Er vi blitt SÅ uavhengige?

[Charly]

Vi har like sjeldent efternavn og jeg vet at min farfar var meget opptatt av at en av oss jentene skulle føre navnet videre. Jeg er yngst og den første i ilden. Min kjære ønsket også mitt efternavn, men pga navnloven er det ikke mulig å ha begge for oss begge. Derfor beholder jeg mitt som mellomnavn og hans som efternavn. Jeg har enkeltnavn til fornavn, mens han har dobbelt. Så det blir best sånn.

[Cilie2003]

HALLOOOOOOO!!!

Dere kan jo snakke om feminisme, tradisjoner, ære, kvinner som mannens eiendom og hva enn dere enn kan komme på!!!

Til syvende og sist bunner det hele ned i en ting:

VI KVINNER MÅ GJØRE SOM VI SELV VIL!!!!!!

Det er den eneste måten vi kan være "uavhengige" på hvis vi på død og liv må være det!!

Hvis man tar mannens navn fordi man vil det og føler at det er riktig for en selv, da da tar man et selvstendig valg, og det må det da stå respekt av.

De som velger og beholde sitt eget navn fordi det betyr noe for dem, de må da få lov til det, på lik linje med at de som velger å bytte navn ved inngåelse av ekteskap (uavhengig av hvilket navn som velges) må respekteres for det!!!

Jeg synes det blir litt for mye jo/nei jo/nei her. Det er faktisk ingen som har mer rett en noen andre her. Det eneste som er rett er det som føles riktig for hver enkelt.

Så vær tro mot dere selv, og gjør som dere vil!!12

[Augustbrud02]

Det var kjempebra sagt, Cilie2003!!12

[Lise]

"What's in a name? Man er da seg selv uansett!!" ...sier Perle i et innlegg over her, og tar med dette til orde for at det er rett å skifte til mannens navn i det en gifter seg.

"Det er dårlig stelt med dere, jenter, hvis identiteten deres kun sitter i etternavnet deres..." Blir det også sagt.

Ja men så kan jo jeg si det samme da. Jeg er meg selv uansett hva jeg heter. Jeg er meg selv uansett om jeg er gift eller ikke, og jeg er meg selv uansett hvem jeg er gift med. Og jeg er like gift uansett om jeg skifter navn og bærer ring eller ikke. Og det samme gjelder nok for min tilkommende.

Dere kaller det en tradisjon og mener at den derfor bør tas vare på. Det er mange tradisjoner jeg er glad for at ikke har overlevd. Det at det ikke gikk an å bo sammen som ugifte f.eks. Og det at det var helt uhørt at en kvinne skulle ta seg jobb utenfor hjemmet.

Vi skal ikke ta vare på tradisjoner for tradisjonenes skyld. Vi skal være voksne mennesker som tar egne valg. Vi lever bare en gang, og da er det opp til hver og en av oss å leve det livet vi ønsker. Personlig hadde jeg blitt GAL om jeg måtte tilbragt hele livet mitt bak en kjøkkenbenk. Og jeg ville blitt minst like gal om en mann begynte å betrakte meg som sin eiendom i det øyeblikket vi ble gift. Jeg er en voksen kvinne, og når jeg gifter meg med kjæresten min (noe som ligger ca 2 år fram i tid om alt går som det skal) utgjør jeg ganske nøyaktig halparten av det ekteskapet på godt å vondt. Jeg er ikke hans eiendom og han er ikke min. Vi er to mennesker som på best mulig måte skal flette livene våre sammen, slik at vi til slutt skal bli gamle sammen.

For meg er navnebyttet et symbol på at vi blir ett. Og det ønsker jeg ikke! Dronning Margrete sa i sin tale i bryllupet til sin yngste sønn og svigerdatter : "I et ekteskap er det tre parter. Det er deg og meg og oss"

Det synes jeg er utrolig bra sagt. Jeg vil være meg uansett hvordan jeg lever, og det vil jeg at han skal være også. Selve vielsen er for meg et løfte om at vi alltid skal være der for hverandre. Uansett gode og onde dager, og uansett hva vi heter.

