Hvis ditt barn ble mobbet, hva hadde du gjort!?

[AnonymBruker]

Jeg opprettet en tråd på Samliv og relasjoner, jeg spurte etter mobbere og hvor de var i dag. Jeg fikk også noen svar fra mobbeoffre som er helt hjerteskjærende.

Anonymbruker skriver:

En jente i klassen hadde bursdag, og veninna hennes hadde tatt med kake til hele klassen. Det hørtes kjempegodt ut, og jeg gleda meg utrolig mye til å spise. Hun begynte bakerst med å dele ut. Når det endelig var min tur, så gikk hun bare forbi meg som om det var helt normalt. Jeg var den eneste i klassen som ikke fikk, og læreren tok det siste stykke. Alle satte seg ned og spiste, imens jeg bare satt der å såg på. Je ble utrolig lei meg, og gråt Tror ikke det var noen som såg det. Angrer sånn på at jeg aldri sa ifra til læreren, men det kan jeg ikke gjøre noe med nå. Mobberene har ødelagt livet mitt, og jeg måtte gå til psykolog i mange år. Jeg ble i tillegg slått på komfirmasjonsleir, og noen i klassen stjal godteriet mitt. Jeg sa ifra til lederne, men de gjorde så klart ingenting. Det eneste de sa var "det er sånn gutter er". Skulket skolen flere ganger, og gråt når jeg kom hjem til mamma. Av og til tok jeg bussen til skolen, men snudde meg og reiste hjem igjen. Jeg orka ikke tanken på å komme på skolen, og få slengt "stygge hore, hater deg" i trynet.

Grønnogskjønn skriver:

I mitt tilfelle startet mobbingen da jeg flyttet og begynte i fjerdeklasse på barneskolen. Det første jeg hørte var at de trodde det skulle komme en pen jente, og at jeg skuffet dem. Mobbingen startet med det samme. Jeg var for tynn, jeg hadde briller og jeg gikk ikke kult nok kledd. Det var så og si ingenting de ikke kunne ta meg på. Jeg fikk ikke leke sammen med noen, og ble holdt utenfor det meste. Jeg var også "for snill" som de kalte det, for jeg gjorde det jeg ble bedt om av lærerne. Jeg hadde to venninner i klassen som også ble mobbet, og hun ene skiftet skole fordi foreldrene henne ikke maktet å la henne gå der mer. Min mor spurte om jeg ville skifte, men jeg ville ikke dette fordi jeg ikke ville svikte venninnen min som da ville vært alene igjen der.

En gang vant jeg en dansekonkurranse og ble kjempeglad for dette, for så å høre senere at grunnen til at jeg vant var fordi de syntes synd på meg om var så lite pen. En gang jeg var i et bursdagsselskap lekte vi flasketuten peker på. Den flasketuten pekte på måtte gi meg et kyss. Alle sammen satt og skrattlo og la ut om hvor forferdelig synd det var på den personen som måtte kysse meg. Jeg tror ærlig talt jeg kun ble bedt i bursdagsselskaper fordi jeg alltid passet på å få litt ekstra penger å gi. Hvis de andre gav 50 kroner, så gav jeg 100.

En dag på skolen sparket en gutt i klassen en ball i hodet på meg (med vilje). Han ropte navnet mitt, siktet seg inn og skjøt den rett i fleisen på meg. Jeg hadde ballskrekk i tillegg, og dette visste han. Brillene mine knakk og jeg fikk hjernerystelse.

