Jeg tror jeg har en spiseforstyrrelse

[AnonymBruker]

Ja, emnet sier vel sitt. Jeg tror jeg har utviklet en spiseforstyrrelse. Det er ikke alvorlig enda, jeg er fortsatt normalvektig, men har mistet 25 kg på kort tid og fokuset mitt er konstant på mat og trening, tenker på det absolutt hele tiden. Sint på meg selv hele tiden fordi jeg jo kunne spist litt mindre, trent litt mer, kastet opp, i det hele tatt.

Jeg spiser absolutt alltid under 1000 kalorier om dagen, stort sett under 500 og aller helst under 300.

Spørsmålet er, hvor går jeg herfra? Det føles så flaut å skulle gå til legen med dette, jeg ser jo absolutt ikke avmagret ut og jeg er redd for at ha skal tenke at jeg bare søker oppmerksomhet. Noen gode tips til å fikse dette på egenhånd, kanskje?

[AnonymBruker]

psykolog...

[kråkefjas]

Så lenge du ikke er sykelig undervektig så er det jo bare som en slankekur å regne.

Så det du må gjøre er jo bare å begynne spise normalt når du har kommet på den vekten du trives mest med. Klarer du det? Bra. Klarer du det ikke? Gå til legen.

[Gjest Søgni]

Så lenge du ikke er sykelig undervektig så er det jo bare som en slankekur å regne.

Så det du må gjøre er jo bare å begynne spise normalt når du har kommet på den vekten du trives mest med. Klarer du det? Bra. Klarer du det ikke? Gå til legen.

Mja, jeg vil påstå at spiseforstyrrelser er i en litt annen kategori enn slanking, uansett vekt. Jeg tror også at det ikke er noe å vente med/ se an.

TS: Jeg tror ikke du skal prøve å "fikse" dette selv, men at du heller bør oppsøke lege. At du selv identifiserer problemet er ikke negativt, og jeg tror ikke du skal være redd for ikke å bli tatt på alvor.

[Bloodflowers]

Det høres ut som du er på god vei mot en spiseforstyrrelse. Har ikke så mye peiling på det, men tror det veldig lurt at du prøver å gjøre noe med det nå, før det går enda lenger. Tankene dine virker ikke helt sunne, og kostholdet ditt høres ikke veldig bra ut. Det er uansett ikke en sunn måte å leve på.

Hvis du trener masse og nesten ikke spiser noenting, så tærer jo det på kroppen på en negativ måte. Nå er ikke jeg noen ernæringsfysiolog, men det sier jo seg selv.

Tror du gjør lurt i å oppsøke en lege. Fortelle om det du skriver her og så hjelper legen din deg derfra.

Ønsker deg lykke til og håper at ting ordner seg for deg

[Gjest foremma]

Så lenge du ikke er sykelig undervektig så er det jo bare som en slankekur å regne.

Så det du må gjøre er jo bare å begynne spise normalt når du har kommet på den vekten du trives mest med. Klarer du det? Bra. Klarer du det ikke? Gå til legen.

så du mener man ikke har en spiseforstyrrelse med mindre man er undervektig? Sånn er det ikke.

Fortell det til legen din, han vil ikke tro du er oppmerksomhetsyk, men at du vil ha HJELP

[AnonymBruker]

Spiseforstyrrelse handler IKKE om hvor mye man veier eller hva man spiser, det handler om hvordan man tenker om mat, kropp og vekt. I teorien kan en normalvektig person som spiser normalt ha en spiseforstyrrelse.

Jeg er en av dem som absolutt ikke ser ut som om jeg har spiseforstyrrelse, men det har jeg faktisk. Jeg tenker det samme som deg angående vekten min, og jeg har opplevd å ikke bli tatt på alvor med min spiseforstyrrelse, noe jeg tror er fordi jeg er helt normalvektig.

Jeg vil råde deg TS til å ta kontakt med fastlegen din. I utgangspunktet mener jeg kanskje at en psykolog er bedre til å behandle en spiseforstyrrelse, og derfor ville jeg bedt om en henvisning.

Jeg vet det er lett å tenke at man ikke er tynn nok/spiser lite nok/spyr ofte nok til å få hjelp, men når man har kommet så langt at man faktisk innser at man har et problem, da trenger man hjelp. Masse lykke til, TS, håper du får hjelp!

