Stemor til to.

[Gjest Gjest]

Han har alltid ønsket seg flere barn så den biten er jeg trygg på.

Han kommer til å bli en like flink far for de barna som eventuelt kommer som det han er for de han har nå.

Jeg kan faktisk si at jeg aldri har sett et slikt forhold mellom far og barn noen gang, og jeg har sett mange fedre.

Og nei det er ikke noe han spiller mens jeg er der, det har jeg lagt merke til på film, bilder og ikke minst ut i fra bekjente rundt oss

Jeg mener ikke at han spiller med de han har, men jeg har inntrykk av - når jeg ser meg rundt - at endel av de mennene som får kull nr. 2, egentlig ikke engasjerer seg særlig i de nye barna. De har utviklet sterke følelser for det første kullet, og har i tillegg litt dårlig samvittighet, og satser derfor alt på de eldste barna. Mens det nye kullet og den nye konen sysler alene. Det hadde vært interessant å se en skilsmissestatistikk for kull2-mennene, vet ikke om det finnes?

Forøvrig er jeg enig i de som sier at du ikke behøver å fokusere på "stemorsrollen." Du skal bare være deg selv. Barna er foreldrenes ansvar. Ditt ansvar nå -i første omgang - hvis dere satser og flytter sammen, er:

- samboerkontrakt

- felles husholdningskonto: du betaler for deg, han for seg og sine, + innbetaling bør være etter en brøk/prosentsats basert på inntekt

- eier han boligen? få takst og kjøp deg inn. Nb tinglysning.

- gjensidig testamente + livsforsikring som gjør det mulig for deg å beholde bolig og kjøpe ut særkullsbarna om han faller fra.

- du er 22: du bør ha en plan for hva du skal leve av, utdanning yrke, ikke gjør deg avhengig av han. Han vil ha store utgifter med barna sine i mange år framover. Da bør du tjene såpass godt at du ikke bryr deg.

Du bør ikke flytte sammen med han før dere har alle avtaler på plass. Vet det høres kynisk ut, men du er den mest sårbare i denne konstellasjonen. Du bør være godt forberedt i tilfelle evt brudd/død.

[Teriyaki]

Jeg har hatt to fedre helt siden jeg var 5 år, og to mødre siden jeg var 8. Jeg er akkurat like glad i alle fire av foreldrene mine, og i min oppvekst har jeg alltid hørt like mye på stemor og stefar som mamma og pappa.

Jeg tror dessuten mange stemødre blir svertet av mødrene til barna.

Råder deg til å snakke med moren til barna faktisk, å bli litt kjent med henne, om dette er mulig.

Mens jeg, som var en veldig sart sjel som niåring, hadde IKKE taklet om min stemor hadde fungert som forelder. Når jeg var hos min far, var det han som var forelder. Kan faktisk ikke huske en eneste gang stemoren min har irettesatt meg. Skal sies jeg var en rolig unge da, så var ikke sånn at hun lot meg gjøre hærværk og ødelegge når pappa ikke var hjemme.

___

Det er faktisk ingen fasit på om man som steforelder bør overlate alt av foreldreansvar til mor/far, eller om man kan ta en større rolle.

Husker stefaren min skulle kjefte på meg da jeg var 16 år fordi jeg hadde hatt fest, men da gikk jeg i vranglås og sa sint/sårt at han var ikke min forelder, og hadde dermed ikke rett til å snakke slik til meg, at hvis noen skulle kjefte, så var det mamma. Også gikk jeg..

Rett og slett fordi jeg slet med å "godta" andre autoritetspersoner enn mine egne foreldre, pga en skilsmisse som føltes veldig sårt osv.

Så jeg foreslår du slapper av ts, og heller tar det litt mer som det kommer. Foreløbig holder det lenge at du er den kule god snille kjæresten til faren til barna, så kan eventuelt irrettesetting og veiledning komme med tiden når dere bor sammen, og det faller seg naturlig.