På ungdomskolen gledet jeg meg til å starte i en ny klasse, men mobbingen eskalerte og dette var kanskje den værste perioden for meg. Jeg ble mobbet hver eneste dag av over halvparten av elevene i klassen. Lærerne gjorde absolutt INGENting med det. Jeg ble usikker på meg selv og startet å gå til skolepsykolog en en gang i uken. Jeg utviklet tvangstanker og klarte ikke å gå til skolen med mindre jeg klarte å overtale meg selv om at jeg såg bra ut. Brukte fem-seks lag med sminke og flere timer på badet men jeg vasket det bare av igjen fordi jeg ikke var pen nok uansett, og så kjeftet på meg selv. Ofte gjemte jeg meg i skapet og lata som jeg gikk til skolen, slik at jeg kunne bli hjemme i stedet. Jeg unnlot å henge med de få vennene jeg hadde og løy til dem om grunner til at jeg ikke orka. Jeg var redd for at de skulle tenke at jeg var alt for stygg for dem, at de skulle synes jeg ikke var verdig dem.

På videregående fortsatte mobbingen. Jeg fortsatte å gå til psykolog, nå en time unna. Jeg klorte og kløp meg meg selv i ansiktet de dagene jeg syntes jeg var alt for stygg. Jeg fikk store røde merker av det. Sliter fremdeles med å la ansiktet mitt være i fred.

Jeg tok nesten mitt eget liv, men endte opp med å bli berget og sendt på legevakta. De sa det var et under at jeg klarte meg.

Kunne sikkert ha skrevet en bok ut av det jeg har opplevd, men vil ikke skrive om det som direkte kan røpe hvem jeg er. Jeg tror ikke at de som mobbet meg vet hva de har gjort med psyken min. Er heldigvis mye bedre nå, men tilbakefallene er virkelig ille.

Anonym skriver:

- Jeg husker fortsatt den første gangen jeg fikk høre "haha så stygg du er" da jeg var 5år gammel i 1.klasse på barneskolen.. Stygg? Hva betydde det? Jeg hadde aldri tanker om pent/stygt i den alderen... Siden noen begynte, så begynte alle..

- I bursdagsselskaper når vi lekte "postmann" så hadde de hemmelige regler som gjorde at når de pekte på meg, så sa de det på en spesiell måte slik at jeg aldri ble valgt.. Slik var det alltid.. De gangene jeg ble valgt var det "klapp".. Da ble jeg slått

- Skoene mine ble kastet opp i trærne..

- jeg ble sparket i leggene 2 år i strekk.. Hadde KONSTANT blåmerker.

- I friminuttene når det var lek, og man skulle velge sine lagspillere, ble alle valgt, jeg sto der som sistemann. Og folka sa "da begynner vi!". Jeg ble aldri valgt en gang Så der sto jeg som en idiot.

- De gangene jeg fikk være med på leken skjøt folk ballen/balltreet på meg med "uflaks"..

- Guttene i trinnene over meg, i klassen slo meg. Og mente jeg fortjente det fordi jeg var så stygg, og fordi pappa var bonde.

- Når vi lekte "krig på haugen" (snø lek), så passet alle på å ta meg EKSTRA hardt.. Husker godt hvor ofte ansiktet mitt trykket ned i den spisse vonde isen om vinteren..

- Ingen ville være vennen min. Jeg var alltid alene.. I 7 år gikk jeg uten venner.

- Guttene kunne bare gå forbi meg i skolegangen og ta kveletak og løfte meg opp mot veggen.. lærerne som noen ganger så det sa " næimen du da. Nå må du gi deg da "

i dag:

Lærene mine skulle tatt det jeg sa ifra om seriøst. Det de mente da jeg sa ifra var " det er fordi de liker deg, og vet ikke hvordan de skal oppføre deg det".

De som skulle ha ansvaret lukket bare igjen i øynene i alle de årene.. De burde sett at jeg ble bare tynnere, mer krumrygget, og innesluttet for hver dag som gikk...

Det endte med at jeg ikke turte å spise foran andre, snakke, se folk i øynene, ikke hoste (det er ganske ubehagelig å holde igjen hoste når halsen skriker etter å få hoste), jeg turte ikke le (jeg klarte ikke "uvikle" en latter før jeg gikk ut av ungdomskolen.. Jeg hadde glemt hvordan man lo "høyt" så jeg måtte finne ut det..), jeg turte ikke si imot andre, jeg turte ikke NOE.

