Stemor til to.

[AnonymBruker]

Det har seg slik at jeg har fått sterke følelser for en helt fantastisk mann, han har alle kvalitetene jeg kan ønske meg og vi har det utrolig bra sammen.

Vi føler det samme for hverandre, vi ønsker det samme for fremtiden og livet ser rett og slett fantastisk ut..

Jeg er oppvokst med barn og ansvar, har selv 4 småsøsken som jeg har hatt veldig mye ansvar for fre jeg var 12 år gammel til jeg var 18.

Jeg har vært gjennom våken netter med søskena mine, laget matpakker, fulgt på skole/barnehage, gjort lekser, leggerutiner og alt man må gjøre med barn.

Han jeg nå har startet et forhold til har to små barn fra tideligere, alderen på disse er 5 og 7.

Dette kjenner jeg at er veldig nytt for meg, for jeg er vant med å være storesøster/reservemor for søsken men er ikke vant til stemor rollen.

Akkurat nå fungerer jeg bare som en venn av faren ovenfor barna, dette syns vi begge to er viktig for at vi ikke skal gå for fort frem og for at barna skal vite hvem jeg er og kanskje være litt trygg på meg når vi forteller at vi har et forhold.

Jeg går veldig godt overens med begge to til nå, men frem til nå er jo alt fryd og gammen med lek og kos.

Jeg er litt nervøs for hvordan jeg skal forholde meg når ting blir mer hverdagslig og seriøst.

Slik som når de krangler, gjør ting de ikke har lov til, slår/sparker/biter, ikke vil spise maten sin og slike ting som vil komme.

Hvor mye har jeg lov til å si i fra liksom?

Jeg tenker at det er viktig at de etter hvert ser at jeg ikke bare er en venninne for de også, og at jeg er voksen og faktisk er enig med faren på områder de ikke liker (slik som når gutten slår og faren da setter han på plass med at dette ikke er lov).

Jeg vil være den snille stemoren, men jeg vil også kunne få respekt fra ungene etter hvert, men hvordan går jeg frem for å¨klare dette?

Han har ungene 50% så det er snakk om andehver uke de vil være hos oss når vi flytter sammen på et senere tidspungt.

Er det noen som har noen gode råd til meg på veien?

Jeg tar imot alt dere har av tips til hvordan jeg kan fortsette å gjøre godt inntrykk på ungene til hvordan jeg sakte men sikkert kan vise at jeg også ikke tolererer alt.

Dette ble langt og rotete men håper dere forstår hvor jeg vil hen

[Gjest Gjest]

Du er ikke forelder til disse barna og det blir du aldri heller. Hvordan forholder du deg til andre barn, eller barn på det jevne? Som selvstendig individ og menneske. Hva forlanger du av andre mennesker rundt deg?

Det er et greit utgangspunkt å se barna som du ser andre rundt deg. Og gjøre deretter. Å blande inn begreper som stemor og foreldrerolle er å lage problemer for deg selv og for dem. De har to foreldre og trenger ikke flere. (Til hysterisk provokasjon for en del kvinner i din rolle her på forumet, som på død og liv SKAL ha foreldremyndighet over hans barn..) "JEG vasker dritten etter dem og så skal jeg ikke få lov til å bestemme, hva??!"

Barn er ikke vanskelige å forholde seg til. Det er de voksne som ikke greier å la være å blande roller som lager problemer.

Om du har erfaring med søsken og andre, så bruk den erfaringen. Forhold deg til barna som du alltid har gjort. At du er sammen med faren deres gjør ikke deg til noe annet enn det du er for andre barn i din nærhet.

[AnonymBruker]

Du er ikke forelder til disse barna og det blir du aldri heller. Hvordan forholder du deg til andre barn, eller barn på det jevne? Som selvstendig individ og menneske. Hva forlanger du av andre mennesker rundt deg?