[kråkefjas]

så du mener man ikke har en spiseforstyrrelse med mindre man er undervektig? Sånn er det ikke.

Neida, men så lenge vedkommende stopper før man blir for undervektig (eller overvektig for den saks skyld) så gjør det jo ikke all verdens.

Bare det at vedkommende tenker spiseforstyrrelse selv er et langt steg på vei.

Endret 25. mai 2012 av kråkefjas

[Gjest foremma]

Neida, men så lenge vedkommende stopper før man blir for undervektig (eller overvektig for den saks skyld) så gjør det jo ikke all verdens.

Bare det at vedkommende tenker spiseforstyrrelse selv er et langt steg på vei.

Det siste der er sant, men det at det ikke "gjør all verdens" er jeg ikke enig i. Spiseforstyrrelser er en mental sykdom, og sitter man dypt nok i det kommer man aldri ut igjen.

Det er ikke noe man kan bruke som en effektiv slankemetode for så å skru av igjen, det er ikke slik det fungerer

[kråkefjas]

Det er ikke noe man kan bruke som en effektiv slankemetode for så å skru av igjen, det er ikke slik det fungerer

Selvsagt ikke, men dersom det går over tidsnok så er ingen stor skade skjedd. Og da blir det bare å regne som en slankekur.

Men så er jo selvsagt spørsmålet om det er over.

[Gjest scorpius]

Så lenge du ikke er sykelig undervektig så er det jo bare som en slankekur å regne.

Så det du må gjøre er jo bare å begynne spise normalt når du har kommet på den vekten du trives mest med. Klarer du det? Bra. Klarer du det ikke? Gå til legen.

Det er det dummeste jeg har hørt på lenge. Så du mener vel også det at hvis man er "naturlig" undervektig at man da har en spiseforstyrrelse?

En spiseforstyrrelse er først og fremst en psykisk lidelse, noe som betyr at hvem som helst kan rammes - tynne, tykke, normalvektige jenter/kvinner og gutter/menn. Det handler om forholdet man har til egen kropp, selvbildet, følelser og tanker rundt mat, og at dette til slutt går utover livskvaliteten til person som utvikler en spiseforstyrrelse.

[Strange Doll]

Man er ikke nødvendigvis sykelig slank for å ha en spiseforstyrrelse.

Om du føler du har for stort fokus på mat og kropp vil jeg anbefale deg å kontakte en lege som kan henvise deg videre til psykolog. Jeg har vært i noe lunde samme situasjon som deg, og det hjalp meg godt å kunne snakke med en fagperson.

Ønsker deg lykke til

[AnonymBruker]

Så lenge du ikke er sykelig undervektig så er det jo bare som en slankekur å regne.

Så det du må gjøre er jo bare å begynne spise normalt når du har kommet på den vekten du trives mest med. Klarer du det? Bra. Klarer du det ikke? Gå til legen.

Det er ikke en slankekur, det har tatt over livet mitt fullstendig. Det eneste jeg tenker på er mat og trening, har konstant forferdelig samvittighet for at jeg har spist for mye eller trent for lite, bruker timevis på å se dokumentarer om anoreksi og bilder av syltynne jenter for inspirasjon, klyper meg på kroppen og sjekker meg i speilet hele tiden, lar tallet på vekta avgjøre humøret og matinntaket for dage.. I det hele tatt.

Takk for svar alle sammen. Setter pris på det. Jeg avventer legetur, vet ikke helt hva jeg skulle bedt om hjelp til engang, jeg vet ikke om jeg vil avbryte dette før jeg når målet mitt.

[pingelill]

Husk-- minimalt med mat og mye trening tærer på musklene. Hjertet er en muskel.

Kom deg til lege, helsesøster, etter eller annet! Første innlegget ditt tyder på at du er klar over hvor du er på vei selv, og vil slutte, mens det siste skremmer meg. Ta kontakt med noen NÅ før du når målet ditt.

[AnonymBruker]

Spiseforstyrrelse handler IKKE om hvor mye man veier eller hva man spiser, det handler om hvordan man tenker om mat, kropp og vekt. I teorien kan en normalvektig person som spiser normalt ha en spiseforstyrrelse.

Jeg er en av dem som absolutt ikke ser ut som om jeg har spiseforstyrrelse, men det har jeg faktisk. Jeg tenker det samme som deg angående vekten min, og jeg har opplevd å ikke bli tatt på alvor med min spiseforstyrrelse, noe jeg tror er fordi jeg er helt normalvektig.