Kall meg gjerne feminist. Jeg er stolt av det!!

_________________

Lise 1212[ Dette Innlegg er endret av: Lise den 2002-05-27 14:03 ]

[Montezuma]

Det er veldig viktig for mannen min at vi alle fire får felles etternavn, så jeg kommer til å droppe mitt mellomnavn, beholde mitt etternavn som mellom, og ta hans til slutt. Ganske vemodig, da jeg er den eneste i hele verden med min navnekombinasjon. Det er dessuten bare 180 i Norge med mitt etternavn, mens 10624 nordmenn har hans. Men fordi det betyr mye for han, og fordi han bøyer seg for meg andre ganger, så gjør jeg som han ønsker. Syns jo det er litt kos, da! Litt romlemantiske og gammeldagse må vi får være - selv i disse likestillingstider!12

[09.08.2002]

Lise: Godt sagt!

Nå har jeg ikke giddet å lese gjennom alle tre sidene her, men slenger meg på diskusjonen lell.

For meg personlig ER mitt navn, EN DEL AV min identitet. Om noen plutselig skulle kalle dere ved et annet fornavn, hvordan hadde dere DA reagert?

En ting er viss dere selv syns det føles riktig for dere, men å gjøre det simpelthen bare fordi det er tradisjon - nei det syns jeg er litt dumt.

Innleggets overskrift er "er vi blitt så uavhengige?" Noen sier JA - det er på tide at vi norske kvinner blir likestilt, noen sier NEI - dette har ingen ting med likestilling å gjøre! Kanskje begge sider har litt rett? Skifte av etternavn grunner jo i at kvinnen (som umyndig på papiret - ikke nødvendigvis i det virkelige liv) ble ektemannens ansvar (eiendom). I dag legger man ikke samme mening i denne skikken. Det er mer snakk om sedvane. Noe alle gjør. Men så forandrer tidene seg, og noen sier at denne tradisjonen ikke er for dem. Hvem som har rett eller ikke rett er vel egentlig litt vanskelig å bedømme?

Men for å gi denne diskusjoenen en litt annen vinkling. Det virker som om argumentene her inne stort sett er basert på "rød strømte" vv "tradisjon". begge sider snakker om kvinners likeverd, og mener at dette har / ikke har noe med etternavnet å gjøre. La meg så spørre følgende: Hva med de kvinner som lever i land som vi her i Norge anser for sterkt kvinneundertrykkende? Ta Iran f.eks. Der er ikke tradisjonen slik som den er i Norge. Kvinnen beholder SITT navn når hun gifter seg. Men jeg kan ikke unngå å spekulere litt på om ikke vi ALLE hadde ment at det ville være kvinneundertrykende om de hadde hatt den samme tradisjonen som oss - at de hadde tatt mannens navn? Tenk dere godt om før dere eventuelt hiver dere over tastaturet for å "refse" meg - vi har nemlig en litt lei tendens til å dømme andre land annerledes enn vårt eget...

[Augustbrud02]

Jeg har engasjert meg kraftig i denne diskusjonen, og noen av hovedpoengene mine og det jeg ønsker å få frem er at vi bare må finne oss i at folk har forskjellig syn på akkurat dette. Men selvom jeg skal ta min kjæres etternavn, betyr jo ikke det at jeg ikke er en selvstendig kvinne som er i mot alle andre kvinner og alt som heter likestilling? Det er noe av det som er poenget mitt. For meg er dette valget så langt fra noe som heter likestilling å gjøre, og det tas uavhengig av kvinnesaker og kvinneforkjemere gjennom tidene. For meg har ikke dette noe med hverandre å gjøre.