Rart hvor mye som skjer med selvtilliten din med 10 år "DU ER IKKE PEN. DU ER STYGG. DU ER DUM. DU LER LART. DU SPISER RART. DU ER TYNN. DU ER BLEIK. DU HAR ROTTETENNER. DU HOSTER RART. DU SNAKKER IKKE. DU FÅR IKKE VÆRE MED OSS"..

DET VERSTE ER AT FOLK FORSVARER BARN SOM MOBBER. Det er ingen unnskyldning å være barn! Det er de voksenes ansvar å overføre gode verdier, og holdninger til barna!

Jeg er 21 år, og sliter ennå. Alt dette sitter støpt. Jeg tørr ikke dra hjem engang, da skjer det noe fysisk med kroppen min (jeg skjelver, kaldsvetter, blir hes, og bekymret)

Det er vanskelig å forklare hva jeg føler når jeg leser disse historiene, og alle de andre fra den tråden og andre mobbetråder her på forumet. Hvordan kan barn og ungdommer ikke se hva slags virkning ordene og handlingene deres har på andre. Hvordan man kan ikke forstå at det å kalle noen stygge ting, fortelle de at de er forferdelige og dumme, og ikke fortjener å leve, hvordan kan man ikke forstå at det sårer og ødelegger andre!? Hvordan er det mulig å ikke forstå at når folk gråter, alltid står alene i skolegården, er redde, fortvilte, ikke tør å komme på skolen, så er det fordi man er SLEM og jævlig at de føler det sånn.

Hvordan kan man som ungdom slå, mishandle, terrorisere andre til de forsøker å ta livet av seg, forstår man faen ikke hva man har gjort!?

Det går ikke an å forsvare mobbing! Det er ikke slik at "de må tåle litt", hverken gutter eller jenter skal tåle å bli fortalt stygge, ting, de skal ikke tolerere å bli slått og sparket, de skal ikke tolerere at deres selvfølelse og verdi som menneske blir krenket av andre!

Det å oppleve grusomheter, og oppleve at lærere og foresatte ikke gjør noe, det er enda verre! Ved å ikke handle, ikke gjøre noe, så bekrefter man overfor mobbeofferet at det er ikke vits i å søke hjelp, ingen hjelper deg likevel, du har tapt, og ingen kan hjelpe deg.

Det går ikke an, mobbing går ikke an, for at mobbing skal ta slutt så må alle ta i et tak, foreldre, lærere, ansatte ved skole og barnehage, de må fange opp slik oppførsel fra dag èn og iverksette tiltak! Hvilke tiltak? Vet ikke jeg vel, men NOEN må da for faen finnes!? I allefall noen andre enn "så så, det går bra, de bare slår fordi de liker" og "jaja, gutter tåler og liker å bli herset med." Det skal ikke gå an at barn og unge som skal gå i skolen må finne seg i å komme til en hverdag preget av psykisk og fysisk terror uten at de ansvarlige skal gjøre noe med det!

Hadde mitt barn blitt mobbet så hadde jeg ikke satt meg på ræva før det tok slutt, om jeg så hadde måtte gå på skolen dag inn og dag ut, samle foreldrene for å tvinge rektor til å gjøre noe!

Og hadde mitt barn vært en mobber hadde jeg brukt like mye energi på å få barnet til å slutte å mobbe, det skal være sikkert og visst!

[AnonymBruker]

Jeg er 100% enig med deg i det du skriver her!

[Gjest Alyssa.]

Jeg gikk i klasse med en som tok selvmord for et par år siden. Mobbingen ble uutholdelig. Helt uvirkelig.

