Hvorfor vil jeg ikke ha barn?

[AnonymBruker]

Jeg har aldri villet ha barn. Nå begynner jeg å nærme meg 30, og jeg vil fortsatt ikke ha barn. Men alt rundt meg handler jo om barn. De jeg gikk på skolen med, søsknene mine og venner har fått barn. Det virker som det er lykkelige småbarnsmødre overalt. Jeg har liksom ingen interesse for barn... Jeg syns nieser og nevøer er søte og interessante, men jeg er også glad for å kunne gi dem tilbake til foreldrene sine etter en liten stund.

Er det noe galt med meg? Jeg er redd for at jeg kommer til å skjønne hva resten av verden holder på med altfor sent. Kanskje kommer jeg til å våkne en dag som 45-åring og endelig forstå at jeg burde hatt barn. Og jeg er redd for at jeg og samboeren kommer til å bli ensomme og angre på at vi aldri fikk barn når vi blir eldre og alle får barnebarn og store familier og slektstreff. Vi prater ofte om barn og at vi ikke forstår greia. Vi kan jo ikke få barn bare for å slippe å være ensomme pensjonister!

Hvorfor i all verden vil jeg ikke ha barn? Eller hvorfor vil alle andre? Og til alle foreldre: Vær så snill å ikke tro jeg vil provosere. Jeg bekymrer meg mye for dette, og mener virkelig ikke noe slemt med det. Det føles som jeg har gått glipp av noe fundamentalt som alle andre har forstått for lenge siden.

[Gjest Munesa]

Hei TS,

først og fremst vil jeg si at det ikke er noe galt med deg.

Det finnes flere kvinner som ikke ønsker seg barn. Jeg er en av de, og har skrevet om det før her på KG :

http://forum.kvinneg...howtopic=655707

Nå er det dessverre slik at her i Norge er det mye vanskeligere å være frivillig barnløs enn i andre europeiske land, hvor antall barnløse kvinner er langt høyere enn her i Norge.

Fødselstallet her i Norge er jo blant de allerhøyeste i Europa, og det er jo forventet at alle skal ønske seg barn.

Når det gjelder meg, så visste jeg allerede som tenåring at jeg ikke ville ha barn. Nå er jeg over 30 og mener fortsatt det samme.

Det er ikke godt å si om du kommer til å angre når du plutselig er 45.

Men det finnes hjelp å få nå til dags.

Du kan f.eks. fryse ned egg mens du fortsatt er ung og de har god kvalitet. Eller du kan vurdere adopsjon (men jeg tror det er en aldersgrense, husker ikke helt). Har du blitt for gammel, kan du alltids vurdere eggdonasjon, men dette er enda ikke tillatt i Norge.

Men uansett TS, beslutningen er din. Du må ikke få barn bare fordi alle andre får det og fordi du føler deg presset. Og heldigvis finnes det i dag flere muligheter selv om man plutselig vil ha barn når man er 40 .

Klem fra meg

Endret 10. juli 2012 av Marilulu

[Gjest Barnløs]

Det er mange grunner til å ikke ønske seg barn, og bare du vet dine. Om det er instinkt eller noe annet. Mine grunner er at jeg fikk kjenne barns ondskap på kroppen i barndommen og ikke vil utsette en ny generasjon for det, og så er jeg redd for at jeg vil bli en så ulykkelig mor at det vil skade eventuelle barn.

[Lutetium 71]

Jeg har aldri villet ha barn. Nå begynner jeg å nærme meg 30, og jeg vil fortsatt ikke ha barn. Men alt rundt meg handler jo om barn. De jeg gikk på skolen med, søsknene mine og venner har fått barn. Det virker som det er lykkelige småbarnsmødre overalt. Jeg har liksom ingen interesse for barn... Jeg syns nieser og nevøer er søte og interessante, men jeg er også glad for å kunne gi dem tilbake til foreldrene sine etter en liten stund.

