Hvordan løste dere mobbeproblemet?

[skruf]

Tusen takk.

Vi har flere skoler i kommunen, så det blir nok ikke noe praktisk problem.

Hvor lenge ble hun mobbet før dere byttet skole?

Var den tidligere skolen inneforstått med at hun ble mobbet? erkjente de alvoret? Prøvde de tiltak?

TS

Det begynte vel forsåvidt på slutten av andre trinn, og fortsatte på tredje trinn. Vi byttet skole på nyåret. Det var ikke bare jenta vår som ble mobbet, men også andre. Var en gjeng i femte som var verstingene, men det var og endel problemer i selve klassen. Dårlig miljø, en jentegjeng som klikket seg sammen og frøys ut noen andre jenter. Mye ryktespredning, splitt og hersk, navnekalling osv...... Klassen hun gikk i hadde hatt 5 forskjellige klasseforstandere på 2 år.

Den tidligere skolen og sfo var meget klar over det, da vi foreldrene tok kontakt etter hver hendelse, vi forlangte møter og tiltak. Men da skolen foreslo at de heller skulle sette tiltak på jenta vår, sånn at hun skulle lære seg "å lese" mobberene og lære seg å bli slått og plaget fikk vi nok. Foreldrene til verstingene var helt vanskelige, de kunne ikke forstå at barna deres kunne oppføre seg sånn, for de var jo gullunger og så snille hjemme........selv om jeg kunne dokumentere legebesøk etter slag mot rygg med kjepp....

Nei, jeg er så glad for at vi tok tak og byttet da vi gjorde!!!

[Anciol]

Jeg ble mye mobbet helt til jeg fikk tervuerenen min på rundt 35 KG:) da sluttet mobbingen med en gang siden en gang jeg gikk tur med han så så jeg de verste mobberne og kom bort til de med hunden og fikk den til å snerre og bjeffe på kommando. Så sa jeg "visst dere ikke lar meg være ifred, så lar jeg Tan-Ghil smake på dere". Dette skremte de siden lot de meg i fred! Idag har lederen for mobberne endt opp som ufør narkoman (karmaen inhentet han)

Endret 1. juni 2012 av Anciol

[AnonymBruker]

Det begynte vel forsåvidt på slutten av andre trinn, og fortsatte på tredje trinn. Vi byttet skole på nyåret. Det var ikke bare jenta vår som ble mobbet, men også andre. Var en gjeng i femte som var verstingene, men det var og endel problemer i selve klassen. Dårlig miljø, en jentegjeng som klikket seg sammen og frøys ut noen andre jenter. Mye ryktespredning, splitt og hersk, navnekalling osv...... Klassen hun gikk i hadde hatt 5 forskjellige klasseforstandere på 2 år.

Den tidligere skolen og sfo var meget klar over det, da vi foreldrene tok kontakt etter hver hendelse, vi forlangte møter og tiltak. Men da skolen foreslo at de heller skulle sette tiltak på jenta vår, sånn at hun skulle lære seg "å lese" mobberene og lære seg å bli slått og plaget fikk vi nok. Foreldrene til verstingene var helt vanskelige, de kunne ikke forstå at barna deres kunne oppføre seg sånn, for de var jo gullunger og så snille hjemme........selv om jeg kunne dokumentere legebesøk etter slag mot rygg med kjepp....

Nei, jeg er så glad for at vi tok tak og byttet da vi gjorde!!!

Identisk historie med vår! De har nå satt igang jobben for at vår datter skal "øve seg på å fungere godt i samhandling med andre" (dvs lære seg å ta imot krenkelser uten å si ifra eller reagere)

Utrolig godt å høre at man ikke er alene om denne erfaringen! Tusen takk.

TS

[AnonymBruker]

husker fra ungdomsskolen... det begynte ei jente i klassa vår som ble mobbet på sin tidligere skole. løsningen for henne var da å bytte skole. skolen hun gikk på før er det mye dritt på, mens den jeg gikk på er flinke til å forebygge mobbing.

jenta har det kjempefint nå, mange år etterpå.

Takk for svar! Fint å høre om andres historier, det hjelper.

TS

[skruf]

Identisk historie med vår! De har nå satt igang jobben for at vår datter skal "øve seg på å fungere godt i samhandling med andre" (dvs lære seg å ta imot krenkelser uten å si ifra eller reagere)

Utrolig godt å høre at man ikke er alene om denne erfaringen! Tusen takk.