Personlig mener jeg fortsatt at et navn ikke har noe med identiteten å gjøre. Om jeg skulle ha byttet fornavn ville jeg fortsatt ha vært akkurat den samme personen, og det hadde jo ikke preget meg på noen måte annet enn at det hadde vært litt rart i begynnelsen.

For meg er det uansett naturlig å skulle ha et fast familienavn på hele vår fremtidige familie. Og dette synes jeg er kjempeflott og koselig. Som noen andre her skriver er det stusselig å skulle gi opp et navn som man er den eneste i verden som heter. Javisst, jeg er også den eneste i verden som heter det jeg heter. Men dette er ikke noe jeg tenker på overhodet. Mulig jeg hadde sett litt anderledes på det om min kjære hadde hatt et etternavn som Hansen e.l. Men han har et flott etternavn som jeg gleder meg til å ta!

[Gjest Batgirl]

Vi gifter oss neste år, og jeg har et etternavn som det går "13 av på dusinet". Jeg ønsker derfor å ta etternavnet til min mann.

I den forbindelse er det en ting jeg lurer på. Han har et mellomnavn (sin mors etternavn) og sin fars etternavn. Er det mulig for meg å ta både hans mellomnavn og etternavn? Jeg ønsker IKKE å beholde mitt etternavn. Ikke engang som mellomnavn.12

[Gjest Anonymous]

Så vidt jeg vet kan du ikke ta hans mellomnavn nei, bare etternavn.

[Gjest Anonymous]

Måtte bare skriver her:

Derosm alle legger identiteten sin i etternavnet - hva sier det om dere ? Jeg giftet meg i April og har tatt min manns etternavn og guuuuuri så mange reaksjoner jeg skulle få på det. Fatter ikke at du ville det var de fleste. Jeg har sagt at jeg legger ikke min identitet i mitt etternavn. Jeg har nok personlighet som rekker over det takk.

Jeg synes det er helt fair at folk beholder sitt eget etternavn, men jeg forventer at folk respekterer at jeg har tatt min manns navn og jeg vil ikke høre prat om "Dette er en del av min identitet" osv.

Jeg er min egen sjef, men jeg synes det er flott å ta min manns etternavn - vi er nå ett og dette er noe som jeg liker å vise. Han har ikke bedt meg om å ta hans navn - det var noe som gjorde ubetinget.

20April2002

[Engel]

Ok, hadde tenkt å holde meg utenfor her siden jeg har sagt min mening om navn tidligere. Men, klarer ikke helt å dy meg.

Dere som knytter identiteten deres så hardt opp mot navnet, hvordan syns dere "familiens identitet" blir når medlemmene der har 2-3 forskjellige etternavn? Faren har et, moren et annet, barna kanskje en kombinasjon av disse to? Jeg ser på det å gifte seg som del av å starte en NY familie. Og da blir det unaturlig at ikke alle har samme etternavn. Om man beholder sitt eget som mellomnavn er greit nok, men jeg syns altså man bør ha et felles navn. Om dette er hans eller hennes navn er meg likegyldig. Syns man får velge det som er mest naturlig. 12

[Maggie74]

Jeg har nå sånn halveis fulgt med på tråden, og jeg er forundret over at dere snakker om at etternavnet gir identitet. Har noen reflektert over hvilken identitet etternavnet deres gir? Som barn får man naturligvis etternavnet til sine foreldre. Man får identiteten som sine foreldres barn. Ingen som synes det er unormalt regner jeg med.

Så vokser man. Man finner en fremtidig make. Man gifter seg. Jeg ville se det som naturlig at man da danner seg en identitet som makens make (okay.. ble litt rart). Man er nå ekteparet XXX som skal etterhvert får identitet som sine barns foreldre.

Så blir man eldre. Man blir sine barnebarns besteforeldre, og hvis man er heldige får man identitet som oldeforeldre.