Men det er jo nettopp det, virker som! De har forsket på dette her, og småbarnsforeldre er tvert imot mindre lykkelige enn barnløse. Senere i livet, når barna blir eldre, jevner det seg mer ut. Men man ser ingen tendens til at man er mer lykkelig med barn, enn uten.

Dette faktumet er jo dog ikke noe staten kan promotere, da det vil gi enda færre skattebetalere. Så man fortsetter å selge den rosa drømmen, som gir barnløse en følelse av å være outsidere.

Endret 10. mai 2012 av Lutetium 71

[AnonymBruker]

Jeg tenker akkurat det samme som deg. Jeg har valgt bort barn, rett og slett fordet jeg ikke liker barn.

Jeg forstår det helt sikkert hadde blitt andre følelser om jeg hadde fått barn, og at jeg hadde elsket barnet mitt. Jeg tenker også at jeg kan angre meg senere, men jeg tar ikke sjansen på det selvom.

Som brukeren over har sagt, folk som velger barn er ikke mer lykkelig. Det tror jeg på. Barn gir sikkert mye glede, men også mye sorg.

Alle i familien min har alltid rådet meg til å ikke få barn. De sier de elsker barna sine over alt på jord, men om de kunne valgt igjen ville de ikke hatt barn. Det tar over livet ditt, og med mindre du virkelig vil ha, så har du det kanskje bedre uten.

Jeg kjenner eldre damer uten barn, og ingen virker ensomme heller.

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke ha barn fordi jeg har fødselsangst. Kan ikke fatte de som ORKER å gå igjennom fødsler! Jeg blir dårlig bare jeg tenker på det. Nei, det blir heller adopsjon på meg, og når jeg blir eldre og mer erfaren kunne jeg tenke meg å være fostermor.

[Majott]

Jeg har aldri villet ha barn. Nå begynner jeg å nærme meg 30, og jeg vil fortsatt ikke ha barn. Men alt rundt meg handler jo om barn. De jeg gikk på skolen med, søsknene mine og venner har fått barn. Det virker som det er lykkelige småbarnsmødre overalt. Jeg har liksom ingen interesse for barn... Jeg syns nieser og nevøer er søte og interessante, men jeg er også glad for å kunne gi dem tilbake til foreldrene sine etter en liten stund.

Er det noe galt med meg? Jeg er redd for at jeg kommer til å skjønne hva resten av verden holder på med altfor sent. Kanskje kommer jeg til å våkne en dag som 45-åring og endelig forstå at jeg burde hatt barn. Og jeg er redd for at jeg og samboeren kommer til å bli ensomme og angre på at vi aldri fikk barn når vi blir eldre og alle får barnebarn og store familier og slektstreff. Vi prater ofte om barn og at vi ikke forstår greia. Vi kan jo ikke få barn bare for å slippe å være ensomme pensjonister!

Hvorfor i all verden vil jeg ikke ha barn? Eller hvorfor vil alle andre? Og til alle foreldre: Vær så snill å ikke tro jeg vil provosere. Jeg bekymrer meg mye for dette, og mener virkelig ikke noe slemt med det. Det føles som jeg har gått glipp av noe fundamentalt som alle andre har forstått for lenge siden.

Det er da ikke noe galt med deg. Det er mange som ikke vil ha barn, av ulike årsaker, og det bør være helt greit.

Men når du selv bekymrer deg for det, så er du kanskje usikker innerst inne? Å få barn eller ikke, er vel et av de viktigste valgene man gjør i livet....fordi det påvirker resten av livet uansett hva man velger.

Jeg ble gravid i ung alder, før jeg i det hele tatt hadde rukket å tenke på om jeg ville ha barn eller ikke. Før det, var barn helt uinteressante for meg, og jeg var ikke særlig begeistret for barn heller. Men når jeg først var gravid, valgte vi å beholde.

