av.

Jeg har en sønn på 1 1/2 år som tærer på samvittigheten og energien min noe helt fryktelig. De dagene jeg er alene med ham så er jeg helt tom for energi og glede etter et par timer bare, alt er et slit og mas. Absolutt alle skryter sånn av ham, han er en rolig og blid unge hele dagen lang både i bhg og på besøk. Egentlig er han slik hjemme også, men ikke når jeg er der.

Han klenger på meg, vil at jeg skal bære på ham hele tiden og sutrer bare jeg ser bort eller prater med andre. De dagene han godtar sitt eget selskap blir fort glemt ettersom jeg blir psykisk kjempesliten bare av å vite at jeg er alene med ham. Det har vært slik helt siden fødsel, så gleden var stor da han fikk barnehageplass tidligere i år, slik at jeg kunne jobbe igjen.

Jeg skjønner ikke hva som er galt, han ER faktisk en utrolig blid og rolig unge, aldri hatt trøbbel med leggetider eller annet. Jeg gjør det jeg kan for at han ikke skal være mammagutt, men til tross for en fantastisk far i bildet som leker mye med ham og gjør masse så er det fortsatt meg han er totalt "avhengig av".

Jeg føler meg som en forferdelig mor og har følt det slik siden fødsel. Selvsagt er jeg utrolig glad i ham, men får så stygg samvittighet hver gang jeg ser på ham. Tanker om at han skulle hatt en bedre mor dominerer. Jeg er ikke den beste mammaen på markedet, ettersom jeg ikke takler å være alene med ham uten at jeg blir lei meg og sliten bare av å gi ham mat eller legge ham. Det er jeg fullt klar over.

Den eneste tiden i døgnet jeg føler meg som en mamma er når han sover for natten. Da er jeg plutselig så glad i ham og godtar at han er mammadalt. Og savner ham grusomt, helt merkelig er dette.

Mine spørsmål og tankene om hva dette kan skyldes er vel om hvorfor det er slik? Er dette "normalt"? Hva kan evt gjøres slik at jeg slipper å ha ham rundt meg hele tiden? Da tenker jeg på fanget mitt, at ham "må" bæres og kan bare ikke sysle med leker evt andre ting på egenhånd som han gjorde før. Jeg er så lei!

Jeg er 25 år, samboer 29 år- begge i jobb og ungen er vanligvis i barnehage men pga streik så er jeg hjemme noen dager med ungen slik som før. Disse problemene så store at nå MÅTTE jeg bare få det ut.

Jeg angrer ikke på å ha fått barn vanligvis men nå som jeg er alene med ham igjen så kjenner jeg tanken.

[Harlekin]

Jeg lurer på, kan du ha fødselsdepresjon? Siden du sier at det har vært slik siden han ble født?

[Gjest Gjest]

Jeg har det også ofte slik ift jentungen på 12mnd... Enkelte dager er tålmodigheten min helt på bånn, og det blir "kjefting" og negativitet hele dagen. Jeg takler overhodet ikke å ha noen som helst "oppå" meg over lengre tid - jeg må kunne klø meg på ryggen uten å risikere å gi jentungen blåøye med albuen... Enkelte av oss er bare ikke skapt for å være hjemmeværende mødre - takke himmelen for barnehager sier jeg da!

Klarer han å holde på med ting hvis du setter ham i gang og holder på en liten stund sammen med ham? Eller kjenner dere noen andre som er hjemme fra skole/bhg pga streiken? Kanskje du kan invitere dem på besøk på dagtid? Gjerne noen litt større barn/ungdommer - det er topp for oss når "storevenninnene" til Tulla på 13 år (barn av venner/bekjente) kommer på besøk noen timer og underholder henne.

[SummerJoy]

Jeg syns det høres ut som både tankene dine, og oppførselen til gutten er helt normale.

Min gutt ligner veldig på din. Veldig klengete og "brelete" på meg. Datteren vår var aldri sånn. Jeg blir også utrolig psykisk sliten, som du sier, av å være med han en hel dag. For han krever så mye. Hele tiden. Han har riktignok nå begynt å leke en del med søsteren sin på 3, det er godt.

Det går over... En dag kommer vi til å lengte etter de små lubne armene som klenger seg rundt oss!