[AnonymBruker]

Da jeg gikk på videregående skole, så var det en gutt som skjøt seg i påskeferien, fordi han ikke taklet å bli mobbet i så mange år. Han gikk et år over meg, og ingen av de i min klasse visste at han hadde blitt mobbet, men lærere, og alle i hans klasse visste at han ble terrorisert av en annen gutt, og hadde blitt det i mange år.

Jeg gråt når jeg så bildet hans og to tente lys da jeg kom på skolen etter påske. Jeg kjente ham ikke, jeg hadde knapt snakket med ham, men jeg gråt fordi ingen skal oppleve det han opplevde, å bli drevet i døden av terror, INGEN skal måtte oppleve å tenke dødstanker, at man ikke er verdig til å leve, at ingen er glad i en, pga MOBBING!

Jeg klarer ikke å få frem hvor viktig dette er for meg, HVORFOR finnes det mobbing i dagens skoler, hvorfor har vi ikke kommet lenger!?

TS

[Susanne82]

Jeg synes det er helt uvirkelig å høre disse sterke berettningene fra hva andre har opplevd. Selv er jeg vokst opp på et mellomstort sted, det mobbing nesten aldri fårekom. Selvsagt var noen litt mer stygg i munnene enn andre, men det var ikke noen bestemmte som fikk gjennomgå. Bare litt sånn krangling i hverdagen og det vanlige venninnedramet.

Men det virker som om mobbing bare blir mer og mer vanlig, ikke bare blandt barn, men voksne også. En en nær kamerat, holdt bare ut et halvt år på arbeidsplassen, pga. mobbing. Han var akkurat ferdig med mastergrad og kom derfor rett fra skolen og inn i ny jobb. Han som skulle lære han opp, brukte istede all sin tid på å påpeke ting kameraten min ikke kunne, ting han egentlig skulle fått opplæring om på arbeidsplassen, alle arbeidsplasser har jo interne rutiner, som man ikke kan forvente at man kan når man starter. Men han ble så trykket ned av denne ene mannene, uten at noen andre sto opp for han at han til slutt ble sykemeldt og sa opp jobben. At sånn skal kunne skje blandt voksne godt utdannede mennesker hadde jeg ikke trodd. Men utdannelse hjelper tydeligvis ikke på hvordan enkelte oppfører seg.

Når det kommer til barn som blir mobbet, tror jeg at jeg hadde tatt datteren min å flyttet om mobbingen var et stort problem. Mange sier man ikke skal rømme fra problemene, men jeg hadde ikke forventet at en lita jente skulle klare å kjempe mot strømmen. Får intrykk av at flytting kan være en ny start for mange.

[The Kitten]

Jeg opprettet en tråd på Samliv og relasjoner, jeg spurte etter mobbere og hvor de var i dag. Jeg fikk også noen svar fra mobbeoffre som er helt hjerteskjærende.

Det er vanskelig å forklare hva jeg føler når jeg leser disse historiene, og alle de andre fra den tråden og andre mobbetråder her på forumet. Hvordan kan barn og ungdommer ikke se hva slags virkning ordene og handlingene deres har på andre. Hvordan man kan ikke forstå at det å kalle noen stygge ting, fortelle de at de er forferdelige og dumme, og ikke fortjener å leve, hvordan kan man ikke forstå at det sårer og ødelegger andre!? Hvordan er det mulig å ikke forstå at når folk gråter, alltid står alene i skolegården, er redde, fortvilte, ikke tør å komme på skolen, så er det fordi man er SLEM og jævlig at de føler det sånn.

Hvordan kan man som ungdom slå, mishandle, terrorisere andre til de forsøker å ta livet av seg, forstår man faen ikke hva man har gjort!?

Hadde mitt barn blitt mobbet så hadde jeg ikke satt meg på ræva før det tok slutt, om jeg så hadde måtte gå på skolen dag inn og dag ut, samle foreldrene for å tvinge rektor til å gjøre noe!

Og hadde mitt barn vært en mobber hadde jeg brukt like mye energi på å få barnet til å slutte å mobbe, det skal være sikkert og visst!