Jeg har aldri angret på det. En får helt andre følelser når det gjelder sitt eget barn, enn andres. Jeg er veldig glad for at jeg har fått oppleve å ha barn, er glad for at jeg ikke valgte det bort. Men er fortsatt ikke så veldig interessert i andres barn...

Årene har gått, og barna er blitt voksne, og klarer seg bra. De har vært min største glede i livet, men også største bekymring. Jeg har ellers hatt et rikt liv, med gode jobber, kolleger og venner, så det er ikke sånn at barna var alt jeg hadde. Men de har vært, og er, det viktigste for meg.

Jeg har vært så heldig å få en nær relasjon til dem begge. Vi snakker på tlf ofte, drar på ferier sammen, koser oss sammen med shopping, fjellturer, cafe osv. De er mine nærmeste, og den kjærligheten jeg har for dem er større enn alt annet. Jeg føler jeg har vært utrolig heldig!

Det var ofte slitsomt når de var små, og vi hadde jobb, barn, barnehage og skole å følge opp. Men småbarnsperioden er en veldig kort del av livet, så en bør ikke tenke bare på den når man vurderer å få barn eller ikke. Den inneholder jo også mye glede. Å få oppleve egne barn fra de er små til de blir voksne, er faktisk ganske stort!

Hadde jeg ikke blitt gravid ved et uhell, hadde jeg kanskje valgt å ikke få barn, ettersom jeg ikke likte barn noe særlig da jeg var ung. Jeg så bare at de var slitsomme, og var glad de ikke var mine:)

Som 45-åring opplever jeg at de rundt meg er mye opptatt med familie og jobb. Sånn har det jo vært siden jeg var ung. Og nå begynner det å komme barnebarn også.

Om man lever i et miljø hvor mange er barnløse, og mer fri til å finne på ting og være sammen med venner, vil det nok være enklere å være barnløs. Men jeg tror faktisk en fort kan bli ensom hvis man er i et miljø hvor de fleste har barn.

Det at en kan bli ensom, er jo ikke en god grunn til å få barn. Men dere bør tenke over hvor viktig/uviktig relasjoner til andre er for dere. Da tenker jeg ikke bare på venner, men også den relasjonen man får til barn, og etterhvert barnebarn.

Å få barn betyr jo faktisk at en kan få sterke relasjoner også til kommende generasjoner. Er man barnløs pensjonist, har man gjerne ikke kontakt i det hele tatt med folk på 20, 30 og 40. Om man da ikke har vært aktiv i forhold til ungdom og lokalsamfunn.

Jeg får selv mine to første barnebarn i år. Jeg gleder meg til å nyte småbarnstida med dem, få lov til å følge dem opp. (Men også å kunne levere dem tilbake:)) Se hvordan de utvikler, hvem de kommer til å bli som voksne etterhvert. Om jeg hadde vært barnløs, hadde jeg nok ikke hatt noen kontakt med barn/ungdom nå eller senere. Og kanskje hadde det ikke vært viktig for meg heller i så fall, det vet jeg ikke. Men nå er det faktisk viktig for meg. Ettersom jeg har fulgt opp en generasjon, vil jeg gjerne følge opp neste også

Om det er rett for deg/dere å få barn eller ikke, er jo kun opp til dere. Jeg mener ikke å drive "reklame" for å få barn her, men vil fortelle min historie, ettersom jeg følte som deg før jeg fikk barn. Vil også si at livet kan bli veldig godt uten barn, men at en kanskje vil savne kontakten med yngre når en blir eldre selv. Det kan en jo løse på andre måter enn å få barn, da.

Jeg tror dere må tenke på hva dere vil ha ut av livet, hvordan dere vil leve. Tenk langt fram i tid også, se for dere ulike scenarioer. Kanskje vil barn være en hindring for ting dere drømmer om og har mulighet til å gjøre. Kanskje lever dere i et miljø hvor mange har valgt å være barnløse, og derfor har tettere relasjoner til venner.

