Barn som holdes utenfor

[AnonymBruker]

Hei:-) jeg er kun et søsken og lurer derfor på hva andre tenker ift.. : Jeg har fått høre fra mine søsken i ungdomsskolen og noen av deres venner at et par elever på ulike trinn ofte ses stående alene i friminutter. Et av de sliter nok slik jeg har forstått det med språket og snakker dermer ikke så godt norsk.. Noe som selvfølgelig kan bli et lite ekstra hinder for å få venner. Disse elevene er eldre enn de jeg har hørt om dette fra og de unge er ikke helt "tøffe nok" til å gå bort å si "Hei, vil du være med oss?", men de ser jo dette og syns det er leit. Samtidig viser det jo de yngre elevene at hvis de noen gang havner "utenfor" så er det ingen som hjelper de inn igjen, ikke av elever og ikke av lærere. Det har tidligere blitt stilt spørsmål til skolen om nettopp dette temaet og svaret er da at de jobber med saken, men det har ikke skjedd store _synlige_ foranderinger. Så spørsmålet mitt blir vel hva tenker dere om dette? Personlig syns jeg jo dette er en sak skolen burde ta skikkelig tak i..

[emilja]

Hei, Jeg er helt enig med deg.

Det er desverre mange barn som "faller" utenom på skolen, både på grunn av språkproblemer og av andre grunner. Det er absolutt skolens ansvar å hjelpe disse barna og de burde virkelig ta tak i dette.

[LukaFrost]

Desverre er det ikke uvanlig at barn (eller voksne for den saks skyld) som skiller seg ut blir holdt utenfor.

I dette tilfellet ser det ut til å være språket som er problemet. Jeg vet ikke hva som er morsmålet til barnet og om foreldrene snakker norsk. For å hjelpe barnet trenger det å lære seg norsk skikkelig. Dette må både foreldre og skole jobbe med.

Jeg skjønner at barn ikke vil leke med noen de ikke klarer å kommunisere med. Språket er så viktig.

For å ta et (kanskje ikke helt relevant eksempel): En gang delte jeg hybelkjøkken med en franskmann. Ikke skjønte han dialekta mi særlig godt og ikke skjønte han min humor og bruk av ironi. Det ble tungvindt å forholde seg til han, så jeg gadd ikke engasjere meg i denne fyren.

[AnonymBruker]

Desverre er det ikke uvanlig at barn (eller voksne for den saks skyld) som skiller seg ut blir holdt utenfor.

I dette tilfellet ser det ut til å være språket som er problemet. Jeg vet ikke hva som er morsmålet til barnet og om foreldrene snakker norsk. For å hjelpe barnet trenger det å lære seg norsk skikkelig. Dette må både foreldre og skole jobbe med.

Jeg skjønner at barn ikke vil leke med noen de ikke klarer å kommunisere med. Språket er så viktig.

For å ta et (kanskje ikke helt relevant eksempel): En gang delte jeg hybelkjøkken med en franskmann. Ikke skjønte han dialekta mi særlig godt og ikke skjønte han min humor og bruk av ironi. Det ble tungvindt å forholde seg til han, så jeg gadd ikke engasjere meg i denne fyren.

Kunne han ikke noe engelsk heller?

[AnonymBruker]

Desverre er det ikke uvanlig at barn (eller voksne for den saks skyld) som skiller seg ut blir holdt utenfor.

I dette tilfellet ser det ut til å være språket som er problemet. Jeg vet ikke hva som er morsmålet til barnet og om foreldrene snakker norsk. For å hjelpe barnet trenger det å lære seg norsk skikkelig. Dette må både foreldre og skole jobbe med.

Jeg skjønner at barn ikke vil leke med noen de ikke klarer å kommunisere med. Språket er så viktig.

For å ta et (kanskje ikke helt relevant eksempel): En gang delte jeg hybelkjøkken med en franskmann. Ikke skjønte han dialekta mi særlig godt og ikke skjønte han min humor og bruk av ironi. Det ble tungvindt å forholde seg til han, så jeg gadd ikke engasjere meg i denne fyren.

Og hvordan i alle dager skulle han klare å lære norsk når ingen gadd å snakke med ham siden han ikke kunne det perfekt? Eller bare ville snakke engelsk med ham?

[LukaFrost]

Kunne han ikke noe engelsk heller?

Jo noe engelsk kunne han, men han snakka jo endel norsk også. Såvidt jeg husker ble begge språk brukt.

[LukaFrost]

Og hvordan i alle dager skulle han klare å lære norsk når ingen gadd å snakke med ham siden han ikke kunne det perfekt? Eller bare ville snakke engelsk med ham?

Jeg skrev ikke at ingen gadd å snakke med han. Jeg skrev at jeg ikke gadd å forholde meg til han mer enn nødvendig. Han hadde norsk kjæreste og for alt jeg vel kunne han ha mange venner.

Når han i tillegg ikke klarete å holde det rent rundt seg på felles kjøkken ble jeg også irritert på han. Heldig vis car det bare få måneder vi bodde sammen.

[AnonymBruker]

Hei:-) jeg er kun et søsken og lurer derfor på hva andre tenker ift.. : Jeg har fått høre fra mine søsken i ungdomsskolen og noen av deres venner at et par elever på ulike trinn ofte ses stående alene i friminutter. Et av de sliter nok slik jeg har forstått det med språket og snakker dermer ikke så godt norsk.. Noe som selvfølgelig kan bli et lite ekstra hinder for å få venner. Disse elevene er eldre enn de jeg har hørt om dette fra og de unge er ikke helt "tøffe nok" til å gå bort å si "Hei, vil du være med oss?", men de ser jo dette og syns det er leit. Samtidig viser det jo de yngre elevene at hvis de noen gang havner "utenfor" så er det ingen som hjelper de inn igjen, ikke av elever og ikke av lærere. Det har tidligere blitt stilt spørsmål til skolen om nettopp dette temaet og svaret er da at de jobber med saken, men det har ikke skjedd store _synlige_ foranderinger. Så spørsmålet mitt blir vel hva tenker dere om dette? Personlig syns jeg jo dette er en sak skolen burde ta skikkelig tak i..

opplæringslovens §9a

[AnonymBruker]

Det å gå alene i friminuttene er faktisk mye bedre enn å bli tvangssosialisert med folk du veit egentlig ikke vil være sammen med deg.

Når det gjelder språkbarrierer, så må enhver skole med den type problemer ha planer for hvordan språkopplæringen skal bli enklest mulig for disse elevene (jeg vet skoler med mye ikke-etnisk norsk barn som har strategien at "på skolen snakker vi norsk, og kun norsk (med unntak av i fremmedspråkundervisning, så klart) og dette følges opp bl.a. i friminutt av inspektrørene, samt i utviklingssamtaler med barn og foreldre.