Jeg var leder for en mobbegjeng på ungdomsskolen. Vi gikk systematisk etter en gutt og kritiserte ham for alt vi kunne utsette noe på. Vi var aldri voldelige eller ødela ting, og vi holdt aldri én person utenfor, men vi var ille nok. Jeg visste ikke da hvor store konsekvenser mine handlinger kunne få. Jeg visste ikke at han kunne få langvarige psykiske problemer til og med begå selvmord på grunn av mobbingen. Det eneste jeg visste var at det lettet mitt egen sinne, min redsel og min frustrasjon, som dessverre gikk utover en helt uskyldig person.

Den uthevde delen signere jeg.

[AnonymBruker]

Jeg blir så kvalm av mobbere som prøver å forsvare handlingene sine med at de er barn. At man er barn er da faen ikke noe frikort for å mobbe! Og minst like ille er disse naive voksne som sier; "De vokser det av seg!" og "De bare plager deg fordi de liker deg!" osv.

BRENN!

Så mye bullshitt skal faen meg ikke komme ut av munnen på voksne mennesker! Og det er faen ikke jeg som skal få barne og ungdomsåra ødelagt mens jeg vente på at ANDRE skal bli voksen! Og hvordan kan noen snakke om at mobbere er forelsket i meg når de slokket sigaretter i hendene mine? Når de prøver å voldta meg fordi ingen bryr seg nok til å stanse det? Eller når de holder meg under vann til jeg har fått full hjerte- og respirasjonsstans!? Jeg har jo bare livet igjen, skal dere ta det også? Å nei, vent... Jeg var dævv i 4 minutter og har en hjerneskade!

Blir det noen gang anarki eller lignende tilstander i Norge i min levetid slik at jeg ikke kan straffes for mine handlinger, så bør mine mobbere be til gud om at de løper fortere enn meg!

[AnonymBruker]

Jeg var leder for en mobbegjeng på ungdomsskolen. Vi gikk systematisk etter en gutt og kritiserte ham for alt vi kunne utsette noe på. Vi var aldri voldelige eller ødela ting, og vi holdt aldri én person utenfor, men vi var ille nok. Jeg visste ikke da hvor store konsekvenser mine handlinger kunne få. Jeg visste ikke at han kunne få langvarige psykiske problemer til og med begå selvmord på grunn av mobbingen. Det eneste jeg visste var at det lettet mitt egen sinne, min redsel og min frustrasjon, som dessverre gikk utover en helt uskyldig person.

Den uthevde delen signere jeg.

Takk for at du deler et synspunkt sett fra den andre siden. Da forstod du ikke at dine handlinger kunne ende i så alvorlige resultater, hva skal vi si at det betyr? Burde det være mer søkelys på mobbing helt fra 1 klasse? Burde man vokse opp med å vite hva konsekvensen av mobbing er for noe? Hvor feiler det hvis folk gjør slike ting uten å forstå hva det kan ende med?

Og det hjelper jo ikke med lærere som bare overser og ikke setter harde nok konsekvenser.. Hva mener du selv?

Og mobberene må helt klart bli tatt tak i selv, hindre de i å mobbe, og finne ut hva slags hjelp de trenger, og hjelpe de på den måten de behøver.

[AnonymBruker]

Jeg blir så kvalm av mobbere som prøver å forsvare handlingene sine med at de er barn. At man er barn er da faen ikke noe frikort for å mobbe! Og minst like ille er disse naive voksne som sier; "De vokser det av seg!" og "De bare plager deg fordi de liker deg!" osv.

BRENN!