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg svært godt igjen i startinnlegget.

Det er litt snodig egentlig, for jeg har hatt dyr i årevis og er vant til å prioritere andre foran meg selv. Men samtidig, med dyrene er det jeg som bestemmer hvordan tiden min skal brukes, blir jeg lei av å kose er det bare å reise seg opp å gå, liksom. Men med barnet er det hun som i mye større grad bestemmer hva som skal gjøres og hvor lenge vi skal gjøre det, og jeg blir skikkelig mentalt sliten og stressa bare av tanken på at jeg ikke bare kan ta en pause når jeg vil.

Jeg har en tendens til å reagere med å sette henne foran TV'n eller finne på noe jeg bare "må" gjøre slik at jeg er utilgjengelig og hun er nødt til å gå til faren om hun vil ha selskap. (Han er forøvrig en super far som gjerne stiller opp, men det er altså bare meg hun klenger på hele tida).

Men samtidig tenker jeg at det kanskje er nettopp dette som gjør at hun klenger så fælt?

Hun merker sikkert at jeg er temmelig fraværende, både fysisk og mentalt. kanskje gjør det henne veldig usikker på hvor hun har meg hen, slik at hun må prøve å "holde meg fast", på et vis?

Og så tenker jeg videre, gjør det egentlig noe? Det er strengt tatt ikke så mye jeg mååå gjøre de få timene hun er våken om kvelden, det meste kan overlates til mannen eller tas senere. I tillegg er det ikke så lenge denne klengeperioden vil vare, om noen få år er det jo venner og fritidsinteresser som betyr mest. Og det er jo helt og fullt mitt (og mannens, da) valg å få barn...

Så jeg prøver så godt jeg kan å skyve de dumme fanget-følelsene vekk og konsentrere meg fullt og helt om barnet i stedet, samtidig som jeg håper hun blir mindre klengete når hun ikke lenger ser på meg som en knapp ressurs som må kjempes for (om det er det hun gjør, da). Eller evt når hun blir for stor til å klenge på mamma'n sin hele tida.

[Alina X]

er dere begge i fulltidsjobb?det kan tenkes at han savner deg og klenger seg på deg fordi han ikke får nok alenetid med deg.

[SummerJoy]

Men samtidig tenker jeg at det kanskje er nettopp dette som gjør at hun klenger så fælt?

Hun merker sikkert at jeg er temmelig fraværende, både fysisk og mentalt. kanskje gjør det henne veldig usikker på hvor hun har meg hen, slik at hun må prøve å "holde meg fast", på et vis?

Det kan tenkes. Samtidig er det ikke en nødvendighet at det er en sammenheng. Det er stor forskjell på barn. Noen er mer "krevende" enn andre. Og det spiller ingen rolle hva foreldrene gjør og ikke gjør...

I tillegg er det ikke så lenge denne klengeperioden vil vare, om noen få år er det jo venner og fritidsinteresser som betyr mest. ..

[AnonymBruker]

Takk for svar, fikk noen nye tanker av deres innspill.

Harlekin:

Skulle nevnt det i første innlegg, jeg fikk diagnosen fødselsdepresjon da pluggen rundet 3 mnd. Jeg fikk tilbud om samtaler hos helsesøster 2 gang pr mnd frem til han fylte 1 år. (Fikk god oppfølging på tips ift babystell osv som kom godt med, men ikke mer enn det.) Trodde en fødselsdepresjon gjaldt fødsel og ikke småbarn i tillegg så dette var nytt for meg.

Har sosial angst i tillegg så det å måtte være sosial med barnet mitt, når jeg før brukte denne tiden til å lade opp batteriene mine til en ny dag blant folk, er utrolig slitsomt. Det er vel akkurat den biten som sliter meg ut ift energi forresten.

Gjest:

Jada han leker for fullt alene når jeg er ved siden av ham, såvidt han enser meg. Det er når jeg ser ham er veldig opptatt med lekene sine at jeg reiser meg så smått og skal gå å gjøre husarbeid at han protesterer. Har prøvd å luske meg litt anonymt, men synlig, vekk- samt sagt ifra med en vennlig stemme om at "nå skal mamma gå å lage middag". Ingen forskjell

Ift andre barn/ungdommer/slekt berørt av streik blir vanskelig, vi er nok dessverre litt ensom her vi bor. Vi bor unna familie, og våre venner er alle i full jobb/studier pr idag. Jeg er også eneste i venninneflokken som har barn.