TS

Helt utrolig egentlig at tiltak skal bli satt inn på ofrene for mobbing! Burde heller satt inn reaksjoner på de som mobber og slår, men det er vel lettere at den som blir plaget lærer seg å ta imot slag/bank og stygg ordbruk......

Nei, ikke vent. Sett i gang prossessen nå med engang for å få bytte skole! Nå er det ikke lenge igjen av skoleåret, men barnet får iallefall en ny start fra høsten av. Vær forresten åpen om at det er pga mobbing dere bytter skole. Ikke sikkert skoleledelsen på den skolen barnet går på nå liker det noe særlig (det gjorde de ikke her iallefall, og gjett om jeg fikk høre det!), men det viktigste er at barnet får en god og trygg skolehverdag, noe det har krav på!

Lykke til

[AnonymBruker]

Jeg ble også utsatt for mobbing på barneskolen, og skolens løsning var at det var meg det var noe galt med. Husker rektor foreslo at jeg skulle slutte å rekke opp hånda i klassen (jeg var milevis foran de andre intellektuelt sett), da hun mente at de var sure fordi jeg fikk dem til å føle seg dumme. Ærlig talt! De andre jentene i klassen, som til stadighet fryste meg ut i all lek, barnebursdager og lignende, kunne jo seeelvsagt ikke klandres. Neida. Har aldri sett moren min så sint..

Vurderte å bytte skole i 5. klasse, men kom meg (til min store overraskelse) inn i den populære gjengen, og fikk det veldig fint etter det. Hadde selvsagt en del episoder på ungdomsskolen (da en annen vennegjeng), spesielt med ei jente (psykopat med et ekstremt kontrolleringsbehov over andre, også sine egne foreldre - har aldri sett noe lignende, selv lærerne på vgs reagerte på henne), men jeg er såpass sterk som person at jeg ikke tok det så tungt (selv om kjerringa prøvde å få meg utvist fra skolen og innlagt på psykiatrisk på videregående, tro det eller ei), men snarere tok jeg igjen i det stille - hun tør fortsatt ikke vise seg i nærområdet her..

På barneskolen hadde jeg støtte i en eldre guttegjeng som jeg holdt meg med. Det kunne gått galt i lengden (det var ikke de snille gutta, for å si det slik), men heldigvis fikk jeg som sagt innpass i 5. klasse og hadde ikke noe behov for å henge med dem etter det. Personlig tror jeg det at jeg begynte å spille håndball (noe alle de andre jentene i klassen gjorde), og faktisk var ganske god, gjorde mye for meg sosialt sett.

Jeg har alltid vært veldig utadvendt, og ikke redd for å ta igjen, og det er også det som har gjort at jeg kom meg gjennom både ungdomsskolen og vgs. Misforstå meg rett, jeg hadde masse venner både på ungdomsskolen og videregående, men nevnte psykopat var vanskelig å bli kvitt. Heldigvis har jeg opp gjennom årene blitt flink til å luke ut de gode fra de dårlige vennene, og har det superfint i dag

[AnonymBruker]

Vurderte å bytte skole i 5. klasse, men kom meg (til min store overraskelse) inn i den populære gjengen, og fikk det veldig fint etter det. Hadde selvsagt en del episoder på ungdomsskolen (da en annen vennegjeng), spesielt med ei jente (psykopat med et ekstremt kontrolleringsbehov over andre, også sine egne foreldre - har aldri sett noe lignende, selv lærerne på vgs reagerte på henne)

Hvordan vet du at hun var psykopat egentlig? Kom de og fortalte dere om diagnosen hennes på skolen?

Psykopati er en diagnostisk betegnelse på et syndrom av abnormale personlighetstrekk. Personlighetsforstyrrelsen karakteriseres av en svikt i eller total mangel på grunnleggende sosiale ferdigheter og følelser som medfølelse og empati, altså i samspillet med andre mennesker. En person som lider av psykopati, kalles psykopat eller sosiopat.

Den til dels store forvirringen rundt begrepet psykopati kommer mye av at nærliggende diagnoser som antisosial personlighetsforstyrrelse og dyssosial personlighetsforstyrrelse blandes sammen med og likestilles med psykopati. Sistnevnte er imidlertid en langt snevrere diagnose enn de øvrige.