Eller kanskje dere vil savne den familierelasjonen et barn gir på kort og lang sikt.

[AnonymBruker]

Om man lever i et miljø hvor mange er barnløse, og mer fri til å finne på ting og være sammen med venner, vil det nok være enklere å være barnløs. Men jeg tror faktisk en fort kan bli ensom hvis man er i et miljø hvor de fleste har barn.

Det at en kan bli ensom, er jo ikke en god grunn til å få barn. Men dere bør tenke over hvor viktig/uviktig relasjoner til andre er for dere. Da tenker jeg ikke bare på venner, men også den relasjonen man får til barn, og etterhvert barnebarn.

Det jeg leser av innlegget ditt, er at man egentlig ikke har rare valget, om man havner i ett miljø man er i "utakt" med. Vanker man i ett miljø der de fleste andre har barn, der er den en viktig, eller kanskje den viktigste faktoren for om man får barn eller ikke. Konformitetspress styrer altså en av de viktigste livsvalgene man gjør! Jeg syns det er problematisk, for å si det mildt.

Kanskje lever dere i et miljø hvor mange har valgt å være barnløse, og derfor har tettere relasjoner til venner.

Her er igjen denne miljøfaktoren. Hvem er det egentlig som styrer livet ens, en selv, eller konformitetspress fra miljøet?

Eller kanskje dere vil savne den familierelasjonen et barn gir på kort og lang sikt.

Man savner vanligvis noe man mistet. Kan man egentlig savne noe man aldri har opplevd?

At man kanskje har en uklar lengsel, passer vel bedre.

[Majott]

Det jeg leser av innlegget ditt, er at man egentlig ikke har rare valget, om man havner i ett miljø man er i "utakt" med. Vanker man i ett miljø der de fleste andre har barn, der er den en viktig, eller kanskje den viktigste faktoren for om man får barn eller ikke. Konformitetspress styrer altså en av de viktigste livsvalgene man gjør! Jeg syns det er problematisk, for å si det mildt.

Her er igjen denne miljøfaktoren. Hvem er det egentlig som styrer livet ens, en selv, eller konformitetspress fra miljøet?

Man savner vanligvis noe man mistet. Kan man egentlig savne noe man aldri har opplevd?

At man kanskje har en uklar lengsel, passer vel bedre.

Beklager, men da leser du feil.

Jeg sier at en ikke skal la slike ting som f.eks mulig ensomhet avgjøre om en skal få barn eller ikke.

Men det kan være lettere å velge å være barnløs om flere i miljøet har valgt det samme. Og dermed også kanskje vanskeligere å ta valget om å være barnløs hvis de fleste rundt en har barn. Forøvrig velger man da i stor grad selv hvem man vanker med, og hvilket miljø man har?

Å få barn eller ikke, er uansett et valg man tar, utfra de følelser og faktorer som er til stede. Velger man å få barn fordi alle andre gjør det, selv om man ikke har noe særlig ønske om det selv, så har man jo latt seg styre av konformitetspresset. Jeg mener at det er feil grunnlag å få barn på, og det tror jeg ts er enig i. Det er jo derfor hun spør.

Jeg sier da klart i mitt innlegg at de selv må vurdere hva som er rett for dem. Og hva som er viktig for dem på lang sikt. Relasjoner er viktige for de fleste av oss, og for noen mer enn andre. Er relasjoner viktige for dem, vil det kanskje ha betydning for om de velger å få barn eller ikke.