Jeg vil råde deg TS til å ta kontakt med fastlegen din. I utgangspunktet mener jeg kanskje at en psykolog er bedre til å behandle en spiseforstyrrelse, og derfor ville jeg bedt om en henvisning.

Jeg vet det er lett å tenke at man ikke er tynn nok/spiser lite nok/spyr ofte nok til å få hjelp, men når man har kommet så langt at man faktisk innser at man har et problem, da trenger man hjelp. Masse lykke til, TS, håper du får hjelp!

Veldig enig med deg!

Jeg kunne sikkert ha mistet 10 kg da. Men alikevel så er jeg på ingen måte farlig overvektig. Jeg er sunn og frisk.

Jeg hadde aldri tenkt at jeg har en spiseforstyrrelse, men da jeg begynte hos en ny psykolog pga andre problemer så fikk han meg til å innse at det ikke er normalt å ha det bildet til kropp og mat som jeg har.

Og det er vel dette som kalles uspesifisert spiseforstyrrelse, det er mange som har det uten å vite det eller å ta det seriøst.. Og det er veldig synd at bare fordi man ikke er undervektig så blir man ikke tatt seriøst, eller tar seg selv seriøst.

[kråkefjas]

Det er ikke en slankekur, det har tatt over livet mitt fullstendig. Det eneste jeg tenker på er mat og trening, har konstant forferdelig samvittighet for at jeg har spist for mye eller trent for lite, bruker timevis på å se dokumentarer om anoreksi og bilder av syltynne jenter for inspirasjon, klyper meg på kroppen og sjekker meg i speilet hele tiden, lar tallet på vekta avgjøre humøret og matinntaket for dage.. I det hele tatt.

Hva er det du lurer på da egentlig? Lege next

[AnonymBruker]

Husk-- minimalt med mat og mye trening tærer på musklene. Hjertet er en muskel.

Kom deg til lege, helsesøster, etter eller annet! Første innlegget ditt tyder på at du er klar over hvor du er på vei selv, og vil slutte, mens det siste skremmer meg. Ta kontakt med noen NÅ før du når målet ditt.

Jeg er i tjueårene, så det blir vel lege som er mest nærliggende. Men jeg er veldig redd for å ikke bli tatt seriøst. Jeg har gått ned mye i vekt, men dette kan ikke legen se da jeg ikke har hatt mye kontakt med ham, så det eneste han vil se er en normalvektig + jente som skryter på seg å spise lite og trene mye. Jeg ser jo overhode ikke trent og tynn ut, og da føles det så flaut å skulle gå til legen med det. Føles som et tulleproblem.

[Gjest scorpius]

Forstår deg så utrolig godt ang. det å være redd redd for å ikke bli tatt seriøst fordi du ikke veier 40 kg. og ser alt for underernært ut. Men jeg synes likevel du skal ta deg en tur til legen legge frem problemet dit slik som det du beskriver her. Det er iallfall et sted å starte, og deretter kan h*n følge deg opp mht. blodprøver/vekt og kanskje henvende deg til en psykolog, for det høres virkelig ut som du trenger det? Iallfall utifra det du skriver her.

[Kosemose]

Kjære Trådstarter

Uansett hvor mye eller lite du veier i dag, så er jeg veldig sikker på at 500 og 300 kalorier altfor lite for deg. Du vil få ødelagt forbrenning og du risikerer en rekke bivirkninger som feilernæring, m.m.

Ingen her vet hvem du er og ingen her har således bakgrunn for å kunne veilede deg i slankeprosjektet ditt. I tillegg til at alle som svarer her også er anonyme så verken du eller jeg har mulighet til å sjekke hvilke kompetanse som ligger bak svarene.

På denne bakgrunnen må jeg stenge tråden din. Jeg håper du tar kontakt med fastlegen din og får denne til å hjelpe deg videre. Så vil jeg si at det er utrolig positivt at du selv tenker at du trenger litt råd og veiledning i slankeprosessen din.

Jeg vil også gjerne formidle telefonnummeret til IKS, 22 94 00 10. Her sitter det mennesker med både kompetanse og erfaring, og som kan gi deg gode og nyttige råd på veien.

Vennlig hilsen Kosemose, mod