[Gjest Misteltein]

Steforeldre blir en av barnas nærmeste. For meg virker det trist at steforeldre ikke deltar veldig aktivt i barnas liv. Jeg har selv vokst opp med steforeldre som var veldig engasjerte i livet mitt og syns det var helt supert.

Jeg vet ikke om jeg ville kalle dem en av barnas nærmeste, men: Jeg er enig med resten av det du sier. Jeg ønsker at steforeldrene til min deltar aktiv. Jeg forventer av en ny kjæreste at han vil delta aktiv, og være med. Foreldresamtaler, de store beslutningene er jo selvfølgelig oss foreldrene som bestemmer. Men å ikke delta? Ikke komme med innspill? Ikke være med på ansvaret? Bare sitte og se på? Ikke lekt med en gang? Nei, det høres fryktelig trist ut. Jeg håper sønnen min får en god stemor, som innimellom kan legge han, lese for han på sengen eller følge han til skolen (når han blir stor nok for det). Jeg tror at man vokser på rollen etter hvert. Dette er bare tanker fra meg... Verken jeg eller far har kjæreste, så har ikke måtte ta stilling til det ennå.

Edit: Men så lenge man ikke bor sammen så tenker jeg at man fortsatt er kjæresten, ikke stemor ennå. Jeg vet ikke helt hva som er korrekt bruk av ordet?

Endret 22. mai 2012 av Misteltein

[Gjest Misteltein]

Jeg har vært gjennom våken netter med søskena mine, laget matpakker, fulgt på skole/barnehage, gjort lekser, leggerutiner og alt man må gjøre med barn.

Jeg er litt nervøs for hvordan jeg skal forholde meg når ting blir mer hverdagslig og seriøst.

Det høres jo ut som du har litt trening med det. Bare ta det med ro! Dette går sikkert fint. Kan jeg spørre hvor lenge dere har vært sammen? Og, hvor lenge siden det er du ble introdusert for barna? Det viktigste er vel at barna blir vant med å se deg innimellom, men at de heller ikke føler at du tar over pappaen deres.

[AnonymBruker]

syns nok du er vel ung til å hoppe inn i en stemor rolle når du muligens nettopp har vert reserve mor for dine søsken.dine søsken er på barna til kjæresten din sin alder kansje?? kom deg ut og lev litt. =) tror du fortjener det!

videre er d fint at dere briker tid på tilvenning. barn bruker normalt sett intil 2 år på å bli trygg på en ny voksen.(alt etter hvor mye dere ser hverandre self.)

Det er 5 år siden jeg flyttet ut og hadde "ansvar" for søskena mine, livet har jeg levd fult ut føler jeg så akkurat det holder meg ikke igjen.

Min yngste søster er 12 år nå forresten:)

Hilsen TS

[AnonymBruker]

Jeg var 19 da jeg flyttet inn sammen med en som var ti år eldre enn meg og hadde to barn på under 5. Det er over ti år siden, vi er gift og barna bor her 50% av tiden.

I begynnelsen så forholdt jeg meg til dem som jeg gjør til fettere og kusiner: som ansvarlig voksenperson som kan si ifra hvis det er noe jeg ikke liker eller er uenig i. Jeg kom ellers med forslag og innspill til faren ang. barneoppdragelse, men lot ham ta oppdragerrollen alene. I mitt hode var det slik at barna kan bestemme seg for å ikke ønske å forholde seg til meg hvis de ikke liker at jeg tar den rollen, men de kan ikke velge om de vil forholde seg til faren eller ikke. Derfor tok han de "vanskelige" tingene, mens jeg bygde opp et godt og hyggelig forhold til dem. Men, når han hadde lagt grunnreglene (som vi i stor grad utarbeidet sammen) så kunne jeg helt fint følge dem opp. Mao. så kunne jeg passe på at leggetider, innetider osv. ble holdt, og jeg kunne nekte dem sjokolade på hverdagene, men jeg lagde ikke nye regler uten å ta det med faren.

