Hvordan ville du taklet en katastrofe?

[Gjest Badabing]

Det er selvfølgelig helt lov å være anonym når man svarer på dette.

Jeg har en bakgrunn som gjør at jeg kan bli kalt ut ved kriser og katastrofer. Jeg er jo trent til slike situasjoner, men kjente likevel sterk frykt før vi fikk vite at bomben var en enkeltpersons verk. Hva tenkte dere andre?

Jeg ringte og meldte meg til tjeneste etter et par timer, men det er egentlig sjelden jeg har følt den typen frykt, og eneste gang her i Norge selvfølgelig. Hva med dere andre? Ville dere tenkt klart ved katastrofer? Tror dere dere ville blitt lammet av frykt? Løpt bort? Blitt hysteriske?

Edit: uthever spørsmålene siden de fleste bare svarer på spørsmålet i overskriften.

Endret 18. mai 2012 av Badabing

[AnonymBruker]

Jeg ble redd selv om jeg ikke var i nærheten. Har tidligere vært politisk aktiv, og kjente derfor til en del av de som var på Utøya. Tok en stund før jeg klarte å se filmer med skyting, og var veldig skvetten en lang stund. Samtidig er jeg helsepersonell og har vært oppe i en god del truende situasjoner tidligere, men det var til lite hjelp i denne situasjonen.

Om jeg ville klart å tenkt klart ved en ev. katastrofe vet jeg ikke. Så langt har jeg merkelig nok klart å tenke klart i de situasjonene jeg har vært i, men har ingen garanti for at det skjer neste gang. Jeg kjenner at flukt muligens nå står sterkere enn fight for å si det sånn.

[kråkefjas]

Det er selvfølgelig helt lov å være anonym når man svarer på dette.

Jeg har en bakgrunn som gjør at jeg kan bli kalt ut ved kriser og katastrofer. Jeg er jo trent til slike situasjoner, men kjente likevel sterk frykt før vi fikk vite at bomben var en enkeltpersons verk. Hva tenkte dere andre?

Jeg ringte og meldte meg til tjeneste etter et par timer, men det er egentlig sjelden jeg har følt den typen frykt, og eneste gang her i Norge selvfølgelig. Hva med dere andre? Ville dere tenkt klart ved katastrofer? Tror dere dere ville blitt lammet av frykt? Løpt bort? Blitt hysteriske?

Nei, jeg var aldri redd. Befant meg riktignok et stykke utenfor oslo, men kastet meg i bilen på vei hjem med en gang. Det første jeg tenkte var at nå skal jeg melde meg til tjeste i forsvaret for å slå tilbake mot terroristene som sto bak dette. Det slapp jeg.

[femme_pilot]

Jeg var veldig redd for visste ikke om min far fremdeles var i Oslo eller kommet hjem. Fikk heller ikke fatt i bestekompisen min som bor i Oslo så fikk ganske mye panikk.

Ble også redd for at dette var en terror aksjon og at de kom til å true flyplasser som hadde innebæret at Gardemoen ble stengt og vi som jobber på andre flyplasser hadde blitt beordret på jobb siden vi jobber på flyplassen.

Er skummelt når det er trusler på jobb

[AnonymBruker]

Jeg var veldig skvetten den kvelden. Var skjelven da jeg låste døren om kvelden..

[AnonymBruker]

Nei, jeg ble ikke redd, men jeg var veldig trist og syns det hele var helt forferdelig. Jeg var på ferie da det skjedde, og på vei mot norge(ikke med fly)

Hadde jeg vært på Utøya, eller vært ved regjeringskvartalet, så ville det nok påvirket meg veldig, men jeg er ganske sterk psykisk, og tåler mye, men jeg er veldig følsom og lett rørt for det om.

Jeg kjenner ingen som ble drept eller var der da det skjedde, selv om jeg bor i Oslo.

Om det hadde herjet krig i Norge, ville jeg vært livredd! Men samtidig ville jeg gjort alt for å hjelpe og beskytte de rundt meg.

[AnonymBruker]

Ja jeg var redd. Ikke for terrorister spesielt, men mer generelt. Har genrell angst da og hadde på en måte kommet over redsel for bl.a. bomber, angrep, at noe skal skje med noen jeg er glad i osv.. så det ble verre etter 22.juli.

[2shy]

Jeg var ganske nærme (bodde nær sentrum), men ble ikke redd. Jeg tror dog jeg hadde vært redd hvis det hadde dreid seg om Al Qaida, for jeg ville følt det hadde vært en større trussel for gjentakelse. Jeg var dog fyllt med sorg, men aldri redd.