Det er et greit utgangspunkt å se barna som du ser andre rundt deg. Og gjøre deretter. Å blande inn begreper som stemor og foreldrerolle er å lage problemer for deg selv og for dem. De har to foreldre og trenger ikke flere. (Til hysterisk provokasjon for en del kvinner i din rolle her på forumet, som på død og liv SKAL ha foreldremyndighet over hans barn..) "JEG vasker dritten etter dem og så skal jeg ikke få lov til å bestemme, hva??!"

Barn er ikke vanskelige å forholde seg til. Det er de voksne som ikke greier å la være å blande roller som lager problemer.

Om du har erfaring med søsken og andre, så bruk den erfaringen. Forhold deg til barna som du alltid har gjort. At du er sammen med faren deres gjør ikke deg til noe annet enn det du er for andre barn i din nærhet.

Takk for et veldig bra svar.

Jeg er fult klar over at jeg aldri kommer til å bli en forelder til disse barna, de har en mor og en far og det er jeg veldig klar over.

Jeg ønsker å være en som de kan føle seg trygg rundt, og som de kan respektere slik jeg skal respektere de og deres behov.

Jeg har ingen planer om å komme inn i familien å endre på de reglene og den oppdragelsen han som far har for sine barn, men jeg syns også det er viktig at jeg etter hvert kan si i fra hvis de går for langt eller gjør ting som ikke er greit (iforhold til det faren har satt av grenser og regler så klart) når jeg har de alene etter hvert.

For jeg ser for meg at vi ikke alltid kommer til å være to rundt barna, og at jeg etter hvert vil måtte ha de en kveld alene eller slike ting.

Jeg tenker litt som så at dette nok vil komme naturlig, og at det vil bli en naturlig overgang.

Men jeg kjenner at det er en skummel plass å ta, det å gå fra ingen barn til etter hvert to barn andehver uke blir jo en utfordring.

Men jeg har tro på at det kommer til å gå bra, det er jo egentlig ikke noe jeg trenger å stresse med enda, vi har jo akkurat begynt å bli kjent (jeg og ungene altså)

[AnonymBruker]

Du er ikke forelder til disse barna og det blir du aldri heller. Hvordan forholder du deg til andre barn, eller barn på det jevne? Som selvstendig individ og menneske. Hva forlanger du av andre mennesker rundt deg?

Det er et greit utgangspunkt å se barna som du ser andre rundt deg. Og gjøre deretter. Å blande inn begreper som stemor og foreldrerolle er å lage problemer for deg selv og for dem. De har to foreldre og trenger ikke flere. (Til hysterisk provokasjon for en del kvinner i din rolle her på forumet, som på død og liv SKAL ha foreldremyndighet over hans barn..) "JEG vasker dritten etter dem og så skal jeg ikke få lov til å bestemme, hva??!"

Barn er ikke vanskelige å forholde seg til. Det er de voksne som ikke greier å la være å blande roller som lager problemer.

Om du har erfaring med søsken og andre, så bruk den erfaringen. Forhold deg til barna som du alltid har gjort. At du er sammen med faren deres gjør ikke deg til noe annet enn det du er for andre barn i din nærhet.

Hva legger du egentlig i at stemor ikke skal bestemme over barna? Ville det ikke være uansvarlig av stemor å ikke bry seg om hva barna gjør?

Eks:

Barnet: "Jeg spiser sjokoladen som liggr i kjøleskapet jeg." Stemor: "Ok."

Barnet: "Jeg vil ikke legge meg". Stemor: "Ok."

?

Er stemor selv, og min erfaring er at det å overlate alt ansvaret til far høres bra ut i teorien, men fungerer svært dårlig i praksis

[juliane91]

Jeg tror det er lurt at du prater med kjæresten din og forteller hvorda du føler situasjonen. Så spør du hvordan han vil at du skal være mot barna. 50% av tiden er mye tid! Spesielt for barn. Så jeg ville forsøkt å forstå hvordan han vil de skal oppdras og handle deretter. Etterhvert vil kanskje du også få si mye på deres oppvekst. Selvom disse barna har en mor, og du ikke skal "ta hennes plass" så blir jo du en viktig del av familien deres.