Etter noen år hadde vi (jeg og barna, men også faren) blitt trygge på hverandre og hadde funnet ut at vi trivdes i lag. Da begynte barna å komme til meg når det gjalt alt fra mat, kjøring, henting, leksehjelp osv. Jeg følte fortsatt at jeg ikke hadde det man så fint kaller "naturlig autoritet", så jeg sendte en del av de vanskeligere diskusjonene (spsielt hvor reglene skulle endres etterhvert som de ble eldre og krevde det) til faren. Men jeg var fortsatt med i bakgrunnen og bestemte. Jeg hjalpt også til der jeg kunne og ønsket, men hadde et liv ved siden av sammen med venner på min alder. Det meste av min makt lå i å minne barna på at jeg også gjorde mye greit mot dem (kjøring blant annet) og at de derfor også godt kunne være greie mot meg tilbake (det var kanskje ikke så enkelt, men når de var skikkelig misfornøyde så pleide jeg å peke på alt det bra vi gjorde sammen, eller det jeg gjorde for dem, og at jeg kanskje ikke alltid var så urimelig). Jeg deltok på alle store "events" i barnas liv (skoleavslutninger, fotballkamper osv.), men ikke på foreldremøter og foreldresamtaler. Jeg ville dratt hvis jeg hadde blitt bedt om det og begge foreldrene ønsket det, og jeg ville på dette tidspunktet ikke syntes det føltes merkelig ut, for jeg var involvert i så og si alt annet i livet deres.

Når barna var i begynnelsen av tenårene begynte det å dukke opp en del problemer som alle tenåringer har: utetider, drikking, venner, hormoner og kjefting, brus, ukepenger, hjelpe til hjemme, osv. På dette tidspunktet var det egentlig ikke noe spørsmål om at jeg ble sett på som "en av de voksne", og tenåringene kunne ikke huske en tid da jeg ikke hadde vært der og vært involvert i livet deres. Det ble like naturlig å spørre meg og å diskutere reglene med meg, som med far. Barna hadde for lengst oppdaget at jeg var med på å lage reglene, og hadde faktisk funne ut at det var enklere å ta opp ting med meg først, før de spurte faren, fordi jeg ofte var mer objektiv, og det at jeg var ti år yngre gjorde det oftere lettere for meg både å huske hvordan det var og å ikke ha samme syn på det faren oppfatter som "for raske endringer i samfunnet"

I løpet av disse årene hadde det også blitt naturlig for meg å si ifra når de ikke oppførte seg, eller komme med meningen meningen min om ting de syntes var urettferdig og liknende. Vi deler hus, liv og hverdan, og da må vi finne oss i at de vi deler det med sier ifra. Innerst inne føler jeg fortsatt ikke at jeg har noen "naturlig" autoritet, men jeg føler at jeg og stebarna mine har et forhold der vi alle er klar over at vi på en måte "lever på hverandres nåde" (til forskjell fra foreldrene som man ikke kan bytte ut hvis man er misfornøyd :gjeiper:) og derfor faktisk må komme fram til kompromisser Jeg er fortsatt den som lager mat hjemme, som ser over oppgavene deres før innlevering, som kjører og henter, og ofte øvelseskjører jeg med dem. Jeg deltar fortsatt på store events i livet deres, blir glad når de får til ting i livet og trøster når de ikke får det til. Jeg husker ikke sist mannen min og jeg var på ferie uten dem. Så vi har på mange måter blitt en andre "kjernefamilie". Vi oppfører oss i hvert fall som en.