[AnonymBruker]

jeg kjente hørte det og kjente det litt.var ikke i umiddelbar nærhet.jeg var redd men jeg trodde det var torden og lyn og det er jeg veldig redd for. så jeg turte ikke gå ut av huset på en stund nei...hadde heller ikke tven på siden jeg trodde det var uvær.så jeg viste ikke hva som skjedde. da jeg viste hva det var .hadde jeg ikke spesielt lyst å bevege meg ute i oslo.jeg ble redd for jeg viste ikke hva som skjedde.

[Gjest Yellow Taxi]

Nei, jeg var rett utenfor Oslo og ble ikke redd. Hadde ikke blitt det om jeg var i sentrum heller. Dette fordi jeg er svært lite emosjonell, nokså analytisk og ikke så veldig empatisk.

[Gjest Gjest]

Ja, jeg var redd selv om jeg ikke var i nærheten. Jeg trodde at det skulle bli krig eller lignende.

[AnonymBruker]

Nei, jeg var rett utenfor Oslo og ble ikke redd. Hadde ikke blitt det om jeg var i sentrum heller. Dette fordi jeg er svært lite emosjonell, nokså analytisk og ikke så veldig empatisk.

Så du er ganske lik han på bildet, med andre ord?

[AnonymBruker]

Jeg var noen hundre meter unna, trodde også at det var snakk om torden. Ble raskt paralysert av nyheter online og på tv og tilbragte resten av natta med å følge med på alt. Da de første gang opplyste om så mange døde visste jeg ikke hva jeg skulle tro. Det var helt uvirkelig.

[Gjest Yellow Taxi]

Så du er ganske lik han på bildet, med andre ord?

Er en grunn til at jeg har han som avatar ja

[AnonymBruker]

Jeg var litt redd de første timene da det ikke var kjent hvem som stod bak og man mistenkte utenlandsk terror, og ikke minst fordi jeg hadde bekjente og familie på begge åsteder. Jeg skulle nemlig inn i militæret to dager etterpå og var rett og slett ikke helt psykisk forberedt på at det er slike hendelser vi vil bli tilkalt ved og må takle.

[Gjest navnelapp]

Datra mi var på jobb i sentrum, og ringte meg berre eit minutt etter at det small. Eg var på sørlandet, og eg snakka henne gjennom å låse butikken og kome seg heim. Eg var uroleg for henne akkurat i byrjinga, men ho kom seg trygt heim, og var saman med familien, så uroa slapp taket. Det var vondt å vere så langt unna, samtidig er eg jo glad eg ikkje var der. Eg ferdast ofte i regjeringskvartalet, og kunne godt ha vore i sentrum den fredagen hadde det ikkje vore for sørlandsturen.

[AnonymBruker]

Jeg bor i Bergen og tok meg selv i å tenke at det var godt jeg ikke hadde noen ærender i innerste sentrumskjerne denne dagen. Jeg tenkte jo over at det kan skje her også, det har jeg gjort hver gang jeg har hørt om terror, men det var nærmere denne gangen.

Når det gjelder skytingen på Utøya så var jeg ikke det som kan defineres som redd, mer sjokkert. Følte en slags sorg i flere dager etterpå, klarte f.eks ikke å synge høyt til musikken i bilen eller kose meg med lett underholdning på TV. Jeg har faktisk aldri følt noe sånt så lenge om noe som ikke har angått meg selv personlig.

Aner ikke hvordan jeg hadde reagert om jeg var personlig rammet på noen måte.

[Zakuro]

Jeg satt halve landet unna og den eneste jeg kjente som befant seg der nede var bestekompisen min. Han var bare 300m unna da bomba gikk av. Etter jeg hadde fått han på tlf. så ble jeg bare sittende å følge nyhetene tett.

Men kjenner at det grøsser i meg når jeg tenker på hvor nært bestekompisen var og om han hadde dødd/blitt skadd:S

20 år med vennskap gjør noe med deg ass.

[CathFoto]

Ikke redd, men trodde først bomben var en gasseksplosjon e.l. Terror falt meg rett og slett ikke inn. Bor nære nok til at jeg hørte og kjente smellet, men langt nok unna til å være trygg. Jeg synes mer det var trist, så sjokkerende, så grusomt og synes i grunn fremdeles alle tre.

[Gjest Nuppdupp]

spørs hva slags katastrofe det er. man kan ikke sette seg inn i hvordan det er midt inne i en katastrofe om man aldri har vært der selv.

Endret 18. mai 2012 av Nuppdupp