Samboer er så vanskelig

[Gjest Fortvilet]

Jeg er så fortvilet og har ingen å dikutere denne saken med, så jeg håper noen her kan gi meg noen råd om hva jeg skal gjøre, hvor jeg kan henvende meg for å få hjelp eller annet.

Min samboer og jeg har et barn på 5 år som har en del problemer. Hun har symptomer som man ser hos barn med ADHD, men så lenge hun er uten melk i kosten er hun ganske bra. Slik har det vært i noen år nå. Da hun var mindre var en glipp (at hun fikk i seg mat med melk) nok til at hun ”fallt sammen” igjen, men etter noen uker ble hun bedre.

Når hun var mindre var det ikke lett å forstå sammenhengen, men nå er vi temmelig sikre.

Nå har vi bevisst testet om hun fremdeles ikke tåler melk, og etter etpar uker kom alle de kjente reaksjoner tilbake. Da var det å kutte ut melken, og gradvis ser vi forbedring. Men helt bra er hun ikke da hennes far driver å gir henne ost når hun har lyst på.

Problemet er at hennes far (min samboer) syns det er trist for henne å ha restriksjoner ift kosten, selv om hun altid får noe tilsvarende som andre. Jeg synes det er bedre å være konsekvent da jenta tydelig har et bedre liv uten melk. Hun har blitt så stor nå at hun selv reagerer på at hun reagerer anderledes enn andre barn i enkelte situasjoner. Hun blir veldig uopplagt, overfølsom og overreagerer på den minste bagatell. Hun sier hun ikke klarer å følge med på enkelte ting og blir lei seg for det. Han har aldri ment at hun har problemer.

På grunn av de problemer som jenta har har vi hatt møter med ppt og bup. Det ble konkludert med at hun har tydelige tegn på at hun bør være uten melk, og også prøve uten gluten i noen måneder for å se om hun kan bli enda bedre av det. Jeg syns det er en god ide å prøve, min samboer syns det er helt uhørt. Han kunne ikke delta på dette møtet og da jeg skulle referere hva som var sagt der klikket han og mente at dette var å dra det for langt. Da brøler han og er umulig å diskutere med. Jeg har begynt å gjøre opptak av våre ”samtaler” i smug, fordi han nekter alltid på hvordan ting ble sagt.

Jeg er også redd for at han gir jenta betydelig mer problemer med å snakke på en så stygg måte til henne som han ofte gjør. Han snakker likt til meg, og jeg kjenner at jeg det går utover både mental og fysisk helse. Hva må det ikke gjøre med et lite barn?

I tillegg er han ikke flink til å lytte, verken til meg eller henne. Hadde han snakket med henne og virkelig lyttet hadde han kanskje kunne forstått mer av hvordan hun har det. Jeg kjenner meg veldig igjen i dette da han alltid har oppført seg likt mot meg. Han virker helt blottet for følelser for andre, og sier selv at han har liten evne til empati med noen som helst.

Vi er uenig om stort sett alt i barneoppdragelsen. Jeg vet at man ikke skal gå imellom når en forelder håndterer en situasjon med barnet, men han snakker på en så stygg måte at det vil være direkte krenkende av meg å ikke ”ta hennes parti” når dette skjer så å si hver dag. Han nekter å forstå at en så sensitiv person som vår datter er trenger å bli behandlet med mer forståelse og tålmodighet enn en annen type person. Jeg ser tydelig at hun har det bedre når hun føler seg forstått for sine reaksjoner og ikke bare får kjeft.

Jeg har lest alt jeg kommer over om barneoppdragelse og lignende. Og jeg har bedt han lese. Det virker som om ingenting når inn, og han viser ingen interesse av å sette seg inn i ting. Men hvis moren hans sier hva hun mener er riktig, ja det er han enig.

Det rare i situasjonen er at jenta virker som om hun har et behov for ”å ta vare på faren” når han kjefter og bebreider henne for ting. Som om hun prøver å ”gjøre han snill” med å klenge og kose med han...

Min samboer og jeg har hatt problemer i mange år. Både pga hvordan av hvordan han opptrer mot barnet, men også pga hvordan han er mot meg. Jeg har planlagt å flytte fra han, han er klar over det, men vil ikke det. Vi har ikke hatt det bra de siste 5 år. Vi har gått i terapi i flere år, uten at det hjalp på forholdet. Jeg avventer med flytting til forholdene ligger bedre til rette. Jeg er redd for at jenta vår vil lide av det, selv om jeg ser at hun lider under å bo med to foreldre som ikke kan samarbeide.