[Gjest andrassy]

Hva legger du egentlig i at stemor ikke skal bestemme over barna? Ville det ikke være uansvarlig av stemor å ikke bry seg om hva barna gjør?

Eks:

Barnet: "Jeg spiser sjokoladen som liggr i kjøleskapet jeg." Stemor: "Ok."

Barnet: "Jeg vil ikke legge meg". Stemor: "Ok."

?

Er stemor selv, og min erfaring er at det å overlate alt ansvaret til far høres bra ut i teorien, men fungerer svært dårlig i praksis

Dette er et typisk "stemor" svar - og det fordummer kun debatten.

Bottom line er uansett at FAR er ansvarlig for sine barn. Han kan selvsagt delegere noe av dette ansvaret (f.eks. ifht. legging), men det er likefullt det som må gjøres. Gjør han ikke det så er det faktisk ikke opp til stemor å bestemme at ungen skal legge seg.......

Problemene oppstår vel ofte fordi stemor tar mye mer ansvar enn hun burde. Og far lar henne gjøre det (tafatte menn). Og så blir stemor snurt når hun ikke får noe kred for det, eller ikke kan/får lov til en del ting (ref. tråden om stemor som troppet opp på foreldresamtale). Men jeg skjønner ikke hvorfor en del kvinner insisterer på å TA ansvaret? Kan ikke far få ha ansvaret for sine barn når de er hos han?

I et tilfelle som ts - når de fortsatt kun er kjærester, det er veldig tidlig i forholdet og ts er så ung - så er mitt råd: ligg unna! Vær en hyggelig voksenperson, for all del, men ikke lag deg en rolle du ikke har og ikke trenger å få. Når far har ungene så trenger vel ikke dere leke lykkelige familier umiddelbart? Dere bor ikke sammen og det er vel greit for deg å kunne gjøre dine ting og?

Min mening er at dersom du holder en lav profil nå - så vil ting bli enklere på sikt. Far tar ikke for gitt at du tar ansvaret når ungene er hos han - det gjør han selv (du kan søke her inne og finne mange tråder om stemødre som føler at de har alt ansvaret for hans barn.... )Det er ikke nødvendig at du blander det i oppdragelse og sånt på lenge enda - det greier vel far og mor fint selv? Du ville vel hellerl ikke gått inn i en voldsom oppdragerrrolle om det var nieser/nevøer det var snakk om?

[Cordelia]

Dette er et typisk "stemor" svar - og det fordummer kun debatten.

Bottom line er uansett at FAR er ansvarlig for sine barn. Han kan selvsagt delegere noe av dette ansvaret (f.eks. ifht. legging), men det er likefullt det som må gjøres. Gjør han ikke det så er det faktisk ikke opp til stemor å bestemme at ungen skal legge seg.......

Problemene oppstår vel ofte fordi stemor tar mye mer ansvar enn hun burde. Og far lar henne gjøre det (tafatte menn). Og så blir stemor snurt når hun ikke får noe kred for det, eller ikke kan/får lov til en del ting (ref. tråden om stemor som troppet opp på foreldresamtale). Men jeg skjønner ikke hvorfor en del kvinner insisterer på å TA ansvaret? Kan ikke far få ha ansvaret for sine barn når de er hos han?

I et tilfelle som ts - når de fortsatt kun er kjærester, det er veldig tidlig i forholdet og ts er så ung - så er mitt råd: ligg unna! Vær en hyggelig voksenperson, for all del, men ikke lag deg en rolle du ikke har og ikke trenger å få. Når far har ungene så trenger vel ikke dere leke lykkelige familier umiddelbart? Dere bor ikke sammen og det er vel greit for deg å kunne gjøre dine ting og?

