En grublers dagbok

[Gjest ¤ Pikekyss ¤]

Velkommen til en grublers dagbok.

Dette er en dagbok som tilhører en dame i noen og tyve årene som funderer over livets rariteter. Jeg har alltid vært en grubler, en som reflekterer uten å overanalysere og en som i sitt lille rare hode lar fantasien sprenge alle grenser. Noe sier meg at det bra og noe sier meg at jeg skal være glad for at folk ikke vet hva jeg sitter å tenker til tider...

[Gjest ¤ Pikekyss ¤]

Han er faktisk ikke interessert...

Overskriften høres ut som noe kjærlighetskliss. Men jeg har vært hos legen. Ikke en hvilken som helst lege tydeligvis, jeg har vært på audiens hos selveste legen i egen person. Er det inntrykket jeg sitter igjen med.

Det starter med at han roper opp navnet mitt og forsvinner kjapt så jeg må gå syvmilssteg for å holde følge. Det er første gang jeg er hos ham og det blir konstatert med et nikk i min retning, ingen håndhilsing og ikke noe hei. Det er forøvrig eneste gangen han ser meg i øynene under hele visitten. Når han spør hva jeg ville har han trett festet blikket sitt på et punkt på veggen bak meg.

Det er to ting jeg "vil". Den ene tingen er bankers, den andre tingen har jeg grudd med til å ta opp. Jeg starter med den enkleste. I det jeg åpner munnen snur han seg mot pcen og begynner å skrive. Jeg vet at legene har fått mer dokumentasjonsarbeid, men jeg føler og ser at jeg snakker ikke til legen, jeg snakker til ryggen hans. "Da kan du kle av deg på overkroppen" sier han plutselig. Joda, skjønte jo det at han måtte se på det som jeg pratet om. Kler av meg og lar en fremmed person som jeg kun har sett i øynene en gang ta på kroppen min. "Du kan ta på deg igjen den grønne (genseren)" sier han i det han setter seg foran pcskjermen og skriver.

"Hva det noe mer?" sier han til veggen bak meg. Ja egentlig er det noe mer, men på det tidspunktet føler jeg meg så usynlig og uviktig at jeg har lyst til å bare gå. Jeg føler at jeg tar opp tid. "Nei det var ikke no mer".

I slike situasjoner slår det meg hvor viktig det non-verbale altså kroppsspråket er. Og spesielt i en hjelper-bruker relasjon. Jeg er selv veldig oppmerksom på mitt kroppsspråk i møte med andre mennesker. Men i denne situasjonen fikk jeg erfare hvordan det var å oppholde seg på den andre siden av en hjelper-bruker relasjon. Hvor lett jeg følte meg usynlig og ikke annerkjent. Jeg fikk jo på en måte hjelp om det jeg spurde om, men den avstanden han skapte mellom meg og han var nok til at jeg lot være å snakke om det andre som jeg lurte på og som jeg grudde meg veldig til.

Forøvrig så stoppet ikke min undring over leger her. Etter at jeg endelig kunne komme meg ut i fra legekontoret gikk jeg til biblioteket for å lese til eksamen. Finner meg en enslig krok, leser og hører på fremmedspråk som blir uttalt rundt meg. Syns det er fascinerende å høre en person snakke uten å forstå et døyt av det vedkommende sier, at det som kan være en meningsfull ytring bare er en masse lyder for meg. Men altså, jeg var jo ikke ferdig med disse legene. Jeg har tydelgivis satt meg i språkavdelingen. For jeg hører plutselig en samtale mellom en bibliotekar og en som vil låne seg en bok for å øve på norsken. Mannen er ikke norsk. Hun spør om det var noen spesielle forfattere eller sjangrer han vil lese, hvorpå hun spør om han liker å lese krim. Mannen svarer ved å si "he he he, nei jeg er lege. He he he." Hvorfor kan ikke en lege lese krim?? Er det under hans intellekt eller har han nok med død og fordervelse på jobb?? Det fristes veldig å gløtte mellom reolene for å se om det er min lege som står der og he he he`er. Men jeg motstår fristelsen.

Endret 31. mai 2012 av ¤ Pikekyss ¤