Jeg vet ikke om du blir noe klokere av dette, for innlegget mitt ble selvsagt utrolig subjektivt. Jeg tror egentlig bare jeg har noen få råd: ta den tiden du (og barna!) trenger for å få det livet du (og resten av familien) trenger. Vær med der du kan og har lyst. Si ifra der du føler du ville kunne sagt ifra til andre familiemedlemmer, men la barna få tid til å bli glade i deg og trygge på deg. Sørg for å ha dialog med faren hele tiden om hvordan du ser for deg at livet deres skal leves - f.eks. hvilke regler du ønsker at dere skal ha i hus og hjem, og informer om at du gjerne vil være med på å diskutere endringen av slike regler før noen avgjørelse blir tatt. Alle (også barna) bør jo uansett bli hørt i en sånn situasjon.

Jeg tror det blir slitsomt å skulle være "stemor" hvis man skal ta på seg rollen for fullt over natta - både for barn og voksne, og selv om det etter over ti år fortsatt ikke føles som om autoriteten min er noe "naturlig" på noen måte, så vet jeg at jeg gjør alt i beste mening og er glad i barna. Og det vet de også. Og da er det egentlig ikke noe problem.

Lykke til!

Tusen takk for et flott svar, du beskriver det jeg har tenkt over lang sikt.

Akkurat det svaret jeg trengte og den bekreftelsen på at det jeg tenker og det faren tenker er riktig

Hilsen TS

[AnonymBruker]

Det høres jo ut som du har litt trening med det. Bare ta det med ro! Dette går sikkert fint. Kan jeg spørre hvor lenge dere har vært sammen? Og, hvor lenge siden det er du ble introdusert for barna? Det viktigste er vel at barna blir vant med å se deg innimellom, men at de heller ikke føler at du tar over pappaen deres.

Ja jeg har litt trening i dette:)

Vi har datet i 8 mnd, vært kjærester i 4-5 mnd og jeg møtte barna som en venninne av faren for 7 mnd siden.

Jeg har fokusert veldig på å være den snille og kule kjæresten til pappa som finner på gøye ting med barna.

Jeg har så klart sagt i fra der det passer seg, slik som hvis de slår, da sier jeg klart i fra at man skal ikke slå andre osv.

Det gikk veldig fint å si at vi var kjærester, datteren begynte med en gang å planlegge bryllup hehe, så hun har jeg fått på gli.

Men er liksom dette med hvor stor plass jeg skal ta, og etter å ha tatt en prat med kjæresten min har vi blitt enige om at jeg skal få lov til å ta opp med han om det er noe jeg er uenig i ang oppdragelsen, eller noe jeg ville gjort anderledes, også ser vi om han er enig.

For til syvende og sist er det han som har det siste ordet.

Jeg jobber som omsorgsfagarbeieder 70 % og når vi flytter sammen har vi blitt enige om at alt fra oss begge skal inn på en konto, også tar vi alt utifra den.

Dette er en ordning jeg har hatt før med tideligere samboer og som jeg vet at fungerer best, heldigvis er kjæresten min veldig opptatt av at vi skal ha litt penger hver som kan brukes på det vi ønsker, og den summen blir vi enige om når den tid kommer.

Det er også blitt snakk om at jeg skal kjøpe meg inn i huset når den tid kommer, slik at alt blir riktig på papiret.

Takk for masse gode svar, klem TS

[AnonymBruker]

Du er ikke forelder til disse barna og det blir du aldri heller. Hvordan forholder du deg til andre barn, eller barn på det jevne? Som selvstendig individ og menneske. Hva forlanger du av andre mennesker rundt deg?

Det er et greit utgangspunkt å se barna som du ser andre rundt deg. Og gjøre deretter. Å blande inn begreper som stemor og foreldrerolle er å lage problemer for deg selv og for dem. De har to foreldre og trenger ikke flere. (Til hysterisk provokasjon for en del kvinner i din rolle her på forumet, som på død og liv SKAL ha foreldremyndighet over hans barn..) "JEG vasker dritten etter dem og så skal jeg ikke få lov til å bestemme, hva??!"

Barn er ikke vanskelige å forholde seg til. Det er de voksne som ikke greier å la være å blande roller som lager problemer.