[AnonymBruker]

TS her. Takk for svar, alle sammen. Godt å vite jeg ikke er alene om det. Jeg vet ikke hvilke grunner jeg har til ikke å ville ha barn, det er vel heller det at jeg ikke har noen grunner for å få barn. Majott spurte om jeg er usikker på om jeg vil ha. Jeg tror det heller er at det er så fjernt for meg å skulle få barn at jeg tror jeg må mangle noe, morsinstinkt eller barneglade gener eller noe. Jeg er jo usikker på om jeg kommer til å angre senere, men i dag kan jeg absolutt ikke se for meg å skulle være mamma. Jeg er så lite interessert i barn at det er litt skremmende. Som sagt, nieser og nevøer liker jeg, men å f.eks. ha en samtale med venners barn syns jeg er veldig vanskelig, og egentlig ikke særlig interessant heller... Jeg er faktisk litt redd barn Når jeg og samboeren ser på boligannonser hopper vi over de i meget barnevennlige strøk med lekeplass rett utenfor. Det blir for mye bråk.

Det med at småbarnsperioden er kort... Jeg kan ikke velge barn fordi snart blir de store, og da blir det endelig hyggelig. Mange av de som virkelig er glade i barn syns vel småbarnsperioden er omtrent det hyggeligste? Ellers ville vel ikke folk hatt så problemer med å akseptere at barna deres har blitt store? Jeg syns egentlig det virker nesten enda mer skremmende å skulle ha ansvar for hva en 15-åring kan finne på enn et lite barn. Plutselig har jeg en 15-åring som ruser seg, stikker av om natta eller gjør noen gravid/blir gravid...

En annen ting er at det er så stor forskjell på barna. Noen får babyer som er lette å ha med seg rundt, som sover mye og har bra døgnrytme. Og noen sover ikke en hel natt før barnet omtrent begynner på skolen. Jeg tror ikke jeg hadde taklet å ha det sånn, og har stor respekt for de som klarer å forholde seg rolig når barnet holder dem våkne for 3. natta på rad. Jeg tror ikke jeg hadde klart å være tålmodig nok til det.

Hvis jeg hadde fått et barn, ville jeg nok elsket ham eller henne, men jeg har liksom ikke interessen... Folk skriver facebookoppdateringer om koselige dager på lekeplassen med barna sine, og jeg er glad det ikke er meg... Jeg kan være med nieser eller nevøer på lekeplassen og synes det er hyggelig, men jeg er også veldig glad for at de går hjem med mammaen og pappaen sin etterpå. Da blir jeg og samboeren sittende hjemme alene på kvelden og si ting som "det er jo hyggelig... Men de går jo aldri vekk! De er jo søte... Men herregud så slitsomt!". Mammaer hører barna sine si "mamma,mamma,mamma,mamma,mamma,mamma" og virker ikke som merker det en gang, mens jeg blir helt utslitt etter et par timer.

Det med å få sterke realsjoner til kommende generasjoner: Jeg håper at jeg og samboeren kan få det likevel, siden vi begge har søsken med barn. At når våre nieser og nevøer får barn, så blir det naturlig å omgås oss, selv om vi er så sære at vi kommer til å bli glade for å se dem - men lettet når de går igjen også.

Jeg hører mange si at de ikke liker barn, men de elsker sine egne. Men hvordan kan det fungere? Barna man får vil jo få venner, det er dugnader på skolen, det er fotballtreninger, hockeykamper eller ridekurs med massevis av klubbkamerater, det er barnebursdager og venner som blir med hjem. Jeg tror jeg hadde blitt en dypt deprimert soccer mom. Men folk flest ville jo synes det var fantastisk å se den vesle babyen de holdt i armene for første gang for litt siden plutselig score mål på fortballbanen eller være kjempestolt skolegutt. Og jeg...forstår det bare ikke. Det burde jo være fantastisk for meg også?