Jeg skulle ønske noen kunne snakke med han å forklare hvordan han ødelegger den lille jenta vår. Det er henne jeg bekymrer meg for. Jeg føler ikke at jeg kan gå til bup eller helsesøster eller barnevernet å antyde at jeg tror faren til jenta forsterker hennes problemer. Jeg vet ikke hvor man går når man er bekymret for barnet sitt og føler at en forelder er delvis ansvarlig for problemene.

Og til de som sier at jeg må prøve å snakke med han om dette – jeg kan love at jeg har prøvd. I mange år har jeg prøvd å snakke om alt mulig.

[Edvarda]

Flytt.

Dette er en no-brainer, du har ansvaret for datteren din og du ser hva dette gjør med henne.

Barns lojalitet til foreldrene er absolutt, den vil du se selv om de blir slått, misbrukt eller alt annet utenkelig. Det er feil å bruke denne lojaliteten som en grunn for å ikke redde henne.

[Gjest Fortvilet]

Flytt.

Dette er en no-brainer, du har ansvaret for datteren din og du ser hva dette gjør med henne.

Barns lojalitet til foreldrene er absolutt, den vil du se selv om de blir slått, misbrukt eller alt annet utenkelig. Det er feil å bruke denne lojaliteten som en grunn for å ikke redde henne.

Ja, jeg er enig. Men er så redd for hvordan hun vil ha det alene med han. Og vet ikke om jeg bare kan flytte å ta henne med. Da vil han nekte og han vil ha henne hos seg inntil samværsavtale er ordnet.

[Gjest BettyBoop]

Ja, jeg er enig. Men er så redd for hvordan hun vil ha det alene med han. Og vet ikke om jeg bare kan flytte å ta henne med. Da vil han nekte og han vil ha henne hos seg inntil samværsavtale er ordnet.

Du er jo moren så du kommer garantert til å få hovedomsorgen uansett. han vil stå svakt når det kommer til samvær, spesielt om det kommer fram hvordan han behandler henne.

[Gjest Fortvilet]

Du er jo moren så du kommer garantert til å få hovedomsorgen uansett.

Takk for oppmuntringen

Nå fikk jeg frem bare min samboers dårlige egenskaper ift hvordan han håndterer barnet. I tillegg leker han mye med henne, leser og tar henne med på ting innimellom. Men det er den tonen han snakker til henne med og måten han sier ting som gjør at det oppfattes som at det er hennes feil at ting går galt når han er lei av f.eks å vente på henne. Og jeg ser at det går inn på henne, men det ser ikke han. Og han sier at han må snakke sånn for at hun skal høre hvis han har sagt ting fint mange ganger uten respons.

[AnonymBruker]

Du er jo moren så du kommer garantert til å få hovedomsorgen uansett. han vil stå svakt når det kommer til samvær, spesielt om det kommer fram hvordan han behandler henne.

Fader så provosert jeg blir av sånne uttalelser.

Det er utrolig dårlig gjort av deg å lage et sånt falskt håp hos TS. Det er overhodet ikke sikkert at hun får hovedomsorgen, og heldigvis er det (for alle gode, ordentlige pappaer i verden).

Mor "eier" ikke barnet!!!

Om far ikke vil la TS ta med seg barnet og flytte ut så er hun nødt til å flytte uten barnet, evt komme frem til en barnefordeling før de skiller bo. Det anbefaler jeg uansett. Da er fundamentet på plass i den nye hverdagen.

Men når det gjelder TS her og sånn hun og ungen har det så synes jeg det er en trist sak.

At barnet klenger på far er et tydelig tegn på usikkerhet og ikke hengivenhet. Hun er redd han.

Jeg skjønner at TS også er redd han, og barn som lever i slike hjem utagerer ofte.

Jeg ville ha oppsøkt profesjonell hjelp, men i aller første omgang Familievernkontoret.

Og pass på å dokumentere hvordan far oppfører seg, og om andre har sett det så er det gull verdt.

Vet helsesøster, skole, barnehage, lege eller andre om dette?