Så mye bullshitt skal faen meg ikke komme ut av munnen på voksne mennesker! Og det er faen ikke jeg som skal få barne og ungdomsåra ødelagt mens jeg vente på at ANDRE skal bli voksen! Og hvordan kan noen snakke om at mobbere er forelsket i meg når de slokket sigaretter i hendene mine? Når de prøver å voldta meg fordi ingen bryr seg nok til å stanse det? Eller når de holder meg under vann til jeg har fått full hjerte- og respirasjonsstans!? Jeg har jo bare livet igjen, skal dere ta det også? Å nei, vent... Jeg var dævv i 4 minutter og har en hjerneskade!

Blir det noen gang anarki eller lignende tilstander i Norge i min levetid slik at jeg ikke kan straffes for mine handlinger, så bør mine mobbere be til gud om at de løper fortere enn meg!

Det er helt forferdelig, og det er helt uholdbart. HELT uholdbart på alle måter! Jeg får tårer i øynene, og jeg føler meg samtidig så maktesløs, hvorfor gjør ikke folk mer for å hindre mobbing, for å hindre historier som denne? Lærere, foreldre, ansvarlige, forbipasserende, de som er klar over mobbingen, hvorfor er det så få som står imot.

[AnonymBruker]

Jeg hadde flyttet barnet til en annen skole. Som mobbeoffer selv hadde jeg ikke kunnet stole på at mobbingen sluttet bare fordi barnet eller lærerne sa det. Barn lyver hvis de tror foreldrene får det bedre og lærere ser ikke alt.

[The Kitten]

Takk for at du deler et synspunkt sett fra den andre siden. Da forstod du ikke at dine handlinger kunne ende i så alvorlige resultater, hva skal vi si at det betyr? Burde det være mer søkelys på mobbing helt fra 1 klasse? Burde man vokse opp med å vite hva konsekvensen av mobbing er for noe? Hvor feiler det hvis folk gjør slike ting uten å forstå hva det kan ende med?

Og det hjelper jo ikke med lærere som bare overser og ikke setter harde nok konsekvenser.. Hva mener du selv?

Og mobberene må helt klart bli tatt tak i selv, hindre de i å mobbe, og finne ut hva slags hjelp de trenger, og hjelpe de på den måten de behøver.

Det betyr at barn må forklares at det de sier og gjør kan påvirke en person i lang tid. Det kan også ta flere år før senvirkningene trer frem. Det vet ikke barn hvis ingen forteller dem det.

Noen mobber fordi de er umodne tufser som synes det er moro. Jeg gjorde det fordi jeg i virkeligheten var livredd. Så alle mobbere må behandles ulikt.

Endret 14. mai 2012 av The Kitten

[Dragonfly84]

En av grunnene til at jeg ikke vil ha barn er at jeg vet ikke hvordan jeg skulle taklet det hvis jeg hadde fått en mobber. Og hvis jeg hadde fått et mobbeoffer hadde det blitt som å gjenoppleve barndommen.

Noe av det feigeste jeg hører er folk som har mobbet fordi da ble de ikke mobbet selv. Så dere VET hvor jævlig det er å bli mobbet, og LIKEVEL gjorde dere det? Jeg ble mobbet i 6 år fordi jeg ikke ble med på å være jævlig mot andre, så jeg fikk ikke være med i gjengen. Men ikke pokker om de skulle ta sjela mi i tillegg, og gjøre meg til en mobber. Jeg fikk jo kjenne hva mobbing gjorde med en person, og det ville jeg ikke gjort mot noen.

Og hvordan kan noen snakke om at mobbere er forelsket i meg når de slokket sigaretter i hendene mine? Når de prøver å voldta meg fordi ingen bryr seg nok til å stanse det? Eller når de holder meg under vann til jeg har fått full hjerte- og respirasjonsstans!? Jeg har jo bare livet igjen, skal dere ta det også? Å nei, vent... Jeg var dævv i 4 minutter og har en hjerneskade!

Å herregud... Det er helt sykt at ingen GJØR NOE!!

[AnonymBruker]

Etter alt er gjort på den snille måten, hvis det ikke hjelper, da hadde jeg lenket de fast med armer og bein mellom to lyktestolper helt naken. Så kunne de hengt der, redd og ydmyket mens andre lo.