SummerJoy: Takk, jeg liker å høre at dette høres noenlunde normalt ut Jeg skulle gjerne hatt 2 barn som kunne underholdt hverandre litt til tider og ettermiddager, men så er jeg ikke klar for nr 2 enda dessverre. Godt å høre på vegne av deg at det har begynt å løse seg litt

AB #5: Det var en veldig logisk forklaring i mine øyne. Kanskje han savner meg? Jeg vet jeg trekker meg langt mer unna enn barnefaren, også når jeg var hjemmeværende for fullt. Jeg skulle ønske jeg var der psykisk men ofte har det blitt til at jeg trekker meg unna pga dumme tanker om at han ikke trenger meg, at jeg gjør mer skade enn nytte osv. Veldig dustete kanskje men det er vanskelig å komme seg ut av "jeg er dårlig"-boblen til tider.. Jeg har forresten nedprioritert husarbeid mer og mer pga dette, men ser bare ikke forandring selv. Så det er kanskje et fravær gutten min merker. Dessverre.

Fortuna Xania: Ja og nei, han er i full arbeid mens jeg er deltid +. Har en jobb som jeg jobber deltid, men den tar fortsatt hele dagen enkelte dager samt jeg studerer de andre dagene. Mye mulig at han savner meg som det er nevnt. Dessverre

Langt svar, puh. Takk igjen

TS

[Gjest imli]

Dette er nok vanlegare enn dei fleste likar å innrømme.

Kjenner på dette ganske ofte, eg og, og det trur eg det er mange som gjer. Men det er veldig tabu. Eg prøver å vera open om sånt, både når eg snakkar med barnlause og folk med barn. Trur mange foreldre (les:mødre) stiller for høge krav til seg sjølv.

[AnonymBruker]

Det kan nok være alderen han er i som gjør han så klengete. Det håper iallefall jeg! Har en på 16mnd som er akkurat slik du beskriver. Så fort jeg skal prøve å gjøre noe innendørs så blir det hyling og sutring etter å opp i hendene mine, så det er minimalt med husarbeid jeg rekker å gjøre når han er våken. Jeg har funnet ut at det beste for oss er å være ute. Han storkoser seg ute, og kan i lange perioder glemme at jeg er i nærheten og at han må klenge på meg. Så vi tilbringer stort sett hele dagene ute i hagen.

[Gjest Gjest]

Kan det ikke rett og slett være så enkelt som at barnet er vant til at det skjer ting gjennom dagen i barnehagen, og når man er hjemme er det færre impulser og mor som må stå for underholdningen og aktiviseringen?

[Gjest Regine]

Men hvorfor tar dere ikke ungene med på å gjøre husarbeid og sånt? Hvorfor MÅ ungene lekes med og underholder, istedenfor at de tas med på det som må gjøres? Småttiser syns det er stor stas å være med på ordentlige aktiviteter, aktiviteter som de kan gjøra sammen med mamma. Jeg tror frustrasjonen til barna kommer av følelsen av å være i veien. Min erfaring er at når jeg lagde mat, vaska etc sammen med ungen, så kunne h* n fint leke selv etterpå. Og jeg lese avis i fred, fekk... For da hadde vi begge ' jobbet' og kunne ta 'fri' m god samvittighet. Ting tar tid når ungen skal være med på det, men mye hyggeligere enn sutring fra en som føler seg avvist!

[SummerJoy]

Men hvorfor tar dere ikke ungene med på å gjøre husarbeid og sånt? Hvorfor MÅ ungene lekes med og underholder, istedenfor at de tas med på det som må gjøres? Småttiser syns det er stor stas å være med på ordentlige aktiviteter, aktiviteter som de kan gjøra sammen med mamma. Jeg tror frustrasjonen til barna kommer av følelsen av å være i veien. Min erfaring er at når jeg lagde mat, vaska etc sammen med ungen, så kunne h* n fint leke selv etterpå. Og jeg lese avis i fred, fekk... For da hadde vi begge ' jobbet' og kunne ta 'fri' m god samvittighet. Ting tar tid når ungen skal være med på det, men mye hyggeligere enn sutring fra en som føler seg avvist!