Min mening er at dersom du holder en lav profil nå - så vil ting bli enklere på sikt. Far tar ikke for gitt at du tar ansvaret når ungene er hos han - det gjør han selv (du kan søke her inne og finne mange tråder om stemødre som føler at de har alt ansvaret for hans barn.... )Det er ikke nødvendig at du blander det i oppdragelse og sånt på lenge enda - det greier vel far og mor fint selv? Du ville vel hellerl ikke gått inn i en voldsom oppdragerrrolle om det var nieser/nevøer det var snakk om?

Men kjære vene, det kommer jo til å være hennes hjem også. Og på et eller annet tidspunkt kommer hun til å måtte forholde seg til barna på en eller annen måte. Det er da forskjell på å sette grenser i sitt eget hjem og å oppdra andres barn.

[AnonymBruker]

Dette er et typisk "stemor" svar - og det fordummer kun debatten.

Bottom line er uansett at FAR er ansvarlig for sine barn. Han kan selvsagt delegere noe av dette ansvaret (f.eks. ifht. legging), men det er likefullt det som må gjøres. Gjør han ikke det så er det faktisk ikke opp til stemor å bestemme at ungen skal legge seg.......

Problemene oppstår vel ofte fordi stemor tar mye mer ansvar enn hun burde. Og far lar henne gjøre det (tafatte menn). Og så blir stemor snurt når hun ikke får noe kred for det, eller ikke kan/får lov til en del ting (ref. tråden om stemor som troppet opp på foreldresamtale). Men jeg skjønner ikke hvorfor en del kvinner insisterer på å TA ansvaret? Kan ikke far få ha ansvaret for sine barn når de er hos han?

I et tilfelle som ts - når de fortsatt kun er kjærester, det er veldig tidlig i forholdet og ts er så ung - så er mitt råd: ligg unna! Vær en hyggelig voksenperson, for all del, men ikke lag deg en rolle du ikke har og ikke trenger å få. Når far har ungene så trenger vel ikke dere leke lykkelige familier umiddelbart? Dere bor ikke sammen og det er vel greit for deg å kunne gjøre dine ting og?

Min mening er at dersom du holder en lav profil nå - så vil ting bli enklere på sikt. Far tar ikke for gitt at du tar ansvaret når ungene er hos han - det gjør han selv (du kan søke her inne og finne mange tråder om stemødre som føler at de har alt ansvaret for hans barn.... )Det er ikke nødvendig at du blander det i oppdragelse og sånt på lenge enda - det greier vel far og mor fint selv? Du ville vel hellerl ikke gått inn i en voldsom oppdragerrrolle om det var nieser/nevøer det var snakk om?

"En hyggelig voksenperson"? Såklart er man hyggelig mot barna, det er jo en selvfølge, men av og til oppfører ikke små barn seg spesielt hyggelig. De kaster ting, krangler og sloss, og da står ikke en god stemor å bare ser på og venter på at far, når han kommer hjem, skal ordne opp.

Mener såklart ikke at stemor skal overta ansvaret til far. Men på sikt er det lurt å dele litt på det.

[AnonymBruker]

"En hyggelig voksenperson"? Såklart er man hyggelig mot barna, det er jo en selvfølge, men av og til oppfører ikke små barn seg spesielt hyggelig. De kaster ting, krangler og sloss, og da står ikke en god stemor å bare ser på og venter på at far, når han kommer hjem, skal ordne opp.

Mener såklart ikke at stemor skal overta ansvaret til far. Men på sikt er det lurt å dele litt på det.

Er da rett som det er "barnepike" for mine venninners barn... ser ikke på meg selv som stemor da, selv om jeg irettesetter de dersom de ikke oppfører seg slik jeg vil at de skal.. i mitt hjem.. men jeg er jo ikke stemor, eller anser meg som noe slikt!

Barna har en mor og en far! Jeg er en hyggelig voksen person i deres liv:-))

[Gjest Gjest]

Vil råde deg til å finne deg en mann uten barn fra før, og hvis det er uaktuelt, bør du få klarhet i om du ønsker egne barn, evt hvor mange, og om han ønsker seg flere barn?