Slutt å kalle folk for psykopater bare fordi de er slemme. Det bagateliserer en veldig alvorlig lidelse.

[AnonymBruker]

Jeg ble også mobbet veldig mye i barne og ungdomskole. Det var jo aldri fysisk, men typisk utfrysing, navnkalling, min mors overvekt ble dratt opp ofte, jeg var veldig lys i huden, det ble også poengtert, nye sko ble funnet i do etter gymtimen osv.

Halveis gjennom ungdomskolen var jeg heldig nok til å få bytte skole. Læreren min på den gamle ungdomskolen gjorde alt hun kunne. Savner henne den dag i dag, men det var rett og slett ingenting som kunne gjøres. På den nye skolen var jeg ikke populær, men jeg fikk venner i den upopulære gjengen. For noen fantastiske jenter . Livet ble fantastisk. Så skolebytte reddet livet mitt rett og slett.

[AnonymBruker]

Vurderte å bytte skole i 5. klasse, men kom meg (til min store overraskelse) inn i den populære gjengen, og fikk det veldig fint etter det. Hadde selvsagt en del episoder på ungdomsskolen (da en annen vennegjeng), spesielt med ei jente (psykopat med et ekstremt kontrolleringsbehov over andre, også sine egne foreldre - har aldri sett noe lignende, selv lærerne på vgs reagerte på henne)

Hvordan vet du at hun var psykopat egentlig? Kom de og fortalte dere om diagnosen hennes på skolen?

Psykopati er en diagnostisk betegnelse på et syndrom av abnormale personlighetstrekk. Personlighetsforstyrrelsen karakteriseres av en svikt i eller total mangel på grunnleggende sosiale ferdigheter og følelser som medfølelse og empati, altså i samspillet med andre mennesker. En person som lider av psykopati, kalles psykopat eller sosiopat.

Den til dels store forvirringen rundt begrepet psykopati kommer mye av at nærliggende diagnoser som antisosial personlighetsforstyrrelse og dyssosial personlighetsforstyrrelse blandes sammen med og likestilles med psykopati. Sistnevnte er imidlertid en langt snevrere diagnose enn de øvrige.

Slutt å kalle folk for psykopater bare fordi de er slemme. Det bagateliserer en veldig alvorlig lidelse.

Tror ikke det mennesket ville latt seg undersøke frivillig, for å si det slik. Synes for øvrig det er svært interessant at du går til angrep på meg på denne måten på grunn av mitt begrepsbruk, kjente du deg kanskje igjen i min beskrivelse, siden det opptar deg så voldsomt? Da jeg ikke har lyst til å gjøre meg lett gjenkjennelig på dette forumet, sier det seg selv at jeg ikke kan brette ut i det vide og brede om alle de ulike abnormale trekkene til vedkommende, men jeg velger å kalle henne psykopat nettopp på grunn av hennes totalt manglende medfølelse og empati. Men det falt deg kanskje ikke inn at det ligger mer bak historiene til folk enn det som med nødvendighet kommer frem på et forum? Eller at jeg kanskje vet hva jeg snakker om?

Merker meg også de to siste setningene av ditt innlegg som interessante. Du synes kanskje det er mer synd på vedkommende enn på dem som har blitt ofre for handlingene hennes (og ja, det er flere!)? Dette har ingenting med bagatellisering å gjøre, og det vet du godt. Det er heller ikke dét denne tråden handler om, så om du vil diskutere psykiatriske diagnoser, ta det et annet sted.

[AnonymBruker]

Jeg blei mobbet på skolen.pga etternavnet for det meste.Litt annet også.Det har ødelagt veldig mye for meg.

Foreldra mine prata med lærinna,men gikk bare et par dager så var de igang igjen.Inntil halve 8 klasse.Da fikk ei anna lærinne der greie på det.Ho hadde vi litt innimellom.Ho eksploderte rett og slett.Vet ikke hva som blei sagt eller noe,men stopp blei det.

Dattern min blei plaga et par ganger på skolen.Den ene gangen kom det ei jente bak hun og slo til i ryggen hennes.Kom lei seg hjem og fortalte hva som hadde skjedd.Men jeg gadd ikke og ta det opp med lærinna,så jeg dro med jentungen ned på skolen selv så ho pekte på jenta.Jeg husker ikke helt hva jeg sa,men redd blei jenta da ho skjønte at jeg var rimelig forbanna.Rørte aldri min datter igjen.