Her blir stor sett all middag laget med gutten på armen.

[elliane]

Kom han i forkjøpet og gi mye kos og nærhet uten at han må klenge for å få din oppmerksomhet. Gjør positive ting sammen og ha da fult fokus på han -det vil jeg mene gjør han mindre klengete på sikt. Lykke til!

[AnonymBruker]

Sitter her på KG og fant vel egentlig ikke så mye råd som jeg følte kunne appellere til min situasjon. Så da starter jeg en tråd på det og håper på litt nye tanker jeg kanskje får nytte av.

Jeg har en sønn på 1 1/2 år som tærer på samvittigheten og energien min noe helt fryktelig. De dagene jeg er alene med ham så er jeg helt tom for energi og glede etter et par timer bare, alt er et slit og mas. Absolutt alle skryter sånn av ham, han er en rolig og blid unge hele dagen lang både i bhg og på besøk. Egentlig er han slik hjemme også, men ikke når jeg er der.

Han klenger på meg, vil at jeg skal bære på ham hele tiden og sutrer bare jeg ser bort eller prater med andre. De dagene han godtar sitt eget selskap blir fort glemt ettersom jeg blir psykisk kjempesliten bare av å vite at jeg er alene med ham. Det har vært slik helt siden fødsel, så gleden var stor da han fikk barnehageplass tidligere i år, slik at jeg kunne jobbe igjen.

Jeg skjønner ikke hva som er galt, han ER faktisk en utrolig blid og rolig unge, aldri hatt trøbbel med leggetider eller annet. Jeg gjør det jeg kan for at han ikke skal være mammagutt, men til tross for en fantastisk far i bildet som leker mye med ham og gjør masse så er det fortsatt meg han er totalt "avhengig av".

Jeg føler meg som en forferdelig mor og har følt det slik siden fødsel. Selvsagt er jeg utrolig glad i ham, men får så stygg samvittighet hver gang jeg ser på ham. Tanker om at han skulle hatt en bedre mor dominerer. Jeg er ikke den beste mammaen på markedet, ettersom jeg ikke takler å være alene med ham uten at jeg blir lei meg og sliten bare av å gi ham mat eller legge ham. Det er jeg fullt klar over.

Den eneste tiden i døgnet jeg føler meg som en mamma er når han sover for natten. Da er jeg plutselig så glad i ham og godtar at han er mammadalt. Og savner ham grusomt, helt merkelig er dette.

Mine spørsmål og tankene om hva dette kan skyldes er vel om hvorfor det er slik? Er dette "normalt"? Hva kan evt gjøres slik at jeg slipper å ha ham rundt meg hele tiden? Da tenker jeg på fanget mitt, at ham "må" bæres og kan bare ikke sysle med leker evt andre ting på egenhånd som han gjorde før. Jeg er så lei!

Jeg er 25 år, samboer 29 år- begge i jobb og ungen er vanligvis i barnehage men pga streik så er jeg hjemme noen dager med ungen slik som før. Disse problemene så store at nå MÅTTE jeg bare få det ut.

Jeg angrer ikke på å ha fått barn vanligvis men nå som jeg er alene med ham igjen så kjenner jeg tanken.

Det høres akkurat ut som det jeg opplevde. Jeg ønsket ungen min dit peppern gror når hun var klengete, og andre ganger elsket jeg henne så høyt at det ghorde vondt. Nå er hun eldre, og det er andre utfordringer...-men den følelsen er fortsatt sånn, noen ganger synes jeg hun eter meg opp, jeg får aldri være MEG liksom.

Og jeg tenker at det er utrolig mange som har det sånn, men ikke alle tør å si det høyt. Eller kanskje at andre ikke våger å være så på plass i seg selv at man klarer å kjenne på den følelsen. Så jeg tror at du er helt normal. Du vet jo at barnet ditt trenger mer omsorg.. Og du vet at du er inne i en vond sirkel.