Det kan tenkes at han syns han har nok, men later som at han vil ha ett barn med deg, som han likevel ikke kommer til å engasjere seg særlig i, fordi han kompenserer for dårlig samvittighet (skilsmisse) med å overyte overfor de to han allerede har.

[Gjest foremma]

Jeg har hatt to fedre helt siden jeg var 5 år, og to mødre siden jeg var 8. Jeg er akkurat like glad i alle fire av foreldrene mine, og i min oppvekst har jeg alltid hørt like mye på stemor og stefar som mamma og pappa.

Jeg tror dessuten mange stemødre blir svertet av mødrene til barna.

Råder deg til å snakke med moren til barna faktisk, å bli litt kjent med henne, om dette er mulig.

Endret 21. mai 2012 av foremma

[Gjest regine]

Du er nok ikke stemor på lenge enda. Du har nettopp blitt fars kjæreste. Hvorfor sånn hastverk med å "ta" så mye ansvar? Et ansvar som uansett er og blir fars? Du har gooood tid!

For din del - og for barnas del - håper jeg virkelig at dere ikke flytter sammen før om noen år. Da har du blitt litt voksnere og ungene har hatt tid til å venne seg til deg som en fast person i sine liv. Samtidig vil det uansett være slik at barna først og fremst er fars ansvar - også dersom dere flytter sammen. Og for din egen del bør du være bevisst på dette, fordi ellers risikerer du å komme i den siutasjonen som flere her på forumet klager på: stemor med alt ansvar men ingen rettigheter. Og i stor grad er det selvforskyldt - fordi kvinner virker som om de bare må ta over oppdragelse og husholdnig for en mann (ikke for det - fedrene som lar dette skje er selvsagt og skyldige, men de slipper unna).

uansett - slapp av! Det er ikke og vil ikke være din oppgave på mange år å "oppdra" barna. Det handler ikke om at man ikke kan si fra om unger ikke oppfører seg - det gjør jeg den dag i dag med venner/families barn.

[Gjest Gjest]

Hva legger du egentlig i at stemor ikke skal bestemme over barna? Ville det ikke være uansvarlig av stemor å ikke bry seg om hva barna gjør?

Eks:

Barnet: "Jeg spiser sjokoladen som liggr i kjøleskapet jeg." Stemor: "Ok."

Barnet: "Jeg vil ikke legge meg". Stemor: "Ok."

?

Er stemor selv, og min erfaring er at det å overlate alt ansvaret til far høres bra ut i teorien, men fungerer svært dårlig i praksis

Hvis du er så dum som du utgir deg for å være her. Så bør du ikke være i nærheten av barn i det hele tatt.

Å utøve voksent ansvar ovenfor et barn går helt fint uten å forlange en plass i barnets indre sone forbeholdt de aller nærmeste. Med mindre barnet selv inviterer deg inn som en tillitserklæring.

[AnonymBruker]

Vil råde deg til å finne deg en mann uten barn fra før, og hvis det er uaktuelt, bør du få klarhet i om du ønsker egne barn, evt hvor mange, og om han ønsker seg flere barn?

Det kan tenkes at han syns han har nok, men later som at han vil ha ett barn med deg, som han likevel ikke kommer til å engasjere seg særlig i, fordi han kompenserer for dårlig samvittighet (skilsmisse) med å overyte overfor de to han allerede har.

Han har alltid ønsket seg flere barn så den biten er jeg trygg på.

Han kommer til å bli en like flink far for de barna som eventuelt kommer som det han er for de han har nå.

Jeg kan faktisk si at jeg aldri har sett et slikt forhold mellom far og barn noen gang, og jeg har sett mange fedre.