Lei av at ting skal gå gjennom lærerene hele tiden når jeg vet at det ofte ikke hjelper.Dette var nå ikke mobbing da,men uansett ikke greit.Gått ned engang til på skolen med ho da noen truet hun.Måtte ta det med de på sfo da.Men slutta den jenta jer også.

[Solskinnsbolla]

Er det noen med positive erfaringer fra mobbesaker? mobbing over noen år, alvorlig grad, fysisk eller psykisk.

Hva skulle til for at det gikk bra?

Hva gjorde dere rett?

Hva gjorde skolen rett?

Finnes det håp???????

Jeg ble mobbet i mange av årene på barneskolen, i tillegg til den "vanlige" mobbingen, utsatte en gutt meg for seksuell trakassering. Læreren mente han var forelska i meg, foreldrene mine var provosert, men klarte ikke å gjøre noe. Jeg var overlatt til meg selv og måtte bare holde ut. ungdomsskolen var en frelse, men på vgs begynte gamle spøkelser å tulle med selvbildet mitt.

Likevel fins det håp. Idag kutter jeg meg selv ikke opp, jeg har ikke spiseforstyrrelser lenger, har utdanning, fast inntekt, er gift og har to barn. Dessverre jobber jeg som lærer og ser hvor vanskelig det er å gjøre en god jobb som lærer for barn som blir mobbet, dessuten så blir man veldig ofte utsatt for hets fra drittsekker av foreldre som tror de er bedre enn alle andre.

Ja, det fins håp, men det blir et slit. Hadde det ikke vært det ene så hadde det vært det andre-livet er tøft uansett.

[Siggen!]

Vil si jeg følte meg en del mobba på ungdomsskolen, særlig i 9. klasse og 10. klasse. Jeg var så liten og svak på den tiden og kunne lett bli banka av dem som var 2 år yngre enn meg.

Mot VGS begynte jeg å vokse, og kom meg på treningsstudio i slutten av 2. vgs. Løste problemet med å bli stor og sterk og gav en av mobberne juling.

Det sies at vold ikke løser noe, og det er jeg forsåvidt enig i, men i dette tilfelle så blei jeg kvitt problemet

Endret 11. juni 2012 av Siggen!

[Gjest hogwash]

Den eneste "solskinnshistorien" jeg vet om er denne:

Lærer Bjørndals metode.

[Gjest Nenya82]

Jeg ble også mobbet gjennom hele barneskolen,ungdomsskolen og 1.året på videregående.

Skulle ønske lærerene hadde tatt mer tak i det.De fleste overså det bare,mens noen prøvde å snakke med mobberne og få dem til å si unnskyld til meg.Ja,det fungerte ikke for å si det sånn.

Jeg har gått på flere skoler også,på grunn av flytting og det er få av lærerene som gadd å engasjere seg.

Tvang meg til å gå ut selv om jeg var redd for mobberne mine,og fikk meg til å føle at det var hos meg problemet lå.Det at hele klassen mislikte meg,frøs meg ut,skrev stygge lapper til meg,dyttet meg,slo meg i ryggen,spente bein på meg,slengte dritt,skrev i skoledagboken at de hatet meg og generelt gjorde skoledagen jævlig var tydeligvis min feil.

Nei,her er det ingen solskinnshistorie,og etterhvert sa jeg ikke ifra til lærerene for de gjorde ingenting uansett og overså det om de så at det skjedde.

Klart det var litt lettere når jeg hadde venner.Ikke lett å gå alene,men det at jeg hadde venner stoppet ikke mobbingen.

Skulle ønske lærerne hadde sett meg og i det minste prøvd å stoppe det.Sa heller ingenting til foreldrene mine,og når de fikk vite det så gjorde de ikke så mye de heller så jeg var stort sett overlatt til meg selv.

Ting ble mye lettere for mye da jeg var byttet studieretning på videregående.Jeg ble mer godtatt,for folk var mer åpne og klassene var mindre,men jeg har slitt veldig etter dette.Ikke bare på grunn av mobbing,men det er jo en medvirkende faktor.

Nå går jeg i terapi og har de siste årene begynt å få det bedre med meg selv.