[Karry]

Tips: sett av noe tid hver dag rett etter barnehage hvor du tar initiativ til å være sammen med barnet ditt og gir full oppmerksomhet. Les en bok eller syng en sang på gulvet. Trenger ikke være mer enn 15 minutter, men da opplever barnet å ha fått din fulle oppmerksomhet og kjærlighet. Så slipper du kanskje at barnet går resten av ettermiddagen og jakter på det..... og dere får en mer harmonisk relasjon. Du må nok bestemme deg litt for det i starten, men etterhvert kan det bli en veldig hyggelig rutine.

Hilsen en som har hatt nokså lit utfordring.

[Frøysa]

Det minner meg litt om en periode som jeg også var inne i for en stund siden. Jeg har vært alene om ansvaret lenge - ikke nå lenger da, men jobbet masse i en periode, barnet måtte passes av kjæresten min, foreldrene mine og jeg fikk aldri hente han i barnehage eller legge han.

De gangene jeg var alene med han fant jeg ikke roen i det hele tatt, distanserte meg fra han og orket veldig veldig lite. Han ble mye mer Klengete, begynte å bite meg i beina hvis jeg sto i nærheten av han for å få kontakt.. Jeg sa opp jobben min som ikke passet for småbarnsliv og alenetilværelse, prioriterte de faste rammene for barnet mitt og tilbrakte mye tid sammen med han. Sørget for å legge meg tidlig, planlegge dagene og følge dem.

Kjenner deg veldig mye igjen i det du sier, selv om du har følt det lenger enn deg.. Men da jeg tok tak i dette og fikk endret mønsteret endret oppførselen til barnet mitt seg betraktelig og han ble mye gladere og tilfreds. Han har alltid vært det blant andre, men det negative mønsteret plukket han opp og det gikk ut over forholdet vårt. Han savnet nærværet av meg enkelt og greit...

Masse lykke til!

[Gjest Vilde]

Jeg skjønner svært godt at du blir sliten, og disse følelsene du har er nok svært vanlige. Dessverre tør ikke de fleste mammaer med "respekt for seg selv" si dette høyt. Akkurat som alt annet, så blir man drittlei ungen, det betyr ikke at man ikke elsker de overalt på jord. Det er forskjell på og være lei det en person _gjør_ og være lei personen i seg selv, dette også om egne barn. Vi kvinner spesielt dårlige på og skille dette; sak og person. Samfunnet (og mødre verst) legger opp til at man skal være et lykketroll hele tiden fordi man har fått et barn. Det er jo ikke tilfellet. Det å få barn er en krevende jobb både mentalt og fysisk. Jobben er det tøffeste man gjør fordi man også er så følelsmessig engasjert, mens man i andre jobber er nok kanskje mer "bare" engasjert.

Legg vekk forventningene til deg selv, du er nok som mammaer flest, du får lyst til og pælme ungen pokker i vold noen ganger fordi man er så lei at man spyr. Forskjellen mellom en god mor og en dårlig, er at en god mor ikke gjør nettopp det, men dekker barnets behov. Der er jo du, er du ikke.

Likevel, jeg må kommentere at jeg tenker at svært mange mødre pålegger seg mye unødvendig mas og arbeid med å jobbe i service og underholdningsbransjen. Man kan enkelt og greit sette grenser og si NEI. Barn må ikke underholdes til en hver tid, tvert imot, de har godt av og kjede seg. Dette gjør at de klarer og utvikle en egenskap som er svært viktig spes i dagens samfunn; finne roen i seg selv. Det må ikke skje noe hele tiden. Svært mange barn i dag er stresset og blir fort rastløs i dag, dette er ikke en sunn egenskap å ha, fysisk og mentalt. Når de kjeder seg så går dette etterhvert over i at de finner på noe selv og lærer seg og bli kreative, utvikler fantasi og mestringsfølelse.

Jeg vet at jeg ikke er noen dårlig mor selv om jeg ikke bar rundt på mine små til enhver tid eller sa "nei, nå vil mamma være i fred fordi...". Når jeg drimot setter meg ned med barna mine så er jeg aldeles 100% tilstede og vi koser oss gløgg ihjel.

[Tweak]

Jeg synes det der høres ut som en helt normal unge... Min var i alle fall også slik og det var deilig å begynne å jobbe igjen.

Mitt tips til deg er å planlegge dagene dere har sammen, finn på ting. For selv om det bare er en tur på butikken for å handle så er det mer spennende enn å bare være hjemme hele dagen!