Mitt poeng. Uansett hvem som endrer etternavn (om det er mannen eller kvinnen), så er ekteskapet et offentliggjøring i at man velger å endre identiteten sin fra å være barn av sine foreldre til å bli ektemake. Man danner en egen enhet som man skal bygge videre på.

Dere som argumenterer med at deres etternavn er deres identitet. Forandrer dere dere ikke? Har dere ikke progressjon i livet deres? (ikke noe negativt, jeg bare lurer på hvor reflektert kvinnefrigjøringen er).

Jeg tror det er viktig å endre denne identiteten slik at våre barn kan ha samme trygge identitet når de vokser opp som vi hadde da vi vokste opp. Jeg ser for meg skrekksenarier hvor barn har 5-6 etternavn fordi de har beholdt mamma og pappa's etternavn og de hadde jo to etternavn fordi mamma'n og pappa'n deres ikke ville gi slipp på sitt etternavn... osv. Det er ikke mer gammeldags å ville danne en ny enhet enn det er å gifte seg.

Maggie!12

[Atilla]

Jeg beholder mitt etternavn - fordi jeg synes det er så fint og sjeldent, og fordi jeg i jobbsammenheng synes det er greit å fremdeles bli gjenkjent blant mine kunder. En viktig del av min identitet ligger også i mitt etternavn.

[Engel]

Godt sagt Maggie! Det var noe sånt jeg prøvde å få fram også!!!12

[Maggie74]

On 2002-05-31 09:23, Atilla wrote:

Jeg beholder mitt etternavn - fordi jeg synes det er så fint og sjeldent, og fordi jeg i jobbsammenheng synes det er greit å fremdeles bli gjenkjent blant mine kunder. En viktig del av min identitet ligger også i mitt etternavn.  

Det er jo en grei sak. Men da kan vel han endre etternavn?

Maggie!

[Gjest Solskinn]

Veldig bra skrevet Maggie!

Mitt etternavn gjör meg av ulike grunner til min fars datter.

Nå skal jeg bli min manns ektefelle!

[Gjest gurimalla]

Ja, se for dere det skrekksenario vi får hvis folk får for mange etternavn. Barn vil bli fullstendig usikre og familer vil falle fra hverandre. Jeg tror noen har en litt urealistisk holdning til hva navn egentlig bidrar til. Hvis man ikke greier å få overført familiefølelse og trygghet til barna uten at hele familien har samme etternavnet, da bør man skifte navn.

Og forresten, ja det er gammeldags å skifte navn. Hvis man ser på unge fremadstomende jenter så skifter de sjelden etternavn når de gifter seg. Noen liker å ta vare på alle form for tradisjoner. Greit for meg, men det er ikke mitt valg. 12

[Augustbrud02]

Mye mulig det er gammeldags, men man kan da ikke av den grunn påstå at det er noe dårligere valg for oss kvinner enn å beholde etternavnet? (Slik som ble påstått i et tidligere innlegg her.)

[Gjest Anonymous]

Syns enkelte her bagataliserer betydningen av at en familie faktisk har likt navn, enten det er hennes eller hans etternavn.

Jeg er onkel til to gutter som har forskjellig etternavn fordi mammaen deres har vært gift med 2 forskjellige menn, og guttene syns virkelig at det er leit at de for å være en familie, men møter reaksjoner hos andre barn fordi de at de som brødre ikke presenterer seg med samme etternavn.

Hilsen en Mann.

[Gjest Anonymous]

Det hele kommer jo an på hvor tradisjonsbunden man er. Noen er mer gammeldagse enn andre, slik er det i alle saker. Og alle har noen tradisjoner som betyr mye mer for dem enn andre. Jeg synes det er fint å ha samme etternavn, men ville synes det var akkurat like naturlig om min MANN BYTTET TIL MITT (det vil han dessverre ikke).

Hva man har gjort i årene før er fullstendig uinterresant for meg i denne sammenhengen.