Jeg tok også "hevn" på en av mine mobbere,og det merkelig var at han virket redd for meg da.Var en utrolig deilig følelse akkurat der og da.

Jeg tror desverre at mobbing vil skje uansett hvilke forebyggende tiltak man får i gang.At politikere påstår at de kan stoppe mobbing er tull tenker jeg,men selvsagt kan man prøve og også gjøre hverdagen for dem som blir mobbet lettere.

[AnonymBruker]

Jeg er lærer. Vi tror vi har fått til en såkalt solskinnshistorie hva gjelder mobbing i en av våre klasser. Dette er 1 vgs, så det er snakk om eldre ungdommer..

Mobber var pen, populær, med mye "makt" i klassen, mobbeoffer var "lett å finne feil med". Interesser som ingen andre i klassen har, rødt hår (noe som for all del ikke er "godtatt" som mobbeårsak, men av en eller annen grunn er det liksom en greie å bli mobba for.).

Mobbeoffer fortalte ikke noe særlig selv, men andre elever i klassen ga beskjed om at det foregikk ting som ikke var bra, i tillegg til at vi lærere plukket opp noe.

Vi snakket veldig lite med eleven som ble mobbet. Han ønsket ikke å fortelle, og avfeide ting.

Vi tok tak i (hoved)mobber, først og fremst. Vi tok tak i han på 2 måter - ved å prøve å få han til å føle empati, i tillegg til at mobbingen fikk knallharde konsekvenser med rektors kontor + nedsatt i atferd. Det vi også gjorde var at vi utpekte to andre i elever i klassen som sentrale. Den ene av disse elevene var en gutt som var noe usikker på seg selv, og derfor var med på mobbingen i noe grad. Samtidig var dette en veldig oppegående gutt. Alle lærerene i klassen hadde samtale med denne gutten der vi både skrøyt av han, og også ga han ekstra ansvar for å ta tak i dette.

Noe av det samme gjorde vi med en av de som først varslet om mobbingen, hun er av typen som ikke er redd for å si ifra, og vi sa at "Vi setter veldig pris på at du jobber sammen med oss om dette".

Dette blir veldig forenklet, da dette naturligvis var en svær prosess,vi brukte mange timer på å både komme frem til løsninger og på å gjennomføre disse.

Det som kanskje var viktigst fra skolens (eller, lærernes side)

- Vi hadde en runde i klassen der alle elevene skrev ned hva de ikke syntes var greit å bli kalt. Klassen hadde en ukultur med mye kallenavn, og da er det vanskelig for lærerne å plukke opp hva som er vennskapelig og hva som ikke er det. Her fikk vi en liste.

- Vi fulgte opp dette med å forby ALL type "kalling", "dissing" (det som elevene ser på som vennskapelig erting). Vi var nærmest nazi på dette, og delte ut anmerkninger til alle som prøvde seg.

- I tillegg var alle vi lærerne obs på dette. Vi diskuterte dette ofte, og konfererte med hverandre når vi var i tvil om hvordan vi burde reagere på gitte ting.

På en eller annen måte har summen av disse tiltakene fått slutt på den gitte mobbesituasjonen i klassen. Det var også andre elever som til tider følte seg mobbet, og ved å ta tak i dette med hele klassen i tillegg fikk vi også slutt på dette. Elevene som fikk ekstra ansvar har vokst på dette, og spesielt gutten som før var tilbøyelig til å henge seg på mobberen for å slippe unna selv er nå en av de som aktivt tar ansvar for at klassemiljøet skal fungere. Jenta som fikk lov til å si ifra opplever ofte at hun korrigeres på atferd (bråsint, oppfarende, i opposisjon til alt og alle), men i denne situasjonen viste vi henne at vi satte pris på henne, og at hun også var viktig.

Kontaktlærer spesielt har jobbet utrolig mange timer med denne saken, og vi har vært obs på dette hele veien. Som nevnt, elever i vg1 - andre forutsetninger ang modenhet på elever, og også frykten for konsekvenser. Om det er noe av dette som er mulig å ta med videre for TS er vanskelig å si, men vår erfaring er at når alle lærerne drar lasset i samme retning så er sjansen for at vi lykkes faktisk veldig stor.