Kanskje de hadde kommet på førstesiden av VG i tilegg.

Nei, da.

Men var det jeg skulle ønske at mine foreldre hadde gjort med mine mobbere. Gjerne støpt dem fast så de i hvertfall måtte henge der i noen timer på et veldig folksomt sted.

[The Kitten]

Noe av det feigeste jeg hører er folk som har mobbet fordi da ble de ikke mobbet selv. Så dere VET hvor jævlig det er å bli mobbet, og LIKEVEL gjorde dere det? Jeg ble mobbet i 6 år fordi jeg ikke ble med på å være jævlig mot andre, så jeg fikk ikke være med i gjengen. Men ikke pokker om de skulle ta sjela mi i tillegg, og gjøre meg til en mobber. Jeg fikk jo kjenne hva mobbing gjorde med en person, og det ville jeg ikke gjort mot noen.

Jeg har full forståelse for at det kan virke merkelig, men det var det som skjedde med meg. Det er vanskelig å forklare hva jeg tenkte, for jeg tenkte vel egentlig ikke. Jeg var bare ute etter å beskytte meg selv. Jeg var overbevist om at hvis jeg ikke jeg viste meg som en tøff (eller feig) person kom jeg på nytt til å bli et offer og det ville jeg unngå for alt i verden.

[Dragonfly84]

Jeg har full forståelse for at det kan virke merkelig, men det var det som skjedde med meg. Det er vanskelig å forklare hva jeg tenkte, for jeg tenkte vel egentlig ikke. Jeg var bare ute etter å beskytte meg selv. Jeg var overbevist om at hvis jeg ikke jeg viste meg som en tøff (eller feig) person kom jeg på nytt til å bli et offer og det ville jeg unngå for alt i verden.

Ikke si det til meg, men til de eller den du mobba. Hvis jeg husker rett var det du som sa du ikke fant personen på facebook. Ikke bruk facebook. Bruk gulesider. Finn personen, kjør dit, ring på, si det du sa her sammen med en ordentlig, innstendig unnskyldning.

[Dragonfly84]

Det betyr at barn må forklares at det de sier og gjør kan påvirke en person i lang tid. Det kan også ta flere år før senvirkningene trer frem. Det vet ikke barn hvis ingen forteller dem det.

Noen mobber fordi de er umodne tufser som synes det er moro. Jeg gjorde det fordi jeg i virkeligheten var livredd. Så alle mobbere må behandles ulikt.

Barn lærer tidlig om snill og slem. Barnehagebarn vet at det er slemt å slå og snilt å hjelpe hverandre. Det er litt for enkelt å si "jeg visste ikke". Visste ikke at det er slemt å ødelegge bursdagen til en tiåring? Visste ikke at det er slemt å mobbe noen over flere år fordi de har klær fra Cubus? Visste ikke at det er slemt å si ting som får noen til å begynne å gråte?

Du sier du var livredd - mange mobbere er usikre og har dårlig selvtillit. Grunnen til at de mobber spiller liten rolle så lenge det de gjør ødelegger andre mennesker. Når resultatet er at de nesten tar livet av folk er det offeret det må tas mest hensyn til. Det er fælt at folk har det så ille med seg selv at de mobber andre. Men mange mennesker er usikre og har dårlig selvtillit, og de fleste klarer å la være å mobbe andre likevel.

[AnonymBruker]

Jeg er så enig i alt du skriver, dragonfly84! Kunne ikke fått sagt det bedre.