[Majott]

TS her. Takk for svar, alle sammen. Godt å vite jeg ikke er alene om det. Jeg vet ikke hvilke grunner jeg har til ikke å ville ha barn, det er vel heller det at jeg ikke har noen grunner for å få barn. Majott spurte om jeg er usikker på om jeg vil ha. Jeg tror det heller er at det er så fjernt for meg å skulle få barn at jeg tror jeg må mangle noe, morsinstinkt eller barneglade gener eller noe. Jeg er jo usikker på om jeg kommer til å angre senere, men i dag kan jeg absolutt ikke se for meg å skulle være mamma. Jeg er så lite interessert i barn at det er litt skremmende. Som sagt, nieser og nevøer liker jeg, men å f.eks. ha en samtale med venners barn syns jeg er veldig vanskelig, og egentlig ikke særlig interessant heller... Jeg er faktisk litt redd barn Når jeg og samboeren ser på boligannonser hopper vi over de i meget barnevennlige strøk med lekeplass rett utenfor. Det blir for mye bråk.

Det med at småbarnsperioden er kort... Jeg kan ikke velge barn fordi snart blir de store, og da blir det endelig hyggelig. Mange av de som virkelig er glade i barn syns vel småbarnsperioden er omtrent det hyggeligste? Ellers ville vel ikke folk hatt så problemer med å akseptere at barna deres har blitt store? Jeg syns egentlig det virker nesten enda mer skremmende å skulle ha ansvar for hva en 15-åring kan finne på enn et lite barn. Plutselig har jeg en 15-åring som ruser seg, stikker av om natta eller gjør noen gravid/blir gravid...

En annen ting er at det er så stor forskjell på barna. Noen får babyer som er lette å ha med seg rundt, som sover mye og har bra døgnrytme. Og noen sover ikke en hel natt før barnet omtrent begynner på skolen. Jeg tror ikke jeg hadde taklet å ha det sånn, og har stor respekt for de som klarer å forholde seg rolig når barnet holder dem våkne for 3. natta på rad. Jeg tror ikke jeg hadde klart å være tålmodig nok til det.

Hvis jeg hadde fått et barn, ville jeg nok elsket ham eller henne, men jeg har liksom ikke interessen... Folk skriver facebookoppdateringer om koselige dager på lekeplassen med barna sine, og jeg er glad det ikke er meg... Jeg kan være med nieser eller nevøer på lekeplassen og synes det er hyggelig, men jeg er også veldig glad for at de går hjem med mammaen og pappaen sin etterpå. Da blir jeg og samboeren sittende hjemme alene på kvelden og si ting som "det er jo hyggelig... Men de går jo aldri vekk! De er jo søte... Men herregud så slitsomt!". Mammaer hører barna sine si "mamma,mamma,mamma,mamma,mamma,mamma" og virker ikke som merker det en gang, mens jeg blir helt utslitt etter et par timer.

Det med å få sterke realsjoner til kommende generasjoner: Jeg håper at jeg og samboeren kan få det likevel, siden vi begge har søsken med barn. At når våre nieser og nevøer får barn, så blir det naturlig å omgås oss, selv om vi er så sære at vi kommer til å bli glade for å se dem - men lettet når de går igjen også.

Jeg hører mange si at de ikke liker barn, men de elsker sine egne. Men hvordan kan det fungere? Barna man får vil jo få venner, det er dugnader på skolen, det er fotballtreninger, hockeykamper eller ridekurs med massevis av klubbkamerater, det er barnebursdager og venner som blir med hjem. Jeg tror jeg hadde blitt en dypt deprimert soccer mom. Men folk flest ville jo synes det var fantastisk å se den vesle babyen de holdt i armene for første gang for litt siden plutselig score mål på fortballbanen eller være kjempestolt skolegutt. Og jeg...forstår det bare ikke. Det burde jo være fantastisk for meg også?

Hehe, jeg må le litt. Ikke av deg, men fordi jeg kjenner meg igjen i det du skriver.

Jeg tror kanskje det er riktig for dere å ikke få barn, og om dere tar den beslutningen, så har dere ihvertfall tenkt over det, så da kan dere i så fall legge det fra dere, og slappe av mht det temaet.