Dette ble langt, beklager det. Får så vondt inni meg når jeg hører om at ting ikke blir tatt tak i , når jeg selv har vært med på å se at dette fungerer så godt. Det kan også nevnes at eleven som ble mest plaget har blitt dette i mange år, foresatte til denne eleven har flere ganger vært i kontakt med skolen for å takke oss for jobben vi har gjort, foresatte opplever at gutten har blomstret i det siste. D

Anonym poster: 13e0f9d067b32bbcd04798f2930c5c78

[Gjest nøkkelhull]

Jeg ble mobbet på barneskolen - mor jobbet hardt for å få slutt på det, tror kansje kontaktlærer også prøvde det men merket ikke så mye til det. Det viktigste for meg var at mor og far gav meg oppmuntringer hver dag, at jeg var vakker, flink i ting, klok, flink i fag osv. Da jeg begynte på ungdomsskolen ble jeg også mobbet av gutter, de sa ofte at jeg var stygg rett i fjeset mitt eller til venninene mine, og jeg var deprimert i 8. og 9., men mamma og pappas ord hjalp. I 10. klasse ble jeg en helt ny person med selvtillit og utadvendt personlighet, og jeg er stolt over hvem jeg er idag. Har ikke blitt kalt stygg siden jeg var 14, nå er jeg 22. Folk får et annet syn på deg når du stråler av god selvtillit. Det er viktig å ha noen rundt seg til å avkrefte det stygge mobberne sier til deg, at du ikke skal tro på dem, og det må bli sagt oftere enn det stygge som blir sagt, gjentakelser blir printet i minnet ditt.

[AnonymBruker]

Familien min flyttet slik at jeg måtte gå siste året av barneskolen på ny skole. Det var veldig tøft å komme inn i ny klasse som hadde gått sammen så lenge, og det gikk ikke bra.

Mamma måtte tilslutt kjøre meg på skolen og 'dra' meg inn i klasserommet, for jeg nektet å dra på skolen. Nektet også å bli med familien ut i helgene, i frykt for å møte mobberne.

Det var to lærere og den ene ble egentlig bare med på mobbingen (hånliggjøring i klasserommet) mens den andre var snill - men ikke egentlig helt så situasjonen. (Mobberne oppførte seg pent med henne i nærheten.) Så skolen gjorde ingenting.

Neste skoleåret var ungdomskole på det nye stedet. Det ble litt bedre ettersom klassen ble splittet, men på det tidspunktet hadde jeg fått så lav selvtillit at jeg slet med å være sosial og få nye venner. Var ikke verd noenting.

Neste året flyttet vi igjen, og jeg ble så godt tatt imot på den nye skolen at jeg klarte å få opp selvtilliten litt. Fikk også endelig gode venner igjen, men det tok nesten hele videregående hvor jeg også trivdes, før jeg ble 'meg selv igjen.'

Så mitt beste tips er å bytte skole og å kjøre på med å forsterke selvtilliten til barnet deres. Jo lenger mobbingen varer jo verre er det for psyken tror jeg.

Anonym poster: 037c9553fdab85222d1ebd1a9ac52a18

Anonym poster: 037c9553fdab85222d1ebd1a9ac52a18

[Gjest gjest]

Min datter er en type jente alle legger merke til; utadvendt, smart, tøff, snill, pen, og ufattelig empatisk. i 2 år prøvde hun å fortelle meg at ting ikke var som de burde på skolen. 3 gutter hadde bestemt seg for at hun skulle "tas" . I denne tiden mistet hun også sin far i bilulykke og dette ble brukt i mot henne i mobbingen. At hun savnet pappan sin ble utnyttet til det fulle. Hun hadde venner og alt det men ble fysisk trakassert fra 1.klasse. Det er et under at det ikke endte på legevakta. Når jeg så hvordan den offentlige skolen ikke evnet til å ta tak (selv etter "tiltak") så tok jeg henne rett og slett ut av skolen- hun var ikke trygg. Jeg ringte en privatrskole og fikk plass på dagen, livet til min datter og meg ble endret på dagen. Vi slapp å være redd og engstelig. Hun er tlibake til sitt gode jeg nå og vil anbefale alle foreldre om å fokusere på å skape trygghet for sine barn- ikke skape prinsippsaker- barna deres er taperen i det. Så lenge skolen godtar mobbing- og det gjør de når det kommer ned til aksjon, beskytt barnet ditt og flytt det til en bedre skole. Lykke til

[Armitage]

Les "Det er aldri forsent å bli et lykkelig barn".