Jeg har blitt mobbet i 4 år, og til slutt så havna jeg hos psykologen. Men der likte jeg meg ikke. Av en merkelig grunn så føltes det så rart å "trenge hjelp", fordi jeg visste jo at det ikke var meg det var noe galt med, men mobberne. Derfor var det jo de som skulle gått til psykolog og ikke jeg. Hvorfor ble ikke de som mobba utvist av skolen, og om det forsatte, så måtte de bytte skole?! Kan ikke lærerene våkne opp, og begynne å gjøre noe! HJELP de som blir mobba, isteden for å si "jaja, det er sånn gutter er, de leker bare med deg"... argh!!

Jeg kan ALDRI tilgi de som mobba meg. De lagde et helvete gjennom hele ungdomskolen, og jeg fikk dårlige karakterer pga det.

Til dere foreldre som har barn som blir mobba: GJØR NOE før det er for sent. Du vet ikke hvor jævlig det er å være et mobbeoffer, før du får gjennomgå selv.

[AnonymBruker]

Jeg hater mobbing. Jeg virkelig HATER mobbing....

Ble hengt ut på en offentlig nettside i begynnelsen av vgs... hele skolen begynte å snakke om det, jeg ble glodd på, folk spurte meg om det gikk bra og sa "åhw, stakars deg." osv. De mente det nok godt, men jeg ble utrolig lei meg fordi jeg følte meg som den taperen....

Politiet fant personen som skrev om meg (jeg fikk aldri vite hvem det var), men de la ned saken for å skåne personen som stod bak.... for de mente at da ville hun/han få det helt jævlig...... men om JEG skulle få det helt jævlig? Nei, det dreit de i.....

Resultatet ble at jeg tok meg sammen og strevde meg gjennom 3 år på videregående. Utenkelig mye fravær og fikk stryk i 6 fag. Har nå mistet all håp på at jeg vil klare meg i livet, og kroppen min er rett og slett tømt for energi......

Jeg har latt meg selv forfalle, både kropp og personlighet. Jeg har mista mye glede i livet som jeg en gang hadde.

Personen som har påført meg alt dette, sitter sikkert der og har det flotte livet.

[AnonymBruker]

Jeg hater mobbing. Jeg virkelig HATER mobbing....

Ble hengt ut på en offentlig nettside i begynnelsen av vgs... hele skolen begynte å snakke om det, jeg ble glodd på, folk spurte meg om det gikk bra og sa "åhw, stakars deg." osv. De mente det nok godt, men jeg ble utrolig lei meg fordi jeg følte meg som den taperen....

Politiet fant personen som skrev om meg (jeg fikk aldri vite hvem det var), men de la ned saken for å skåne personen som stod bak.... for de mente at da ville hun/han få det helt jævlig...... men om JEG skulle få det helt jævlig? Nei, det dreit de i.....

Resultatet ble at jeg tok meg sammen og strevde meg gjennom 3 år på videregående. Utenkelig mye fravær og fikk stryk i 6 fag. Har nå mistet all håp på at jeg vil klare meg i livet, og kroppen min er rett og slett tømt for energi......

Jeg har latt meg selv forfalle, både kropp og personlighet. Jeg har mista mye glede i livet som jeg en gang hadde.

Personen som har påført meg alt dette, sitter sikkert der og har det flotte livet.

Uff, vet ikke hva jeg skal si! Blir helt sjokkert når jeg leser hvordan andre har hatt det/ har det :cry: Klem til deg

[AnonymBruker]

Min sønn ble mobbet fra 2. 3. klassen. ingen gjorde noe. Så sa jeg til gutten : Du går på skolen gutten min og neste gang de ( 3 stk ) mobber deg så tar du dem, en etter en. du SLÅR !! og det HARDT . rett på nesa så blodet spruter. Du skal se at de gjør det ikke flere ganger.

Som sagt så gjort. Jada, det ble møter på skolen og fandens oldemor, men han ble aldri mobbet mere :D :D :D

I dag er han en gutt på 12, er kjæmelikt og sosial og er trygg på seg selv.. Og mobberne? Nei, de mobber ikke lenger.. ikke noen.. De er ikke venner av min sønn ( seff ) men kommer helt greit overens