Tid til å sette meg ned og sjekke face elleg vg mens jenta mi leker har jeg ikke fått før nå når hun er snart 2.5. Tiden mens hun tar seg en lur er gull verdt som mammatid!

Ta kontroll over dagen på dine premisser, tenk at du er "på jobb" om du må, og nyt heller kveldene i fred og ro. Det ER slitsomt å være forelder, men for meg fungerte det i alle fall å finne på en aktivitet eller flere i løpet av dagen.

[AnonymBruker]

Sitter her på KG og fant vel egentlig ikke så mye råd som jeg følte kunne appellere til min situasjon. Så da starter jeg en tråd på det og håper på litt nye tanker jeg kanskje får nytte av.

Jeg har en sønn på 1 1/2 år som tærer på samvittigheten og energien min noe helt fryktelig. De dagene jeg er alene med ham så er jeg helt tom for energi og glede etter et par timer bare, alt er et slit og mas. Absolutt alle skryter sånn av ham, han er en rolig og blid unge hele dagen lang både i bhg og på besøk. Egentlig er han slik hjemme også, men ikke når jeg er der.

Han klenger på meg, vil at jeg skal bære på ham hele tiden og sutrer bare jeg ser bort eller prater med andre. De dagene han godtar sitt eget selskap blir fort glemt ettersom jeg blir psykisk kjempesliten bare av å vite at jeg er alene med ham. Det har vært slik helt siden fødsel, så gleden var stor da han fikk barnehageplass tidligere i år, slik at jeg kunne jobbe igjen.

Jeg skjønner ikke hva som er galt, han ER faktisk en utrolig blid og rolig unge, aldri hatt trøbbel med leggetider eller annet. Jeg gjør det jeg kan for at han ikke skal være mammagutt, men til tross for en fantastisk far i bildet som leker mye med ham og gjør masse så er det fortsatt meg han er totalt "avhengig av".

Jeg føler meg som en forferdelig mor og har følt det slik siden fødsel. Selvsagt er jeg utrolig glad i ham, men får så stygg samvittighet hver gang jeg ser på ham. Tanker om at han skulle hatt en bedre mor dominerer. Jeg er ikke den beste mammaen på markedet, ettersom jeg ikke takler å være alene med ham uten at jeg blir lei meg og sliten bare av å gi ham mat eller legge ham. Det er jeg fullt klar over.

Den eneste tiden i døgnet jeg føler meg som en mamma er når han sover for natten. Da er jeg plutselig så glad i ham og godtar at han er mammadalt. Og savner ham grusomt, helt merkelig er dette.

Mine spørsmål og tankene om hva dette kan skyldes er vel om hvorfor det er slik? Er dette "normalt"? Hva kan evt gjøres slik at jeg slipper å ha ham rundt meg hele tiden? Da tenker jeg på fanget mitt, at ham "må" bæres og kan bare ikke sysle med leker evt andre ting på egenhånd som han gjorde før. Jeg er så lei!

Jeg er 25 år, samboer 29 år- begge i jobb og ungen er vanligvis i barnehage men pga streik så er jeg hjemme noen dager med ungen slik som før. Disse problemene så store at nå MÅTTE jeg bare få det ut.

Jeg angrer ikke på å ha fått barn vanligvis men nå som jeg er alene med ham igjen så kjenner jeg tanken.

Jeg kjenner meg igjen, det gjør jeg absolutt, men jeg har innsett at det faktisk er hos meg problemet ligger og ikke hos barna! Jeg er hjemme med tvillinger på 18 måneder og jeg blir absolutt gal av klengete barn og alltid være tilgjengelig. Løsningen her er ikke å være mer med barna, jeg kan nesten ikke være MER med de enn det jeg er nå. Ja, de er krevende og aktive, men heeeelt normale og det er nok gutten din også. Problemet ligger hos meg (og også løsningene), mine forventninger og etterdønningene av en fødselsdepresjon. I tillegg er jeg så mye med dem at jeg er ganske tynnslitt, det skal jeg innrømme.

Det er helt normalt at småbarn er klengete, det er helt normalt at de ikke sitter og leker alene i lengre perioder, det er normalt at de vil ha selskap, at de hyler, roper, er stae og vil sine egne greier...