Om du har erfaring med søsken og andre, så bruk den erfaringen. Forhold deg til barna som du alltid har gjort. At du er sammen med faren deres gjør ikke deg til noe annet enn det du er for andre barn i din nærhet.

Dette svaret kommer enten fra et bortsjemt skillsmissebarn eller en forsmådd alenemor

[AnonymBruker]

Du er ikke forelder til disse barna og det blir du aldri heller. Hvordan forholder du deg til andre barn, eller barn på det jevne? Som selvstendig individ og menneske. Hva forlanger du av andre mennesker rundt deg?

Det er et greit utgangspunkt å se barna som du ser andre rundt deg. Og gjøre deretter. Å blande inn begreper som stemor og foreldrerolle er å lage problemer for deg selv og for dem. De har to foreldre og trenger ikke flere. (Til hysterisk provokasjon for en del kvinner i din rolle her på forumet, som på død og liv SKAL ha foreldremyndighet over hans barn..) "JEG vasker dritten etter dem og så skal jeg ikke få lov til å bestemme, hva??!"

Barn er ikke vanskelige å forholde seg til. Det er de voksne som ikke greier å la være å blande roller som lager problemer.

Om du har erfaring med søsken og andre, så bruk den erfaringen. Forhold deg til barna som du alltid har gjort. At du er sammen med faren deres gjør ikke deg til noe annet enn det du er for andre barn i din nærhet.

Du må forklare deg litt mer på det første jeg uthevet. Hva mener du egentlig?

Mener du at jeg ikke kan snakke til hans barn i mitt eget hus fordi jeg ikke er moren?

Det andre jeg uthevet. Barn KAN være veldig vanskelige. Du kjenner vel ikke alle verdens barn. Selv foreldrene kan syns oppgaven med å ha barn er veldig vanskelig. Da kan det kanskje tenkes at det er hakket verre for en utenforstående. Ihvertfall når sånne som deg tar fra dem all myndighet.

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke gjort noe alvor av dette forholdet. Du er 22 og har hele livet foran deg. Ikke kast det bort på et så komplisert forhold.

Du vil alltid bli satt i annen rekke og du vil aldri ha noe du skal ha sagt i ditt eget hjem.

Løp!

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke gjort noe alvor av dette forholdet. Du er 22 og har hele livet foran deg. Ikke kast det bort på et så komplisert forhold.

Du vil alltid bli satt i annen rekke og du vil aldri ha noe du skal ha sagt i ditt eget hjem.

Løp!

Man kommer i andre rekke når man får egne barn også

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke gjort noe alvor av dette forholdet. Du er 22 og har hele livet foran deg. Ikke kast det bort på et så komplisert forhold.

Du vil alltid bli satt i annen rekke og du vil aldri ha noe du skal ha sagt i ditt eget hjem.

Løp!

Forholdet er da ikke komplisert bare fordi han har barn?

TS

[AnonymBruker]

Forholdet er da ikke komplisert bare fordi han har barn?

TS

Kom tilbake her når du har flytta inn og bodd der en stund. Da tror jeg du ser hvor komplisert det er.

[solch]

Selvfølgelig kan et forhold hvor den ene parten har barn fra et tidligere forhold fungere supert! Om du er en snill person kommer nok disse barna til å ha stor glede av å ha deg i livet sitt. Selvfølgelig skal du kunne sette grenser når de gjør noe du syntes er urimelig. Selv jobber jeg masse med barn, og når de gjør noe de ikke burde, så sier jeg klart ifra. Dette gjør meg jo ikke til en som prøver å ta fra foreldrene ansvaret? Vis barna respekt og du vil få respekt tilbake. Eneste som er viktig er at du og pappaen til barna er enige om hvordan ting skal være. Og her er det jo pappaen som har hovedansvaret. Men det betyr ikke at du ikke kan be ungene gå å legge seg når det er leggetid. Bare vær forsiktig med å ikke komme med regler som er strengere enn far sine. La far bestemme reglene, og du følger de opp.