Jeg tror jeg liker tenåringer best. Og kanskje småbarn. Likevel må jeg si at alle aldre mine barn har vært i, har vært sjarmerende. Og da de ble 10-11 var de ganske uproblematiske, og jeg ønsket de kunne være sånn for alltid:)

Når det kommer til å elske egne barn, men ikke være særlig opptatt av barn i seg selv, og da andres barn, så er det noe spesielt med de du har en nær relasjon til. Man godtar jo sitt barns venner, og er hyggelig mot dem, men man er jo ikke nødvendigvis så opptatt av dem? Det må man jo ikke?

Når det gjelder egne barn, er man jo ganske så avslappet som mamma i forhold til det man er når man omgås andre barn. Vi som er mammaer, er ikke så stresset om ungen maser, man blir mer stresset om andre barn maser.

Dette med dugnader, treninger, kamper, oppfølging sånn sett, er selvfølgelig slitsomt. Det var sånne ting jeg syntes var et stort minus for meg da mine var små. Og jeg er glad jeg er ferdig med det. Sånne ting tar mye energi. En er på jobb selv, og når jobbdagen er ferdig, skal en skynde seg med middag, for det er flere ting en MÅ være med på etterpå. Kjøring hit og dit, osv. I tillegg må man følge opp med lekser og tid med barnet.

Jeg syntes forresten det var lettere å ha to barn enn ett, fordi når de er flere, så underholder de hverandre mer.

Når det kommer til barnas venner, har jeg alltid likt dem best når de ble tenåringer. Da kunne jeg forholde meg til dem på et annet vis enn da de var barn. Det ble lettere å kjenne seg igjen, på en måte. Jeg har fortsatt god kontakt med ungenes venner nå når de er store. Det har også vært verdifullt for meg å se dem bli voksne, og jeg bryr meg mye om dem. Hos oss har vi alltid hatt muligheten til å ha "åpent hus". Så jeg har jo blitt godt kjent med vennene sånn sett.

Jeg tror ikke jeg har vært en supermamma. Fordi jeg selv har hatt jobb og egne interesser, og heller ikke hadde så stor glede av å være med i sandkassen, eller leke så mye. Men barn har større glede av å leke med hverandre enn å leke med mor, så vi bør også skille på hva som teller i det lange løp. Jeg var alltid til stede for dem, selv om jeg ikke lekte så mye. Og som større barn og tenåringer, så hadde de mer nytte og glede av meg enn i sandkassa.

Du kan ikke velge barn fordi de snart blir store. Men kan du velge bort barn fordi du ikke liker småbarnstiden så godt? Den tiden er veldig kort, både for deg og barnet. Du og barnet vil ha en relasjon i omtrent 40 år, og småbarnstiden er ca 10 år av den tiden.

Det er derfor jeg sier dere skal tenke framover, langt fram i tid, og se for dere hva slags relasjoner som er viktige for dere i framtida. På både kort og lang sikt. Ser dere for dere at dere vil ha det fint uten barn, også lengre fram, så er det kanskje rett for dere å ikke få barn. Kanskje dere da bør investere mer tid på å få et nært forhold til tante/onkelbarn. Det vil ikke være naturlig for disse å omgås dere om dere ikke har lagt grunnlaget for det på forhånd.

[Raven Emerald]

Og jeg...forstår det bare ikke. Det burde jo være fantastisk for meg også?

Hvorfor burde det det? Det å få barn, er åpenbart ikke greia for deg. Istedet høres det ut som om du er en fabelaktig tante, som gjerne tilbringer tid med slektens yngste. Bare du kan levere dem fra deg igjen. Ingenting i veien med det. =)

Om du og din mann trives best med å være barnløse, er det ingen grunn til å endre det bare for å tekkes omgivelsene. Det å få barn, er en stor og viktig avgjørelse, og føler du ikke at det er for deg, nei, så lar du være. Det er helt sikkert like givende for deg å være en tilstedeværende tante, som det er for meg å være mamma.