Og nei det er ikke noe han spiller mens jeg er der, det har jeg lagt merke til på film, bilder og ikke minst ut i fra bekjente rundt oss

[Gjest Gjest]

syns nok du er vel ung til å hoppe inn i en stemor rolle når du muligens nettopp har vert reserve mor for dine søsken.dine søsken er på barna til kjæresten din sin alder kansje?? kom deg ut og lev litt. =) tror du fortjener det!

videre er d fint at dere briker tid på tilvenning. barn bruker normalt sett intil 2 år på å bli trygg på en ny voksen.(alt etter hvor mye dere ser hverandre self.)

[AnonymBruker]

Hva er forskjellen på "å si i fra" og "å oppdra"?

[AnonymBruker]

Hvis du er så dum som du utgir deg for å være her. Så bør du ikke være i nærheten av barn i det hele tatt.

Å utøve voksent ansvar ovenfor et barn går helt fint uten å forlange en plass i barnets indre sone forbeholdt de aller nærmeste. Med mindre barnet selv inviterer deg inn som en tillitserklæring.

Kan du forklare litt nærmere? Mulig jeg er dum ja...

[AnonymBruker]

Jeg var 19 da jeg flyttet inn sammen med en som var ti år eldre enn meg og hadde to barn på under 5. Det er over ti år siden, vi er gift og barna bor her 50% av tiden.

I begynnelsen så forholdt jeg meg til dem som jeg gjør til fettere og kusiner: som ansvarlig voksenperson som kan si ifra hvis det er noe jeg ikke liker eller er uenig i. Jeg kom ellers med forslag og innspill til faren ang. barneoppdragelse, men lot ham ta oppdragerrollen alene. I mitt hode var det slik at barna kan bestemme seg for å ikke ønske å forholde seg til meg hvis de ikke liker at jeg tar den rollen, men de kan ikke velge om de vil forholde seg til faren eller ikke. Derfor tok han de "vanskelige" tingene, mens jeg bygde opp et godt og hyggelig forhold til dem. Men, når han hadde lagt grunnreglene (som vi i stor grad utarbeidet sammen) så kunne jeg helt fint følge dem opp. Mao. så kunne jeg passe på at leggetider, innetider osv. ble holdt, og jeg kunne nekte dem sjokolade på hverdagene, men jeg lagde ikke nye regler uten å ta det med faren.

Etter noen år hadde vi (jeg og barna, men også faren) blitt trygge på hverandre og hadde funnet ut at vi trivdes i lag. Da begynte barna å komme til meg når det gjalt alt fra mat, kjøring, henting, leksehjelp osv. Jeg følte fortsatt at jeg ikke hadde det man så fint kaller "naturlig autoritet", så jeg sendte en del av de vanskeligere diskusjonene (spsielt hvor reglene skulle endres etterhvert som de ble eldre og krevde det) til faren. Men jeg var fortsatt med i bakgrunnen og bestemte. Jeg hjalpt også til der jeg kunne og ønsket, men hadde et liv ved siden av sammen med venner på min alder. Det meste av min makt lå i å minne barna på at jeg også gjorde mye greit mot dem (kjøring blant annet) og at de derfor også godt kunne være greie mot meg tilbake (det var kanskje ikke så enkelt, men når de var skikkelig misfornøyde så pleide jeg å peke på alt det bra vi gjorde sammen, eller det jeg gjorde for dem, og at jeg kanskje ikke alltid var så urimelig). Jeg deltok på alle store "events" i barnas liv (skoleavslutninger, fotballkamper osv.), men ikke på foreldremøter og foreldresamtaler. Jeg ville dratt hvis jeg hadde blitt bedt om det og begge foreldrene ønsket det, og jeg ville på dette tidspunktet ikke syntes det føltes merkelig ut, for jeg var involvert i så og si alt annet i livet deres.