[AnonymBruker]

Jeg følte for å svare her i og med at jeg er i samme båt.

Min kjæreste og samboer har en datter som var 7 år når vi begynte, vi hadde kjent hverandre i noen måneder før vi ble kjærester og jeg ble også presentert som venninne av pappa. Og tok det gradvis derifra, men jeg og datteren fikk en god kontakt med en gang og hun viste tillitt og at jeg på en måte var "godkjent"

Hverdagen kom når jeg flyttet inn, og nå er det bare 2 måneder siden jeg flyttet inn så det har ikke gått så lang tid enda. Men det merkes at hverdagen er her og i det ene øyeblikket er jeg dum fordi hun ikke får godteri for eksempel, og i det neste øyeblikket kan hun komme og vil ha kos og klem.

Hun har begynt å teste meg mer og mer og jeg måtte ta det opp med far noen ganger uten at han egentlig skjønte det, før han så det selv. Hun kan noen ganger ha en frekk tone ovenfor meg og ha en "pappa er best og flinkest og du er ikke det/du får ikke være med/du får ikke vite hva vi gjør eller hva som blir sagt" -holdning. Og det stort sett når far ikke hører på

Hadde det vært mine barn som har pratet sånn til meg eller noen andre så hadde jeg ikke akseptert det.

Jeg tenker at sånn er det bare, rett og slett. Men igjen så kan hun si at hun vil at jeg og hun skal ha jentetid og finne på noe bare jeg og hun. Og hun vil kose og herje og tulle med meg. Så det går veldig opp og ned akkurat det der.

Det er vanskelig det der og vite hvor mye man skal si og gjøre, far har sagt at jeg skal bare si fra til hun og ikke være redd for å si fra om ting. Og han engasjerer meg i alt fra henting, bringing, legging, lesing, lekser osv osv...og jeg gjør det gladelig. Det er naturlig for meg å engasjere meg, men hvor mye man skal engasjere seg er litt vanskelig å finne ut. jeg regner med det kommer med tiden.

Det beste dere kan gjøre er ihvertfall å prate om det, jeg merket at når jeg begynte med grensesetting så ble jeg "dummere" og "dummere" når hun ble sinna fordi hun ikke fikk det som hun ville. Så du må nok forberede deg på litt motstand også selv om ting er fryd og gammen nå

Barna tester en ut og våre grenser når man er ny og skal bli kjent med hverandre og du skal funke som en del av familien.

Jeg må innrømme at jeg blir provosert når andre skriver og poengterer at man IKKE er forelderen og man IKKE skal oppdra de og man IKKE skal gjøre noe som helst egentlig. bare nikke og godta alt fordi man IKKE er forelder!!!

Man er ikke forelder, men man er en del av livet og man er kvinnen i huset hvor det er naturlig for en å ta ansvar og gjøre typiske mamma-ting, og man har et tillittsforhold til barnet.

Jeg er opptatt av når vi får barn så skal ikke barna forskjellsbehandles.

Reglene er det samme, like mye grenser og like mye kjærlighet på alle barna.

Jeg tror de som hyler ut om sånne ting er mødre som er livredd for å bli erstattet. Ingen kan erstatte ens mor, man kan jo tenke seg det til selv om noen kunne erstattet din egen mor? neppe.

Datteren til min sambo kan fortelle meg ting om sin mor, lage ting til sin mor, og generelt prate om mammaen sin. Og det synes jeg er kjempeflott og oppmuntrer henne med å prate positivt om mammaen og spør om hvordan de gjør ting hjemme hos mor osv. Selv om det egentlig under overflaten er mye krangling mellom mor og far og hun til tider har følt seg truet av meg med å prøve å overgå ting jeg gjør med datteren o.l. Det er uansett en annen historie

Dette ble langt men følte jeg hadde litt å komme med her

Lykke til TS )