Når barna var i begynnelsen av tenårene begynte det å dukke opp en del problemer som alle tenåringer har: utetider, drikking, venner, hormoner og kjefting, brus, ukepenger, hjelpe til hjemme, osv. På dette tidspunktet var det egentlig ikke noe spørsmål om at jeg ble sett på som "en av de voksne", og tenåringene kunne ikke huske en tid da jeg ikke hadde vært der og vært involvert i livet deres. Det ble like naturlig å spørre meg og å diskutere reglene med meg, som med far. Barna hadde for lengst oppdaget at jeg var med på å lage reglene, og hadde faktisk funne ut at det var enklere å ta opp ting med meg først, før de spurte faren, fordi jeg ofte var mer objektiv, og det at jeg var ti år yngre gjorde det oftere lettere for meg både å huske hvordan det var og å ikke ha samme syn på det faren oppfatter som "for raske endringer i samfunnet"

I løpet av disse årene hadde det også blitt naturlig for meg å si ifra når de ikke oppførte seg, eller komme med meningen meningen min om ting de syntes var urettferdig og liknende. Vi deler hus, liv og hverdan, og da må vi finne oss i at de vi deler det med sier ifra. Innerst inne føler jeg fortsatt ikke at jeg har noen "naturlig" autoritet, men jeg føler at jeg og stebarna mine har et forhold der vi alle er klar over at vi på en måte "lever på hverandres nåde" (til forskjell fra foreldrene som man ikke kan bytte ut hvis man er misfornøyd :gjeiper:) og derfor faktisk må komme fram til kompromisser Jeg er fortsatt den som lager mat hjemme, som ser over oppgavene deres før innlevering, som kjører og henter, og ofte øvelseskjører jeg med dem. Jeg deltar fortsatt på store events i livet deres, blir glad når de får til ting i livet og trøster når de ikke får det til. Jeg husker ikke sist mannen min og jeg var på ferie uten dem. Så vi har på mange måter blitt en andre "kjernefamilie". Vi oppfører oss i hvert fall som en.

Jeg vet ikke om du blir noe klokere av dette, for innlegget mitt ble selvsagt utrolig subjektivt. Jeg tror egentlig bare jeg har noen få råd: ta den tiden du (og barna!) trenger for å få det livet du (og resten av familien) trenger. Vær med der du kan og har lyst. Si ifra der du føler du ville kunne sagt ifra til andre familiemedlemmer, men la barna få tid til å bli glade i deg og trygge på deg. Sørg for å ha dialog med faren hele tiden om hvordan du ser for deg at livet deres skal leves - f.eks. hvilke regler du ønsker at dere skal ha i hus og hjem, og informer om at du gjerne vil være med på å diskutere endringen av slike regler før noen avgjørelse blir tatt. Alle (også barna) bør jo uansett bli hørt i en sånn situasjon.

Jeg tror det blir slitsomt å skulle være "stemor" hvis man skal ta på seg rollen for fullt over natta - både for barn og voksne, og selv om det etter over ti år fortsatt ikke føles som om autoriteten min er noe "naturlig" på noen måte, så vet jeg at jeg gjør alt i beste mening og er glad i barna. Og det vet de også. Og da er det egentlig ikke noe problem.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg har i tider søsteren min har slitt passet nevøen min mye og så klart sier jeg fra hva som er greit og ikke. Å si, godis unner vi oss på lørdager, vaske hender før maten, og ikke vær harhendt med hunden er virkelig ikke å "oppdra" eller ta over foreldrerollen. Det er helt normalt å vise barn hvordan man skal oppføre seg.

[AnonymBruker]

Hvis du er så dum som du utgir deg for å være her. Så bør du ikke være i nærheten av barn i det hele tatt.

Å utøve voksent ansvar ovenfor et barn går helt fint uten å forlange en plass i barnets indre sone forbeholdt de aller nærmeste. Med mindre barnet selv inviterer deg inn som en tillitserklæring.

Steforeldre blir en av barnas nærmeste. For meg virker det trist at steforeldre ikke deltar veldig aktivt i barnas liv. Jeg har selv vokst opp med steforeldre som var veldig engasjerte i livet mitt og syns det var helt supert.